Psykisk syke vs. fysisk syke

[Gjest Kala]

Når? Når skal samfunnet begynne å se på psykisk syke på samme linje som fysisk syke??

Jeg mener.. En som har psykiske lidelser, det være seg depresjoner, adhd/add, angst, schizofreni osv - det er jo ikke ens egen feil eller noe en har for å gjøre seg "vrang" eller ikke klarer å evt ta seg sammen.. Jeg blir så eitrende forbanna når jeg hører (så sent som for et par timer siden) "de er sånn derre psykisk syke" sagt litt lavt og med et blikk som sier mer enn bare ordene som kom ut.. Vedkommende hadde antagelig aldri gjort/sagt det samme om en person kom inn i rommet med prolaps, nakkeskade, brukket bein, hofteskade, giktpasient, eller hjerteproblemer. "Han der har hatt sånn prolaps" - og kikke med en hånlig/stakkarslig flir..

Jeg blir så sint, provosert og ikke minst lei meg på vegne av de som bare ikke forstår at det IKKE ER NOE VERDSLIG forskjell på disse menneskene. Og at psykisk syke ikke er slappe og tiltaksløse, eller gale for den saks skyld.

Jeg begriper ikke at så mange i dag ikke ser forskjellene? Er vi SÅ dårlig opplyste? Hva er problemet???

Hjelp meg å forstå, om det er noe å forstå..........

- Kala..

[Gjest ¤bella¤]

Det har noe med at det er enklere å "se" en fysisk sykdom.

For ved psykisk sykdom kan ikke folk se at du er syk.

Desverre.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med deg. Det er veldig rart at folk har den holdningen at psykisk sykdom på en måte er en mindreverdig sykdom. Denne innstillingen er vel uttrykk for et behov hos enkelte mennesker om å ha noen de kan heve seg over. Antakelig føler de seg mere verd selv om de kan tråkke på noen andre.

Argumentet om at det er bare psykisk, ta det sammen, henger ikke på greip. All den tid forskning viser at det er fysiologiske feil i signalsubstanser i hjernen som er årsaken til psykiske sykdommer. Kan folk noe for at de mangler signalsubstanser i hjernen liksom?

[aline]

jeg sier meg skjønt enig!

ER så lei av å høre ting som "må jo bare fokusere på noe positivt!" eller "det er jo ikke noe vanskelig det!!" (når man sliter med å mestre spesifikke ting.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket at jeg kunne brekt beinet på tre plasser istedenfor å ha angsten, men sånn er det bare ikke.

Og enda vondere er det å se alle de som har angst og som HØRER på uvitende mennesker, de som lar være å gjøre noe med sine psykiske problemer, fordi det jo "bare er å ta seg sammen!".

og om man ikke klarer det, ja da er man jammen teit eller giddalaus.

alle de som ikke tør snakke om det, fordi de er redd for å bli dømt.

Det mange ikke forstår, er at dersom det hadde vært mulig å "bare tenke positivt", så hadde da for guds skyld ingen slitt med psykiske problemer!!! argh..

bare slutte å fokusere på angsten og vondtene liksom, "for du snakker jo om det nå, så du fokuserer jo på det!"

Ergo, har man psykiske problemer, skal man ikke snakke med noen om det, for da fokuserer man på det og klart man ikke blir bedre da! dah.

Mange voksne, og ellers oppegående mennesker, TROR faktisk at det mest funksjonable er å tie det ihjel og smile! Helt utrolig!

jeg synes det er en god blanding av provoserende og fryktelig trist.

[Esmarelda VillaLobos]

Hjelp meg å forstå, om det er noe å forstå..........

- Kala..

Det er nettopp forståelse dette dreier seg om, eller mangelen på det. En fysisk skade er ukomplisert, noe som også gjør den lett for alle å begripe. Det samme kan ikke sies om psykiske lidelser, disse er gjerne sammensatte. Forståelsen avhenger dermed av kunnskap som ikke alle klarer/gidder å tilegne seg, desverre.

Enkelte synes pizza grandiosa er det beste som finnes, og akkurat dét tenker jeg på når noen uttaler seg om ting de ikke har greie på. De vet ikke bedre.

