Stebarn vs. fosterbarn

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ja man velger det jo selv, men det er fremdeles stor forskjell på fosterforeldre og steforeldre. Som fosterforelder erstatter man barnets bioforeldre, mens som steforelder kommer man i tillegg og da har det veldig mye å si hvordan barnet og dets bioforeldre takler det. Er det virkelig så utrolig vanskelig å forstå???

Er/har du vært stemor selv forresten?

Man kommer i tillegg også ved fosterforeldre som regel.

Så forskjellen ligger ikke der.

Barnas følelser for bioforeldre kan ikke rokkes ved enten du er fosterforeldre eller ste-foreldre.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Et fosterbarn kan trenge kos og nærhet fra sine fosterforeldre fordi barnet ikke har andre voksne å søke trøst hos.

Et stebarn vil ofte se steforelderen som et fremmedelement i forelderens seng. Steforelderen vil derfor ofte føle seg uønsket og utilpass i sin egen seng dersom stebarnet skal være der og "fryse ut" steforelderen. (Ubevisst fra barnet side, men likevel)

Klarer du virkelig ikke å se forskjellen? Eller er du bare vanskelig?

Jeg blir rystet hvordan du skaper en "krigssone" med ett barn. Ett barns følelser for sin virkelighet (kanskje er den laget av en j.... biomor). Likefullt så er det barnets situasjon mellom sine foreldre og evnt. ste-foreldre. Vi kan synes så mye vi vil om det og hvor jævlig dette barnet opplever en ste-foreldre. Men likefullt så er det barnets situasjon og så skal da en ste-foreldre sitte med følelser som "prøver å fryse meg ut". Steforeldren føler seg uønsket og utilpass i sin egen seng.

Er det virkelig sånn at en skal si; stakkars steforeldre???

Jeg tror ikke jeg er spesielt vanskelig, men jeg føler heller ikke jeg er i en skyttergrav men jeg stiller noen for meg veldig reelle spørsmål ved situasjoner og følelser som flere steforeldre her gir uttrykk for. Og jeg stiller spørsmål om dere som voksne ressurs-sterke mennesker rettferdiggjør dere selv med handlinger mot ett barn som bare lever i sin enkle barneverden??

[milla-mor]

Er det sånn at dere mener det er mindre (?) komplisert å være fosterforeldre, eller er dere bare uenige, fordi dere ikke ser sammenligningen?

[Gjest Gjest]

Jeg blir rystet hvordan du skaper en "krigssone" med ett barn. Ett barns følelser for sin virkelighet (kanskje er den laget av en j.... biomor). Likefullt så er det barnets situasjon mellom sine foreldre og evnt. ste-foreldre. Vi kan synes så mye vi vil om det og hvor jævlig dette barnet opplever en ste-foreldre. Men likefullt så er det barnets situasjon og så skal da en ste-foreldre sitte med følelser som "prøver å fryse meg ut". Steforeldren føler seg uønsket og utilpass i sin egen seng.

Er det virkelig sånn at en skal si; stakkars steforeldre???

Jeg tror ikke jeg er spesielt vanskelig, men jeg føler heller ikke jeg er i en skyttergrav men jeg stiller noen for meg veldig reelle spørsmål ved situasjoner og følelser som flere steforeldre her gir uttrykk for. Og jeg stiller spørsmål om dere som voksne ressurs-sterke mennesker rettferdiggjør dere selv med handlinger mot ett barn som bare lever i sin enkle barneverden??

Jeg mener ikke at man skal si stakkars steforeldre, men jeg mener at man skal godta at steforeldre ikke føler det naturlig å ha stebarnet i senga sammen med seg. Dette vil jo selvsagt variere fra person til person, men for noen føles dette ubehagelig. Mange bioforeldre vil heller ikke ha barna i senga si, fordi de føler det blir for trangt, de sover dårligere eller de synes det er en uvane at barna sover i de voksnes seng. Det får bioforeldre velge selv. Men en steforelder skal ikke få velge? Steforeldren skal bare vike på alle punkter?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg har inntrykk av at du ikke vet hva du snakker om, evt har veldig liten livserfaring.

I de fleste tilfeller, får ikke stemor/far lov til å møte barnet før far/mor er sikker på at dette forholdet er noe som de skal satse på. Dvs steforelderet må ofte akseptere "situasjonen" uten å ha engang møtt barnet. Og klart de fleste tenker at dette kommer til med å gå så bra, de fleste er dessuten innstillte på å få til godt familieliv og å gjøre sitt beste for at barnet har det godt, men det er ikke alltid nok, fordi det er ikke bare steforelderet som det kommer an på!! Barnet må også akseptere deg for at forholdet kan fungere!

Steforeldren har ett valg. Steforeldren må ikke akseptere "situasjonen" uten å ha møtt barnet. Hvorfor går vi ut fra at steforeldre handler i blinde og uskyldig i sine livsvalg?? Enhver voksen har ett voksenansvar i en slik situasjon og bør se hva en selv kan greie av livssituasjoner før en begir seg inn på det. Barnet er uskyldig - barnet har ikke valg. Det er kanskje ikke alltid nok at en steforeldre ønsker å gjøre det beste - kanskje er det umulig. Men barnet er uskyldig - noen har gale foreldre og påvirker barnet - og det er heller ikke barnets skyld. Men likefullt så havner det barnet i den jævlige situasjonen..........helt uten ønske om det selv. Og da må voksne ta ansvar.

