Selvmordsklinikker

[Gjest Gjest]

I Belgia, Nederland og Sveits finnes det klinikker hvor man kan få assistanse i forbindelse med selvmord. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=521024

Jeg synes dette er er et bra tiltak. Tenk så mye bedre det er både for den som skal dø og for familie og venner når det skjer på denne måten. Da får man tatt skikkelig farvel og alt skjer kontrollert slik at man unngår lidelse og mislykkede forsøk.

Tror dere Norge også snart blir klar for klinikker som tilbyr assistanse ved selvmord? Eller klnikker som tilbyr aktiv dødshjelp?

[Perhaps]

Tror dere Norge også snart blir klar for klinikker som tilbyr assistanse ved selvmord? Eller klnikker som tilbyr aktiv dødshjelp?

Jeg tror nok ikke dette vil bli akseptert i et land som ikke kan akseptere kjøp av vin i butikken. Dessuten: Hva ville vel naboene tro? Nordmenn er veldig opptatt av hva andre tjener og hva andre måtte tenke og tro om hva de gjør og sier. Hva i all verden skulle folk si? Det vil nok veie tyngst.

[Gjest Gjest_Maria_*]

Virker som et fornuftig tiltak. Men det må selvsagt noen seriøse psykologiske tester til før man går i gang med noe så radikalt. Selvmord bør sees på som siste utvei. Pårørendes mening bør også veie tungt.

[Gjest Gjest]

Jeg støtter dette, men det er nok en lang vei dit.

[Gjest Gjest]

Jeg tror også det er en lang vei dit, men jeg tror vi kommer dit om 10-20 år. Men det kommer til å være strenge kriterier for å få innvilget assistert selvmord eller aktiv dødshjelp. Hver søknad må behandles grundig. Det må også tilbys livshjelp før det tilbys dødshjelp. Og det må være statlig, ikke privat. Dette er ikke noe noen skal tjene penger på. Syke mennesker må heller ikke føle seg presset til dette. Det må ikke brukes for å redusere sykehus/sykehjemsplassene.

Jeg tror et slikt tiltak kan gi mennesker i vanskelige situasjoner bedre livskvalitet mens de lever. Fordi de får en ro over livet når de vet at de kan få hjelp til dette når tiden er inne.

Jeg utelukker ikke at jeg selv ville benyttet meg av dette hvis jeg fikk en sykdom som første til at jeg ble pleietrengende eller fikk store lidelser.

[Lagrima]

Håper aldri vi kommer dit.

Det er så mange som har overlevd selvmordstanker og -forsøk, som senere er ufattelig glade for at de kom seg gjennom kneika. Mange av dem har sagt at der og da var det ingen annen utvei, det var faktisk ikke et valg engang, men i ettertid klarer de ikke å sette seg inn i hvordan de hadde det da de forsøkte å ta livet sitt. De menneskene som har det så fælt at de ikke ser en annen utvei bør ikke få hjelp til å avslutte livet, de må få hjelp til å fortsette livet, til å komme ovenpå slik at de kan se at de hadde et valg, og at de valgte rett.

Jeg er sannsynligvis ikke en objektiv deltager i denne debatten, ettersom jeg selv er etterlatt etter selvmord, men jeg klarer ikke å se at det noen gang er best for et menneske i alvorlig psykisk krise å få støtte til å begå selvmord.

Kan til en viss grad se at mennesker med alvorlig sykdom som VET at de aldri kommer til å bli frisk, evnt vet at de har en lang og smertefull død foran seg, heller vil avslutte livet på deres egen måte. Men de to tilfellene er totalt forskjellige. Depresjon og fysisk sykdom kan ikke sammenlignes.