[Gjest Gjest]

jeg er så enig så enig!!!

Jeg har selv psykiske lidelser(angst og depresjon) og ja, det er mye fordommer ute og går. jeg prøver så godt jeg kan å være åpen om plagene mine. Som regel skjønner folk, men enkelte har bare ikke peiling på hva de snakker om! Jeg er også redd dette kan bli brukt mot meg, f.eks vet vi at 63%(?) av alle sjefer ville unnlatt å ansette en med psykiske lidelser...

Likevel så kan jeg "forstå" disse uvitende da det er veldig vanskelig å sette seg inn i noe slikt som en psyk sykdom hvis du aldri har opplevd dette selv. Før jeg ble syk var jeg selv en som mente at deprimerte burde "komme seg opp om morran", men nå har jeg heldigvis blitt klokere nå som jeg har erfart dette svineriet på kroppen selv. Å være deprimert innebærer mye mer enn å være "litt nedstemt og trist", og å ha angst innebærer mye mer enn å "være litt redd/engstelig". Det er lidelser som griper inn og gir både psykiske og fysiske plager! Jeg tror det er her mange uvitende bommer

[Gjest Gjest]

Jeg sliter også med å bli forstått.

Jeg har vært sykemeldt i et år pga depresjon og angstlignende tilstand. Kanskje folk hadde skjønt at jeg ikke var arbeidsfør dersom tårer alltid rant nedover kinnene mine, om jeg alltid hadde rødkantede øyne eller om jeg lå i fosterstilling i en krok og skalv av frykt. Men det utarter seg sjelden så voldsomt for personer med depresjon og angst at det sees på dem.

Jeg ser veldig frisk og oppegående ut. Jeg er velstelt, smiler pent og ler på de rette plassene. Jeg har fra jeg var liten (ble mobbet og hadde det ikke noe godt på skolen) lært å bli verdensmester i å ta på meg en blid og ubekymret maske. Dette er noe jeg gjør automatisk sammen med andre. Noen dager føler jeg at problemene mine endelig er over, at jeg har klart å karre meg tilbake til mitt gamle jeg. Men så brytes jeg ned igjen av en bagatell, og skjønner at jeg har et stykke igjen før jeg kan kalle meg frisk.

Det ingen (eller i hvertfall veldig få) ser, er at en liten tur på butikken er nok til å slå meg ut som etter en 10-timers arbeidsdag. Nå nylig hadde jeg besøk av ei venninne jeg ikke hadde sett på et par år. Jeg ble med henne ut på handle- og kafètur. Etter fire timer sammen med henne så var jeg så sliten at jeg var fysisk dårlig, kvalm, hadde lyst å gå hjem og legge meg under dyna og gråte. Men i tillegg til depresjon, så er jeg overvektig. Og DET har skylda for alle mine problemer i manges øyne. Jeg kan ikke fortelle at en tur på butikken for å kjøpe melk og brød gjør meg søkksliten. Da får jeg beskjed om at alt jeg trenger er et sunnere kosthold og mer mosjon... For overvekten sees, mens mine andre plager er usynlige og vanskelige å forholde seg til.

Blir så sliten av å måtte forsvare min egen tilstand.

[aline]

Jeg ser veldig frisk og oppegående ut. Jeg er velstelt, smiler pent og ler på de rette plassene.

---

Det ingen (eller i hvertfall veldig få) ser, er at en liten tur på butikken er nok til å slå meg ut som etter en 10-timers arbeidsdag. Nå nylig hadde jeg besøk av ei venninne jeg ikke hadde sett på et par år. Jeg ble med henne ut på handle- og kafètur. Etter fire timer sammen med henne så var jeg så sliten at jeg var fysisk dårlig, kvalm, hadde lyst å gå hjem og legge meg under dyna og gråte.

Skjønner så godt hva du sier.

Jeg var også sykemeldt ett års tid, for ett par ¨år siden, pga angst og depresjon.

Den tiden jeg VAR ute blant folk, skjulte jeg hvordan jeg hadde det. Ingen kunne se på meg om jeg var dårlig eller ikke, dersom jeg ikke LOT dem se det, og det skjedde ikke før på ett mye senere tidspunkt, og definitivt ikke for alle.

