Når pappa er slem...

[Gjest Anonymous]

... Jeg var i en vanskelig situasjon for to år siden, og er fremdeles i vanskelig situasjon selv om situasjonen er forandret, så jeg gjorde noe dumt, jeg ga faren omsorgen for mitt eldste barn. Jeg tenkte det skulle være en bedre løsning enn å ta kontakt med barnevern, men skjønner jo at jeg tok feil.

Faren til barnet mitt var slem mot meg, ikke voldelig,men en psykopat, det var han. Han var lite hjemme når barnet vårt var våken, han var egentlig ingen pappa da vi var gift, så jeg tenkte jo også at nå fikk han sjansen til å forstå at han hadde et barn. Han hadde før han gikk fra oss lovet meg at han skulle bli en bedre person, og at han skulle ta godt vare på sønnen vår, og han lovet meg haugevis av annet som han har brutt...

Han fikk seg ny familie, og gjorde det svært vanskelig for meg å se og snakke med sønnen min. Vi hadde ingen avtale, men jeg regnet med at de vanlige lover skulle gjelde(den samme avtalen som han fikk når han dro). Når jeg ringte var faren skikkelig sur, og som resultat ville ikke sønnen min snakke med meg i telefonen, og når jeg spurte om vi (jeg og datteren vår) kunne komme på kaffe besøk, hylte han(faren) i telefonen at jeg bare skulle holde meg unna, at om jeg ringte på skulle de ikke åpne døren. De sendte likevel sønnen min ned trappen, slik at jeg fikk være med ham.Jeg hadde jo håpet å se hans rom, og hilse på stemoren.

Jeg har fremdeles i dag ikke fått hilse på henne, jeg har likevel fått se henne på avstand, når de bringer eller henter, stiller de seg ut og kysser hverandre.

Så ringte jeg for et halvt år siden til skolen hans og spurte om hvordan det gikk med gutten, jeg fikk beskjed om at han trengte å snakke med en psykolog, han var deprimert. Jeg hørte at dette var fordi pappa var så streng med ham.... Hjertet mitt ble helt knust, og jeg ble deprimert selv. Så fant jeg ut at jeg måtte dra til østlandet for å overvåke situasjonen, og for å endelig få ting på papiret, når jeg skulle se ham og hvem som skulle betale. Han har god jobb, mens jeg har vært enslig forsørger, likevel er det jeg som har måttet punge ut om jeg ønsket å se ham.

Når jeg kom til østlandet, sa gutten min at han vil bo hos oss. Han spurte meg hvorfor pappa er så slem... Jeg har også måttet sitte og være vitne til at sønnen min blir psykisk terrorisert med at de blir så lei i seg hvis han ikke vil bo hos dem osv.. Jeg kjøpte nye sko til sønnen min for en måned siden, så kom gutten min hjem til meg og fortalte at pappa hadde sagt at de var jentesko... Jeg har så uttallige eksempler på slikt... Likevel når vi var på familievern kontoret og truet med rettsak, fikk jeg streng beskjed om at det skulle bli svært vanskelig for meg å få han tilbake nå som han har bodd der i to år, virker som om alle har glemt at jeg hadde nesten alene omsorgen for ham i 6 år?! Advokaten sa det samme... Jeg er så sliten, sønnen min har nå sagt at han likevel vil bli hos pappa... Hva skal jeg gjøre? Burde jeg ta opp kampen mot djevelen? Nå som sønnen min sier han likevel vil bli der, vet jeg ikke, har de gitt ham så dårlig samvittighet at han ikke tør å ville flytte, eller har situasjonen bedret seg for ham? Hvordan kan jeg bevise hvaslags menneske han er, det er jo ingen som tror på meg, bortsett fra en haug av mine nære venner som har vitnet det...

[Gjest Anonymous]

Hvor gammel er gutten? Er han over 12 år er det ingen ide å ta opp kampen om du ikke klarer å bevise at faren terroriserer han. Er han under 12 år hadde jeg ikke stusset med å gå videre med saken.

