Sårbarhet

[Gjest naken krabbe]

Hei.

Jeg føler meg mange ganger ganske hudløs og kan reagere med sinne (som jeg som regel holder inni meg), tristhet og en ekkel følelse i magen og brystet, for veldig små ting. Det skal ofte ikke store kommentaren til for å vippe meg av pinnen. Dette er plagsomt, da jeg kan gå i hele dager med en ekkel følelse i meg pga noe noen har sagt. Jeg husker også slike ekle kommentarer og småting veldig godt, og det kan knuge og plage meg i lang, lang tid etterpå. Jeg kan til og med komme på noe som noen har sagt for flere år siden og gå rundt og kverne på det, spille av "båndet" om og om igjen inni meg, med noen små endringer for hva jeg skulle sagt til mitt forsvar.

Et lite eksempel: I dag var det en sånn liten episode igjen. Var på skolen, og der var det en fyr som misforsto en reaksjon jeg hadde. Og uttrykte at han ikke kunne FATTE at noen reagerte sånn (som han trodde jeg gjorde). Jeg mener at jeg hadde et veldig tydelig kroppsspråk som ikke var til å misforstå, men han tolket meg tydeligvis helt annerledes enn jeg mente det. Og jeg kjente at jeg ble så irritert på ham, at han kunne TRO noe sånt om meg, at han kunne TOLKE så feil, og at han kunne sitte rett bak meg og gjenta hvor teit reaksjonen "min" var (han sa det to-tre ganger, det hørtes ut som jeg var såååååå teit). Og jeg presterer altså å ta det innpå meg. Jeg burde jo bare blåse av det og tenke at "jaja, han skjønte vel ikke bedre" og "jeg bryr meg da ikke om hva han tenker/sier/gjør". Men jeg klarer det ikke. Det går og gnager på meg, og ettermiddagen er litt nedtrykt. Det jeg fortalte om var jo en liten bagatell, hvordan i huleste klarer jeg å ødelegge dagen for meg selv på grunn av noe så lite?

Dette er jo ikke noe enestående eksempel fra mitt liv, akkurat. Det er i det hele tatt ikke så veldig vanskelig for andre å legge en skikkelig demper på dagen min, med en liten kommentar. Det er så slitsomt å være så sårbar! Skulle ønske jeg klarte å blåse av ting, skulle gjerne vært en person som ting prellet av på i større grad.

Har du, eller har du hatt, samme problem som meg? Har du kommet deg ut av det? (Det er vel ikke enten-er-man-sårbar-ellers-er-man-stålkvinnen, men har du kommet det "opp" på et akseptabelt nivå?)

Hva gjør jeg for å bli mindre sårbar? Har gått en del i terapi før, angående ulike problemer jeg har slitt med. Men det er begrenset hvor lenge det hjelper, effekten dabber liksom av etterhvert. (I hvert fall tradisjonell samtaleterapi/psykolog). Jeg tenker mer på om det er noe jeg kan gjøre på egenhånd, noen måter å jobbe med seg selv på, eller tenke, noen øvelser jeg kan gjøre... slike ting. For å ikke ta alt så hardt innpå meg. For å stoppe de kvernende, repeterende, uønskede tankene. For å ikke gå rundt og koke av raseri inni meg over kommentarer jeg oppfatter som idiotiske, provoserende etc.. For å slippe å føle meg som en dørmatte det bare er å dytte ned i gjørma og tråkke på. Osv.

Erfaringer? Råd?

Takk!

[Gjest Gjest]

å hærregud du beskriver MEG!!!!!

jeg er akkuratt slik selv.. det er så utrolig slitsomt å være så sensitive!!

men jeg er det- jeg tar ting til meg- veldig lett!

fikk høre av sjefen min at jeg var veldig flink til å innrette meg etter ting, spessielt de hun kommenterte... er det rart????? jeg tar alt til meg til benet!.. ting går å gnager en hel evighet på meg også.. klarer ikke gi slipp på negative kommentarer og bemerkninger- samt når jeg senser at det er noe mot meg..

lett for å gråte og jobber ræva ta meg i jobben.. vil tilfredsstille alle krav og forventninger.. men føler ikke at jeg strekker til..

tror jeg er en person som lett kan bli utbrent i jobben, og kommer til å møte veggen ganske kjapt hvis jeg fortsetter slikt.. jeg må begrense meg selv, og klare å prelle kommentarer og alle krav til meg..