[Gjest Mann42]

Jeg tviler sterkt på at vi kommer dit at vi får selvmordsklinikker i Norge. Det kommer iallfall til å ta svært lang tid. Debatten om aktiv dødshjelp er tabuisert og polarisert i Norge, og det er svært vanskelig for politikere og helsepersonell å ta et offentlig standpkt for aktiv dødshjelp. De sakene vi har hatt der helsepersonell har provosert debatt gjennom å offentliggjøre tilfeller av aktiv dødshjelp, har ikke resultert i noen endring, og siden de også har blitt straffeforfulgt, så frister det neppe til noen bølge av offentliggjøring. Dette selv om alle vet at det skjer at leger som har behandlingsansvaret for kronisk/terminalt syke mennesker med store smerter eller som opplever sin livssitusjon som så forferdelig at de bare vil dø bort fra den, faktisk hjelper dem å dø gjennom overmedisinering, eller ved å tilrettelegge for at de skal kunne ta sitt liv med f.eks en stor dose opiater.

Jeg tror at for den som har ansvaret for et menneske som bare har døden og lidelsen i vente og ingen håp om bedring, så er det ganske nærliggende å føle med den som ønsker å gjøre slutt på sin elendighet. Selv om det er ulovlig, så er det i mange tilfeller etisk riktig.

Det finnes grader av overlevelse som jeg ikke er beredt til å akseptere, og jeg håper at dersom det skulle skje meg at jeg befinner meg i en slik situasjon, vil det være en forståelsesfull person der som gir meg muligheten til å slippe fri.

[Vera Vinge]

Jeg syns ikke dette burde settes i system. Jeg syns dessuten det er veldig stor forskjell på å å ønske en verdig avslutning på livet hvis man har langt fremskreden og smertefull MS, hvor man vet at man vil dø før eller senere av sykdommen. Noe annet er når man er 23 år, ikke dødelig syk, og har hele livet foran seg. Da bør man heller få hjelp til å leve med det man sliter med.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg syns ikke dette burde settes i system. Jeg syns dessuten det er veldig stor forskjell på å å ønske en verdig avslutning på livet hvis man har langt fremskreden og smertefull MS, hvor man vet at man vil dø før eller senere av sykdommen. Noe annet er når man er 23 år, ikke dødelig syk, og har hele livet foran seg. Da bør man heller få hjelp til å leve med det man sliter med.

Og jeg tror det blir umulig å skille disse to tingene dersom man åpner for slike klinikker.

Jeg har ingen problemer med å være for passiv dødshjelp - dvs. at man avslutter livsforlengende behandling - men aktiv dødshjelp er verre. Ja jeg ser helt klart at jeg også ville ønsket at noen skulle gjort slutt på lidelsen dersom fremtiden bestod i sakte degradering i et smertehelvete.

Men jeg ser også at med mindre man gir ut bestemte diagnoser og faser av disse til aktiv dødshjelp så blir det lett for at en 23 åring som er lei av sitt for han håpløse liv får hjelp til å avslutte det fremfor å bedre det. Og så må noen sitte som dommer og bestemme at nei du er 23 og selv om du er lam og ønsket å bli rugby spiller så er du for ung/har feil diagnose/etc til at du kan få slippe å leve.

Og så tror jeg faktisk at dette kan ha motsatt effekt: istedet for å hjelpe en som er psykisk syk til å bli bedre så er veien kort til å henvise dem til klinikken der problemene deres ender.

Hva er forresten kriteriene for å få aktiv dødshjelp? At du er ute av stand til - pga fysiske tilstander - å gjøre det selv? Hva hvis du har lyst å dø men ikke tør gjøre det selv, selv om du fysisk er i stand til det? Skal noen gjøre selvmordet for deg da?

[Gjest Mann42]

Og jeg tror det blir umulig å skille disse to tingene dersom man åpner for slike klinikker.

Jeg har ingen problemer med å være for passiv dødshjelp - dvs. at man avslutter livsforlengende behandling - men aktiv dødshjelp er verre. Ja jeg ser helt klart at jeg også ville ønsket at noen skulle gjort slutt på lidelsen dersom fremtiden bestod i sakte degradering i et smertehelvete.