[Gjest Anonymous]

Han er snart 9år. Jeg syntes bare det er vanskelig når alle forteller meg at når jeg selv ikke har noen økonomisk god situasjon så blir det vanskelig. Dessuten er det lett å tro at jeg dikter opp ting pga. bitterhet og slikt...

Jeg vil jo ikke gjøre ting verre for ham heller ved at mamma og pappa drar i hver sin arm. Jeg vet ikke om de hører på barna heller i slike rettsaker, når de er under 12.

[ellapille]

Joda de skal høres,og 9 år er ganske stort det.Selv om 9 åringen ikke kan bestemme over seg selv så kan gutten snakke med en person som er oppnevnt av retten eller barnevernet .At du har dårlig råd skal ikke bestemme om du er en god mor eller ikke.For er det slik,ja da skulle mange tusen barn i dette landet bodd på institusjoner på grunn av foreldre som har dårlig råd. Da kunne dem ha hentet unga mine forlengst,men jeg er en god omsorgsfull mor.Så ikke tro på den.ikke gi opp. Og når du har levd i et forhold som er så nedbrytende,så er det ikke rart at man er redd for å ikke bli trodd. Stol på magefølelsen din.Får du hjelp til å tekle alt dette her? Kanskje du skulle gå til legen din å be om å få en henvisning til en Psykolog/psykiater.Og det er ikke dumt det,godt å få bekreftet at en gjør ting rett,får utløp for sine tanker og frustrasjoner.

Det hjelper. Når det gjelder gutten din,så vet du tydeligvis at dette som skjer er feil,fryktelig feil.Det ser ikke faren og det er viktig å få fram.Men kontakt kontorer som jobber med barn.De sitter på så mye innsikt og erfaringer og kan hjelpe.Få fram alt.Be om at en person fra barnevernet sitter ved siden av deg gjentatte ganger når du prøver å ringe til ham,da skaffer du deg bevis i alle fall.Når foreldre bruker unga for egen vinning ser jeg rødt.Jeg var nemlig i den situasjonen da jeg var liten. Jeg var pappas billet for å bli respektert i samfunnet,men der tapte han og alle barna som han fikk.I dag hater jeg ham,moren min er død,stemoren min kan forsvinne for min del. Så stå på,ikke gi deg,du kan redde din gutt,ingen reddet meg og mine. Det har vært en lang kamp i mange år for at jeg skal være der jeg er i dag. Hjelper du ikke sønnen din,så kanskje han får mange vanskelige år foran seg i voksenlivet også.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror du forstår... det er det ikke så mange som gjør. Man blir liksom slått ned av handlingslammelse, han bruker jo å vinne, selv om ingen burde stole på ham, så kan han kunsten med å være så overbevisende at ingen til slutt klarer å si Nei.

Jeg har nok ingen psykolog eller psykiater som hjelper meg, selv om jeg har hatt behov for en i flere år. Det er jo både vanskelig og dyrt å få tak i en. Legen min hadde faktisk ikke peiling på hvordan man henviser pasienter til psykolog, utrolig nok. Venninder og kjæreste har fungert som psykolog for meg i årene etter... Jeg må vel få hjulene i gang, det er så vanskelig å vite hvor jeg skal begynne.

[Lemoni*]

Som kommende barnevernspedagog håper jeg virkelig at barnevernet ikke er så trangsynt at de setter økonomiske grunnlag foran omsorg. barnevernet skal jobbe for barnets beste!! det står i barnevernsloven!

gode økonomiske forhold er ikke ensbetydende med en god oppvekst.

det meste av det man får høre om barnevernet er gjennom media, der får man stort sett bare et fordreid bilde og en side av saken.

ikke vær redd for å oppsøke dem for å få hjelp.

om saken skulle komme for retten, kan du ikke bruke vennene dine som vitner mot faren?

en rettsak kan kanskje være smertefull for gutten din, men heller det enn å vokse opp med en psykopatisk far sier jeg.

ØNSKER DEG LYKKE TIL

klem Lemoni*

[Gjest cherry]

Kjenner meg så utrolig igjen!! Jeg gjorde samme brøleren for to år siden, faren flyttet med sønnen vår på to år og jeg ga ham foreldreansvaret alene, under psykologisk tvang. Vi har vært i en lengre feide i rettssystemet og jeg har fått gutten min tilbake. Syns definitivt at du skal kjempe for sønnen din, slik at han skal ha mulighet til å leve sitt liv og ikke bare eksistere i farens terrorvelde.