Og det å bli søkk sliten av å være sosial! Kjenner det så altfor godt igjen. Uansett hvor koselig det er og hvor fint jeg har det med de jeg er sammen med, så kan det å være sosial være utrolig tappende for energi.

Det har ikke noe med at jeg ikke VIL ha energi til å være med dem, skulle gjerne hatt det slik at det gikk lett som en plett med alle jeg, men slik er det ikke. Og det er vanskelig for flere å forstå.

De er jo ikke vanskelige, og de ER jo ikke det, det er meg og min "lidelse" som gjør at det blir slitsomt.

Og det føles fryktelig slemt å bli sliten, angstfyllt og på gråten av å være sosial! Da føler jeg meg lett som det ondeste mennesket i verden, for jeg skjønner jo hvordan det må føles for den andre. Vet at det ikke har noe med vilje å gjøre, men vet også at det ikke er så lett å forstå dersom man ikke selv vet hvordan angst kan fungere.

[Hanna panna]

jeg sier meg skjønt enig!

ER så lei av å høre ting som "må jo bare fokusere på noe positivt!" eller "det er jo ikke noe vanskelig det!!" (når man sliter med å mestre spesifikke ting.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket at jeg kunne brekt beinet på tre plasser istedenfor å ha angsten, men sånn er det bare ikke.

Og enda vondere er det å se alle de som har angst og som HØRER på uvitende mennesker, de som lar være å gjøre noe med sine psykiske problemer, fordi det jo "bare er å ta seg sammen!".

og om man ikke klarer det, ja da er man jammen teit eller giddalaus.

alle de som ikke tør snakke om det, fordi de er redd for å bli dømt.

Det mange ikke forstår, er at dersom det hadde vært mulig å "bare tenke positivt", så hadde da for guds skyld ingen slitt med psykiske problemer!!! argh..

bare slutte å fokusere på angsten og vondtene liksom, "for du snakker jo om det nå, så du fokuserer jo på det!"

Ergo, har man psykiske problemer, skal man ikke snakke med noen om det, for da fokuserer man på det og klart man ikke blir bedre da! dah.

Mange voksne, og ellers oppegående mennesker, TROR faktisk at det mest funksjonable er å tie det ihjel og smile! Helt utrolig!

jeg synes det er en god blanding av provoserende og fryktelig trist.

Traff meg dypt. Er så enig!

[Gjest en uvitende eller?]

Traff meg dypt. Er så enig!

Jeg kan gå med på at noen har psykisk sykdom. I de verste tilfellene så er det noe galt i hodet på folk, men jeg mener det er folk som syter litt for mye som ikke takler litt motgang, noe vi ALLE opplever. Disse menneskene gir opp og finner unnskyldning i depresjoner og angst. Du er din egen lykkesmed er det noe som hetter. Hvorfor har du det verre en andre? Er folk som er i mye verre livssituasjon uten hus, uten penger og uten venner, alikvel klarer disse å komme seg utav det. Hvorfor er det ikke mulig for dere psykisk syke? For all del noen er syke JA, men alt for mange syter og klager. Brett opp ermene og gjør et forsøk. Ikke kom med "du din uvitende idiot, du vett ikke hvordan det er" kommentaren. Verden er en tøff plass og dere har alle forutsetninger til å lykkes med venner gå i butikken uten å få angst osv osv. Slutt å syt og kom dere ut blandt folk

[Gjest Gjest_Irene_*]

