Selvmordsklinikker

[Gjest Gjest]

Jeg synes f.eks. saken det er henvist til i begynnelsen av denne tråden er ytterst tvilsom fordi det her dreier seg om en person som er lam og er psykisk nede pga det. Hvor ble det av hjelpen til å mestre sin situasjon og hvilke foreldre er det som kan med ro sende sin 23 år gamle sønn avsted til en selvmordsklinikk og forsvare det etterpå?

Dette er ikke en person i terminalfasen av en sykdom. (...)

JA jeg har satt det på spissen. Nei det er ikke det samme å bli lam og få drømmene knust og å ha urealistiske forventninger til hva jeg kan bli i livet. Men begge har det til felles at god psykisk oppfølging vil kunne hindre begge fra selvmord.

Jeg kan forstå både gutten og foreldrene hans. Han har forsøkt å ta livet sitt flere ganger de siste 18 månedene. Dette var ingen impulshandling. Alternativet var å sulte seg ihjel. Han orket ikke å leve mer. Hvor lenge mener du man skulle tvunget han til å leve? Skulle han ikke fått lov til å sulte seg i hjel heller? Skulle man tvangsforet han, eller lagt ned en ernæringsondemot hans vilje?

Han ble lam fra livet og ned, og til tross for flere operasjoner, fikk han bare tilbake delvis førlighet i fingrene. Han skal ha uttrykt at kroppen ble et fengsel etter ulykken, og skal ha forsøkt å ta sitt eget liv flere ganger de siste 18 månedene. (...) Foreldrene hans har hele tiden forsvart hans ønske om å dø, og insisterte på at han visste hva han gjorde. Alternativet var å sulte seg i hjel, eller oppsøke den kontroversielle klinikken i Sveits. (...) De beskriver også at 23-åringen har hatt et ønske om å dø over en lengre periode, og at han aktet å ta sitt liv på en eller annen måte.

[Gjest Gjest]

For å spore på det opprinnelige spørsmålet så tror jeg ikke klinikker for aktiv dødshjelp vil bli lovlig i Norge i overskuelig fremtid. Dessverre. Jeg sier "dessverre" fordi jeg faktisk ser et behov for det, men da først og fremst i forbindelse med uhelbredelige og smertefulle fysiske sykdommer. Årsaken er ren skjær egoisme. (Nå blir det mye "jeg, meg og mitt" her, men det får så være.) Jeg er singel. Jeg har liten familie og dem jeg har vil trolig dø før meg av aldersmessige årsaker. Foreløpig er jeg relativt ung og sprek, men jeg regner jo med at før eller siden vil "noe" innhente meg også - ikke minst siden jeg kommer fra en familie der kreft er hyppig forekommende. Fremtidsscenariet mitt inneholder altså en ganske stor sjanse for at jeg en eller annen gang kommer til å bli alvorlig syk. Med tanke på sykehussituasjonen her i landet så er det lite trolig jeg kommer til å få opphold på sykehus lenger enn absolutt nødvendig (skulle for så vidt bare mangle) og mulighetene for å bli installert på et alders-/sykehjem er heller ikke store.

Derimot er sjansen for å dø av sykdom i min egen leilighet ganske stor. Og det kommer trolig til å gå temmelig ubemerket hen pga. min fremtidige mangel på nær familie. Skrekkscenariet er å bli så syk og svekket at jeg rett og slett bare blir liggende og ikke klarer verken å skaffe mat eller holde meg ren. Og jeg har faktisk bare meg selv å stole på når/hvis den dagen kommer.

Med slike fremtidsmuligheter så ville jeg faktisk satt pris på å vite at det var et sted der jeg kunne få hjelp til å avslutte livet hvis jeg noensinne kommer dit hen at livskvalitet er en saga blott. Før eller senere skal vi alle dø, og jeg håper å dø i noenlunde ordnede former.....

Jeg tenker det samme som deg, Cata.

[Gjest Tigress]

Eg håpar det vil komme i Noreg også, men eg er redd det kjem til å ta lang tid.