Veien jeg gikk var via krisesenter til advokat, har en anbefaling på en dyktig sådann, hvis du skulle være interessert... Vi hadde også en dyktig sakkyndig som gjennomskuet eksen min og kunne stå i retten og gi ham diagnosen psykopat.

Økonomi er egentlig ikke noe argument i slike saker, da de som ikke har så høy inntekt får fri rettshjelp. Dessuten går det jo an å forlange at han dekker dine saksomkostninger også dersom du er nødt til å gå til sak med tanke på barnets ve og vel.

Når skolen har observert forandringer hos gutten, har helt sikkert andre også sett mye. Kanskje det kan bli aktuelt å ta inn noen som kan vitne for dere? Når du har hatt det vondt i samlivet dere imellom, har sikkert hans nåværende partner det like ille.. ( kanskje en grunn til at han ikke vil at dere to skal møtes?)

At gutten din nå sier at han vil bo hos faren, er bare dette helt naturlig. Psykopater vil gjerne innta en offerrolle da de ikke klarer å takle ansvar på en voksen måte. Sønnen den vil beskytte faren da han føler ansvar for denne mannen som helt tydelig verken har det noe greit med seg selv eller klarer seg uten ham.. Jeg har en eks med store smerter i rygg og nakke, og sønnen vår er helt utslitt etter samvær med faren kun på grunn av det ansvaret han føler. Det tar noen timer før han helt klarer å være barn igjen.

I retten er det heller ikke sikkert at de tillegger barnets uttalelser særlig vekt hvis uttalelsene er basert på psykisk manipulasjon fra farens side.

Du sier at faren kan kunsten å være så overbevisende at ingen til slutt klarer å si nei. Det kan jo være at folk gjør som han bestemmer fordi det er nytteløst å argumentere imot selv om de vet at det ikke er det de egentlig ønsker. Isåfall er de jo klar over hvem eksen din egentlig er, men de gjør som deg og klarer ikke motstanden ved å stå imot. Dette skal du ikke bekymre deg for i retten. De som sitter der og skal bedømme dere, har noen års erfaring og er ikke mottakelig for særlig manipulasjon. Dette er i allefall min erfaring ( og tro meg... min eks prøvde etter beste evne å gjøre akkurat det..)

Når din egen lege ikke vet hvordan han skal henvise deg til psykolog, vil jeg foreslå at han satte seg litt bedre inn i hvordan jobben hans skal utføres. I verste fall ville jeg ha skiftet lege. Slikt går bare ikke an!! Psykologutgiftene blir uansett ikke høyere enn beløpet på egenandelskortet ( det grønne du får hos legen) dersom du velger en psykolog med avtale med trygdeverket.

Vil igjen anbefale deg å gå til sak.. Skulle du i verste fall tape saken, har du ankemuligheter. Uansett vil du hjelpe gutten din ved å kjempe for ham og bare det vil gi ham en følelse av menneskeverd, som igjen vil hjelpe ham å komme over de psykiske skadene din eks påfører ham.

Lykke til!!!! Kommer innom denne siden igjen i morgen så hvis det er noe du lurer på eller ett eller annet....

Håper det går bra for dere!

Stooor oppmuntringskos

[Miew]

Hmm...

Hvordan fungerer faren med den nye familien?

Blir den nye samboeren også psykisk terrorisert?

Hms...

Håper iallefall at du får sønnen din tilbake og

at det hele ordner seg til slutt,

det gjør det nok :blunke:

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke, etter møtene med familievern kontor og advokat virker det nok som om økonomiske årsaker og det de kaller "stabilitet" spiller en stor rolle for rettens avgjørelse. Ex'en min kan vise til en fortids historie hvor han har jobb og et "stabilt" samboer forhold med sin nye kvinne, retten vil jo helst ikke flytte på barn, de skal helst bo på samme sted hele livet ut (virker som dette er et slags overordnet mål).