Men jeg ser også at med mindre man gir ut bestemte diagnoser og faser av disse til aktiv dødshjelp så blir det lett for at en 23 åring som er lei av sitt for han håpløse liv får hjelp til å avslutte det fremfor å bedre det. Og så må noen sitte som dommer og bestemme at nei du er 23 og selv om du er lam og ønsket å bli rugby spiller så er du for ung/har feil diagnose/etc til at du kan få slippe å leve.

Og så tror jeg faktisk at dette kan ha motsatt effekt: istedet for å hjelpe en som er psykisk syk til å bli bedre så er veien kort til å henvise dem til klinikken der problemene deres ender.

Hva er forresten kriteriene for å få aktiv dødshjelp? At du er ute av stand til - pga fysiske tilstander - å gjøre det selv? Hva hvis du har lyst å dø men ikke tør gjøre det selv, selv om du fysisk er i stand til det? Skal noen gjøre selvmordet for deg da?

Jeg tror ikke det blir umulig å skille mellom forskjellige tilstander eller grunner for å ønske å ta sitt liv.

I Nederland har de så vidt jeg har hørt (har dessverre ikke en referanse) en protokoll for assistert selvmord eller aktiv dødshjelp, om du vil.

Da må man søke, og man vurderes av en kommisjon, nettopp for å unngå at mennesker som er i en midlertidig krise, skal få hjelp til å ta sitt liv. Disse bør man heller fange opp og hjelpe over krisen.

Men de som fyller kravene, som bl.a er alvorlig, uhelbredelig og pinefull sykdom, og som har samtykkekompetanse, dvs at de er ved sine fulle fem, vurderes videre. Til slutt fatter man en beslutning, og etter det er det så vidt jeg forstår opp til den enkelte pasient å bestemme når, og i noen grad hvordan, det skal skje.

Så vidt jeg forstår, er verdiheten til det mennesket som ønsker å dø, meget sentralt i begrunnelsen. Man kan få dø uten smerter, og på en sikker måte. Så man ikke våkner opp i en sykehusseng maltraktert og forgiftet, men fortsatt levende, og enda verre stilt enn før sitt mislykkede forsøk.

[Gjest Gjest]

Håper aldri vi kommer dit.

Det er så mange som har overlevd selvmordstanker og -forsøk, som senere er ufattelig glade for at de kom seg gjennom kneika. Mange av dem har sagt at der og da var det ingen annen utvei, det var faktisk ikke et valg engang, men i ettertid klarer de ikke å sette seg inn i hvordan de hadde det da de forsøkte å ta livet sitt. De menneskene som har det så fælt at de ikke ser en annen utvei bør ikke få hjelp til å avslutte livet, de må få hjelp til å fortsette livet, til å komme ovenpå slik at de kan se at de hadde et valg, og at de valgte rett.

Jeg er sannsynligvis ikke en objektiv deltager i denne debatten, ettersom jeg selv er etterlatt etter selvmord, men jeg klarer ikke å se at det noen gang er best for et menneske i alvorlig psykisk krise å få støtte til å begå selvmord.

Kan til en viss grad se at mennesker med alvorlig sykdom som VET at de aldri kommer til å bli frisk, evnt vet at de har en lang og smertefull død foran seg, heller vil avslutte livet på deres egen måte. Men de to tilfellene er totalt forskjellige. Depresjon og fysisk sykdom kan ikke sammenlignes.

Før man får innvilget aktiv dødshjelp, må man gjennom tester, for blant annet depresjoner og psykisk sykdom. Om de kommer frem til at man har depresjoner eller lignende, så blir søknaden avvist. Man blir med andre ord diskvalifisert om man er psykisk syk. Så disse tilfellene du nevner hadde ikke fått hjelp til å ta sitt eget liv, nettopp fordi depresjoner er slikt som kan behandles, og som kan gå over.

Så vidt jeg vet er det bare dem som er fysisk uhelbredelig syk som kan få hjelp. Dem som lever i store smerter, uten noe håp om noensinne å bli bedre.

