Hvorfor blir man deprimert?

[2008brud]

Hvorfor blir man deprimert, selv om man egentlig har det bra?

Endret 24. oktober 2008 av 2008brud

[Gjest Stjernedryss]

Hvorfor blir man deprimert, selv om man egentlig har det bra?

Det vet jeg ikke. Jeg er deprimert, men vil ikke akkuratt si at jeg har det bra, selv om kanskje andre mener jeg har mye å være glad for.

[Gjest Wind]

Noen får det vel som en slags reaksjon på et traume, eller lignende.

Andre får det bare uten en tilsynelatende "god" grunn.

=/

[Nigo-san]

Noen er disponert, noen er traumatisert, noen er bare altfor glad i sine egne negative tanker...?

[Gjest Gjest]

det er gjerne de som er disponert for dette som får depresjoner.

dette er gjerne de som har for lite produksjon av serotin i hjernen som fører til depresjoner.. hos folk som har normal produksjon av serotin som gir oss nok endorfiner (lykkehormon)

så derfor er visse mennesker genetisk annlagt for depresjoner, mens andre kan påføre seg dette via arbeidforhold, økonomi, dårlig kosthold og vitamin mangle og lignende..

du spør hvorfor folk kan få dette og fortsatt føle seg bra, du må ikke tro at folk som sliter med depresjoner ikke kan smile eller le, eller de bare henger med huet.. de har gode og dårlige dager.. men det som skiller seg fra de med vanlig trishet og de med depresjoner er at de gjerne ikke ser mening i noe de gjør, vil ikke noe, blir dårlige, vil ikke opp av sengen. bare bre dyna over hodet og grave seg ned og bli der.. ser inge lys i tunnelen.. vil bare grave seg ned. de klarer ofte ikke komme seg ut av det, og man kan ikke bare ta en prat så ser de lysere på det.. samt at mange ikke vet hvordan de kan løse det, eller hva som er grunnen.. eller et mer dyptliggende problem som har oppstått av en traume eller noe som sitter i.. man kan slite i mange år, noen hele livet.. det kan forbindes med angst som resulterer i depresjoner eller andre ting de kan ha slitt med i lenge tider.. det topper seg, og depresjon er et faktum.

mens oss som ikke sliter med depresjon men kan bli lettere deppa over ting, kan lette hjertet, gråte litt og så se lysere på ting.. mens de klarer gjerne ikke snu tankegangen og gjennomføre det pågrunn av manglende endorfiner (lykkehormoner) og serotin produksjon i hjernen..

jeg for min del gråter ganske lett, må snakke ut om ting som plager meg og føler meg bedre etter dette og ser lysere på ting. så jeg klarer ikke sitte inne med noe over tid som kan resultere i en dypere depresjon..

summasummarun: det er sunt å gråte!

[Gjest Wind]

summasummarun: det er sunt å gråte!

Bortsett fra for de som ikke greier det og ikke får ut nok frustrasjon eller hva f. "bare" ved å gråte. Da er gjerne selvskading neste. "Yay".

Tror forresten at med "selv om man har det bra", så mente trådstarter at livet egentlig er bra: man sulter ikke, har jobb, skole, venner osv.

Men det var bare slik jeg tolket det.

Ellers: informativt innlegg. ^^

[Gjest Gjest]

Bortsett fra for de som ikke greier det og ikke får ut nok frustrasjon eller hva f. "bare" ved å gråte. Da er gjerne selvskading neste. "Yay".

Tror forresten at med "selv om man har det bra", så mente trådstarter at livet egentlig er bra: man sulter ikke, har jobb, skole, venner osv.

Men det var bare slik jeg tolket det.