Slutt å syt og kom dere ut blandt folk

Slutt å snakk om ting du åpenbart er proppfull av fordommer og uvitenhet om. Det er tegn på manglende innsikt i eget følelsesliv og menneskepsyken generelt å stemple andres psykiske plager som svakhet og "det er bare å ta seg sammen". Du har åpenbart problemer med å ta inn over det det faktum at livet byr på mye smerte for mange mennesker. Smerte. Det er ikke smerte dersom det lar seg gjøre å simpelthen brette opp ermene og komme seg videre. Da har du ikke erfart smerte. Vi er alle individer og vi har dermed også individuelle tålegrenser. Du må for all del ikke dømme andre enn deg selv når det kommer til psykisk styrke. Du vet overhodet ingenting om hva som foregår på innsiden av et annet menneske. Du trenger skolering i empati. Men det blir vel først en prioritet for deg den dagen du selv står alene med smerten mens alle andre rundt deg ber deg om å ta deg sammen. Hvem vet hva som skal til for at du blir psykisk syk? Når du mister jobben? Mister foreldrene dine? Mister søsken? Barn? Kjæreste? Blir mobbet? Får kreft? Jeg håper du bretter opp ermene og slutter å syte når smeren rammer deg. Så får du endelig opp øynene og slutter dømme andre ut ifra ren skjær uvitenhet.

[Gjest Gjest]

Du er din egen lykkesmed er det noe som hetter. Hvorfor har du det verre en andre? Er folk som er i mye verre livssituasjon uten hus, uten penger og uten venner, alikvel klarer disse å komme seg utav det.

Kanskje de som klarer vanskelige tider og opplevelser, ikke er disponert for psykisk sykdom. Har du tenkt på det du?

[Gjest Joda]

Kanskje de som klarer vanskelige tider og opplevelser, ikke er disponert for psykisk sykdom. Har du tenkt på det du?

Joda tanken har streifet meg. Men det er for meg umulig å klare forestille meg. Men det er bare meg. For all del jeg ønsker ingen vondt, prøver bare å si at jeg tror psykisk syk diagnosen er en litt for lett utvei for enkelte som ikke prøver skikkelig en gang for å komme utav problemene. Det står jeg for, bare bli sur på meg av den grunn. Gikk muligens litt kvast ut og tok alle under en kam, beklager det. Enkelte barn som får psykisk syk diagnose tror jeg det er litt mangel på disiplin som(ikke slåing, men regler i heimen) gjør at de kan utvikle en psykisk sykdom. Dette er bare min teori og jeg tar ikke alle under en kam her heller, men tror det finnes en del tilfeller. Men dette er bare min personlig mening igjen. Interessant tema, og jeg er absolutt åpen for at jeg tar feil og har en del å lære

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Slutt å snakk om ting du åpenbart er proppfull av fordommer og uvitenhet om. Det er tegn på manglende innsikt i eget følelsesliv og menneskepsyken generelt å stemple andres psykiske plager som svakhet og "det er bare å ta seg sammen". Du har åpenbart problemer med å ta inn over det det faktum at livet byr på mye smerte for mange mennesker. Smerte. Det er ikke smerte dersom det lar seg gjøre å simpelthen brette opp ermene og komme seg videre. Da har du ikke erfart smerte.

Nå er ikke jeg den gjesten du svarte, men jeg reagerte litt på det du skrev her. Særlig når du etterpå fortsetter med individuelle tålegrenser osv. For hvordan kan du si at andre ikke har erfart smerte? Hvordan kan du påstå at det ikke finnes mange, mange mennesker i dette landet som står opp, dusjer, går på jobb og kommer hjem, med et beksvart mørke i hodet eller angst som går langt inni margen? Jeg tror nemlig det er ganske mange som sliter seg igjennom tilværelsen etter beste evne, men etter din mening teller visst ikke det, for du er ikke ordentlig syk så lenge du ikke legger deg ned i senga og lar verden seile sin egen sjø.

Men jeg er egentlig veldig enig i startinnlegget, og synes også det er trist at det skal være vanskeligere å få aksept for psykiske lidelser enn et brukket ben. Men jeg er ikke med på å bruke psykiske plager som et frikort til hva som helst, og ja- jeg vet om de som gjør det. Men de tilhører nok et lite mindretall, de fleste skulle garantert vært sine plager foruten hvis de kunne.