Jeg vet ikke hetl hva jeg synes om det. Så lenge man er fysisk i stand til å gjennomføre et selvmord selv, så synes jeg ikke man skal kunne forlange at noen andre opptrer som "bøddel". Kanskje om det bare var å gjøre klar en sprøyte, eller legge medikamenter på nattbordet. Men ikke å faktisk sette sprøyten. Om man derimot er ute av stand til å ta livet av seg selv, f.eks. om man er lam eller har så liten kontroll over muskulaturen at man ikke klarer å holde en sprøyte/ta tablettene opp til munnen, så er det verre... Da synes jeg man burde få hjelp.

Men igjen så blir problemet at for noen kan dette føles som press. Om man er uhelbredelig syk, og 100% pleietrengende, så føler man seg gjerne presset til å ta selvmord om dette er mulig. Selv om ingen sier det, så har man gjerne tanken i bakhodet at "her ligger jeg og tar opp ressurser helt forgjeves, for jeg blir aldri bedre...". Og det blir igjen litt feil.

[fløtepia]

Jeg har egentlig litt delte meninger om akkuratt med dette om aktiv dødshjelp.

Jeg synes IKKE at dette burde tilbys til folk med selvmordstanker, da dette kan være forbigående. Men er en person utsatt for en ulykke og ender opp som "grønnsak" så mener jeg absolutt at det bare er lidelse å holde personen i live. Det samme gjelder eldre på eks sykehjem, som bare ligger i sengen, kan ikke bevege seg, ikke tenke eller snakke. For den personen og pårørende må dette være helt j***.

Men skulle det vært enten eller så ville jeg valgt at dette ikke skal innføres i Norge.

[Omega]

Jeg er ganske sikker på at aktiv dødshjelp vil bli legalisert også i Norge om noen år, men da kun til ubelbredelig fysisk syke med langt fremskreden sykdom.

Jeg er faktisk også for at mennesker med alvorlig psykisk sykdom skal få aktiv dødshjelp, men da etter særdeles nøye vurdering og dokumentasjon på at sykdommen har fulgt vedkommende i mange år og ikke ser ut til å kunne behandles i nevneverdig grad. Alvorlige psykiske lidelser kan være et like stort handicap som alvorlige somatiske sykdommer. Dessuten mener jeg at alle har rett til å avslutte livet sitt hvis de selv ønsker og mener det er det beste alternativet, uavhengig av hva storsamfunnet mener er gydig grunn eller ikke. Det er dessverre ikke så lett å ta sitt eget liv fordi mange er redd for å mislykkes og de er redde for fysisk smerte forbundet med selvmordet. Det finnes jo humane og rimelig behagelige måter å dø på, praktisert bl.a. av den nevnte selvmordsklinikken, men disse metodene er jo ikke tilgjengelige for de fleste suicidale. Derfor kaster folk seg utfor bruer og overlever men havner i rullestol resten av livet. Eller de gjør feil ved overdose og ender med hjerneskader. Mange psykisk syke mennesker som begår selvmord gjør det kanskje på feil grunnlag, i følge storsamfunnet og psykisk friske mennesker. Men hvordan kan vi egentlig være så sikre på at det er mulig for en selvmordskandidat å få et bedre liv. Vi har jo ingen fasit på det, bare statistikk.

[Gjest Gjest]

I løpet av de neste 10-20 årene vil vi oppleve en holdningsendring i forhold til assistert selvmord og aktiv dødshjelp. Noe som vil resultere i en lovendring.

