Kan man ha et bra liv som evig singel?

[Gjest Gjest_Even_*]

Jeg er en mann som nylig rundet 32 år. Har vært singel i et par år nå og har ingen barn. Hadde jeg for ti år siden fått et spørsmål om hvordan jeg ville trodd at livet mitt skulle være i dag hadde nok svaret vært et helt annet. Ting blir ofte ikke som man ofte tror og merker at årene går fort. Har hatt min periode med ONS, noe som ikke ville ha gitt meg noe nå. Jeg har bra selvtillit i det store og det hele, fornøyd med utseende, bra jobb jeg trives med, noen nære venner, ha reist til spennende steder og et par hobbyer som gir mening. Alikevel er det noe som mangler. Det å finne en kjæreste er noe jeg finner vanskelig. Jeg er nesten aldri på byen lengre, jobber lange dager og helgene tilbringer jeg som oftest hos en kamerat eller alene.

Tror du at det går ann å venne seg til et liv uten kjæreste? Tar gjerne imot tips om hvordan

[Gjest idapida]

Dette har jeg faktisk tenkt en del på selv. Jeg bor alene og er singel, men er fremdeles ung, så jeg har jo ikke helt gitt opp håpet ennå

Jeg tror absolutt at man kan leve et bra liv, uten barn eller kjæreste. Vet om flere som gjør det, som er godt oppi årene og har levd slik i mange, mange år. Men alle ønsker seg vel noen å dele livet med?

Det jeg tror er viktig, hvis man innstiller seg på å leve alene, er å ha et godt sosialt nettverk, er sosial og har noe å fylle fritiden med. Tror man venner seg til det etterhvert. Men om man kan bli helt lykkelig? Det tviler jeg egentlig på.

Min bekymring med et evig singelliv er egentlig høytider, ferier osv... Hva gjør man på julaften f. eks? Sikkert teit å tenke på det da, men likevel... Det kommer jo en tid da man ikke har foreldre å feire sammen med. Og ferier da? Reiser man rundt alene? Eller er man bare hjemme? Det kommer jo en tid da de fleste vennene skaffer seg egne familier de heller vil være sammen med...

Nei, dette ble ikke noe bra svar ser jeg

Gleder meg til å se hva andre svarer

[ty_pennington]

Jeg hadde egentlig, inntil for et halvår siden eller noe slikt, innfunnet meg med å være "evig singel" (er 22), men så begynte virkelig det savnet å komme etter en kjæreste, noen å være nær og dele ting med. Så dette er noe jeg tenker veldig mye på, og jeg har endret meg mye (med tanke på sjenanse og slikt) for å kanskje kunne få møtt en jente snart... Det begynner virkelig å bli et savn. Jeg har jo gode venner, og venninner, og disse kan jo ta oppmersomheten min bort fra det savnet for en liten periode, men når jeg legger meg alene kommer tankene tilbake.

Kanskje ikke det du ønsket å høre, men det er mine refleksjoner om den evige singeltilværelsen.

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Hei

Jeg tenker mye på det å forbli singel resten av livet. Selv er jeg en jente på 30 som har vært singel store deler av livet.

Problemet mitt er bare det at jeg kjenner jeg har så mye å gi, men så har jeg ingen å gi det til. Hver dag tenker jeg at det er så mye ved meg som jeg kunne ønske å dele med en helt spesiell. Ensomheten inni meg er skikkelig kjip å måtte forholde seg til hele tiden.

Mest sannsynlig går jeg nok å håper på at jeg en dag skal treffe noen, men om jeg er realistisk så tror jeg ikke det. I perioder bestemmer jeg meg for å innstille meg på at sannsynligheten for at jeg ikke får noen å dele livet med, ja den er stor.

Jeg er ikke negativ i forhold til dette temaet, men prøver å se realistisk på det.

Det er ikke sånn at det er en for alle tror jeg. Noen lever faktisk hele livet uten en partner. Selvom jeg ikke er ensom...ja så er jeg det. Jeg har mange rundt meg, men de fleste har jo sitt... Hvorfor er det sånn at når man er singel og er sammen med andre som er i et forhold eller har dannet familie...ja så føler man seg alltid som "en ekstra"? Og hvorfor er det at når man møter noen man ikke har sett på et par år...og du fremdeles er uten kjæreste, så føler du deg litt dum når de spør om du har truffet noen?

Jeg kunne fortsatt i en evighet om dette...

Til syvende og sist dreier det seg om at jeg er lei meg for at jeg er alene, bare meg, helt ufrivillig.

Det er ingen klagesang, men bare sånn jeg har det...