ta litt lettere på ting og lære å svare for meg.. jeg føler meg som en dørmatte som blir så spak når folk kjefter eller gir meg kritikk.. enten blir jeg bare stum eller bare jatter med..

tørr ikke bli sint! skulle ønske jeg kuennbli ordentlig sint og svare for meg..

men blir bare så sår og inneslutta da..

ellers er jeg utadvendt og blid med et humør som smitter.. (blir fortalt)

men det er mange ganger en fasade...

uff.. håper jeg blir mer tykkhuda med årene.. er 25 år.. ikke blitt noe bedre ennå med årene.. har derfor ingen gode råd eller tips til deg. vil bare si at jeg vet hvordan du har det.. og vil gjerne også få tips til å bli mer tykkhuda eller ta igjen med folk jeg også

[Gjest Gjest]

http://www.norli.no/NORLI_HTML/ibeCCtpItmD...4&section=0

Tror denne boken vil kunne hjelpe deg veldig bra.

[Gjest første gjest igjen..]

http://www.norli.no/NORLI_HTML/ibeCCtpItmD...4&section=0

Tror denne boken vil kunne hjelpe deg veldig bra.

første gjest her igjen..

jeg identifiserer meg med det trådstarter skrev, men for min del vet jeg at en selvfølelse bok ikke hjelper meg. jeg sliter ikke med dårlig selvfølelse.

hadde jeg gjort det hadde jeg vært innadvendt, negativ, stille, sett på meg selv som mindreverdig, hatet utfordringer og ta valg. og ikke selvstendig eller tro på det man gjør ikke er rett..

jeg er motsatt av alt dette! men problemet mitt ligger i at jeg er konfliktsky. jeg liker ikke konflikter, syns det er ubehagelig og ta fatt på. liker ikke å såre andre eller få andre til å bli sint eller lei seg. pågrunn av at jeg blir det lett.

og dette med utangspunkt at jeg blir lett såret selv.

jeg takler dårlig kritikk. ikke flink til å prelle det av eller gi igjen..

blir liksom så spak...målbindt!

jeg er kanskje ikke så flink til å gi en spontan reaksjon som viser at jeg ikke aksepterer det.

men har det helt supert og flott når jeg enten ikke får høre noe eller får possitiv tilbakemeldinger.

men det er den kritikken som gjør meg lei meg. liker det rett og slett ikke..

for jeg vil si at jeg har god selvtillit- sikter høyt og får til det jeg gjør.

eller hva tror du om deg selv trådstarter?

[Gjest TS]

Hei!

Takk for svar både til deg som deler erfaringer, og til deg som gir tips. Ja, en god selvhjelpsbok kan kanskje være noe. Man er jo selv nødt til å ta tak i det, hvis det er et problem, også når det gjelder vanskelige ting som å bygge opp en selvtillit man ikke har.

Jeg snakket med moren min i dag, om å være sårbar generelt, og å være plaget av uønskede, repeterende tanker (jeg har mye av dette, og har også en tvangslidelse - der disse tankene altså er veldig sentrale). Hun sier det blir bedre med alderen (men hun innser at det er et problem for meg altså, så jeg sier ikke at hun ikke tar problemet på alvor). Og det kan hende det blir bedre med alderen, men jeg har altså rukket å bli 30 år. Tror nok det kan være en idé å trene opp selvtilliten, slik en over her foreslår. Selv om det virker som en uoverkommelig oppgave for meg. Da jeg var barn ble det lagt et temmelig godt grunnlag for at jeg skulle få en elendig selvtillit. Og jeg kommer nok alltid til å være en følsom person med tvangstanker. Men man kan jo ikke la være å jobbe med seg selv fordi man har hatt en vanskelig barndom, en kommer ikke langt med å grave seg ned i sin egen elendighet. Hva hjelper det, liksom? Får en det noe bedre ved å la være å jobbe med seg selv? (Tror visst jeg prøver å overtale meg selv litt her, til å brette opp ermene..)

Ønsker selvfølgelig fortsatt nye svar velkommen - kanskje flere/noen har mestringsstrategier, tankeganger, øvelser, etc å komme med?

[Gjest TS igjen :)]

Hei, gjest. Du rakk å poste et innlegg før meg, skal svare på det straks.