Jeg er usikker på om det vil bli selvbestemt dødshjelp innen de neste 20 årene, men jeg føler meg helt sikker på at det blir lov å utføre assistert selvmord og aktiv dødshjelp til personer med uhelbredelige sykdommer som medfører store lidelser. Når denne lovendringen skjer er jeg sikker på at det ikke blir vanskelig å få helsepersonell til å utføre dette. Jeg ser absolutt ikke på de som utfører aktiv dødshjelp som "bøddler". Jeg mener det er en barmhjertig handling. Jeg kunne gjerne hatt en slik jobb selv. Når noen har store lidelser og ønsker å dø, så er det godt å være tilstede når døden endelig kommer. Det er både trist og godt på samme tid. Mange ganger har jeg tenkt at nå var det godt for h*n å få slippe. Jeg opplever at mange pårørende også føler det på den måten. Mange pårørende setter også pris på å få være tilstede i dødsøyeblikket. Hvis man praktiserer aktiv dødshjelp vil de få muligheten til det. Jeg tror det vil føles mer forutsigbart og trygt for både pasienten og de pårørende.

(Tenk på at det bare er 30 år siden det ble innført selvbestemt abort. For 50 år siden var det helt utenkelig. Mye kan skje på 10-20 år!)

[Gjest Gjest]

Jeg er faktisk også for at mennesker med alvorlig psykisk sykdom skal få aktiv dødshjelp, men da etter særdeles nøye vurdering og dokumentasjon på at sykdommen har fulgt vedkommende i mange år og ikke ser ut til å kunne behandles i nevneverdig grad. Alvorlige psykiske lidelser kan være et like stort handicap som alvorlige somatiske sykdommer. Dessuten mener jeg at alle har rett til å avslutte livet sitt hvis de selv ønsker og mener det er det beste alternativet, uavhengig av hva storsamfunnet mener er gydig grunn eller ikke. Det er dessverre ikke så lett å ta sitt eget liv fordi mange er redd for å mislykkes og de er redde for fysisk smerte forbundet med selvmordet. Det finnes jo humane og rimelig behagelige måter å dø på, praktisert bl.a. av den nevnte selvmordsklinikken, men disse metodene er jo ikke tilgjengelige for de fleste suicidale. Derfor kaster folk seg utfor bruer og overlever men havner i rullestol resten av livet. Eller de gjør feil ved overdose og ender med hjerneskader. Mange psykisk syke mennesker som begår selvmord gjør det kanskje på feil grunnlag, i følge storsamfunnet og psykisk friske mennesker. Men hvordan kan vi egentlig være så sikre på at det er mulig for en selvmordskandidat å få et bedre liv. Vi har jo ingen fasit på det, bare statistikk.

Jeg er enig med deg. Men jeg mener at tilfeller der det er mulig å behandle sykdommen, uansett om det er en fysisk eller psykisk sykdom, må dette prøves ut først. Jeg tror at vissheten om at man kan få dødshjelp hvis ikke behandlingen fører frem kan bidra til at man holder ut litt lengre, og gir behandlingen en sjanse før man utfører selvmord på egenhånd. Jeg tror de aller fleste ville foretrukket å få hjelp til å utføre det fremfor å utføre det selv.

[Gjest Mann42]

Jeg er enig med deg. Men jeg mener at tilfeller der det er mulig å behandle sykdommen, uansett om det er en fysisk eller psykisk sykdom, må dette prøves ut først. Jeg tror at vissheten om at man kan få dødshjelp hvis ikke behandlingen fører frem kan bidra til at man holder ut litt lengre, og gir behandlingen en sjanse før man utfører selvmord på egenhånd. Jeg tror de aller fleste ville foretrukket å få hjelp til å utføre det fremfor å utføre det selv.

Jeg tror ikke det lar seg forsvare etisk å assistere psykisk syke til selvmord. Det er vesensforskjellig fra aktiv dødshjelp for mennesker som er terminale med somatisk sykdom som kreft eller degenerative sykdommer som MS eller lignende.

For når det gjelder de terminale og de degenerative sykdommene, så er det slik at de er inne i en sykdomsutvikling som uvegerlig fører til døden. Det eneste spørsmålet er hvor lang tid det kommer til å ta, og hvordan det kommer til å arte seg. Dødshjelp dreier seg om å gi mennesker som uansett kommer til å dø av sin sykdom, mulighet til å slippe de verste smertene, og dø etter eget valg, med verdighet.

