Eksistensiell krise

[Gjest Gjest_miriam_*]

Jeg er i en liten eksistensiell krise for tiden (kanskje feil beskrivelse, men det er en krise hvertfall)..

Jeg føler ikke at jeg har noen skikkelige grunner til å leve, og skjønner ikke vitsen med at jeg lever.

Den eneste grunnen jeg har for å leve er familien min, men de er jo lei av meg og vil ha meg ut av huset så fort som mulig.

Jeg har ingen venner eller noe. Ikke kjæledyr heller.

På 5 måneder har jeg vært sosial bare 2 ganger, ellers har jeg bare vært hjemme. For jeg klarer ikke å komme meg ut.. jeg har på en måte sosial angst.

Så jeg er jo veldig ensom.

Går jo på skolen, men trives absolutt ikke der.

Jeg har veldig lav selvfølelse, føler meg veldig mindreverdig i forhold til andre, og hater meg selv - hater både personligheten min og utseendet mitt. Har ikke noe selvtillit.

Jeg er også veldig nærtagende.. Jeg sliter med relasjoner til folk, hver gang jeg er med "venner" (mer som bekjente), er det alltid noe de sier eller gjør, eller noe jeg sier eller gjør, som gjør at jeg blir veldig nedbrutt etterpå..

Sliter med å gjøre helt vanlige hverdagslige ting og, pga selvfølelsen min og den sosiale angsten.

Har liksom "unnvikende personlighet".

Jeg har ingen planer om hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Jeg skal fullføre videregående, går i 3. nå, men etter det aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har ikke lyst til å studere, jeg føler det kommer til å bli for vanskelig..

Og jeg har ikke lyst til å jobbe frivillig eller noe heller.

Har bare teite drømmer som ikke kommer til å bli noe av uansett.

Så jeg føler liksom ikke at livet mitt har noen mening.....

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen andre har vært i samme situasjon og har noen råd..?

Hva kan jeg gjøre for at livet skal føles verd å leve?..

[Gjest TS]

Glemte å skrive at jeg er ganske deprimert og, hvis dere ikke skjønte det ut fra teksten. Men det er ikke diagnosert altså. Men jeg føler en sterk "nedstemthet" da. Er også veldig negativ til veldig mye, klarer ikke å tenke positivt.

Og det er ikke en Liten krise, som det står, den er ganske stor. Har tenkt på dette hele det siste året i hvertfall, om ikke lengre.

Jeg har jo ikke noe liv.

En person uten venner (som er ensom, ikke bare alene fordi h*n har valgt det selv) har jo ikke noe liv som er verd å leve.

[Gjest Gjest]

Dette hørtes absolutt ikke noe særlig ut da TS. Hvis du er deprimert bør du kanskje ta en tur til fastlegen?

[desert_rose]

vil bare si at jeg skjønner hvordan du føler det. håper det blir bedre for deg etterhvert. send meg en pm hvis du vil.

[angeleyes]

Skjønner at det er vanskelig å føle slik dag ut og dag inn. Jeg tror du burde ringe fastlegen og bestille en time. Fortell ham hva som plager deg og be han henvise deg videre til en psykolog. Håper ting løser seg for deg

[Gjest TS]

klarer ikke å dra til legen dessverre.

[Gjest Gjest]

Selvsagt klarer du det, du setter så gode ord på hvordan du føler det, gi dette videre til legen. Ønsker du å bli bedre, er dette veien å gå. Husj, husj!

[Gjest TS]

Nei, jeg klarer virkelig ikke det.

Det er ikke noe jeg kommer til å gjøre.

[FruLuna]

Du skriver at du ikke ser noen grunn til å leve, og du spør om råd til å finne disse grunnene. Samtidig vil du ikke gå til lege, og da er det svært vanskelig å gi noen flere råd. Slik som det er i dag, er det å gå til legen ofte den viktigste måten å kunne få annen hjelp på (henvisning til psykolog, f.eks.). Hvorfor vil du ikke gå til legen?

