null motivasjon null interesse

[Gjest utlogget nå]

Etter å ha vært deprimert i flere år har jeg nå kommet til et punkt der jeg egentlig har det ganske bra. Etter mange år med følelsesløshet kan jeg nå føle sorg, sinne, lykke etc. Det jeg sliter med er motivasjon og interesse.

Jeg pleide å synge før, det var min absolutt store lidenskap. Sang i 10 år og gledet med vilt til hver øvelse og kunne ikke få nok. Hadde et opphold i 2 år og startet i vår igjen. Men nå er jeg liksom dau. Jeg skulka mye av øvelsene, gidder ikke å følge med og engasjerer meg ekstremt lite.

På skolen gidder jeg heller ikke, til tross for at jeg ønsker så utrolig å lære meg det jeg driver med. I morgen har vi prøve, jeg har allerede kvalifisert meg til eksamen så jeg kommer til å skrive navnet mitt på prøven og dra.

Dette er de 2 tingene i mitt liv jeg har ambisjoner om, men jeg gidder ikke, har ikke motivasjon eller interesse for å komme dit.

Jeg gikk til psykolog før og vi snakket mye om mangelen på interesse og at det kom av depresjonen. Men hvorfor har jeg det enda sånn?

Mitt store ønske, sånn egentlig, er å begynne på musikkonservatoriet men jeg vil ikke avbryte studiumet jeg er på nå siden sang er et meget usikkert karrierevalg.

Er dette noe en psykolog kan hjelpe meg å komme igjennom eller må jeg bare "skjerpe" meg?

[lillya]

Men hva ble gjort for at du skulle komme ut av depresjonen? Dersom du er deprimert ennå, kan jo dette være grunnen til at du føler det som du gjør. Kanskje du trenger antidepressiva?

Ellers kan det være en ide å prøve noe nytt, noe du ikke har gjort før, men kanskje har lyst til å prøve. Kanskje du trenger en pause fra det du har drevet med, og dersom du savner det, kan du heller gå tilbake til det. Det blir ikke bedre av å presse seg gjennom noe man ikke er motivert til, da tror jeg bare du blir enda mer deprimert.

Finn ut av depresjonen, da tror jeg det blir lettere å finne ut av hva du egentlig har lyst til, og da kommer kanskje motivasjon og gleden på plass. Lykke til : )

[Gjest TS]

Men hva ble gjort for at du skulle komme ut av depresjonen? Dersom du er deprimert ennå, kan jo dette være grunnen til at du føler det som du gjør. Kanskje du trenger antidepressiva?

Ellers kan det være en ide å prøve noe nytt, noe du ikke har gjort før, men kanskje har lyst til å prøve. Kanskje du trenger en pause fra det du har drevet med, og dersom du savner det, kan du heller gå tilbake til det. Det blir ikke bedre av å presse seg gjennom noe man ikke er motivert til, da tror jeg bare du blir enda mer deprimert.

Finn ut av depresjonen, da tror jeg det blir lettere å finne ut av hva du egentlig har lyst til, og da kommer kanskje motivasjon og gleden på plass. Lykke til : )

tusen takk for svar

Men jeg har ikke lyst til noen ting! Det finnes ingenting jeg interesserer meg for og slik har det vært i snart 3 år. Jeg tar sangtimer, og elsker det, men finner alltid på unnskyldninger for å ikke dra. Men med en gang jeg er der har jeg det helt fantastisk.

Jeg har ikke interesse for å henge med venner, sitter på pc'n eller ser på tv eller henger med kjæresten min.

Når jeg for en gangs skyld drar på fest eller andre sosiale ting, så har jeg det kjempegøy, men problemet er å dra dit. Alltid en unnskyldning for å slippe.

Jeg har sagt nei til antidepressiva da jeg har pilleproblemer i familien. Ikke har jeg råd til å dra til psykolog heller

[Gjest Også deprimert]

Jeg har ikke hatt depresjon så lenge som deg, men kjenner meg igjen i det du beskriver.

Om jeg forstår deg rett så er interessen for ting er på vei tilbake, men tiltakslysten henger ikke med. For meg er det slik. Det er så vanskelig å samle sammen krefter og motivasjon til å faktisk komme seg avgårde til noe, selv om jeg vet at det jeg skal er noe jeg vanligvis liker svært godt.

Tror noe av det bunner i konsentrasjonsproblemer. Hva skal jeg ha med meg, hva må jeg huske før jeg går, skal jeg spise først osv, osv. De minste små detaljer kan i større eller mindre grad hindre meg i å komme meg avgårde. Da jeg var veldig dårlig, klarte jeg ikke å samle sammen tankekraften som skulle til for å pakke vesken...

Nå er depresjonen begynt å lette, så selve prosessen med å komme ut av døren er til å overkomme. Og jeg vet jo jeg får det fint. I teorien. Problemet nå er at jeg ikke husker med kroppen hvordan det er å ha det fint. Jeg sier til meg selv at dette blir gøy, mens det jeg føler er bare utmattelse. Så jeg tror ikke helt på meg selv, fordi de gode følelsene som gjør det verdt å komme seg ut, liksom ikke er virkelige.

Om det er noen trøst, så har jeg vært deprimert før, og det gikk over. Tiltakslysten kom tilbake, og jeg kunne igjen gjøre ting uten å jobbe med meg selv for å samle motivasjon. Det høres ut som du ikke er helt kvitt depresjonen ennå. De gode følelsene finnes, men de er kanskje ikke sterke nok til å overvinne utmattelsen ennå?

Angående medisiner. Jeg forstår du er skeptisk, -det var jeg også. Løsningen for meg ble grundig forklaring og oppfølging av en lege som jeg stolte på. Full frihet til å slutte igjen om bivirkninger jeg ikke ville tolerere meldte seg. Om du er redd for avhengighet, kan du spørre om ekstra oppfølging under nedtrapping. Eventuelt kan du velge å fortsette uten medisiner, men det er sannsynlig at depresjonen da vil henge i lengre.