[Gjest TS]

første gjest her igjen..

jeg identifiserer meg med det trådstarter skrev, men for min del vet jeg at en selvfølelse bok ikke hjelper meg. jeg sliter ikke med dårlig selvfølelse.

hadde jeg gjort det hadde jeg vært innadvendt, negativ, stille, sett på meg selv som mindreverdig, hatet utfordringer og ta valg. og ikke selvstendig eller tro på det man gjør ikke er rett..

jeg er motsatt av alt dette! men problemet mitt ligger i at jeg er konfliktsky. jeg liker ikke konflikter, syns det er ubehagelig og ta fatt på. liker ikke å såre andre eller få andre til å bli sint eller lei seg. pågrunn av at jeg blir det lett.

og dette med utangspunkt at jeg blir lett såret selv.

jeg takler dårlig kritikk. ikke flink til å prelle det av eller gi igjen..

blir liksom så spak...målbindt!

jeg er kanskje ikke så flink til å gi en spontan reaksjon som viser at jeg ikke aksepterer det.

men har det helt supert og flott når jeg enten ikke får høre noe eller får possitiv tilbakemeldinger.

men det er den kritikken som gjør meg lei meg. liker det rett og slett ikke..

for jeg vil si at jeg har god selvtillit- sikter høyt og får til det jeg gjør.

eller hva tror du om deg selv trådstarter?

Tja, hva tror jeg om meg selv.. Jeg tror at jeg har god selvtillit på noen områder, men dårlig selvtillit på andre. Og at det er slik med mange.

Jeg tror kanskje at jeg får en slags sosial angst når folk sier noe negativt til meg; jeg bryr meg for mye om hva andre oppfatter om meg og får angst når jeg ser at noen kanskje synes jeg er sånn eller slik (fyll inn passende, negative karakteristikker). Blir redd for at flere enn den ene personen skal oppfatte meg slik, blir redd for at de andres verden farges av denne ene negative. Eller noe sånt. Syns det er litt vanskelig å se meg selv helt her. Hva som egentlig er problemet.

Du skriver

hadde jeg gjort det hadde jeg vært innadvendt, negativ, stille, sett på meg selv som mindreverdig, hatet utfordringer og ta valg. og ikke selvstendig eller tro på det man gjør ikke er rett..

Jeg er ikke helt enig i at man må ha alle disse negative egenskapene for å ha dårlig selvtillit. Som sagt kan man ha god selvtillit på noen områder, og dårlig på andre. Jeg er for eksempel en sosial person som er en av de i klassen som har kontakt med flest av de andre i klassen. Jeg er blid, og noen tror jeg har mye selvtillit. Jeg kan like å stå og snakke foran forsamlinger. Jeg kan noen ganger ha en god tro på at det jeg gjør er bra og riktig. Tror noen oppfatter meg som utadvendt, atter andre som sjenert, og andre som noe midt i mellom. Jeg kan av og til være en som "står på krava" og snakker opp for meg. Og selv om er er og kan alle disse tingene, mener jeg å kunne si at jeg har ganske dårlig grunnleggende selvtillit. I betydning av at jeg trenger mye bekreftelse for å ha det bra, og at det skal lite negativ tilbakemelding til for å knekke meg. (Hvis den negative tilbakemeldingen blir gitt på en destruktiv måte.) Jeg er også konfliktsky, men hvorfor er jeg det? Tror det kan bunne i en sosial angst for min del (som jeg skrev), og hvis jeg hadde hatt bedre selvtillit, hadde jeg stått stødigere i meg selv, uten å ha blitt revet ned så lett..

Vel.. mens jeg har skrevet, har jeg stadig vekk spurt meg om hva "selvtillit" egentlig er for noe. Det er vel ikke noe absolutt - og man kan både ha det og ikke ha det, samtidig. Kanskje du også mangler selvtillit på noen områder? Og at det ville hjelpe om du fikk litt mer av det? Det gjelder nok i alle fall for meg..

Dette her ble litt sånn stream-of-consciousness-aktig. Kanskje noen fikk noe ut av å lese det, kanskje ikke. Poster det i alle fall.

[Gjest Aurora Borealis]

Hei TS!