Ja, jeg jobber med å bytte lege nå, håper min nye lege vet mer om hvordan han skal gjøre jobben sin...

Ja, jeg har spurt mine venner, og alle absolutt alle er villige til å stille opp i retten, men jeg lurer på om det er nok.

Det jeg syntes er aller verst er at jeg følte at terapeutene tok hans side flere ganger, akkurat som jeg trenger det? Exen min og hans nye samboer hadde for eksempel døpt sønnen vår uten å engang si i fra til meg om det, det var sønnen min som fortalte meg om det etterpå. Selv om jeg ikke syntes det er så farlig med at han er døpt, så sytes jeg dette er så ille tramp på mine rettigheter at han fortjener litt mer refs enn bare en fy,fy... Han/de tror de kan gjøre hva som helst, de har helt glemt at jeg er den andre foreldren, jeg ble stengt helt utenfor.

Jeg lurer veldig på hvordan han er med sin nye familie, jeg burde kanskje ikke lure på det, men det gjør jeg. Hun er ganske ung, så kanskje også ganske naiv. Sønnen min sier hun er snill, sikkert for snill slik jeg var, eller kanskje er de begge like teite(det kan jo den tåpelige oppførselen deres tyde på). Men desverre for meg om det er slik at har han forandret seg i forhold til henne, så betyr det at jeg bare var og er hans yndlings mobbeoffer (en tanke som også er vanskelig å takle).

På oppførselen til sønnen min kan jeg likevel se at faren fremdeles er sitt gamle jeg. Han kopierer faren ved f.eks. bli sint for ting som egentlig burde være ubetydelige og slenge stygge bemerkninger om folk og ting, men det pleier å gå over etter en dag, da er han seg selv i gjen. For eksempel ble han skikkelig sur når han fikk vann på seg under en vann lek med de andre barna, mens de andre barna bare sprang og lo. Han kom til meg irritert og søkte etter sympati for at han hadde blitt våt, når han merket att han ikke fikk noe sympati ble han likevel med i leken. Hele familien til exen min er sånn. De slenger stygge bemerkninger om ting og tuller med ting som jeg ikke syntes voksne folk skal tulle med og blir sure for ting folk normalt ikke blir sure for. (For eksempel hadde jeg. invitert exen og faren hans til en lykte fest på skolen til sønnen min før han flyttet. Alle var ute og sang en lykte sang, jeg syntes alt var koselig. Så kommer disse to og spør høyt om vi venter på ufo'er, og tullet og mobbet hele opplegget. Vi gikk senere i en lykte tog, og de to far og sønn gikk og lot som om de var zombier hele veien. Altså det var ingen andre som lo? Det gjalt jo barn som skulle være med på noe spennende, og de ville ødelegge det?)

Ei venninde av meg hadde også foreslått at jeg snakker med hans foreldre om oppførselen hans, om ikke de kunne snakke med ham. Jeg nølte, men tenkte at det var sikkert greit. Så jeg ringte til faren, faren sa han ikke kunne hjelpe meg at jeg måtte ta kontakt med sosial kontoret, han sa det på en skikkelig nedsettende måte. Men ikke bare det, han sa også at sønnen deres ALDRI skulle ha fått barn med meg. Dette gjorde det veldig vondt å høre, jeg ble skikkelig lei i meg, så lei i meg som jeg nesten aldri hadde vært før. Det var da jeg forsto det, disse mennesker er rett og slett ondskapsfulle, hele familien.

Men om hun unge vakre jenta som exen min nå er sammen med er i samme situasjon som jeg var i så håper jeg hun er litt klokere enn meg og forstår at han er uforanderlig og går fra han snart, og ikke etter flere år....

[ellapille]

Jeg tror du forstår... det er det ikke så mange som gjør. Man blir liksom slått ned av handlingslammelse, han bruker jo å vinne, selv om ingen burde stole på ham, så kan han kunsten med å være så overbevisende at ingen til slutt klarer å si Nei.

