Overfører vi våre fobier/redsler/traumer til våre barn?

[Sisilie]

Og nå tenker jeg helt generelt - og ikke på den "teste-sirene-tråden" (bare så det er sagt).

Akkuratt dette har jeg vært meget obs på når det gjelder mine egne barn, har sett mange skrekk-eksempler på hvordan mødre i beste mening sjølsagt, skal skåne sine barn for verdens redsler:

Et lite eksempel: - En mor gikk langs bassengkanten med en tørkerull i hånda for å tørke gull-ungen sin i ansiktet mens han svømte........!! For han "tålte ikke vann i ansiktet"..........det spørs om det ikke var henne selv som ikke tålte vann,ja! (jeg prøvde å forklare henne at for å bli en god svømmer så må man tåle vann i ansiktet osv.....men det er en annen historie).

En liten til:- En gang jeg og mine barn (små dengang)- hadde satt oss godt tilrette på flyet, spurte den minste med store øyne:

"Mamma, kan flyet ramle ned"?

Og mamma svarer:- "Neiiiida, vennen min, det kan det ikke"!

Og ser at barnet lener seg trygt tilbake i setet.

(Skulle jeg sagt følgende sprøyt:- "Ja, mange fly faller ned og jeg er livredd nå....."?)

Jeg tror vi får de barna vi fortjener,jeg....!

Hva tror/mener dere?

[Gjest Embla s]

Jeg er nesten skråsikker på at: Ja vi overfører våre fobier/redsler/etc til våre barn.

eks. små babyer (og barn generelt) søker mors blikk og ansiktsuttrykk for å avgjøre hvordan de skal forholde seg til fremmede objekter/mennesker..

[Gjest salma]

Merker det godt i forhold til andre mennesker. Folk jeg liker og føler meg trygge på, blir lillemor fort vant til. Mennesker jeg har et "høflighetsforhold" til, bryr hun seg ikke om. Og mennesker som er svært viktige for meg, adopterer hun raskt.

Tror vi har større innvirkning på barna våre enn mange tror. Det betyr at vi må være bevisste på hvordan vi takler ting når barna er til stede - selv om det er lett å si det og kanskje vanskeligere å praktisere det...

[Trebarnsmor]

Barnevakten min hadde fått totalt panikk da hun satt her og passet ungene.Grunnen var at døren på vårt rom som gikk opp pga. trekk.Hun hadde skremt ungene sånn at det var kaos da jeg kom hjem.Hun hadde visst hylt og hold et spetakkel uten like.Jeg ble skikkelig sinna på henne for jeg mente at hun måtte beholde roen uansett.Og hva mente hun skulle liksom skje når den døren gikk opp?

Ungene har vært litt usikker etter dette og jeg ble fly forbanna.

Da jeg var liten så tror jeg at min mor led litt av angst og sosialfobi.Og det gikk virkelig utover meg.For hun stilte aldri opp på skolen osv.

Hun hadde mange redsler og jeg fikk nok høre dem ja.Noe som jeg har jobbet litt med som tenåring.

Så det er veldig rett at man må forklare og holde roen.

Skjer det noe grusomt så er det jo klart at foreldrene må få vise følelser men å overføre sin angst osv til ungene uten noen grunn er skikkelig dårlig.

Og jeg tror nok at mamma "brukte" oss litt på den måten at hun overførte sin frykt for ting jeg ikke vil ta opp her.

[Redhead]

Jeg prøver å la vær, og tror jeg har lykkes sa langt. Nå er min eldste bare fire år (snart) men han har ikke mange fobier. Han må ha lyset på om natta, men det er noe jeg tror han har plukket opp i barnehagen (at mørket er skummelt).

Når det gjelder min fobi for edderkopper, så har jeg aldri vist han at jeg ikke liker dem. Så foreløpig har ikke han noe i mot de skapningene.

Når det gjelder møte med andre mennesker så merker jeg at han i enkelte tilfeller trenger litt lengre tid på å bli varm i trøya. Mulig det har en sammenheng med hvordan vi oppfører oss/er i forhold til dem, men jeg håper dette ikke har noen negativ virkning på han.

Ønsker ikke at han skal bli som meg som ikke torte å ta ordet i en forsamling før jeg var over 20! Tror nok jeg hadde det etter min mor. Heldigvis var jeg det bevisst så jeg jobba mye med saken.