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har ikke et bra liv som singel nå, så da tviler jeg på at jeg kan ha det resten av livet heller. Det er alltid et sterkt savn inni meg, føler at noe mangler og at livet mitt ennå ikke har begynt, eller at det er over, eller at det var over før det hadde begynt. Jeg vet ikke om en partner kan få vekk alle de vonde følelsene, men jeg er ikke hvertfall sikker på at jeg ville fått det bedre enn jeg har i dag dersom jeg hadde en jeg kunne dele hverdager og høytider med.

[Gjest Cederic Rueben]

For et idiotisk spørsmål. Selvfølgelig kan man ha et bra liv som singel.

[Perhaps]

Tror du at det går ann å venne seg til et liv uten kjæreste? Tar gjerne imot tips om hvordan

Nei, jeg synes det høres uakseptabelt ut. Men ja, hvis man absolutt må, så kan man alltid skape et bra liv innenfor de rammene man har. Da får man større trening i å ta initiativ for sin egenutvikling og det er ganske utfordrende. Aktiviteter, reiser, feiringer, middager, interesser, gleder, ting å dele: er man single kan man reise på ferie med andre single, bekjente gjennom jobb og noen venner. Man kan trene seg på på å invitere flere folk hjem til middag.

Jeg synes ikke det er riktig å sette rammene på forhånd, slik at de er permanent satt for resten av livet. Det å bestemme seg for at man ikke får en kjæreste, er ikke det drøyt? Du er jo 32 og er mann, det må da være gode forutsetninger for å treffe yngre kvinner i 20-årene i helgene? Du kan også stifte familie når du vil i mange år fremover, i tillegg til at du kan registrere deg på nettforum å bli kjent med kvinner der?

[Perhaps]

For et idiotisk spørsmål.

Hvorfor sier du det? Var det nødvendig?

[Perhaps]

Til syvende og sist dreier det seg om at jeg er lei meg for at jeg er alene, bare meg, helt ufrivillig.

Slik er det sikkert mange som føler det. Kanskje til og med noen som er i parforhold. Som single må man ta alle avgjørelser selv...få lån, kjøpe bolig, tenke ut løsninger som får større konsekvenser for livet (jobb, flytting, større innkjøp, etc.) De som er par kan i det minste drøfte seg frem til felles avgjørelser og kan flekse mer i forhold til hvem som gjør hva. Single må gjøre alt alene. Det kan bli ensomt dersom man ikke sørger for å ha et nettverk rundt seg.

[Gjest Gjest nettvenninnen]

Også jeg er blant de som har fundert på et liv som evig singel. Og jeg synes det har fungert greit i mange, mange år allerede. Alt beror nok på innstilling. Man kan i mine øyne IKKE ha det bra som evig singel hvis man lengter etter en partner å dele ivet sitt med. Med andre ord har jeg ingen tro på at man kan klare å venne seg til ting. For man skal faktisk ikke behøve å venne seg til ting når man 100% er innstilt på et liv som evig singel.

Nå har det blitt slik med meg at jeg funderer på å skaffe meg en fremtidig partner. Men jeg lar ikke dette styre livet mitt. Skulle jeg ha gjort det,så ville jeg antagelig ha fått litt fnatt. Har man det bra mens man er singel,så har man det bra. Og da stiller man ikke spørsmål til om man har det bra.

Noen egner seg som evig singel- andre gjør ikke det. Det er vanskelig å spå i fremtiden, men uansett så må man se positivt på det livet man der og da velger seg.

MVH Nettvenninnen som akkurat nå er for lat til å logge seg på

[Gjest strykebrett]

Jeg har vært singel i mesteparten av livet (nærmer meg tredve) og aldri vært samboer.

For meg er ikke dette noe problem, snarere er det noe jeg har valgt selv. Liker meg bedre aleine, har så mye å gjøre om dagene og en kjæreste (har prøvd) tar mye tid og fokus vekk fra utdanning og karriere. Det høres kanskje litt kaldt ut når jeg sier det sånn, men jeg er glad i å fylle dagene med fagstoff og jobb. Har mål for meg selv og blir glad når jeg ser at jeg nærmer meg dem og det går framover med prosjektene jeg jobber på. Vi er alle forkjellige, og dette funker for meg, jeg er ikke førnøyd med å jobbe 8-4. Blir selvfølgelig kjempeglad hvis jeg finner en passende partner som tolererer at det er sånn jeg er, men det er ikke avgjørende for at jeg skal være lykkelig.