Ellers: informativt innlegg. ^^

ja jeg så den etterpå.. at hun kanskje mente slik du beskrev. har allt som skal hentyde til at man har det helt topp! men rart med det å ha "allt" ikke nødvendig har noen som helst forbindelse med det å føle seg bra. man kan gjerne ikke føle tilstrekkelighet når man sliter med noe som er forbindt med prestasjoner, tidligere opplevelser eller dårlig selvfølelse..

kjenner alt til dette siden min samboer og min mor sliter med dette. de har "alt" bortsett fra å føle seg tilfreds med seg selv.

men ja det fins de også som ikke får ut nok frustrasjon ved å gråte, men da har de gjerne svelget nok kammeler opp igjennom for ikke å gråte.

dette er vel begge tilfellene her i mitt tilfelle..konstante bekymringer og angst som tilslutt i voksen alder har fått varige men..

[lillya]

Hei!

Jeg tror det er en blanding av mange mulige årsaker til at man blir deppa. En viktig årsak er kanskje det samfunnet og den tiden vi lever i. Vi vil hele tiden ha mer, vi vil videre, framover, vi stopper kanskje ikke opp og kjenner etter hva vi egentlig har behov for. Vi vil ha mer, mer, mer og har uendelig mange muligheter. Tror også stress kan utløse depressive tanker og følelser. Vi bruker ikke tid til å ta vare på oss selv og de rundt oss, vi skal helst gjøre tusen ting på en gang.

Noen har lettere for å bli deprimert enn andre, det har mye å si med arv, gener, oppvekstmiljø osv. Men også skolegang, venner, ulike opplevelser osv. har mye å si.

Men det er jo helt normalt at det går opp og ned i livet. Alle har gode og dårlige dager, men dersom det blir for mange dårlige dager uten at man skjønner hvorfor og ikke klarer å komme seg ut av det, ikke ser hvordan man kan løse opp i problemer, vonde tanker osv., kan det være lurt å oppsøke hjelp. Finne ut hvorfor du føler det sånn, og prøve å jobbe med problemene. Det er mulig du kunne lært deg en god måte å takle disse følelsene på. Kanskje det er små negative ting, eller noe i livet ditt som kanskje ikke er helt bra, uten at du ser det klart eller vil innse det. Er du lei av ting, er jo dette også noe som kan føre til depressive tanker. Kanskje nye mål og utfordringer vil gi en piff i hverdagen?

Det er iallefall lurt å ta tak i og finne ut av problemene, og løse opp evnt. oppsøke hjelp før det går for lang tid. Da tror jeg det er lettere å løse opp i. Lykke til : )

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg tror det er en blanding av mange mulige årsaker til at man blir deppa. En viktig årsak er kanskje det samfunnet og den tiden vi lever i. Vi vil hele tiden ha mer, vi vil videre, framover, vi stopper kanskje ikke opp og kjenner etter hva vi egentlig har behov for. Vi vil ha mer, mer, mer og har uendelig mange muligheter. Tror også stress kan utløse depressive tanker og følelser. Vi bruker ikke tid til å ta vare på oss selv og de rundt oss, vi skal helst gjøre tusen ting på en gang.

Noen har lettere for å bli deprimert enn andre, det har mye å si med arv, gener, oppvekstmiljø osv. Men også skolegang, venner, ulike opplevelser osv. har mye å si.

Men det er jo helt normalt at det går opp og ned i livet. Alle har gode og dårlige dager, men dersom det blir for mange dårlige dager uten at man skjønner hvorfor og ikke klarer å komme seg ut av det, ikke ser hvordan man kan løse opp i problemer, vonde tanker osv., kan det være lurt å oppsøke hjelp. Finne ut hvorfor du føler det sånn, og prøve å jobbe med problemene. Det er mulig du kunne lært deg en god måte å takle disse følelsene på. Kanskje det er små negative ting, eller noe i livet ditt som kanskje ikke er helt bra, uten at du ser det klart eller vil innse det. Er du lei av ting, er jo dette også noe som kan føre til depressive tanker. Kanskje nye mål og utfordringer vil gi en piff i hverdagen?