[aline]

Jeg kan gå med på at noen har psykisk sykdom. I de verste tilfellene så er det noe galt i hodet på folk, men jeg mener det er folk som syter litt for mye som ikke takler litt motgang, noe vi ALLE opplever. Disse menneskene gir opp og finner unnskyldning i depresjoner og angst. Du er din egen lykkesmed er det noe som hetter. Hvorfor har du det verre en andre? Er folk som er i mye verre livssituasjon uten hus, uten penger og uten venner, alikvel klarer disse å komme seg utav det. Hvorfor er det ikke mulig for dere psykisk syke? For all del noen er syke JA, men alt for mange syter og klager. Brett opp ermene og gjør et forsøk. Ikke kom med "du din uvitende idiot, du vett ikke hvordan det er" kommentaren. Verden er en tøff plass og dere har alle forutsetninger til å lykkes med venner gå i butikken uten å få angst osv osv. Slutt å syt og kom dere ut blandt folk

Noen har en psykisk sykdom, men de fleste bare syter? *rister på hodet*

Slik jeg opplever det å ha en psykisk lidelse som faktisk hemmer en fra å leve normalt, så kan jeg ikke fatte å begripe at noen som vet hva det dreier seg om, kan finne på å si det du sier her. Så enten eier du ikke fletta peilig på hvordan det er å ha angst, eller jeg skjønner virkelig ikke hvor du kommer fra.

Takler lite motgang.. de fleste jeg kjenner som har angst, takler faktisk ganske MYE motgang. Mange av oss takler også at vi kanskje må leve ett liv der vi alltid har angsten liggende på lur, kanskje aldri blir kvitt det helt.

Det følger også gjerne fysiske problemer med, som setter stoppere i forhold til å leve normalt, men mange av oss lærer oss å leve med det, og klager ikke over det.

Jeg har angst, men jeg bretter opp ermene og kjemper med nebb og klør for å klare å leve så normalt som jeg overhode kan. Jeg kjemper kampene mine og takler den motgangen jeg møter. Jeg jobber 100% og er aktiv stort sett hver dag, utfordrer meg selv ukentlig, og er superstolt over hver lille ting jeg takler som jeg ikke har taklet før. Likevel, de dagene angsten er så sterk at jeg hemmes, så får jeg altså høre ting som at jeg bare sutrer, ikke bretter opp ermene og ikke fokuserer på det positive

og jeg synes bare synd på dere som tenker slik, og HÅPER dere aldri opplever hva det virkelig vil si å ha en psykisk lidelse. Ja, dere hadde kanskje lært ett og annet nyttig om andre mennesker, likevel unner jeg ikke min værste fiende å ha ha angst, så mye synes jeg det ødelegger!

Joda tanken har streifet meg. Men det er for meg umulig å klare forestille meg. Men det er bare meg. For all del jeg ønsker ingen vondt, prøver bare å si at jeg tror psykisk syk diagnosen er en litt for lett utvei for enkelte som ikke prøver skikkelig en gang for å komme utav problemene. Det står jeg for, bare bli sur på meg av den grunn. Gikk muligens litt kvast ut og tok alle under en kam, beklager det. Enkelte barn som får psykisk syk diagnose tror jeg det er litt mangel på disiplin som(ikke slåing, men regler i heimen) gjør at de kan utvikle en psykisk sykdom. Dette er bare min teori og jeg tar ikke alle under en kam her heller, men tror det finnes en del tilfeller. Men dette er bare min personlig mening igjen. Interessant tema, og jeg er absolutt åpen for at jeg tar feil og har en del å lære

og siden det er umulig for deg å forestille deg, eller å forstå at ting ikke er slik du forstår, så kan det ikke være mulig?

Du GJØR folk vondt ved å si ting du her sier til folk som sliter med angst og eller depresjoner. Jeg ser og prater stadig med mennesker som heller ender med å bruke rusmidler for å komme seg igjennom dagene, fordi så mange rundt dem ikke aksepterer at psykisk sykdom faktisk er en reell sykdom som man ikke bare kan smile seg ut av, eller brette opp ermene og ta i ett tak.

Jeg skjønner at man ikke forstår angst dersom man ikke har følt angst på kroppen (diagnosen angst kan faktisk stilles ganske lett for mange, det er mange symptomer som er like, som man ikke nødvendigvis tenker over selv, men som man kan forstå og klare å gjøre noe med dersom man faktisk blir klar over hva det er man har.), men det jeg ikke skjønner, er hvorfor noe ikke kan være sant, BARE fordi du ikke skjønner det.

