Er det fremdeles tabubelagt å gå til psykolog?

[Gjest søta]

Jeg går ikke til psykolog, men terapi kan man vel si. Alså til ei med mindre utdanning enn psykolog...

Har ganske nettopp begynt, og det er fordi jeg har STORE komplekser ved meg selv, noe som fører til at jeg blir veldig sjalu, det skal ingenting til! Det er selvfølgelig vondt for min samboer (som støtter meg 100%), og meg selv, siden dette er noe jeg ikke kan noe for.

Jeg har fortalt det bare til de nærmeste, altså min samboer, foreldre, og en kamerat av min kjære. Vil egentlig at de vi henger sammen med skal vite det, for de har nemlig fått mistanke om at det er min samboer som er sjalu ( han har forandret seg fordi han er redd for å gjøre noe som i mine øyne er feil eller dårlig gjort), og det er ikke rettferdig mot ham.

Jeg syns ikke det er flaut å gå i terapi, hvis det er ekkelt å fortelle til andre, er det fordi jeg er redd hvordan de skal reagere, og om de ser på meg som en "raring"...

[Gjest Hilde K S]

Synes det høres deilig ut å gå til psykolog jeg !

En som bare sitter der og bekrefter meg og stiller kritiske spørsmål der det trengs.

Var forøvrig i kontakt med psykolog for ti år siden.

Hadde mistet et barn i 16 svangerskapsuke og lurte på om det var normalt at jeg var så bunnløst trist to uker etter fødselen. På sykehuset fikk jeg ikke noen form for mental hjelp, mens psykologen bare bekreftet at klart det var normalt og jeg var ikke rar på noen måte. Det føltes godt, alle rundt meg regnet jo med at nå måtte jeg da være ferdig med sorgreaksjonen. Men den er faktisk enda ikke ferdig. Takler dårlig å se dødsannonser av ufødte barn feks. ( klart den har blitt mindre med årene, men den er der fortsatt. Hvordan kan noen sette et tidspunkt for når noen BØR slutte å sørge ? )

Så gå du Vibeke, dersom du føler behov for det. Du trenger ikke å være psykotisk !

[Dragsund]

Jeg ahr gått til psykiater grunnet alvorlig spiseforstyrrelse, depresjon og susidale tanker. Går nå grunnet problemer med mat (ikke like store som før) og panikkangst.

Å gå til psykolog er ikke et tabubelagt emne hos meg eller blandt mine venner.

[Salt]

Jeg har gått til psykolog selv, og følte ikke at det var noe flaut i det hele tatt. Men det var ikke noe jeg fortalte til alle og enhver heller....var vel redd for at de skulle stille masse spørsmål og sånt. Familie og de nærmeste vennene mine visste om det.

[Gjest tkh]

Hei. Går til psykolog og er åpen om det for det meste. Sier ingenting til de som æ vet vil "baksnakke" det og lage sine egne sammenslutninger om min mentale helse for det trenger æ virkelig ikke. Men min "nærmeste" omgangskrets vet og det syns æ er greit så de kan på en måte følge med prosessen og være ajour isteden for å gå lure på ting. Det er klart at man forteller jo ikke alt. Grunnen til at æ begynte var en depresjon kombinert med en altoverskyggende mindreverdighets følelse som fikk mæ til å bruke alkohol i alle sosiale sammenhenger. Først da kunne æ slapp av og følte at æ hadde noe å bidra med-ble jo litt mer artig æ også :-?. Røttene til problemet ligger langt tilbake i tiden-i barndommen selvfølgelig- men dukket opp etter flytting fra et mindre sted til en storby og antar det ble en del av den såkalte trevdeårs krisen også.Har gått til psykologen min ca 8 mnd. ca. 1 gang i uka men har lang vei å gå ennå. Det er hardt arbeid å endre på gamle tanker. Det verste med det hele er å bli kjent med seg selv-det har ikke bare vært en hyggelig dame æ har møtt men vil gjerne lære å sette pris på mæ selv så æ kan lære å sette pris på andre på ORDENTLIG. Vil lære å være glad i mæ selv sånn som æ er så æ slipper å klage om alt til alle (spes. samboeren) og slipper å bli alkoholiker og i verste fall selvmords kanditat. Håper alle som sliter med uansett hva og som har det tungt får den hjelpen en trenger og blir bra igjen.

[Gjest Kinga]

Tusen takk for svar, alle sammen.

En fin tråd

Vibeke

[Gjest Anonymous]

Jeg tror kanskje alle og en hver hadde hatt godt av en samtale med en psykolog en gang i blandt. Tror ikke det er så tabubelagt som det var for noen år tilbake. Flere av mine venninner går til psykolog og får god hjelp til å takle vanskelige situasjoner/opplevelser de har vært gjennom, og jeg ser ikke på de som spesiellt svake personer...tverdt i mot! Psykisk helse er viktigere enn vi tror, og det er trist at dette med psykolog i det hele tatt er tabubelagt

[Gjest Anonymous]

Desverre er det mye uvitenhet hos folk. De mener mye og mangt når de hører du forteller at du har /går til psykolog.

