Hvorfor er jeg så trist?

[Gjest Gjest_ung jente_*]

Når jeg var i puberteten hadde jeg mange deprisive perioder. Tenåringsdeprisjon tror jeg det kalles, bare at jeg tror jeg hadde det litt verre enn de andre. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har et supert liv.

Nå har det altså kommet IGJEN! Ja, jeg er ung, men jeg trodde jeg var ferdig med de "tenåringsdeprisjoner". Det har vart i flere uker nå.

Det er mye som har skjedd i det siste. Jeg har flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har skaffet meg nye venner (jeg er ganske sjenert når en ikke kjenner meg, så det har vært litt vanskelig for meg, men det har jo gått bra) og på toppen av kransekaka Blir det gradvis slutt med gutten min.

Dere tenker sikkert "dette er jo ingentin", men jeg tror faktisk dette har vært med på å fremkalle en slik depresiv følelse.

Selvtilliten min er på bånn. Jeg er en ganske blid jente.Det er en vanskelig sak å snakke om, og jeg føler ingen kan ta meg på alvor når jeg sier dette. "Jeg prøvde f.eks å snakke om det til en god kompis. Men det virket som om han ikke tok meg helt på alvor, og det tror jeg ikke noen andre vil gjøre heller.

Jeg er ei ganske blid jente. Jeg skjuler meg altså bak mitt blide ytre. Men når jeg kommer inn i hybelen om kvelden, triller bare tårene. Jeg føler meg så mislykket, selv om jeg ofte får komplimenter både på meg som person og utseende. Det hjelper liksom ikke på. Jeg er og blir mislykket. Føler meg Verdiløs og der ingen god følelse.

[Gjest Heloise]

Jeg er ei ganske blid jente. Jeg skjuler meg altså bak mitt blide ytre. Men når jeg kommer inn i hybelen om kvelden, triller bare tårene. Jeg føler meg så mislykket, selv om jeg ofte får komplimenter både på meg som person og utseende. Det hjelper liksom ikke på. Jeg er og blir mislykket. Føler meg Verdiløs og der ingen god følelse.

Kjenner meg igjen litt i det du sier. Hvis det er noen trøst i det hele tatt

Jeg har ikke så mye jeg vil skrive om det her, for blir bare for mye Men sliter med litt depresjon og sosial angst, en evig tomhet som bare er og er og er og er, og en evig følelse av mislykkethet uansett.

Det er vanskelig og slitsomt, jeg håper det går bedre med deg snart

[Varsia]

Har ikke så mye å si her og nå enn "been there, done that." Å få en depresjon er faktisk noe de fleste går gjennom i løpet av livet, gjerne flere ganger, og det betyr ikke at det er noe galt med deg av den grunn. Jeg er selv sånn, og første gangen jeg flyttet hjemmefra ble jeg også ganske deprimert (er også sjenert og hele pakka...). Men det har nå gått fint likevel! Har flyttet flere ganger og begynt "på ny", nesten like vanskelig hver gang, men likevel har det alltid endt opp med at jeg har stortrivdes. Bare gi det litt tid - eller mye tid, og ikke vær redd for å føle deg deprimert. Det er faktisk helt, helt normalt.

Jeg får ikke skrevet så mye her nå, vil ikke utlevere meg selv for mye heller, men jeg forstår at det er vanskelig, særlig hvis du føler at det ikke blir tatt på alvor av andre - men da har du rett og slett ikke snakket med rette personen om det! Lykke til, så håper jeg noen andre kloke kvinner her på KG kan gi deg mer oppmuntrende ord...

[Perhaps]

Når jeg var i puberteten hadde jeg mange deprisive perioder. Tenåringsdeprisjon tror jeg det kalles, bare at jeg tror jeg hadde det litt verre enn de andre. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har et supert liv.