Mange stebarn havner dessuten i en lojalitetskonflikt. Mitt stebarns mor omtaler meg konsekvent som "den slemme heksen som stjal pappa" og "som trengte vel ikke å bo i pappa og J sitt hjem" o.s.v , pappa fikk også gjennomgå som drittsekken som "sviktet de (us against them, vet du..) ved å velge meg fremfor mamma og J". Slik har barnets mor snakket om oss (til barnet) siden jeg ble sammen med far og hun holder fremdeles på, mer enn 3 år senere. Vi vet det for et faktum, fordi vi har fått servert mye dritt som begynner med "mamma sa". For sakens skyld, far og mor ble separert når barnet var 1 år gammelt og jeg møtte min mann når barnet var nesten 4 år! Som stemor er du i en helt håpløs situasjon, fordi det er klart "at mor snakker alltid sant" og barnet legger deg for hat, enda barnet kan ikke engang huske hvordan det var å bo sammen med mamma og pappa, fordi det er stemors skyld at "stakkars mamma er så lei seg".. De første 2 årene lot barnet som det ikke hørte meg hvis jeg snakket med h*n og snakket selvfølgelig aldri med meg ellers og ble dessuten rasende hvis jeg og min mann snakket sammen i det hele tatt når h*n var tilstede. Barnet var hele tiden rasende og "ville drepe pappa fordi han var så slem mot J og stakkars mamma som var så snill" - jeg vet ikke om h*n sa noe slikt om meg, men kan tenke meg at det var en del som min mann skånet meg for. Men å høre noe slikt fra en 4-åring, daglig i flere måneder, det er ikke hyggelig kan jeg love deg.

Det for jævlig at barn blir brukt sånn, det er jeg helt enig i. Men da har du også som voksen ett ansvar for hvordan dette barnet har det. Sorry........du blir en del av pakka og barnet sitter med prisen. Da er det veldig liten trøst og si hvem som har skyld - situasjonen er der og det påfører ikke barnet noe godt.

Ting er blitt veldig mye bedre nå, antakeligvis fordi barnet ser endelig ut til å akseptere meg, håper jeg ihvertfall, men h*n måtte faktisk finne ut av det selv at jeg er ikke slem selvom mamma sier det. Men det har vært ubeskrivelige tøffe år for oss alle, ikke bare barnet men også meg og min mann.

Jeg går heller ikke rundt og tror at steforeldre er slemme. Men jeg må si at flere av de argumentene som blir brukt i fora her inne fra steforeldre minner mest om barnehagen og stakkars meg mentalitet. Og det finner jeg upassende til de grader. Som voksen har man ett valg og velger man og gå inn i det - så får en jaggu stå der som en voksen person og tåle avvisning. Jeg tror, etter å ha pratet med flere steforeldre at når det kommer til bånn........så ligger det sjalusi under.....og det finner jeg helt horribelt. Jeg vet ikke hvilke mekanismer som har trådt inn hos folk som er tilsynelatende "oppegående" når en plutselig befinner seg på "krigstien" og i målbare enheter i hvor mye de får, hvem skal det, hva gjør dem osv med et stebarn i stedet for å stå støtt som en voksen. Ja, man er på siden.......men f... det går vel an å stå støtt for det uten å la seg vippe av ett barn som sjonglerer mellom sine følelser og foreldre

Så ja, jeg tror det er veldig annerledes med ett fosterbarn enn et stebarn, ikke minst fordi fosterbarn slipper unna den lojalitetskonflikten som stebarn blir ofte utsatt for. Jeg tviler heller ikke på at det er mange som opplever akkurat det samme som jeg har opplevd. For det spiller ingen rolle hvilken kvinne min mann hadde møtt, hun hadde fått akkurat samme "velkomst" fra barnet pga en sjalu og hevngjerrig eks som er flink til å manipulere.

Fosterbarn slipper ikke unna lojalitetskonflikt. Fosterbarn har som regel bioforeldre. Men de voksne greier å se annerledes på det; barnet blir sett på mer som ett offer og ikke en inntrenger som skviser som får steforeldre til å føle seg som offer. Det er BARN - uansett hvordan foreldre du er så må du være mer voksen enn barnet og selvfølgelig tåle mer.

Jeg tror heller ingen annen steforeldre hadde hatt en annen velkomst enn du fikk - men saken er vel at situasjonen for barnet var j.... vanskelig; lojalitet, svartmaling.........tenk deg hva det barnet har følt for det har helt sikkert trodd sin mamma. Og hvem hadde kunnet gjort noe med det??