Alternativet er ofte at man må slite med forferdelige smerter, mens kroppen gradvis slutter å fungere, og ofte mens hjernen gradvis slutter å fungere, til man dør hjelpeløs, med reduserte mentale evner og uten kontroll over selv basale kroppsfunksjoner.

[Gjest Gjest]

Jeg kan love en ting og det er at den klinikken som hadde assistert f.eks min sønn med selvmord neppe ville sett dagens lys særlig lenge!!

Nå har jeg ingen ide om hvordan dette foregår, men klarer bare ikke å se hvordan dem kan gjøre dette så veldig skånsomt. De fleste som begår selvmordforsøk er vel mer i en slags "Hjelp meg" fase enn den faktiske "livet er over"?

Både unge og gamle i dag blir utsatt for prøvelser i vårt liv. Noen verre enn andre, og jeg er langt mer positiv til å gi penger til livshjelp enn dødshjelp.

Når det er sagt så stiller jeg meg mer tvilende til passiv dødshjelp. Jeg ser på livet som hellig, men mener også at man skal ha en viss livskvalitet. Å bli holdt i en evigvarende smertefull tilstand sine siste leveår høres ikke særlig humant ut.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg tror ikke det lar seg forsvare etisk å assistere psykisk syke til selvmord. Det er vesensforskjellig fra aktiv dødshjelp for mennesker som er terminale med somatisk sykdom som kreft eller degenerative sykdommer som MS eller lignende.

For når det gjelder de terminale og de degenerative sykdommene, så er det slik at de er inne i en sykdomsutvikling som uvegerlig fører til døden. Det eneste spørsmålet er hvor lang tid det kommer til å ta, og hvordan det kommer til å arte seg. Dødshjelp dreier seg om å gi mennesker som uansett kommer til å dø av sin sykdom, mulighet til å slippe de verste smertene, og dø etter eget valg, med verdighet.

Alternativet er ofte at man må slite med forferdelige smerter, mens kroppen gradvis slutter å fungere, og ofte mens hjernen gradvis slutter å fungere, til man dør hjelpeløs, med reduserte mentale evner og uten kontroll over selv basale kroppsfunksjoner.

Og da er allerede debatten i gang: hva slags lidelser skal gi rett til aktiv dødshjelp, hvor skal grensen gå. Jeg har ingen problemer med å være enig med deg - personer som likevel er i ferd med å dø av en sykdom som innebærer store smerter etc. er de jeg har minst problemer med å tillate aktiv dødshjelp til. Men så har vi grensetilfellene.

Og så er det mange i denne tråden som overhodet ikke greier å skille mellom aktiv og passiv dødshjelp.

En person som ligger i sengen sin, med pustemaskin og næringssonde, ute av stand til å kommunisere med omverdenen og ute av stand til bedring - disse kan i dag få passiv dødshjelp ved at man slår av alt utstyret som kun gir livsforlengende hjelp, ikke helbredende. Det har hendt at slike "grønnsaker" våkner til liv og er bedre enn noen skulle tro, men sjansene for dette er altså minimale.

Aktiv dødshjelp er hvor en person selv ønsker å få avsluttet sitt liv fordi dennes langt fremskredne sykdom vil bli enda verre, innebære store smerter og tap av evner og tilstedeværelse. Disse ønsker å få hjelp til å ta sitt eget liv ved en aktiv handling - f.eks ved en overdose smertestillende eller ved en giftsprøyte. De er ikke tilkoblet apparater som bare kan slås av og så dør de. Disse personene må selv si fra at det er dette de ønsker - enten i form av et testamente på forhånd, eller ved aktiv kommunikasjon der og da.