[ivanka]

å gjett om. har arvet en god porsjon av mamma sine, men jeg tror de egenproduserte er i flertall.

[Gjest Vega]

Jeg er livredd veps, men var bevisst på å ikke overføre dette til min sønn. (slik min mor klarte overfor meg, nå er hun kvitt fobien, mens jeg sliter)

Kom det veps, gikk jeg bare rolig i ett annet rom, sa jeg må sette på vaskemaskinen, ta en telefon etc.

Min sønn er ikke redd veps. Da han ble større (tolv cirka ?) - ble han jo klar over min fobi, og fikk vepsen ut for meg.

Har ikke andre fobier, høydeskrekk kanskje - men det er ikke slikt man klarer overføre om man ikke leker Arne Næss på hustaket eller i den stil...

[Jelly]

Jo! Absolutt! Foreldre overfører fobier.

Moren min er redd for alt, spesielt for brann. Hver kveld går hun rundt i huset og sjekker veldig nøye at alt er av, ingen kontakter står noen gang i om natta eller når det tordner, selv om det er langt borte. Stearinlys må blåses ut dersom du skal på do, altså forlater rommet. Etc. etc. etc.

Lillesøstera mi var i utgangspunktet ikke så redd, og lo sammen med meg av mammas smånevrotiske sjekking, men nå er hun totalt hemmet hun også. Tør ikke fly, tør ikke kjøre tog eller ta heis, tør ikke være alene, tør ikke tenne på ting, tør ikke skru på konfyren... eller noe. Det er skummelt i seg selv!

Selv har jeg - nesten - klart å bli kvitt det, er litt småredd for høyder og greier ikke flammer jeg ikke føler jeg kan kontrollere, sånn som stormlightere, men ellers går det bra.

[Padmee]

At barn arver foreldrenes fobier er vel et veldokumentert faktum, er det ikke? Jeg trodde iallefall det. Likens er at visse fobier er arvelig betinget. I min fars familie har de "dårlige" nerver (sosial angst osv), og selv om jeg ikke har blitt direkte påvirket av dette, har jeg i den senere tid merket at jeg også har fått tendenser til dette. Frykten truer av og til med å ta overhånd. Men hvis en er klar over dette kan en jo jobbe med det slik at den direkte påvirkningen ovenfor barna er minimal, men det som ligger i biologien kan vi gjøre svært lite med, annet enn å redusere effekten av det.

[Trebarnsmor]

Padmee

Jeg har lest at angst ikke er arvelig men man blir "opplært" og får høre masse negative ting ,dermed kan man få det selv.Man ser foreldrene som er redde osv,dermed kan ungene bli "påvirket".Å dette var litt rart skrevet,men du vet sikkert hva jeg mener.

Ble veldig skremt som barn og fikk en periode med panikk-angst.Det gikk over raskt men jeg gjorde jo alt for å "kvitte" meg med det også da,uten medisiner.Hadde jeg hatt den linken der jeg leste om dette,så skulle jeg vist deg.

[Sisilie]

Jeg tror - og har lest- at vi alle har "kimen" i oss til alt, egentlig. Kall det gjerne biologi.- Og da gjelder det som før nevnt her, at man ikke dyrker angst/redsel/fobi som en drivhus-plante, jfr. den moren som tørket sønnen i bassenget.......(synes det er et godt eksempel på hva jeg mener). Tror neppe den sønnen er en habil svømmer idag.

Sjølsagt blir vi påvirket av våre foreldre, skulle bare mangle, men så er det dette med å være bevisste foreldre, vite hvordan man skal opptre i de forskjellige situasjonene som oppstår. Ikke like lett alltid- det har jeg smertelig erfart.

Jeg ser nå at mine barn "tar etter meg"- både på godt og vondt. Interessant, spennende, morsomt, men så skummelt!!

[Padmee]

Padmee

Jeg har lest at angst ikke er arvelig men man blir "opplært" og får høre masse negative ting ,dermed kan man få det selv.Man ser foreldrene som er redde osv,dermed kan ungene bli "påvirket".Å dette var litt rart skrevet,men du vet sikkert hva jeg mener.

Ble veldig skremt som barn og fikk en periode med panikk-angst.Det gikk over raskt men jeg gjorde jo alt for å "kvitte" meg med det også da,uten medisiner.Hadde jeg hatt den linken der jeg leste om dette,så skulle jeg vist deg.