Det du beskriver er så likt meg at jeg bare måtte svare her. Jeg har ingen gode råd, jeg vet ikke hvordan man kommer seg ut av det. Jeg er på omtrent samme alder som deg, og jobber fortsatt med disse tingene. Det er merkelig hvor vanskelig det kan være å kombinere det jeg VET med det jeg FØLER. For jeg VET jo at jeg er like god som andre med samme utdanning/erfaring. Men jeg FØLER meg aldri god nok likevel. Merkelige greier!

Send gjerne en pm om du er registrert men velger å skrive anonymt om dette.

Hilsen Aurora Borealis

[Nabodama]

Jeg tror en må lære seg å sortere ut disse tingene, altså kritikk og negative tilbakemeldinger.

Ts, jeg anser meg for å ha god selvtillit, men ville også blitt lei meg i den situasjonen du beskriver. Men for å sortere, han hadde jammen en dårlig oppførsel, som kunne sitte der og si at du reagerte teit, og at han ikke kunne fatte at noen kunne reagere sånn. Jepp, det var elendig oppførsel, og det er hans belastning, ikke din.

Lærer du deg å tenke sånn når du opplever at noen sier noe sårende til deg, tror jeg du lettere takler det. Forresten, jeg opplever det ikke som normalt eller vanlig at folk snakker nedsettende til andre på det viset han gjorde, så det er ikke rart du tok det til deg? Og hvorfor skulle du ikke gjøre det?

Jeg tror en blir ufriviilig avflatet i følelseslivet hvis en bare skal la sånt prelle av, da er det bedre å tenke sånn at det var han som oppførte seg feil, ikke du.

Når det gjelder konstruktiv kritikk, er det mye lettere å ta enn sånne kommentarer du ble utsatt for. Det kan en lære noe av, og det er jo positivt, selv om en kanskje opplever det som sies som litt sårt av og til.

[Atea]

Jeg overser de som i løpet av årene har oversett meg eller sagt noe negativt. Det er deres problem så lenge ikkd kritikken er konstruktiv og kan hjelpe meg enten privat eller i jobbsammenheng. En sjef jeg hadde gjorde livet surt for meg og da tok jeg på meg et panser (følelsmessig) før jeg dro til jobb, dette hjalp litt. Jeg følte at jeg gjorde en god jobb og at jeg var "kleddd i jobbantrekk psyksik" men hadde likevel vondt i magen når jeg gikk inn døra og det endte med at jeg byttet jobb.

Anbefaler deg å lese boka The Secret (Hemmeligheten) av Rhonda Byrne. Jeg har i jobbsammenheng blitt kurset innen samme tema for noen år tilbake men boka er mer omstendig og handler om å bruke tankene og lytte til følelsene. Ingen lett oppgave, men lettere enn å bli en en vedvarende destruktiv situasjon.

Og husk at ikke alle kan like deg selv om du kanskje har mer empati og også forsøker å gi positiv oppmerksomhet til folk du egentlig ikke føler noe særlig for?

[Gjest Gjest_ensom_*]

Det er veldig gjennkjennelig det du beskriver, Trådstarter. Jeg nærmer meg 30 år selv, er snart 29 nå. Men usikkerheten knyttet til egen person har ikke blitt mindre med alderen. Har slitt hele ungdomstiden og tidlig voksenliv med sosial angst og har også pådratt meg unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er student i det daglige, og hverdagen preges i alt for stor grad av å forsøke fordøye ting jeg oppfatter som krenkelser i større eller mindre grad. Jeg kan huske blikk og kommentarer i åresvis, og kan f.eks. stå i dusjen og kontemplere rundt situasjoner som hente 4 år tilbake hvor jeg skikkelig "tar for meg" personen jeg hadde en "konflikt" med og ettertrykkelig får frem mine poenger på en suveren måte.. Eller jeg kan sitte og lese pensum, og plutselig skifter jeg fokus mot å tenke på hva den og den personen egentlig mente med det smilet han/hun gav meg.