Jeg har nok ingen psykolog eller psykiater som hjelper meg, selv om jeg har hatt behov for en i flere år. Det er jo både vanskelig og dyrt å få tak i en. Legen min hadde faktisk ikke peiling på hvordan man henviser pasienter til psykolog, utrolig nok. Venninder og kjæreste har fungert som psykolog for meg i årene etter... Jeg må vel få hjulene i gang, det er så vanskelig å vite hvor jeg skal begynne.

fOR Å FÅ HJULENE I GANG SÅ BØR DU HJELPE DEG SELV FØRST,GÅ TIL LEGEN OG BE HAN SKAFFE EN HENVISNING TIL EN PSYKOLOG.

OM LEGEN ER VANSKELIG,SÅ BYTTER DU LEGE.

JEG HAR OGSÅ BRUKT VENNENE MINE PÅ DEN MÅTEN,MEN SLUTT,DE BLIR OGSÅ SLITNE.

OG SELV OM DE VIL VÆRE SNILLE Å HJELPSOMME SÅ TRENGER DU EN LEGE,EN PERSON UTENFRA SOM VET Å STILLE DE RIKTIGE SPØRSMÅLENE,FINNE EN BEHANDLINGSMETODE FOR DEG.

BEGYNN MED DEG SELV FØRST,FOR UTEN AT DU ER STERKERE OG HAR FÅTT GÅTT IGJENNOM TRAUMENE SÅ VIL DET BLI VANSKELIG Å FÅ TIL NOE SOM HELST. DU MÅ IKKE SLUTTE Å KJEMPE FOR GUTTEN DIN,MEN KJEMP FOR DEG SELV SAMTIDIG.

JEG HAR LEVD ET FRYKTELIG STREVSOMT LIV,DET SKULLE TA MIN LEGE 4 MND FØR HAN KUNNE SETTE SEG PÅ EN STOL VED SIDEN AV MEG UTEN AT JEG KNAKK SAMMEN. DU TRENGER HJELP.DET ER IKKE NOE FLAUT I DET.EN LEGE KAN HJELPE DEG MED Å BLI FERDIG MED TING,VENNER DRIVER BARE NØDHJELP. DEN VIRKELIGE HJELPEN ER DET EN LEGE SOM KAN GI DEG.

[Gjest Anonymous]

Sant nok, jeg fortjener nok litt kjeft kanskje? Ikke en god følelse det....

Jeg er utrolig glad i gutten min, tro det eller ei, bare naiv og overoptimist når det gjelder mennesker... Mitt liv har heller ikke vært lett, slikt kan jo vanskelig måles. I "barndomshjemmet" hadde jeg en psykopatisk stefar som misbrukte min søster... og masse annet jævlig....

[Ann Forup]

kære dig kør på med advokat har selv været igennem nogenlunde det samme, pappa havede vores 3 døtre og jeg var alene og under uddannelse vi var venner da vi seperet og jeg kunne komme og gå i hjemmet så fandt jeg mig en kæreste i norge og flyttede og da begyndte helvede for mig han nægtede mig at se mine børn og det tog mig 4 år igennem retsystemt børne bor stadig hos pappa men nu kommer de flere gang i året på besøg så få dig en god advokat og søg fri retshjælp ønsker dig alt lykke til ved hvor svært det kan være og børnene har så svært ved at forstå ens valg...

[Gjest Poirot]

Alle barn over 7 år skal høres av dommeren om sin mening.

[Gjest cherry]

Syns ikke du fortjener kjeft, nei!

Tror nok at de kvinner som har vært utsatt for slike menn heller fortjener litt oppreisning i etterkant. Det er jammen ikke bare bare å bli kvitt sånne typer heller...

Familien til din eks har vel hørt litt for blindt på hans historie, husk at de kan ikke bli kvitt ham på samme måte som deg. Hvordan ville hans reaksjon blitt dersom de gikk imot ham? De vanligste teoriene går ut på at psykopati er resultat av skade påført i tidlige barneår, omsorgssvikt eller lignende, så det er kanskje en årsak..