Hadde folk rundt meg som var likedan, når jeg var sykemeldt pga angst og depresjoner, og DA smertet det utrolig mye å få slengt i trynet at det bare var å ta seg sammen. JEG visste jo at jeg gjorde alt jeg kunne, JEG visste ressultatet av at jeg gjorde slik andre mennesker mente jeg burde. INgen andre så konsekvensen av at jeg "bare gikk på butikken" og taklet problemene. Ingen så når jeg ut av det blå, midt på natten, bråvåknet og ble sittende i full panikkangst med så store smerter at den ENKLESTE måten å komme ut av det på, ville vært å kaste meg ut i veien forran en bil i mørket og håpe at jeg døde av det.

Ja, MANGE har det værre en hva jeg hadde det! Mange har værre sykdommer, mange har værre levevilkår, mange har værre psykiske problemer og mange har værre smerter, OGSÅ?? At andre har det værre, gjør jo ikke min vondt noe bedre? Jeg har utrolig medlidenhet med alle de som har det værre, og med alle de som har det like vondt som jeg hadde det, og med alle de som sliter, selv om det er lettere plager.

Og jeg FATTER ikke at noen klarer å si "bare brett opp ermene", når de selv sier at de rett og slett ikke forstår hva de snakker om.

[Gjest Luka]

Det virker som det folk ikke skjønner er at angst og depresjon er noe som virkelig kan tappe en for all energi og livslyst. Det ikke bare å "komme seg opp av senga" når alt ser så svart ut, og alt man gjør føles uten mål og mening fordi angsten overskygger alt annet. Når alt er så tungt og den minste hendelse som en "frisk" person knapt ville enset kan sette deg ut i lang tid og ta vekk all følelse av selvverd gjør man hva som helst for å unngå dette. Det er bedre å ikke prøve, enn å prøve og feile, når smerten av å feile er så mye større enn gevinsten av å lykkes, og selv om man lykkes er det alltid "noe" galt. Jeg skjønner at det er vanskelig enkelte å sette seg inn i, og at det kanskje er lettere å trekke konklusjonen at en person bare er negativ og lat enn å i det hele tatt prøve. De som ikke klarer det misunner jeg virkelig.

[Gjest Gjest_Irene_*]

men etter din mening teller visst ikke det, for du er ikke ordentlig syk så lenge du ikke legger deg ned i senga og lar verden seile sin egen sjø.

Nei, det er ikke min mening. Dette har jeg aldri sagt. Å protestere på uttrykket "brette opp ermene og komme seg videre" betyr ikke at man mener psykisk syke skal legge seg til sengs og la verden seile sin egen sjø. Det var din tolkning.

[Gjest Gjest]

Jeg kan gå med på at noen har psykisk sykdom. I de verste tilfellene så er det noe galt i hodet på folk, men jeg mener det er folk som syter litt for mye som ikke takler litt motgang, noe vi ALLE opplever. Disse menneskene gir opp og finner unnskyldning i depresjoner og angst. Du er din egen lykkesmed er det noe som hetter. Hvorfor har du det verre en andre? Er folk som er i mye verre livssituasjon uten hus, uten penger og uten venner, alikvel klarer disse å komme seg utav det. Hvorfor er det ikke mulig for dere psykisk syke? For all del noen er syke JA, men alt for mange syter og klager. Brett opp ermene og gjør et forsøk. Ikke kom med "du din uvitende idiot, du vett ikke hvordan det er" kommentaren. Verden er en tøff plass og dere har alle forutsetninger til å lykkes med venner gå i butikken uten å få angst osv osv. Slutt å syt og kom dere ut blandt folk

Jobber du i NAV?

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Gjest over: Knallkommentar!

Har hørt mange som klager over vrange saksbehandlere på Nav, ja.

Nei, det er ikke min mening. Dette har jeg aldri sagt. Å protestere på uttrykket "brette opp ermene og komme seg videre" betyr ikke at man mener psykisk syke skal legge seg til sengs og la verden seile sin egen sjø. Det var din tolkning.

Når du sier det så. Men det var faktisk det jeg fikk ut av å lese innlegget ditt. Du virker temmelig skråsikker selv på hva som er smerte og hva som ikke er det, og det var det jeg reagerte på. Men da har jeg sikkert misforstått deg.