Utrolig slitsomt å ha det slik. Jeg skulle som deg ønske at jeg hadde litt mer ryggrad og evne til å føyse vekk hverdagens bagateller. Det er ikke tvil om at diagnosene mine (sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse) har "skyld" i at jeg spekulerer for mye i hvordan andre oppfatter meg og at jeg ikke klarer unngå ta alt i verste mening. Men samtidig vet jeg at jeg har en utpreget rettferdighetssans og høy moral mht. oppførsel fra meg selv og mine medmennesker. Hvis en person kommer med en sleivete kommentar blir jeg utrolig provosert (men som deg viser jeg sjelden sinne, jeg biter det i meg og tar et oppgjør med vedkommende i tankene). Jeg tenker at det er unødvendig å si noe dersom det som sies ikke er positivt. Det går jo an å komme med kritikk på en fin måte. Man trenger f.eks. ikke kalle en annen persons oppfatninger for "teite", slik du opplevde at en fyr kalte meningene dine, eller det han misforstod som meningene dine. Å si noe slikt er bare dårlig folkeskikk.. Jeg provoseres over at det er så mange tankeløse og hensysløse folk rundt omkring, og har liksom lyst til å sette dustene skikkelig på pass. Selv anstrenger jeg meg alltid for å ikke si noe som kan oppfattes som negativt og nedlatende til et annet menneske. Det er bl.a. fordi jeg selv er såpass sensitiv at jeg ikke ønsker at andre skal gå rundt med den dårlige følelsen som jeg vet at sure kommentarer gir meg. Man har kanskje en tendens til å tro at andre folk i stor grad har samme verdigrunnlag og prinsipper som en selv, og at andre ofte reagerer på samme måte som en selv. Men det er nok like sannsynlig at det finnes plenty av folk som tåler sleivete kommentarer og mener at andre også burde tåle det, uten at det ligger noe vondt bak dette. En mentalt robust person kan derfor finne på å si "du har teite meninger", uten at vedkommende ønsker å få deg til å føle deg som en udugelig person eller føle deg usikker på deg selv. Men fordi du er så sensitiv, tolker du vedkommendes intensjoner i verste mening. Du føler deg kanskje som en udugelig person i tillegg til at du provoseres over personens hensynsløshet. Dobbelt opp, altså.

Jeg har egentlig ikke noen tips til hvordan du kan gjøre psyken din mer robust. Jeg sliter åpenbart med å finne nøkkelen til dette selv. Har gått på et såkalt selvhevdelseskurs nå nylig, og lært endel om å hevde seg selv ved å faktisk konfrontere folk man føler at har tråkket på en. I stedet for å gå i forsvarsposisjon eller angrepsposisjon (passiv og aggresiv atferd), så prøver man seg på selvhevdende atferd ved å si "hei du, jeg føler ikke det blir riktig å karakterisere meningene mine som teite. Det er mine meninger, og selv om vi har ulikt syn på saken så hadde jeg satt pris på om vi kunne respektere hverandres standpunkt uten å kalle hverandres oppfatninger for teite. Er du ikke enig?". Da tar man en direkte konfrontasjon der og da, på en avbalansert måte, og slipper forhåpentligvis gå og gnage på situasjonen i åresvis etterpå. Men det krever endel mot og trening på å takle situasjoner på denne måten. For ofte er det jo aggressjonen og skuffelsen som velter opp i en umiddelbart, og ikke minst angsten for å si ifra om det man opplever som urettferdig.

Selvtillitt på noen områder, men ikke på andre? Det er ikke ekte selvtillitt. Det er noe som heter global selvtillitt, eler top-down selvtillitt. Har man dèt, synes man at man selv er en bra person generelt. Har man en bottom-up selvtillitt, eller delvis selvtillitt, føler man at man kanskje er bra på noen områder eller i visse situasjoner, men har ikke en grunnleggende tro på seg selv som menneske. Ekte selvtillitt baserer seg på at man oppfatter seg som et bra menneske, ikke bare at man er bra som student, bra som venninne, bra til å snakke i forsamlinger, bra i sport osv.

Til sist; ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig eller dårlig som menneske uten ditt samtykke. Når du føler deg som en dritt fordi noen så stygt på deg når de passerte deg på gata, er det ikke den personen som har ansvar for at du føler deg som en dritt. Det er faktisk du som gir tillatelse til og du som har ansvaret for at du føler deg dårlig.

[Gjest TS]

Hei! Jeg har tenkt lenge at jeg skulle skrive et ordentelig, velformulert etc svar på dette, siden det kom så mange fine svarinnlegg. Men det har vært så travelt i det siste, og jeg har vært så sliten Så nå vil jeg bare først og fremst si tusen takk til de som har svart. Mange kloke hoder her inne.