kutte kontakten med en venn??

[Gjest lmari]

Jeg har alltid forsøkt å leve etter den "regelen" at når venner ikke gjengjelder kontakt, telefoner, kort, brev eller omtanke, så kutter jeg dem ut etter hvert. Et vennskap består av å gi og ta - har jeg tenkt....

Nå er jeg i den situasjonen igjen. Jeg ringer, sender meldinger, sender kort og er opptatt av denne personen. Husker på å sende lykke til på eksamen, god bedring hvis sykdom og viser hvor mye jeg setter pris på han.

Tilbake får jeg ingenting. Han virker null interessert i meg og mitt, og tenker kun på seg selv. Altså burde jeg etter hvert la kontakten gå over, ikke sant??

... problemet er bare at han er lillebroren min!!!! Jeg vil jo ikke miste den eneste (og beste!!) lillebroren jeg har!??? Vet ikke om jeg skal fortsette å vise at jeg bryr meg om han, eller om jeg bare skal la han seile sin egen sjø. Må innrømme at det siste er mest fristende..

Hva ville dere ha gjort???

[ellapille]

Gutter/menn tenker litt annerledes den veien der.De er mer av den sorten som tar kontakt om det er noe spesielt de vil snakke om.

De er ikke slik at de holder gjevnlig kontakt som det vi jenter/damer gjør.

Så jeg råder deg til å ikke være sint eller skuffet.For han er nok bare sånn. Om du ikke er like ivrig så merker han det,og da er det kanskje han som tar kontakt og sier hei og spør åssen det står til.

Gutta er ikke sånn at de plutselig bare sender en mld bare for løst snakk som de kaller det.

Så bare slapp av.

[Gjest Scarlet]

Snakk med han om det!!!

[Sisilie]

Det er ganske slitsomt å hele tiden måtte være den som holder kontakten, så jeg ville bare droppet både mail,tlf og sms. Det har jeg sjøl gjort med både brødre og andre.-Og så får de heller ta kontakt hvis det er noe viktig.

Og som før sagt, vi er så forskjellige der - vi kvinner og menn.

Det som jeg synes er mest irriterende, er jo når de spiller "overrasket" når vi en sjelden gang treffes og da stiller disse usynlige menneskene masse spørsmål om mitt ve og vel.......og jeg tenker i mitt stille sinn, at "hadde du giddet ringe meg av og til, så kunne du blitt oppdatert på alt dette"....sukk.

[Gjest Primula]

Hei du.

jeg tror ikke at du skal bekymre deg så mye... Jeg hadde det på samme måte med min lillebror en stund. Vi bodde ganske langt unna hverandre. Vi mistet rett og slett kontakten. Han er ikke så snakkesalig på telefonen så til slutt ble det så ingen av oss ringte til hverandre. Det var ganske kjedelig da dte sto på, men nå har det ordnet seg igjen. Vi bor fremdeles et stykke unna hverandre, men nå sender vi meldinger og snakker sammen igjen. Drar også på besøk til hverandre. Jeg tror at søsken har litt behov for å komme unna hverandre i blant. For så å finne kontakten igjen senere når man kanskje har "vokst" litt. Lykke til

[Gjest Embla s]

Det blir vel noe annet med en lillebror enn med "ordinære venner", tror jeg... Lillebror... I det begrepet ligger det jo en slags rett til å bli dullet med og ordnet opp for, uten at man behøver å løfte en finger tilbake (det kjente lillebror syndromet... )

Jeg tror at ved å kutte ham ut "som straff" straffer du kun deg selv. For ham er du kanskje en selvfølge, men det betyr ikke at han ikke er glad i deg. Det er vel bare slik han er vant med at forholdet deres er... Syns du skal ha overbærenhet med ham jeg. En lillebror er viktigere enn all verdens stolthet, syns nå jeg!

[:-) anna]

kom to ganger - slettet den ene

[:-) anna]

Oppriktig talt så blir jeg kjempeirritert over slike holdninger som du har her. For det første så blir det litt vel martyr-greie "stakkars meg som sitter her ensom og forlatt" "Livet mitt er litt ensomt men jeg vil heller legge skylda på noen andre enn å prøve å fylle det selv. "

For det andre så er det jo ikke sikkert at alle reagerer eller tenker slik som deg. Faktisk så er ingen mennesker her i verden akkurat slik som deg. Så det kan faktisk være andre grunner til at folk ikke er like flinke til å opprettholde kontakten enn at de gir blaffen i deg.

Har selv opplevd å være i den motsatte enden... Hadde en veldig veldig slitsom periode av livet mitt og jeg hadde rett og slett ikke tid eller overskudd (eller råd) til å ha like hyppig kontakt med alle vennene mine. Ringte - men ikke annenhver dag ... og det var ikke to-timers samtaler lengre. Så en dag ringte en god venninne og ga meg det glatte lag. Jeg ringte for sjelden og var en for dårlig venninne for henne.

For meg var det dråpen som fikk alt til å renne over bokstavelig talt.

Jeg var så utslitt at en slik telefon fra noen jeg var så glad i var det siste jeg trengte. Gråt og gråt og følte meg helt mislykka og verdiløs...

Jeg følte rett og slett at det var hun som var den dårlige venninnen fordi hun ikke kunne se at jeg faktisk hadde en veldig tøff periode. Og jeg syntes at det var hun som var den egositiske siden hun alene allerede hadde bestemt hvordan vårt vennskap skulle være, og hva som var grunnen til at jeg ikke ringte annenhver dag lengre (men en gang i uken)

Prøvde å være en mer punktlig venninne for henne etter det, men for å si det rett ut så ødela det vennskapet at hun holdt tellinga på telefonsamtalene. Jeg var livredd for ikke å ringe ofte nok, og ringte av plikt istedet for lyst. Det ble for krevende og for lite givende.