Tror ikke venner helt er de beste vitnene i en eventuell rettssak, tenkte mer på skolen, psykolog eller barnelegen..evt andre offentlige personer eller naboer, venners foreldre e. l. (altså venner av barnet). Vær bare klar over at det kan være vanskelig å få folk i tale hvis man kontakter disse i forbindelse med en rettssak. Det beste er å la folk prate til deg først og så kan man jo alltids stevne dem for retten dersom de har noe interessant å si. Høres sikkert litt kynisk ut, men man må jo tenke litt på hvor kynisk beregnende motstanderen kan være.

Vil iallefall anbefale deg en bok om psykopati. Den er skrevet av professor i psykologi ved UiO og en journalist fra Dagbladet og er en fagbok med så få vanskelige faguttrykk som mulig. Boken heter "Sjarmør og tyrann" og er skrevet av Alv A Dahl og Aud Dalsegg. Jo bedre man kjenner fienden, desto lettere blir kampen..

Jeg vil også anbefale deg å skrive masse, notere ting som skjer, barnas reaksjoner etc.. Dette kan komme til nytte siden. Kan være greit å være den av dere som (tilsynelatende) husker alle datoene og det gir et inntrykk av troverdighet som dommere lett faller for.

Ønsker deg LYKKE TIL!!!

[Gjest Anonymous]

Takk!

Jeg føler dette nesten som en kamp mot djevelen.

Det som er så dumt er at jeg har selv vært så forbannet på ham at jeg ikke har oppført meg helt perfekt når det gjelder ham heller.

Altså, når det var slutt mellom oss lovet han med at jaa da vi skulle være gode venner, slik at det ikke ble så vondt for barna. Problemet var at han ikke behandlet meg som en venn, eller han behandlet meg som en venn når det passet ham, og når det ikke passet ham så avviste han meg totalt, var for eksempel sur om jeg ringte.

Folk kan syntes det er rart at jeg ønsket å være venner, men jeg hadde nesten ingen venner igjen på grunn av ham og var derfor veldig ensom og jeg tenkte det ville være bedre for barna. Så gjorde han så mange rare ting når det gjaldt samværet med barna, jeg holdte på å bli helt gal, han holdte aldri løfter og ville ha ting bare på sin måte selv om det skulle gå utover barna... Jeg ble til slutt så sint at jeg sendte ham en del irriterte tekst meldinger, fikk selvsagt aldri svar og ble bare mer irritert. En gang hadde jeg avtalt å få sønnen min på flyplassen, billettene var betalt og vi hadde snakket om det et par dager i forveien.Jeg hadde skaffet barnevakt til mindste, og brukte noen av mine siste penger i å komme meg til fly plassen, jeg hadde ikke sett ham på 2måneder. Jeg satt på flyplassen i flere timer og ventet, men han kom ikke. Så fikk jeg låne telefon på flyplassen jeg ringte ham, og skjeldte han skikkelig ut. Han påsto at de ikke turte å sende ham fordi de ikke fikk tak i meg samme dag som gutten dro, jeg hadde hatt mye å ordne den dagen, så det kunne nok stemme men hvorfor skulle de tro at jeg skulle glemme det? Så i bakgrunen hørte jeg kjæresten hans sukke Å Herregud...

Jeg må si at han kan og helt sikkert kommer til å bruke dette imot meg, men jeg syntes det er litt vel mye å forvente at etter å ha vært stygt behandlet i årevis, stadig hørt løfter om forbedring(som aldri har kommet), for så å bli forlatt med ansvar alene for to barn og fremdeles behandlet som en liten plagsom dritt etter å ha gjort omtrent alt for vedkommende, at jeg da skal klare å ikke bli sint?

Vennene mine har ikke bare hørt på meg, men de har vært vitner til en del dårlig og rar oppførsel fra hans side, jeg vet de sikkert ikke er de beste vitner, men jeg føler jeg må bruke alt jeg har. Jeg håper lærerinnen hans kan vitne. Det er så enkelt for ham, for for andre fremstiller han seg som såret, som om det er jeg som er rabiat. Jeg er sint, hvem som helst ville ha vært sint i min situasjon. Han avviser mine beskyldninger bare med at han ikke er enig. Mine venner kan vel sikkert vitne om hans fravær, nemlig både under og etter ekteskapet, han var nemlig aldri å se med barna og de reagerte på at jeg var så mye alene.