Eg ville absolutt vurdert å gjere nytte av ein slik klinikk.

[Gjest Harding]

Jeg mener at det er en rett vi mennesker har til å selv bestemme når vi vil forlate dette verden. Når man er syk, f.eks. av kreft og den eneste utveien er døden, er det ingen grunn til å holde en pasient i live lengst mulig mot pasientens vilje. Det er ikke etisk rikitg. Det bør komme en lov som gjør det mulig at slike pasienter får medisinsk assistert selvmord, og at enten de selv (dersom det er mulig) utfører selvmordet. På den måten får de styre selv når de vil dø, de kan ta avskjed med familien sin på en god måte.

[Vera Vinge]

Jeg kan forstå både gutten og foreldrene hans. Han har forsøkt å ta livet sitt flere ganger de siste 18 månedene. Dette var ingen impulshandling. Alternativet var å sulte seg ihjel. Han orket ikke å leve mer. Hvor lenge mener du man skulle tvunget han til å leve? Skulle han ikke fått lov til å sulte seg i hjel heller? Skulle man tvangsforet han, eller lagt ned en ernæringsondemot hans vilje?

Når man ønsker å dø, uten at det foreligger noen fysisk diagnose som innebærer den sikre død innen nærmeste framtid, har man ikke da først og fremst krav på psykiatrisk hjelp før man går til slike drastiske skritt? Det må være helt grusomt å bli lam, men det betyr ikke at man ikke kan få hjelp til oppnå livskvalitet.

[Hanna panna]

Jeg tror nok ikke dette vil bli akseptert i et land som ikke kan akseptere kjøp av vin i butikken. Dessuten: Hva ville vel naboene tro? Nordmenn er veldig opptatt av hva andre tjener og hva andre måtte tenke og tro om hva de gjør og sier. Hva i all verden skulle folk si? Det vil nok veie tyngst.

[Hanna panna]

Når man ønsker å dø, uten at det foreligger noen fysisk diagnose som innebærer den sikre død innen nærmeste framtid, har man ikke da først og fremst krav på psykiatrisk hjelp før man går til slike drastiske skritt? Det må være helt grusomt å bli lam, men det betyr ikke at man ikke kan få hjelp til oppnå livskvalitet.

Ja. Jeg er usikker i denne saken, og klarer ikke å være verken for eller imot. Men mine første tanker går litt ut på det du nevner, og at jeg lurer på hvor enkelt det egentlig skal være å ta sitt eget liv.

[Cata]

Når man ønsker å dø, uten at det foreligger noen fysisk diagnose som innebærer den sikre død innen nærmeste framtid, har man ikke da først og fremst krav på psykiatrisk hjelp før man går til slike drastiske skritt?

Jo, man bør jo ha krav på det, men hva om man ikke vil? Av og til kan den veien synes så lang og tung at man ikke orker gå den og da snakker vi ikke lenger om "ha krav på" men "bli tvunget til".

[Gjest Gjest]

Tror ikke dette kommer til norge med det første, som kristenkonservativt land. Så forøvrig et program for en stund tilbake der en presenterte hvordan de gjør det i sveits. Var meget spesielt å se en med MS e.l som inntok giften og sovnet stille inn. Hele prosessen var filmet, fra han reiste hjemmefra til han døde i en enkel seng et sted i Sveits.

Eutanasi/assistert selvmord kalles dette og jeg kan på en måte forstå mennesker som lider over lang tid velger å avslutte selv. For min egen del vekker det ubehaglige følelser å tene på å gjøre slikt. Det kan kanskje ha med min egen dødsangst, ikke vet jeg. Jeg mener at hver enkelt må få avgjøre slikt selv, med de konskvensene det har.

[Vera Vinge]

Jo, man bør jo ha krav på det, men hva om man ikke vil? Av og til kan den veien synes så lang og tung at man ikke orker gå den og da snakker vi ikke lenger om "ha krav på" men "bli tvunget til".