Nå har det altså kommet IGJEN! Ja, jeg er ung, men jeg trodde jeg var ferdig med de "tenåringsdeprisjoner". Det har vart i flere uker nå.

Det er mye som har skjedd i det siste. Jeg har flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har skaffet meg nye venner (jeg er ganske sjenert når en ikke kjenner meg, så det har vært litt vanskelig for meg, men det har jo gått bra) og på toppen av kransekaka Blir det gradvis slutt med gutten min.

Det er ikke lett. Vi må alle slite for å komme oss dit vi vil. Veien er ikke alltid behagelig. Folk reagerer forskjellig. Noen blir triste. Dagene er ikke statiske, de er i bevegelse. Man må forsøke å tilpasse seg endringene.

[mysan]

Kan det hende at grunnen til at det er så mye depresjon blant unge mennesker i dag, skyldes det utrolige presset man møtes med utenfra om hva som skal til for at man skal kunne kalle seg lykkelig og vellykket?

Man skal være utadvent, ha et meget sosialt liv med masse venner, masse aktivitet på fritiden, man skal selvfølgelig tjene så bra at man kan delta i alt mellom himmel og jord, og jeg tror at disse tingene faktisk kan sende både den ene og den andre over kanten til en depresjon. Man anses ikke for (muligens bare i egne øyne) for vellykket, ergo er man en taper.

Til trådstarter; snakk med legen din, få en henvisning til en psykiatrisk poliklinikk, få en psykolog å snakke med. Det kan hjelpe bare å få satt ord på ting, og bli stilt de rette spørsmålene tror jeg.

[Gjest Heloise]

Kan det hende at grunnen til at det er så mye depresjon blant unge mennesker i dag, skyldes det utrolige presset man møtes med utenfra om hva som skal til for at man skal kunne kalle seg lykkelig og vellykket?

Man skal være utadvent, ha et meget sosialt liv med masse venner, masse aktivitet på fritiden, man skal selvfølgelig tjene så bra at man kan delta i alt mellom himmel og jord, og jeg tror at disse tingene faktisk kan sende både den ene og den andre over kanten til en depresjon. Man anses ikke for (muligens bare i egne øyne) for vellykket, ergo er man en taper.

Til trådstarter; snakk med legen din, få en henvisning til en psykiatrisk poliklinikk, få en psykolog å snakke med. Det kan hjelpe bare å få satt ord på ting, og bli stilt de rette spørsmålene tror jeg.

Ja jeg tror veldig på at det du nevner her kan være svært gode grunner til at mange av oss faller nedi gropa som vi gjør.

Jeg vet at jeg sliter mye med tankene om at jeg aldri er bra nok, alle rundt meg på min alder utdanner seg, mens jeg ikke aner hva jeg vil eller har det som skal til for å nå det, ikke akkurat nå. Det sliter på nerver og sinn :-| "Hva feiler det meg" på en måte, men det ordner seg for snille barn også, det tror jeg på

[Gjest Gjest_Mari_*]

Når jeg var i puberteten hadde jeg mange deprisive perioder. Tenåringsdeprisjon tror jeg det kalles, bare at jeg tror jeg hadde det litt verre enn de andre. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har et supert liv.

Nå har det altså kommet IGJEN! Ja, jeg er ung, men jeg trodde jeg var ferdig med de "tenåringsdeprisjoner". Det har vart i flere uker nå.

Det er mye som har skjedd i det siste. Jeg har flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har skaffet meg nye venner (jeg er ganske sjenert når en ikke kjenner meg, så det har vært litt vanskelig for meg, men det har jo gått bra) og på toppen av kransekaka Blir det gradvis slutt med gutten min.

Dere tenker sikkert "dette er jo ingentin", men jeg tror faktisk dette har vært med på å fremkalle en slik depresiv følelse.