Jeg vet at på familievern kontoret så reagerte terapeutene også i mot meg fordi jeg var så dominerende og aggressiv, men jeg føler jo meg som en vulkan som har sovet i mange år... Jeg gjorde snilt alt han ba om før, og nå syntes jeg det er på tide han får igjen...

Er det så uvanlig av meg å være sint?

I dag forstår jeg at det ikke er til min fordel at jeg blir sint. Men jeg klarer ikke å holde det inne lenger. Som når de står foran meg og kysser, jeg bare tenker hvorfor vil de gjøre det? Han har sikkert sagt så mye stygt om meg til henne uten å i det heletatt ta ansvar for hva han gjorde med meg at hun vil vise at jeg er taper eller noe? Hun tror sikkert hun har skutt premie høna!! Og det skal jeg tåle å se på? Jeg måtte jo bare si hvor barnslige og dumme jeg syntes de oppfører seg... Alt hadde jo vært fint om hun heller kunne bare komme ut og si Hei! Jeg heter .... og tatt meg i hånden. Men i stedet virker det som hun vil prøve å gjøre meg sjalu eller noe? Kan jo tross alt hende at han psykopaten min behandler henne som en liten prinsesse... Noe som sårer veldig, for da er det visst bare jeg som er mindreverdig...

Ja, jeg må til Psykolog, jeg må vel det...

[Gjest Tex]

Han er det lille barnet ditt.

Kjemp med nebb og klør for det du mener gavner barnet ditt best.

Ikke noe mer å si om den saken........

[Gjest Anonymous]

Tror ingen som har vært igjennom noe sånt har gått ut fra forholdet helt uskyldsrene, jeg vet iallefall at jeg har det ikke... Tror ikke jeg hadde overlevd psykisk selv, hvis jeg ikke hadde gått med på så mye. Man blir rett og slett så sliten at man orker ikke stå imot, man går letteste vei hele tiden. Så tilslutt sprekker man PANG!

Du skriver at folk kunne nok synes det var rart at dere skulle være venner etter slutten av forholdet, og det sier meg at flere så hvordan han behandlet deg. Du er sikkert ikke den eneste som har fått føle hans dårlige sider heller. På jobben er det sikkert etpar. Jeg vil tro at kjæresten hans er like manipulert som du var, om ikke hun har det verre.. hun må forholde seg til deg også og ikke få ham til å føle seg som en taper overfor deg. ( derav alle kyss og kjærtegn mens han vet at du ser det..) Hva som skjer når du er gått, er en helt annen sak.

Tror ikke du skal være redd for hva han kommer til å bruke mot deg. Han kommer nok til å bruke det han kan, pluss det han finner på. Felles for mange slike menn ,i rettssammenheng, er at de har nesten for mange argumenter. De klarer ikke å skille på viktige og mindre viktige ting, og dette kan du og din advokat bruke. Retten liker ikke å føle at deres tid blir kastet bort på detaljer og uvesentligheter.( som han kommer til å syns er viktige)

Psykologhjelp er viktig, men bare hvis man har en god psykolog som vet endel om psykopater og ikke minst om hvordan det er å leve med en! Syns du virker som om du i utgangspunktet er veldig sterk og veldig orientert og bevisst på egne følelser, men jeg tror du har lite selvtillit og er usikker på om folk kommer til å tro deg. Bare fortsett å være deg selv og tro på hvem du er og hva du står for. Jeg har ingen problemer med å tro deg, og jeg er ikke spesielt godtroende Dessuten vil en sakkyndig kunne se rett gjennom ham, iallefall dersom dere velger en psykolog.. Kan være lurt å be om det i retten, men prat med din advokat og velg en som passer.

Du kaller det nesten som en kamp mot djevelen, og jeg svarer til det at " Hvorfor i f... tok jeg ikke livet av ham da jeg hadde ham her sammen med oss?" Sikkert stygt av meg å tenke sånn, men det er mye god terapi i det.

:D STÅ PÅ! DETTE GREIER DU!

Cherry

[Gjest cherry]

oops, glemte visst å fylle ut brukernavn på den forrige.. Vel, gjør det nå istedet