Om man ikke vil, mener jeg at den beste løsningen er å bli tvunget til, ja. Slik psykisk helsevern fungerer i Norge i dag. Fordi det å ta livet sitt er en så endelig og alvorlig beslutning, at man ikke bør gjøre sånt når man er langt nede mentalt og gjerne ikke er fullstendig i stand til å ta innover seg konsekvensene. Er man ikke mentalt tilregnelig, mener jeg at selvmord ikke er noe man "har rett til" å begå. Da bør man få hjelp til å komme seg ovenpå, og så heller vurdere om man fortsatt ønsker å avslutte livet da. Poenget her er vel at folk skal få det bedre. Om det er ved å avslutte livet eller gjennom terapi, så bør man vel i det minste først prøve det med minst alvorlige konsekvenser?

[Cata]

Er man ikke mentalt tilregnelig, mener jeg at selvmord ikke er noe man "har rett til" å begå. Da bør man få hjelp til å komme seg ovenpå, og så heller vurdere om man fortsatt ønsker å avslutte livet da. Poenget her er vel at folk skal få det bedre. Om det er ved å avslutte livet eller gjennom terapi, så bør man vel i det minste først prøve det med minst alvorlige konsekvenser?

Jeg er for såvidt enig i at man bør prøve det med minst alvorlige konsekvenser først, men når man først er kommet så langt at selvmord synes å være eneste farbar vei så orker man rett og slett ikke tanken på terapi. Og jeg tror faktisk man kan være ved sine fulle 5 når man bestemmer seg for å avslutte livet, men omverdenen vil jo aldri se det slik. Den debatten er man nesten dømt til å tape.

Nå høres jeg vel ut som en varm selvmordsforkjemper. Det er jeg i utgangspunktet ikke, men i og med at jeg en gang var så nær grensen selv så har jeg en viss forståelse for hva som kan drive folk til å ta det skrittet. Og jeg tror absolutt ikke at alle er mentalt forstyrret. Ikke en gang i "gjerningsøyeblikket". Tvert om tror jeg det er mange tanker som ligger bak en så alvorlig beslutning.

[Gjest Mann42]

Cata:

Mennesker som ønsker å ta sitt liv, ønsker ikke å oppnå en tilstand av dødhet. De vil bort fra livet de har, men de ønsker seg ikke døden som sådan.

Dersom det dreier seg om mennesker som er syke på en slik måte at det ikke er håp om helbredelse eller bedring av livskvaliteten, så kan de jo ikke hjelpes.

Men jeg tror ikke på at det finnes psykiske sykdommer som er slik at det ikke er håp om hverken bedring eller lindring. Og så lenge det finnes et alternativ til døden, så må man prøve det.

[Cata]

Cata:

Mennesker som ønsker å ta sitt liv, ønsker ikke å oppnå en tilstand av dødhet. De vil bort fra livet de har, men de ønsker seg ikke døden som sådan.

Dersom det dreier seg om mennesker som er syke på en slik måte at det ikke er håp om helbredelse eller bedring av livskvaliteten, så kan de jo ikke hjelpes.

Men jeg tror ikke på at det finnes psykiske sykdommer som er slik at det ikke er håp om hverken bedring eller lindring. Og så lenge det finnes et alternativ til døden, så må man prøve det.

Må man? Hvorfor det?

Jeg er enig med deg i at man i en slik situasjon ønsker seg bort fra livet og ikke nødvendigvis døden som sådan. Men skal man måtte leve for en hver pris? Nå snakker jeg igjen ut fra egne erfaringer, selvsagt. Siden jeg bestemte meg for å leve videre for 25 år siden så har jeg hatt et relativt OK liv. Som alle andre har jeg hatt opp- og nedturer, men jeg angrer ikke egentlig på at jeg valgte å leve. Det har jeg aldri gjort. Men - hadde jeg den gang valgt det andre alternativet så ville jeg av ganske innlysende årsaker heller ikke angret.

Kan noen i dag si om jeg valgte rett eller feil den gangen? Jeg kan det ikke.

[Gjest Gjest]

Men jeg tror ikke på at det finnes psykiske sykdommer som er slik at det ikke er håp om hverken bedring eller lindring. Og så lenge det finnes et alternativ til døden, så må man prøve det.