Det er bare deg selv som kan endre på livet ditt, og bare deg selv som kan finne grunnene til hvorfor det er viktig å ta vare på livet. Men du kan selvsagt få hjelp til å finne disse grunnene. Derfor kan en henvisning til psykolog være det riktige for deg.

Når det er sagt, så er det også en annen viktig grunn til å gå til lege: mange organiske sykdommer kan gjøre at du føler deg tiltaksløs, deprimert og engstelig. Dette kan oppdages av legen, og du kan få medisiner som gjør at du ser litt lysere på ting.

Og enhver lege med vettet i behold vil ta deg på alvor, hvis du legger frem problemet slik du har gjort det her.

[Gjest TS]

Det er ikke at jeg ikke VIL dra til legen, det er at jeg ikke klarer.

[Gjest pike-24]

Det innlegget der kunne jeg nesten skrevet selv ts, bortsett fra at jeg endelig (etter mange år med surring og depping) har funnet noe jeg ønsker å studere, og begynner å føle mening med livet igjen. Jeg er veldig asosial (treffer venner kanskje tre ganger i året), har sterk sosialangst, er deprimert og har utrolig dårlig (men voksende) selvtillit. Kjenner igjen alle følelsene du beskriver.

Nå har jeg ikke kommet meg såå mye "videre" derfra selv, så jeg er kanskje ikke den rette til å fortelle deg hva du skal/bør gjøre, men jeg vil gi deg et tips: Dyrk interessene dine. Og hvis du ikke har noen interesser: skaff deg noen. Og hvis du ikke greier å intressere deg for noenting overhodet: GÅ TIL LEGEN.

Jeg vet det er vanskelig å gå dit, men spør deg selv hva alternativet er.

Selv tok jeg rett og slett et ark hvor jeg skrev ned alt som plaget meg, gikk til legen, la det på bordet hennes, og lot henne lese det (mens jeg hadde fullstendig angstanfall og satt og hylgråt - men, jeg greide det, og det var en seier! Og det kommer det til å være for deg også!).

Hvis du er som meg kommer du før eller siden til et punkt hvor du føler du står ved et veiskille. Enten velge å kaste bort resten av livet, og ikke få realisert noen av de "dumme" drømmene dine (som sannsynligvis ikke er dumme i det hele tatt) - eller ta tyren ved hornene og kjempe seg tilbake i førersetet. Det koster tid og krefter, men jeg har ikke lyst til å sitte som gammel dame og angre på at jeg aldri fulgte drømmene mine.

Jo mer man gjør, opplever og lærer seg (med andre ord: jo mer man bruker hjernen på noe nytt og positivt), desto bedre føler man seg. Helt sant!

[Gjest TS]

Kjipt at du også har det sånn pike24. Men bra du har funnet ut at du vil studere da.

Jeg har mange interesser, men ingen andre har sånne interesser (de er litt sære). Så har ingen å dele de med liksom.

Men jeg skal prøve å gjøre litt mer ut av dem.

Og få meg nye interesser som andre folk også har, kanskje.

Men drømmene mine er veldig urealistiske, og ja, teite.

Jeg kommer ikke til å dra til legen uansett. Drar dit ikke for fysiske plager heller.

Klarer det bare ikke.

Er mange sånne ting jeg ikke klarer. Klarer ikke å ringe til tannlegen selv om jeg har sikkert 8 hull i tennene engang.

Klarer ikke å spørre om hjelp i butikken.

Klarer ikke å dra til frisøren.

Klarer ikke å dra ut av huset generelt. Klarer ikke å jogge ute, eller gå tur, eller sykle ute.

+++

Men jeg vet egentlig hva jeg må gjøre for å bli bedre, jeg må få et utseende jeg er fornøyd med.

For da kommer nok selvtilliten og.

Det er mest fordi jeg føler meg så stygg og ekkel at jeg sliter sånn psykisk.

Personligheten min suger jo og, men det får jeg jobbe med etter jeg har fått utseendet jeg vil ha.

Men da må jeg begynne å trene masse osv. Men skal prøve det.

Skal prøve å presse meg til å jogge ute og.

For å komme over den sosiale angsten litt.