Selvtilliten min er på bånn. Jeg er en ganske blid jente.Det er en vanskelig sak å snakke om, og jeg føler ingen kan ta meg på alvor når jeg sier dette. "Jeg prøvde f.eks å snakke om det til en god kompis. Men det virket som om han ikke tok meg helt på alvor, og det tror jeg ikke noen andre vil gjøre heller.

Jeg er ei ganske blid jente. Jeg skjuler meg altså bak mitt blide ytre. Men når jeg kommer inn i hybelen om kvelden, triller bare tårene. Jeg føler meg så mislykket, selv om jeg ofte får komplimenter både på meg som person og utseende. Det hjelper liksom ikke på. Jeg er og blir mislykket. Føler meg Verdiløs og der ingen god følelse.

Jeg skjønner så alt for godt hvordan du har det.

Men som med deg - som med meg. Jeg er utad blid og fornøyd. Ingen kan se at noe er galt - selv ikke typen - eller foreldrene mine. En av mine beste venninner sliter med noe av det samme, så vi kan heldigvis prate sammen. Men jeg sliter med å åpne meg for mye. Har vurderte psykolog, men makter ikke å snakke med fastlegen...

Fra min side, er det mine foreldre som er litt av problemet. Jeg er enebarn - og skal liksom være den perfekte datter. Uansett hvordan jeg gjør ting er det aldri bra nok - og om de ikke sier noe så blir jeg uansett ikke fornøyd...

21år, studere på universitet - en bra 5-årig utdannelse. Er i gang med 3 året, har kjøpt leilighet, har verdens beste samboer, hund, stasjonsvogn. Pusset opp leiligheten fra grunnen av tillegg til å jobbe fullt samt studere fullt... Føler meg aldri bra nok...

Beklager! Rotete skrevet... Vet ikke helt hva jeg vil fram til...

[stjernekyss]

Det er jo ikke lite du går gjennom nå vennen. Å flytte for seg selv er en stor omveltning. Ikke rart du blir overveldet. Og så blir det slutt med kjæresten din atpåtil!

Synes ikke du skal være så streng mot deg selv

Ring fastlegen din i morgen du, og få en henvisning til en psykolog. Jo raskere du får bukt med tristheten, dess mindre blir slagkraften. Har du i tillegg noen depressive episoder bak deg, er det større fare for at det kan bli kronisk, uten at jeg skal skremme deg av den grunn Vil bare oppmuntre deg til å ta tak i det. Og det virker det jo som om du gjør ved å lage denne tråden

Håper du kan gi deg selv en god og varm klem. Det høres ut som om du trenger det, og du fortjener det

Her er en fra meg:

[Gjest En annen gjest]

Kan det hende at grunnen til at det er så mye depresjon blant unge mennesker i dag, skyldes det utrolige presset man møtes med utenfra om hva som skal til for at man skal kunne kalle seg lykkelig og vellykket?

Man skal være utadvent, ha et meget sosialt liv med masse venner, masse aktivitet på fritiden, man skal selvfølgelig tjene så bra at man kan delta i alt mellom himmel og jord, og jeg tror at disse tingene faktisk kan sende både den ene og den andre over kanten til en depresjon. Man anses ikke for (muligens bare i egne øyne) for vellykket, ergo er man en taper.

Til trådstarter; snakk med legen din, få en henvisning til en psykiatrisk poliklinikk, få en psykolog å snakke med. Det kan hjelpe bare å få satt ord på ting, og bli stilt de rette spørsmålene tror jeg.

Tror du treffer spikeren midt på hodet her.

Jeg er en jente midt i tyveårene som har vært deprimert.. tja.. så lenge jeg kan huske faktisk. Grunnen? Lavt sosialt behov + sosial angst = lite sosialt liv = "taper"status. Press hjemmefra og fra samfunnet rundt om at man MÅ være kjempesosial og vellykket har dratt meg så langt ned at jeg til tider begynner å lure på om det noensinne vil føles godt å leve.

Du er ikke alene ts, hvis det er noen trøst.