Jeg skrev i innlegget mitt at dette ikke påvirket meg direkte, men at jeg alikevel merket de samme tendensene selv. Det er mulig at du overså det, eller ikke skjønte hva jeg mente, isåfall skal jeg utdype det litt. Jeg er nemlig skilsmissebarn, og har ikke hatt så mye å gjøre med pappa etter at han ble "syk". Familien hans, altså hans søsken, deres barn, hans voksne barn, har jeg nesten ikke sett siden mine foreldre skilte lag da jeg var 9(?), derfor har jeg ikke blitt påvirket av dem. Men selv med så lite kontakt merker jeg at disse "dårlige nervene", som har rammet en god del i hans familie, har havnet hos meg også. Derfor må det jo være gener inne i bilde? Jeg kan vel ikke utvikle noe som jeg ikke har blitt utsatt for, altså ikke har opplevd?

[Gjest Scarlet]

Ja, foreldre kan overføre fobier/redsler til sine barn. Dette skjer som regel når barnet er lite. La oss si at moren har fobi mot eddekopper. Moren og barnet er hjemme og moren får øye på en edderkopp, og hun begynner å skrike. Dette fanger da barnet opp. Barnet vil da faktisk tro at edderkoppen er farlig og vil mest sannsynligvis bli redd for edderkopper, eller andre lignende kryp. Det man ikke kan overføre til barna sine er f.eks angst/panikk. Lider en av foreldrene av en form for angslidelse/panikklidelse er det ikke dermed sagt at barna får det. I visse tilfeller kan det være arvelig, men som regel er det ikke det.

Jeg driver faktisk å leser en bok skrevet av to psykologer om dette akkurat nå.

[*Lavendel*]

Jeg tror man lett kan overføre fobier og redsler til sine barn, men jeg håper at det ikke er tilfelle hos oss.... Huff og huff, jeg meg sosial fobi....

Jeg kan bare be og håpe for at de arver faren sin som er supersosial... :blunke:

[Ann Forup]

dette er ikke et spørgsmål men helt klart at vi har indflydelse hopper mamma op i luften når hun ser en edderkop så klart ungen forstår okay en edderkop farlig, ved at vi er afslappede og bruger vores sunde fornuft hjælper vi vores unger med ikke at få de forbier som vi selv har kan tage et eks. jeg er livred tandlæger så slemt at bare det at løfte telefonen for at rigen ind en time til mine unger får jeg ondt i maven ( kommer sig af at som barn var min tandlæge slem imod mig ) så da min først fødte skulle til tandlæge og tjækkes og det viste sig at hun havede et par huller betalte jeg for en anasti læge så hun fik let nakose som 4 åring og fik boret huller uden smerte med det resutat i dag har jeg en 18 år uden huller i tænderne og hun falder i søvn år hendes tænder bliver renset det samme gælder min 2 andre tøsser så jeg er 100 % sikker på at det er fordi jeg har taget det stille og roligt i begyndelse så de ikke blev bange for tandlæge som jeg blev ....

[Gjest Zalomine]

Nettopp denne tanken er årsaken til at de katter og hunder som skal være en del av vårt hjem (sambo ønsker seg begge deler) skal komme FØR våre barn. Og det har nok både jeg og ungene godt av. For nemlig, om vi får en kattunge, så klarer jeg å slappe av sammen med en kattunge etterhvert, og når den vokser opp, så er jeg vant til den (jeg liker i utgangspunktet ikke katter) og kan ha et rolig forhold til den, som ungene ser, og "adopterer". Mer vesentlig gjelder dette hunder.

Jeg er redd hunder. Jeg skvetter og er anspent, selv om jeg prøver å slappe av. Jeg skjønner jo selvsagt at barn vil "arve" et slikt reaksjonsmønster (selv om han som skal bli pappan er glad i hunder og sånn...) og derfor tenker jeg: En valp er jeg ikke så redd, og etterhvert venner jeg meg til den, og slapper av sammen med den, og lærer å stole på den. Og DA, da kan vi ha barn uten at de opplever min engstelse, og dermed unngår jeg at neste generasjon vokser opp like redd hund som jeg gjorde (jeg er nok redd hund grunnet en egen opplevelse da, ikke noe jeg arva)

Klart det, tenk om vi hadde et lite barn, og så fikk vi en hund, og barnet opplevde at jeg så engstelig ut, anspent og småredd, klart ungen da tolker en hund som noe skummelt. Klart det er bedre at jeg først stoler på hunden, og deretter blir mamma