Tror nok det er mye til hjelp ,også for de som er litt mer ufrivillig single enn meg, å ikke tenke så mye på det med kjæreste. Heller fylle ut tiden med ting man ønsker å gjøre for seg selv. Og hvem vet, da dukker kanskje drømmekjæresten opp helt av seg selv? Det satser jeg på i alle fall

[LoveBug]

Jeg har vært i forhold stort sett hele livet, og har nå vært single i ett år. Og selv om jeg har blitt 30 har jeg ikke fått panikk ennå. Tenk på alle valgmulighetene man har, det er jo det fantastiske med å være single

Ellers er jeg enig med over; tror man treffer noen når man minst venter det og i mellomtiden bør man prøve å være fornøyd og gjøre det beste ut av situasjonen man er i.

Ikke "planlegg" å være evig single, det er noe med selvoppfyllende profetier og sende feile signaler...

[Gjest Stjernedryss]

Man har da like mange valgmuligheter selv om man har en partner. Det er jo ingen som tvinger deg til å være sammen med partneren din resten av livet.

[LoveBug]

Man har da like mange valgmuligheter selv om man har en partner. Det er jo ingen som tvinger deg til å være sammen med partneren din resten av livet.

det var da voldsomt! nå var det jo egentlig ikke det diskusjonen handlet om, men _jeg_ opplever at jeg har muliget til å gjøre akkurat det jeg vil når jeg vil og med hvem jeg vil hvis jeg vil.. den mulighenten hadde jeg ikke da jeg var i forhold

[Gjest kverulant]

Man har da like mange valgmuligheter selv om man har en partner. Det er jo ingen som tvinger deg til å være sammen med partneren din resten av livet.

Så er det da kanskje singel-livet de øvrige har forsøkt å diskutere.?Er noen her som holder seg til tråd og sak.

[Gjest -Maggie-]

Ja, det er jeg helt sikker på.

[Gjest Stjernedryss]

Jaja, jeg følte meg i hvertfall like fri når jeg var i et forhold som det jeg gjør nå. Friere faktisk. Det er mange ting jeg kunne tenke meg å gjøre som jeg aldri får gjort fordi jeg ikke har noen å gjøre det sammen med. Tenker da på ferie og sånne ting.

[Gjest Bond]

Selvfølgelig kan man ha et fint liv uten en partner. Men man må trives med det, seg selv og gjøre ting alene. Hvis man heller gjerne ville ha noen å dele alt med, er det vanskelig å venne seg fra det.

Jeg var lenge veldig gla i tanken å være singel, var det veldig mange år også, men plutselig traff jeg min nåværende samboer - helt tilfeldig, uventet og absolutt ikke planlagt. Hadde jo egentlig ingen planer å bli sammen med noen.

Man kan leve med mye, alt er avhengig av hva man selv gjør ut av det. Med å fokusere på det man ikke har, er alt surt. Så lenge man fokuserer på det man har og det som er bra i livet, kan livet være veldig bra, uansett om man er alene eller to.

PS - jeg synes det er veldig sunt for alle å faktisk komme så langt at det å være singel (for alltid hvis det så skulel være), er ikke noe katastrofe og heller noe man kan leve med ganske greit. Man finner roen i seg selv, man finner en god balanse, man lærer å kjenne seg selv på måter man ikke kan da man er sammen med noen.

Men det er min personlig erfaring - ikke drep meg!

Endret 3. november 2008 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Tror du at det går ann å venne seg til et liv uten kjæreste? Tar gjerne imot tips om hvordan

Det er sikkert individuelt, noen synes sikkert at livet er fullverdig og vel så det uten en livspartner.

Personlig ville jeg absolutt ikke ønsket meg et liv uten kjæreste. Jeg tror dessuten at det ligger i menneskets natur å ønske seg en make, så dersom noen er helt overbeviste om at livet er like bra, eller bedre, uten denne maken, tror jeg de enten 1) skal ha jobbet hardt for å overbevise seg selv om dette eller 2) ha hatt så negative erfaringer med å ha partner, at de ikke tør å prøve igjen. Men det er min mening, folk må gjerne være uenige.

[Gjest -Maggie-]

Jeg tror dessuten at det ligger i menneskets natur å ønske seg en make, så dersom noen er helt overbeviste om at livet er like bra, eller bedre, uten denne maken, tror jeg de enten 1) skal ha jobbet hardt for å overbevise seg selv om dette eller 2) ha hatt så negative erfaringer med å ha partner, at de ikke tør å prøve igjen.

Det tror ikke jeg, men det kommer mye an på hva slags person man er. Jeg tror ikke alle ville fått et godt liv som "evig single".