Utrygghet eller kontrollbehov?

[Gjest Anonymous]

Jenten min på syv år har i det siste begynt å stadig kontrollere om jeg er hjemme om kveldene. (Jeg er moren altså). Hun våkner om noen tar i døren, jeg kan ikke gå noen steder (ikke tur med hunden en gang), enda samboeren min er hjemme. Hun føler seg ikke trygg sier hun....

Jeg har en mistanke om at dette er et voldsomt kontrollbehov hun har fått, men aner ikke hva jeg kan gjøre for at vi kan få det bedre. Når hun er våken om ettermiddagen sjekker hun også hele tiden hvor jeg er, dersom jeg er i et annet rom. Om jeg legger klær i vaskemaskinen er hun der to ganger i løpet av den tiden det tar. Dette tar helt overhånd nå...Jeg får klaus jeg....

[Gjest Vega]

Hvordan er hennes forhold til din samboer da?

Kan det være han ikke er helt snill med henne - verbalt eller fysisk - når de er på tomannshånd?

Eller kan noen ha truet henne, f.eks. på skolen?

Har noen i omkretsen gått bort - slik at hun kanskje er redd for å miste deg?

Et slikt kontrollbehov kommer ikke kun av seg selv. Det må ha utspring i noe...

[Gjest Anonymous]

Hun har et ok forhold til samboeren min, de går godt sammen. Han er ikke slem med henne på noen måte.

Jeg vet jo at dette må komme av noe, jeg klarer bare ikke å tenke meg hva...

Nå er det jo slik at jeg har vært alene med henne i mange år, vi flyttet sammen med samboeren i høst. Hun er ikke noe vant med at jeg er borte om kveldene når hun er hjemme. Det er heller ikke ofte det har skjedd nå, og jeg har sagt fra til henne dersom jeg går ut. Nå er det gått så langt at hun reagerer bare jeg tar borti døren (jeg låste nettopp døren for natten), og med en gang roper hun på meg...

[Gjest Anonymous]

Hun har et ok forhold til samboeren min, de går godt sammen. Han er ikke slem med henne på noen måte.

Jeg vet jo at dette må komme av noe, jeg klarer bare ikke å tenke meg hva...

Nå er det jo slik at jeg har vært alene med henne i mange år, vi flyttet sammen med samboeren i høst. Hun er ikke noe vant med at jeg er borte om kveldene når hun er hjemme. Det er heller ikke ofte det har skjedd nå, og jeg har sagt fra til henne dersom jeg går ut. Nå er det gått så langt at hun reagerer bare jeg tar borti døren (jeg låste nettopp døren for natten), og med en gang roper hun på meg...

Ja dette var altså meg som svarte... :oops:

[Gjest Tiit]

Har du prøvd å snakke med henne om dette? Hva hun er redd for? Om hun ikke sier noe akkurat når du spør, så la henne forstå at hun kan fortelle når hun vil. At du er interessert i å høre hva hun føler og tenker. La det være "åpen kanal", så kanskje hun plutselig sier noe om dette. La henne vite at du er "på hennes parti" uansett!

Atferdsendringer hos barn skal man ta på alvor. Det trenger ikke å være noe alvorlig, men kan være det. Har hun begynt på skolen i år? Kanskje mye forandringer i livet hennes på kort tid?

[Trebarnsmor]

Unger har kontroll-behov.

Man må avvenne dem med det.

Min datter har hatt perioder med det ......og jeg har måtte avvenne henne med dette.Hun er ALDRI usikker på om jeg har gått eller sånne ting.Men mere sånne ting som :

Hvem snakket jeg med på tlf?

Hvem ringte på døren?

Og veldig mye greier med min søster.Hvor har hun vært?Hvor skal hun?

Men det er fordi min søster er narkoman og er veldig ustabil.Unger merker det godt.

Da datteren min var ganske liten så reagerte hun ikke om jeg dro ut......fordi hun visste at jeg kom tilbake.Selvfølgelig hadde hun sånne perioder som små barn alltid har i ny og ne ,at hun begynte å gråte osv.Men ikke noe verre enn det.

Du må tenke tilbake på ÈN eneste episode/periode og tenke:

Gikk du fra henne?(gått et sted mens hun gråt el?)

Har du reist vekk fra henne?

Er det noen andre hun var glad i som har reist i fra henne eller noe lignende.

Jeg reiste fra fra min 3 åring (som nå er snart 7 år),jeg MÅTTE reise til Norge og ordne med noe.Jeg valgte å spare penger ved å la henne være i gjen i England med faren og besteforeldre.Jeg gråt så tårene sprutet selv om det var snakk om en uke.

Jeg kan love deg at jeg fikk høre det i 7 mnd etterpå.Faren hennes kom ikke til Norge før ett år etter vi flyttet til Norge.Hun hadde mareritt en stund etter han kom tilbake.Var livredd over at han skulle flytte/reise igjen.Hun var da 4 år.

Ikke så lett å si så mye her,for jeg aner jo ikke hva som har skjedd hos dere.

Men du må tenke deg om,om noen har reist fra henne.Noen hun er glad i.

Fortell henne at du vil ALDRI reise i fra henne osv.

Og HVIS DU MÅ så si at du alltid kommer tilbake.

Kun du som kan ordne på det.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg verken har eller skal reise fra henne, det kan ikke være det. Forandringene i livet hennes var i høst, hun reagerte på det - det er ikke annet å vente. Det virket som hun var ferdig med det.

Hun har heller ikke mistet noen nære, alt rundt henne er stabilt nå. Kan det være at hun er ferdig med første klasse og skal begynne i andre? Det var kanskje noe... Nå tenker jeg "høyt"...

Jeg har pratet med henne, det er ikke lett for henne å sette ord på dette tror jeg. Det virker som hun ikke helt vet hva som plager henne selv.

Hun har bursdag nå, kanskje det er det? Neimen ikke enkelt å vite dette...