Selv tror jeg problemet er sammensatt: for det første er det mange fordommer ute og går. Mange som ikke vet hva de prater om, og ber folk som sliter tungt om nettopp å "ta seg sammen og tenke positivt", og det er jeg enig i er en grov overforenkling av saken. På den annen side har det nok gått litt inflasjon i psykiske diagnoser. Se her på KG, for eksempel. Hvis en dame skriver inn om mannen sin som har blitt så lat/er utro/spiller for mye PC/drikker for mye øl og ser på fotball, så er standardsvaret at "han er sikkert deprimert". Eller "Jeg er litt usikker på jobbintervjuer og føler at det knyter seg i magen, har jeg sosial angst?" Og den lettvindtheten som slike innlegg omtaler psykiske lidelser med, tror jeg ikke gjør noe for å forbedre "ryktet".

[aline]

Eller "Jeg er litt usikker på jobbintervjuer og føler at det knyter seg i magen, har jeg sosial angst?" Og den lettvindtheten som slike innlegg omtaler psykiske lidelser med, tror jeg ikke gjør noe for å forbedre "ryktet".

Dette er jeg forøvrig også enig i, virkelige psykiske lidelser, blir "missbrukt" i veldig stor grad dessverre, dette gjør nok sitt til at det er enda vanskeligere å forstå, og se, forskjell på det som bare slenges rundt seg og det som er reellt.

Det som vel er med ihvertfall angst, er jo at symptomene er ting ALLE vil oppleve i forskjellige situasjoner. Selve angst-reaksjonen er en helt naturlig reaksjon i kroppen.

Dersom man plutselig en dag står ovenfor en sulten løve, uten noen som helst form for skjerming mellom, så vil ALLE oppleve de reaksjoner som ofte er forbundet med angst.

Adrenalinet vil stige, blodet vil gå vekk fra hodet og mage for å ikke bruke energien der, muskler vil spenne seg og hele kroppen vil komme i en naturlig modus for å raskest mulig kunne reagere med flukt.

Dette vil tilsi at man kan begynne å hyperventilere, skjelve, svette, bli virkelighetsfjern, magen kan slå seg vrang og man kan bli svimmel.

Alt dette helt naturlige reaksjoner i en situasjon der reell redsel og flukt er helt naturlig. Dette er kroppens automatiske/instinktive forsvarsverk.

Disse tingene kan alle oppleve i større eller mindre grad fra tid til annet, som før ett jobbintervju, før man skal holde en tale forran mange mennesker og slike ting som mn kan bli litt nervøs for.

Det å reagere med "angst-symptomer", betyr derimot ikke at man HAR angst.

Diagnosen angst, får man vel ikke før problemet er såpass stort at det faktisk ødelegger livskvaliteten til den det gjelder.

Å få en slik type reaksjon bare fordi man går forbi eller ser ett annet menneske, er IKKE naturlig. Det er heller ikke en bevisst handling, da denne typen reaksjoner vel i liten grad er noe man bevisst styrer.

Det er da heller ikke "bare å slutte" med det, det blir som å si til noen som hikker at det "bare er å slutte å hikke!"

At man med tid kan lære seg å leve med angsten, og takle mer og mer, er sant for mange, heldigvis. Men det kommer av langsiktig jobbing og hva som hjelper den enkelte, er like individuellt som årsakene til at man har angst. Og jeg tror ikke NOEN med reell angst, "bare kan tenke positivt!"

Men når da mange løper rundt og snakker om at de "får angst" av en eller annen situasjon som gir litt sommerfugler, eller fjortisser som dåner og snakker om hvor deppa de er... så er det vel med på å gjøre det enda vanskeligere for de som faktisk sliter.

Jeg kan tidvis være ekkel nok til at dersom noen slenger utav seg "jeg fikk helt aaaangst altså!!", så ser jeg på dem og spør, "Ja, du har angst altså? uff, håper du finner eller har funnet en måte å få hjelp på!"

Det er relativt lett å se på reaksjonen om det bare var ubetenksomhet eller om vedkommende da faktisk bruker det riktig.