Kan man ha et bra liv som evig singel?

[Ida*]

Det tror ikke jeg, men det kommer mye an på hva slags person man er. Jeg tror ikke alle ville fått et godt liv som "evig single".

Enig, det passer ikke for alle. Jeg var singel i mange år, trivdes egentlig med det. Problemet var heller alle rundt som "maset" om at jeg måtte finne noen, forventningene fra alle.. Jeg følte ikke helt at jeg passet inn siden alle andre var par, eller hadde familier.

[MissStiles]

Enig, det passer ikke for alle. Jeg var singel i mange år, trivdes egentlig med det. Problemet var heller alle rundt som "maset" om at jeg måtte finne noen, forventningene fra alle.. Jeg følte ikke helt at jeg passet inn siden alle andre var par, eller hadde familier.

Jeg er enig! Det er nok ment at man skal finne seg en partner og få familie, hus, bil osv. Det er nok ikke alle som får til hele "pakka" men jeg håper da virkelig at jeg ikke ender opp med å være singel for all evighet.

Men jeg føler det presset fra familie og venner. Alle rundt meg blir samboere, får barn, gifter seg osv. Det er litt deprimerende synes jeg at man snart er den eneste i venngjengen som ikke har noe av dette!

[Gjest Gjest]

PS - jeg synes det er veldig sunt for alle å faktisk komme så langt at det å være singel (for alltid hvis det så skulel være), er ikke noe katastrofe og heller noe man kan leve med ganske greit. Man finner roen i seg selv, man finner en god balanse, man lærer å kjenne seg selv på måter man ikke kan da man er sammen med noen.

Men det er min personlig erfaring - ikke drep meg!

Jeg tenker slik nå. Jeg har to langvarige forhold bak meg, og har vært singel i 4 mnd nå. De første ukene jeg var singel håpet jeg å treffe en ny mann å dele livet med (eller aller helst bli sammen med eksen igjen). Nå har jeg fått denne indre roen og merker at jeg trives veldig godt alene også. Nå utelukker jeg ikke at jeg kommer til å være frivillig singel for alltid.

[Gjest antigartner]

Tror du at det går ann å venne seg til et liv uten kjæreste? Tar gjerne imot tips om hvordan

Til spørsmålet ditt: Ja, det går an å ha et bra liv som singel. En blir vant til det.

Om det går like bra for alle, er jeg derimot ikke like sikker på.

Det viktigste en må gjøre, er å erkjenne at en er singel.

Dernest må en for all del ikke være desperat på kikker'n etter en partner.

For mange er det virkningsfullt å fokusere på de positive sidene ved singellivet, slik som at det ikke er noen andre som roter og søler rundt deg, at du disponerer pengene dine som du vil, og at du er fri til å finne på det du måtte ønske.

Det du ser på som "problemer" vil en alltids finne passende løsninger for.

Etter en tid venner en seg til det. Denne tiden kan nok være av svært varierende varighet fra individ til individ. Noen bruker så lang tid på å venne seg til det at de plutselig har fått seg kjæreste igjen, og derfor vil påstå at de ikke klarte å venne seg til singellivet.

[Ethereal]

Jeg tror det går helt fint å leve som singel resten av livet hvis man trives med det livet man har og ikke føler at man magler en stor del av livet fordi man ikke har kjæreste. Med andre ord; så lenge man er lykkelig så funker det fett.

[Gjest Gjest]

huff....

[Cata]

Ja, det går fint. Jeg er (nesten) evig singel. Har bodd alene hele livet og store deler av tiden ikke vært i noe forhold heller. Og det går faktisk bra. Det blir en vanesak, man må bare innstille seg på at "slik er det, her og nå". Jeg ville nok heller vært i et godt forhold enn singel, men på den annen side vil jeg mye heller være singel enn i et dårlig forhold - eller i et forhold bare for å slippe å være alene.

Min bekymring med et evig singelliv er egentlig høytider, ferier osv... Hva gjør man på julaften f. eks? Sikkert teit å tenke på det da, men likevel... Det kommer jo en tid da man ikke har foreldre å feire sammen med. Og ferier da? Reiser man rundt alene? Eller er man bare hjemme? Det kommer jo en tid da de fleste vennene skaffer seg egne familier de heller vil være sammen med...

Skal vi se...her kommer erfaringer fra en erfaren singel . På julaften gjør man det som alle andre gjør - man lager god mat, ser litt på TV, hører radio eller spiller musikk. I tillegg har man sørget for å ha en film eller en god bok i beredskap. Da jeg i sin tid flyttet så langt unna familien at det ble et slit å reise på besøk så bestemte jeg meg for å begynne å feire mine egne juler. Tanken bak var at det var greit å ha prøvd det mens jeg enda hadde foreldrene mine "i bakhånd". Det gikk helt fint. Faktisk så fint at siden den gang så har jeg ikke reist "hjem" til jul, til mine foreldres frustrasjon. Men ettersom jeg var godt oppi 30-åra før jeg slo rot for alvor så koser jeg meg faktisk med å ha jul i eget hjem og ikke gå i mine foreldres tradisjoner. Noen år har jeg reist på besøk i romjula (når trafikken på flyplassene er såpass rolig at jeg orker tanken på det...) Nyttårsaften er faktisk verre å være alene, for da skal man liksom være sammen med noen.

Ferier er en bøyg å komme gjennom ja. Det tok meg mye tenking å løse det "problemet", men dels har jeg vent meg til å reise alene. Det går så fint så hvis jeg drar på bilferie eller på en ikke så veldig lang storbyferie. Nå har jeg også "oppdaget" fenomenet temareiser og aktivitetsreiser så jeg ser feriene er reddet for mange år fremover . Man reiser sammen med noen men likevel alene på slike turer og kan gjerne velge om man vil slå seg sammen med noen eller gå på egen hånd. Ganske avslappende, faktisk.

Så, jo, det går fint å ha et bra liv som evig singel, selv om det ikke nødvendigvis er det beste av alt.