Passiv dødshjelp er lov i Norge og praktiseres stadig. Aktiv dødshjelp er ikke lov, de få legene som har stått frem og sagt at de har utført dette har blitt straffeforfulgt.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg synes f.eks. saken det er henvist til i begynnelsen av denne tråden er ytterst tvilsom fordi det her dreier seg om en person som er lam og er psykisk nede pga det. Hvor ble det av hjelpen til å mestre sin situasjon og hvilke foreldre er det som kan med ro sende sin 23 år gamle sønn avsted til en selvmordsklinikk og forsvare det etterpå?

Dette er ikke en person i terminalfasen av en sykdom. Hvor går grensen? Jeg kan ikke bli verken basketspiller (pga høyden) eller politi (pga dårlig syn). Hvem er det som skal fortelle meg at mitt liv kan være verdig å leve likevel? Hvis jeg synes dette er den største katastrofen som kan hende meg at jeg ikke kan bli et av disse to yrkene, skal jeg da kunne skrive meg inn i Sveits og avslutte mitt liv? Bør jeg ikke få hjelp?

JA jeg har satt det på spissen. Nei det er ikke det samme å bli lam og få drømmene knust og å ha urealistiske forventninger til hva jeg kan bli i livet. Men begge har det til felles at god psykisk oppfølging vil kunne hindre begge fra selvmord.

[Cata]

De fleste som begår selvmordforsøk er vel mer i en slags "Hjelp meg" fase enn den faktiske "livet er over"?

Det tviler jeg faktisk på. For ca 25 år siden var jeg veldig nær den grensen og jeg kan love deg at jeg ikke var i noen som helst "hjelp meg" fase. I den grad man kan snakke om faser i denne sammenhengen så var jeg i "jeg vil vekk fra dette for evig og alltid" fase. Tilfeldigheter gjorde at det ikke ble slik, noe jeg mange ganger senere har beklaget. Dessverre er jeg også litt "fighter" så jeg har bare en gang senere vært like nær grensen og selv da tok staheten overhånd.

Så jeg tror de som begår selvmord har et genuint ønske om å slippe vekk fra....et eller annet.

Men det var altså en avsporing.

For å spore på det opprinnelige spørsmålet så tror jeg ikke klinikker for aktiv dødshjelp vil bli lovlig i Norge i overskuelig fremtid. Dessverre. Jeg sier "dessverre" fordi jeg faktisk ser et behov for det, men da først og fremst i forbindelse med uhelbredelige og smertefulle fysiske sykdommer. Årsaken er ren skjær egoisme. (Nå blir det mye "jeg, meg og mitt" her, men det får så være.) Jeg er singel. Jeg har liten familie og dem jeg har vil trolig dø før meg av aldersmessige årsaker. Foreløpig er jeg relativt ung og sprek, men jeg regner jo med at før eller siden vil "noe" innhente meg også - ikke minst siden jeg kommer fra en familie der kreft er hyppig forekommende. Fremtidsscenariet mitt inneholder altså en ganske stor sjanse for at jeg en eller annen gang kommer til å bli alvorlig syk. Med tanke på sykehussituasjonen her i landet så er det lite trolig jeg kommer til å få opphold på sykehus lenger enn absolutt nødvendig (skulle for så vidt bare mangle) og mulighetene for å bli installert på et alders-/sykehjem er heller ikke store.

Derimot er sjansen for å dø av sykdom i min egen leilighet ganske stor. Og det kommer trolig til å gå temmelig ubemerket hen pga. min fremtidige mangel på nær familie. Skrekkscenariet er å bli så syk og svekket at jeg rett og slett bare blir liggende og ikke klarer verken å skaffe mat eller holde meg ren. Og jeg har faktisk bare meg selv å stole på når/hvis den dagen kommer.

Med slike fremtidsmuligheter så ville jeg faktisk satt pris på å vite at det var et sted der jeg kunne få hjelp til å avslutte livet hvis jeg noensinne kommer dit hen at livskvalitet er en saga blott. Før eller senere skal vi alle dø, og jeg håper å dø i noenlunde ordnede former.....