oppgitt over meg selv...

[sebra]

jeg er så oppgitt over meg selv...jeg klager og klager på at jeg er singel og at jeg aldri finner noen bra karer.men så møter jeg en fyr og han tar kontakt med meg og vil møte meg , og da får jeg nesten litt panikk....

og hvorfor sliter folk med forpliktelses angst egentlig?

måtte bare få ut litt frustrasjon..

noen andre som er som meg?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jada, kjenner meg igjen i din frustrasjon. Men for meg er det ikke forpliktelsesangst, det er heller redsel for å begynne noe og så bli dumpet. Hvis en mann som jeg liker viser interesse, blir jeg plutselig livredd for å vise for mye av meg selv i redsel for at han ikke skal like meg likevel. Håpløs strategi med andre ord...

[Gjest Stjernedryss]

Forpliktelsesangst er ukjent for meg. Angst for å bli dumpet har jeg, men ikke sterk nok til å holde meg unna gutter jeg liker...

[Gjest kss]

Jeg sliter veldig med angst for forpliktelse.

Det er både fordi jeg er redd for å bli dumpet og fordi jeg er redd for å ende opp i en situasjon hvor jeg må dumpe han. Alle gangene jeg har prøvd meg på et forhold har jeg mistrivdes og måtte gjøre det slutt, bortsett fra to ganger - men da dumpet de meg.

Jeg har lyst på kjæreste, men gang på gang får jeg panikk og jobber for å distansere meg fra guttene jeg holder på med i stedet for å komme nærmere dem. Jeg har blitt kraftig såret, og knust noen hjerter selv, og vil ikke oppleve noen av delene igjen.

Jeg vet at det er et problem, det har vært det hele livet, men det hjelper ikke akkurat på at de gangene jeg har bestemt meg for å overvinne frykten og kaste meg uti noe så har det gått alvorlig galt.

[sebra]

jeg har også skikkelig lyst på kjærste, men hver gang jeg møter noen så saboterer jeg deg underbevisst. sikkert fordi jeg er redd for å ikke ha friheten min , samtidig som jeg er livredd for å bli såra.det er så slitsomt det.

jeg har alltid hatt forpliktelses angst som jeg kan huske da.til og med når jeg var 15 åring så dumpa jeg en type jeg var kjempe forelska dagen etter fordi jeg fikk totalt panikk.

ja jeg vet jeg var ung og det var totalt useriøst, men noe galt må det jo være med meg siden jeg begynte så tidlig liksom...huff dette innlegget ble skikkelig rotete..hehe hatt en lang dag...

Endret 29. oktober 2008 av sebra

[Gjest kss]

Når jeg snakker med folk om dette, så sier de alltid at jeg må prøve å ha et ordentlig forhold. Kaste meg uti det, inngå noen kompromisser, lære meg hvordan det er og så videre.

Det høres egentlig ut som et godt råd, men som sagt så har det gått til helvete for meg de gangene jeg har fulgt det. Så jeg fortsetter heller å sabotere forhold, bevisst eller ubevisst.

Sist jeg møtte en fyr jeg var utrolig forelska i (kanskje mer enn jeg noensinne har vært i mitt liv), så fikk jeg så angst av hvor fort det ble seriøst at jeg oppfordret han til å date andre og sa at jeg hadde tenkt å gjøre det samme. Jeg sa jeg ikke ville være den eneste.. og vel, det endte opp med at han ble sammen med ei annen og jeg ble helt knust.

Jeg er så utrolig idiot, forstår ikke hva jeg tenkte på. Jeg fikk bare panikk rett og slett.