Og egentlig så følte jeg at hun aller helst ville hatt seg selv som venninne - eller noen som seg selv.

Min erfaring er at de menneskene som teller er de som er rause nok til å se at livet går i bølgedaler, og at kvaliteten når man treffes teller mer en hvor ofte det skjer - det er de jeg vet blir der livet ut.

I mitt liv er det det som er voksen-vennskap. Bestevenninner som trenger å være bestevenninner på tenåringsviset har jeg ikke tid til lengre fordi jeg har et voksenliv som krever mye av meg. Og sånn tror jeg det er for de fleste

Det er jo faktisk broren din det er snakk om her. Naturligvis er han glad i deg... Men det er ikke opp til deg å bestemme hvordan han skal være bror for deg. Du får heller finne andre som du kan ha så hyppig kontakt med som du trenger, og la ham være slik han er. Det er da vel plass til ulike typer mennesker i livet ditt?!

Hva om det ikke passer HAM å ha så hyppig kontakt som det du vil? Er det DU alene som har retten til å lage reglene for kontakten? Er ikke det litt ego da? Og om du velger å kutte ham ut så bør du være klar over at det er et valg DU gjør... ikke et valg han gjør. Om dermed ikke et valg du kan laste ham for.

Du har lov til å si til broren din at du savner ham og at du gjerne vil ha mer kontakt med ham. Men du bør passe deg for å kreve det.

Det er nå mitt råd, i alle fall.

[Gjest lmari]

Godt svar, Anna. Og du har sikkert rett - at det blir litt "martyraktig" å klage over dette. Til mitt forsvar må jeg si at jeg har både samboer og mange venner - jeg sitter ikke ensom hjemme og venter på at lillebroren min skal ringe meg...

Og jeg er enig - man skal ikke kreve så mye av noen. Men vanlig folkeskikk kan man vel kunne kreve? Dette handler ikke om at jeg ringer han fem ganger og han bare en gang til meg. Det handler mer om å ikke svare på meldinger i det hele tatt, komme for seint til avtaler eller ikke komme i det hele tatt, osv. Og når du har forsøkt å ta kontakt med noen om igjen og om igjen og om igjen, og den personen signaliserer klart og tydelig at den ikke er interessert - da blir det vel litt annerledes?

Poenget mitt var egentlig at jeg bryr meg veldig om han, og da synes jeg at det er vondt å bare la han "seile sin egen sjø."

.. og et vennskap krever faktisk at begge gir litt....

[Gjest Embla s]

Enig i at vennskkap krever noe fra begge parter, men her er det snakk om søsken. Det er din lillebror. Og de skal, per definisjon, være slik! Urettferdig, ikke sant?!

(hvem vet, kanskje han syns du maser noe veldig hele tiden, kanskje han er inne i en peridoe hvor støresøstre er no' herk?)

Slapp av du!

[:-) anna]

Mente ikke å være krass... for det er jo vanskelig dette her.

Det er jo vanskelig å "ikke ta seg nær av det" når man faktisk gjør det.

Synes du skal være storesøster... ikke gi ham opp og satse på at han skjerper seg med tida. Han bryr seg naturlivis like mye om deg... men antagelig så er han bare veldig opptatt med livet sitt akkurat nå og glemmer at han må ta litt vare på søsteren sin også. Tar deg nok litt for gitt... men i betydningen "stoler på at du i alle fall er der bestandig".

Du får fleipe litt med det et par ganger... la ham skjønne at du gjerne vil ha svar når du piper til ham... eventuelt vente til en anledning og ta det der og da uten å si at "slik er du alltid"

La ham få vite at du forventer livstegn av og til og svar på konkrete spørsmål. Sies det med litt humor er det lettere å svelge fra hans side...

Og du skal jo ha ham resten av livet...

lykke til

[Illuusia]

Jeg vet hva du mener. Jeg har det slik med min lillesøster, og min bestevennine.

Jeg føler de bare utnytter meg av og til så blir jeg så forbannet, for det er alltid jeg som ringer, jeg som kommer på besøk, jeg som sender meldinger, jeg som sender brev :evil: ... phuh, nå for en måned siden bestemte jeg meg for å ikke kutte de ut (selvfølgelig), men for å vente på telefon/melding eller noe lignende fra dem... og har ennå ikke hørt et pip... Jeg har gjort sånn flere ganger, og jeg vet begge er fulle av unskyldninger når de endelig ringer...

Det er litt ensomt, men sånn må det vel være. Til og med kjæresten min mener de utnytter meg, så jeg gjør det på en måte for at de skal skjerpe seg... Er jeg likevel egoistisk, jeg vet ikke, men da får de også tid til å gå rundt uten meg en stund og bestemme seg om de virkelig har noe bruk for meg i det heletatt...

[Gjest lmari]

Synes ikke du var så krass, jeg, anna. Alltid godt at noen heller litt kaldt vann i blodet på en - særlig når du står utenfor og ser det litt på avstand.

Sendte en lang melding til lillebror på lørdag, hvor jeg skrev at jeg synes det var leit at vi ikke snakket så mye sammen lenger, men at vi sikkert fikk litt mer tid til å snakke sammen snart. Fikk ikke noe svar på den, men ok. (hadde forsøkt å ringe han først, men fikk ikke svar, derfor meldte jeg)

I går sendte jeg lykke-til-melding til kjæresten hans som skulle opp til eksamen i dag. Fikk ikke noe svar på den heller... :-?

Jeg får gi han litt tid, kanskje han synes det er ok å ha kontakt med meg igjen om en stund.