Det er iallefall lurt å ta tak i og finne ut av problemene, og løse opp evnt. oppsøke hjelp før det går for lang tid. Da tror jeg det er lettere å løse opp i. Lykke til : )

det du generelt nevner her mener jeg ikke er dyptliggende depresjoner (men du var inne på det.. (oppvekstvilkår, arv, gener).. men du er mer inne på overlfadiske depresjoner som har kommet i senere tid pågrunn av omstendigheter i voksens tilværelsen og yrkeslivet ( ihvertfall i ditt siste avsnitt)..

det er vel mer disse som trenger enklere grep enn disse "ondartede" fra barndommen.. dette er dype spor som ikke kan fiks ferdig reppareres og komme til bunns i..

min mor er i 50 årene, slitt med dette fra barndommen. har gått til akkupunktør og psykolog i alle år, blitt noe bedre.. men hun har innfunnet seg med etter et evig håp om å bli helt frisk, at hun aldri vil bli det.. håpet og den stadige presset hun har ført på seg selv har gitt enda større følelse av å ikke mestre og av å være fiasko.. så nå får hun en bedre tilværelse av å innfinne seg med at hun er den hun er- og at barndommens dype spor er og forblir der.

hjernen er et innviklet organ og selv spessialister og forskning kan ikke repparere skader fra barndommen, men medisiner og hjelp kan hjelpe å lette hverdagen. men det kan ikke sammenlignes med en lettere depresjon som man kan få av å være lei jobben, sliten, trett, drit lei de suttrete bortskjemte ungene som aldri blir fornøyd osv. selvfølgelig kan sammenfallet av dette føre til at man blir deprimert, men dette er ytre omstendigheter som ved enklere grep kan ordnes. men dypere liggende som for lite serotin og dypere spor av traumer være resultatet av de mer seriøse depresjonene.

[Silli]

jeg er takknemmlig for mye i livet mitt, jeg har jobb, venner, en go kjæreste og en flott familie. men av og til ønsker jeg ikke annet enn å legge meg ned å ikke reise seg igjen. de er frykteli trist å føle de sånn...

[SnuppiLuppi]

det er gjerne de som er disponert for dette som får depresjoner.

dette er gjerne de som har for lite produksjon av serotin i hjernen som fører til depresjoner.. hos folk som har normal produksjon av serotin som gir oss nok endorfiner (lykkehormon)

så derfor er visse mennesker genetisk annlagt for depresjoner, mens andre kan påføre seg dette via arbeidforhold, økonomi, dårlig kosthold og vitamin mangle og lignende..

Jepp, dette stemmer. Man er enten anlagt for depresjon, dvs har en genetisk "feil" som gjør at man produserer for lite serotin, eller man opplever noe eller har det leit som gjør at man blir deprimert. Altså, depresjon er en biokjemisk tilstand i hjernen som ikke nødvendigvis avhenger av verden rundt deg. Det er derfor man kan være deprimert selv om man har penger har jobb har familie og venner som er glade i seg osv osv. Eller som sagt kan man bli deprimert om man opplever noe traumatisk, eller er trist over noe i lang tid.

[mrs_dude]

jeg er takknemmlig for mye i livet mitt, jeg har jobb, venner, en go kjæreste og en flott familie. men av og til ønsker jeg ikke annet enn å legge meg ned å ikke reise seg igjen. de er frykteli trist å føle de sånn...

Enig med deg der. Noen ganger blir en bare helt oppgitt.. tenker på alt det fine man har, men føler seg kanksje ikke god nok, eller ikke forstår hvorfor en føler det slik når en har så masse fint i livet. Negative tanker tror jeg er en av tingene som kan føre til depresjon.. men så er det nok mange som føler seg deprimert, men som egentlig bare er utslitt å trenger hvil for å komme seg. Legene i landet setter alt for mange "feil" diagnoser, og gir en resepter på masse medisiner, når det eneste en egentlig trenger er fred og ro i hodet.

"Har en det bra i toppen, får en det bra i skrotten"

Endret 25. oktober 2008 av mrs_dude

[Morrille]

Hvorfor blir man deprimert, selv om man egentlig har det bra?

Fant en god oversikt her:

Helsedoktoren.no depresjon