Ofte med slike personer, er at de vet lite om det, men de har desto mere og fortelle om det.

Etter en dramatisk hendelse i fam. og langvarig press så var jeg pompet.

Det var ikke mere krefter igjen. Fornuften sa meg at det er begrenset hva du kan bruke familien til/ektemann. Dette var noe som slet på flere personer.

Jeg fikk hjelp utenifra til å sortere ting/bearbeide.

[Litago]

Jeg gikk til psykolog en gang.

Var langt nede etter dødsfall i familien samt generell sliten. Gikk på jobb som vanlig, men slet med søvnen og hadde det veldig vondt.

En venn av noen venner var psykolog og han ga meg en time utenfor ventelisten sin.

Denne timen gjorde at jeg skjønte at mine sorgreaksjoner var helt naturlige og normale og jeg sluttet å bruke energi på å prøve å rømme unna dem.

Den timen var verdt hvert sekund!

Har ikke gått til psykolog siden, men hadde jeg møtt på noen større problemer så hadde jeg ikke nølt med å oppsøke en!

[Nokså]

Jeg syntes ikke det er tabu å gå til psykolog. Personlig må jeg si at jeg beundrer folk som gjør noe med problemene og ser dem i øynene. Jeg er ikke helt kommet dit ennå, men jeg jobber med meg selv - jeg vet at jeg hadde godt av timer hos psykolog Men det er liksom litt skummelt å ta steget :o Snart - ganske snart skal jeg også gå dit. Må begynne å rydde i bagasjen min...

[Gjest Anonymous]

synes ikke det er tabubelagt, det er det heller ingen grunn til at det skal være det.

det er jo blitt flere som oppsøker psykolog, jeg tror neppe det er fordi at det er blitt "in" å gå dit, men derimot at samfunnet har forandret seg, alle har fått flere ansvarsoppgaver og mål å leve opp til, forventninger. industrien i seg selv er blitt større.... man kan ikke forvente alt av et eneste menneske.... derfor blir det jo også et større behov for psykologer.

man kan jo også si at samfunnet i forandring kan gjøre at man ikke får dekt de behovene en trenger som menneske. (hvis man ser på maslows behovsteori) man trenger å føle seg respektert, anerkjent.. trenger å føle trygghet osv.. disse må være dekt før man kan føle seg "hel"... og med mye forventninger, tidspress osv kan det være vanskelig å dekke disse behovene en har.

har selv prøvd å gå til en psykolog, byttet en gang... hovedgrunnen var da spiseforstyrrelser. men fant ut at dette var ikke noe for meg. de psykologene jeg fikk var ikke så flinke på det området. en av de faktisk prøvde å unngå å snakke om selve problemet og hva som faktisk kunnet forårsaket at jeg har fått en spiseforstyrrelse, hva som fikk meg til å utvikle anoreksi, bruke mat for å få en kontroll. hun trodde at jeg ikke ville prate om det og derfor brukte hun en hel time en gang i uka på å prate om hverdagslige ting som betydde ingenting for meg... har ikke orket å begynne hos en ny. har gitt de opp.... men har da heldigvis funnet en lege jeg nesten stoler på..

men når det gjelder å si til noen at jeg har gått til psykolog... det der er litt mer komplisert. jeg har egentlig ikke noe i mot at andre får vite det pga at det er jo mange ting psykologer kan hjelpe en med.. men jeg liker ikke fortelle grunnen til hvorfor jeg har gått til en, derfor sier jeg det ikke...

når jeg en gang tør å si hvorfor, så kan jeg åpent og ærlig si; ja.. har gått til psykolog.....

[Sharissa]

Jeg synes ikke det er tabu belagt å gå til psykolog, har selv gjort det i mange år, og alle som kjenner meg vet det, har alltid synes det har vært det beste. Men jeg vet at noen synes det er tabu, noen vil ikke gå til psykolog med problemene sine fordi de føler at da har de sunket lavt. Jeg se rikke på det på den måten, psykologer kan være veldig fine å ha til å snakke med om ting som er vanskelig. Det er ofte mye lettere å åpne seg for en (flink) psykolog enn folk man kjenner. Jeg valgte selv å begynne å fikk envisning av legen. Jeg kom til et punkt hvor jeg enten måtte stå fram med det vanskelige, eller fortsette å late som ingen ting og ta livet av meg selv med det.

til du som var gjest over: selv om du forteller folk at du går til psykolog, så trenger du ikke fortelle hvorfor, det har de ingenting med

[Mathias]

Tabu? nei!... Men ..... Jeg kunne godt å nytte å gå til en psykolog eller lignende. Men bremses litt av at jeg føler jeg vil sløse litt med tiden deres. jeg mener... Det er jo griselang venteliste, og folk som virkelig trenger hjelp må vente så lenge.... Jeg klarer meg jo fint, men hadde sikkert fått det bedre etter litt råd vink og hjelp.... men.....