Et problem er at det er nesten umulig å få hjelp for psykiske lidelser. Man kan få en resept på antidepressiva, sovetabletter og beroligende tabletter. Men slike medisiner kan gi svært ubehagelige fysiske bivirkninger. Livet kan føles enda verre enn før. Ved oppstart på antidepressiva øker selvmordsfaren. Behandling hos psykolg/psykiater er nesten umulig å få - hvis man ikke har svært god økonomi og har råd til å betale over 600 kroner timen. Mange av de som trenger behandling men som ikke har råd til å betale alt selv får avslag. De som ikke får avslag må vente i flere måneder før de får behandling. Hvis selvmordsfaren er stor kan det bli aktuelt med akuttinnleggelse (evt. tvang) , men også ved innleggelse i psykiatriske avdelinger er det begrenset hjelp å få. Noen får et enda sterkere ønske om selvmord i forbindelse med en slik innleggelse.

Hvis man hadde legalisert assistert selvmord/aktiv dødshjelp ville man fått mer ressurser til å hjelpe dem som ønsker til å leve. Istedet for å holde folk i live mot deres vilje. For det skjer både i psykiatrien, på sykehjem og på sykehus.

[Mann 42]

Må man? Hvorfor det?

Jeg er enig med deg i at man i en slik situasjon ønsker seg bort fra livet og ikke nødvendigvis døden som sådan. Men skal man måtte leve for en hver pris? Nå snakker jeg igjen ut fra egne erfaringer, selvsagt. Siden jeg bestemte meg for å leve videre for 25 år siden så har jeg hatt et relativt OK liv. Som alle andre har jeg hatt opp- og nedturer, men jeg angrer ikke egentlig på at jeg valgte å leve. Det har jeg aldri gjort. Men - hadde jeg den gang valgt det andre alternativet så ville jeg av ganske innlysende årsaker heller ikke angret.

Kan noen i dag si om jeg valgte rett eller feil den gangen? Jeg kan det ikke.

Det er bedre for alle at man velger livet. Som du sier, selvsagt ville ikke du angret dersom du hadde tatt livet av deg, og lykkedes. Men du ville latt etter deg en krets av familie, venner, skolekamerater, kjæreste, kanskje barn, nabolaget ditt. Og DE ville nok merket ditt selvmord.

Om du tenker at dette er uproblematisk: Tenk deg hvilke tanker og følelser du ville hatt dersom din beste venn, en av dine foreldre, et barn du var glad i, en nabo som du alltid satte pris på å treffe eller prate med, en dag tok sitt liv.

Man eier selvsagt seg selv, og må selv besteme. Men på den annen side: Det er mange andre mennesker som har aksjer i ditt liv.

[Cata]

Om du tenker at dette er uproblematisk: Tenk deg hvilke tanker og følelser du ville hatt dersom din beste venn, en av dine foreldre, et barn du var glad i, en nabo som du alltid satte pris på å treffe eller prate med, en dag tok sitt liv.

En slik situasjon har jeg faktisk vært i. Her jeg bor er av en eller annen grunn selvmord ikke uvanlig og en bekjent gikk til det skrittet for noen år siden. Det var ikke en nær venn, men noen jeg godt visste hvem var og snakket med jevnlig. Og min reaksjon tror jeg kanskje var en del mindre fordømmende enn mange andres. Jeg syntes naturligvis synd på familien til vedkommende og jeg syntes det var fryktelig trist at vedkommende hadde følt at livet var så ille. Ingen hadde noen som helst anelse om det i forkan så vidt jeg vet. Men jeg kunne likevel forstå vedkommende, på et vis. Motbakken var nok blitt for tung en periode og alle har sine grenser for hvor bratt og lang den bakken må være før man ikke orker karre seg opp.

Og nei, jeg mener ikke det er uproblematisk. Langt derifra. Men jeg mener man kan prøve å respektere dem som velger den løsningen, heller enn å automatisk fordømme den. De kom til et hinder de ikke klarte å passere.

Endret 25. oktober 2008 av Cata