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg mener ikke at man skal si stakkars steforeldre, men jeg mener at man skal godta at steforeldre ikke føler det naturlig å ha stebarnet i senga sammen med seg. Dette vil jo selvsagt variere fra person til person, men for noen føles dette ubehagelig. Mange bioforeldre vil heller ikke ha barna i senga si, fordi de føler det blir for trangt, de sover dårligere eller de synes det er en uvane at barna sover i de voksnes seng. Det får bioforeldre velge selv. Men en steforelder skal ikke få velge? Steforeldren skal bare vike på alle punkter?

Hvis ett barn ønsker og sove og finne trygghet hos sin foreldre (uansett ste/bio) så går man vel ikke inn og sier.......skal jeg vike?? Kjære all verden - hvordan yter man omsorg? Nei, jeg synes ikke en ste-foreldre kan at det barnet ikke skal være i senga til bio.

Synes bare den siste setningen din viser veldig godt hvor lite voksen du er i omsorgsrollen; steforeldren skal bare vike på alle punkter?

[Gjest Gjest]

Er det sånn at dere mener det er mindre (?) komplisert å være fosterforeldre, eller er dere bare uenige, fordi dere ikke ser sammenligningen?

Det er neppe mindre komplisert å være fosterforeldre, men det er svært annerledes enn å være steforelder.

En gitt situasjon:

Min stedatter på 16 har fått en kjæreste. Noen må snakke med henne om hvorvidt hun får overnatte hos han/han hos henne eller ikke, og andre spilleregler. Jeg som stemor har ingenting jeg skulle ha sagt. Det passer seg ikke at jeg tar den samtalen, det må mor og far gjøre.

Om situasjonen gjaldt min fosterdatter så ville det vært like naturlig om jeg tok samtalen som om fosterfar gjorde det. Mest sannsynlig ville vi gjort det sammen. Her har fostermor en helt annen rolle enn stemor.

I de aller fleste situasjoner er det stor forskjell på stemors og fostermors rolle. Begge har til felles at de ikke er barnets biologiske mor, men fostermor har i langt større grad påtatt seg oppgaven ved å være en morsfigur for barnet. Som stemor ønsker ofte ikke biomor at man skal være en morsfigur, fordi da blir biomor sjalu.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Det er neppe mindre komplisert å være fosterforeldre, men det er svært annerledes enn å være steforelder.

En gitt situasjon:

Min stedatter på 16 har fått en kjæreste. Noen må snakke med henne om hvorvidt hun får overnatte hos han/han hos henne eller ikke, og andre spilleregler. Jeg som stemor har ingenting jeg skulle ha sagt. Det passer seg ikke at jeg tar den samtalen, det må mor og far gjøre.

Om situasjonen gjaldt min fosterdatter så ville det vært like naturlig om jeg tok samtalen som om fosterfar gjorde det. Mest sannsynlig ville vi gjort det sammen. Her har fostermor en helt annen rolle enn stemor.

I de aller fleste situasjoner er det stor forskjell på stemors og fostermors rolle. Begge har til felles at de ikke er barnets biologiske mor, men fostermor har i langt større grad påtatt seg oppgaven ved å være en morsfigur for barnet. Som stemor ønsker ofte ikke biomor at man skal være en morsfigur, fordi da blir biomor sjalu.

Vel, så er det rollen til en steforeldre som trigger den voksne.....man har ikke den hele og fulle omsorgsbiten og som voksen føler man seg da litt utenfor og litt sånn passe sjalu til at man kan kritisere og avvise ett barn fordi man selv ikke har den fulle kontrollen?

[Gjest Gjest]

Fosterbarn slipper ikke unna lojalitetskonflikt. Fosterbarn har som regel bioforeldre. Men de voksne greier å se annerledes på det; barnet blir sett på mer som ett offer og ikke en inntrenger som skviser som får steforeldre til å føle seg som offer. Det er BARN - uansett hvordan foreldre du er så må du være mer voksen enn barnet og selvfølgelig tåle mer.

Jeg tror heller ingen annen steforeldre hadde hatt en annen velkomst enn du fikk - men saken er vel at situasjonen for barnet var j.... vanskelig; lojalitet, svartmaling.........tenk deg hva det barnet har følt for det har helt sikkert trodd sin mamma. Og hvem hadde kunnet gjort noe med det??

Jeg skjønner ikke helt hva du vil fram til her, jomfrua?

Klart den voksne skal tåle mer enn barnet. Det er vel få steforeldre som forventer noe annet? De som forventer annet er gjerne mindre empatisk begavede mennesker.

Men for de fleste jeg har snakket med så er det ikke der problemet ligger. Problemet er at man som steforelder ikke skal ha noen rettigheter som helst. Man skal ikke ha rett til å irettesette barnet om h*n snakker stygt, man skal ikke ha rett til å mene at barnet er bortskjemt og trenger nye rutiner (selvsagt ikke uttrykt overfor barnet, men overfor bioforelderen man bor sammen med), man skal ikke ha rett til iblant å si at "her går min grense".

[Gjest Gjest]

Vel, så er det rollen til en steforeldre som trigger den voksne.....man har ikke den hele og fulle omsorgsbiten og som voksen føler man seg da litt utenfor og litt sånn passe sjalu til at man kan kritisere og avvise ett barn fordi man selv ikke har den fulle kontrollen?

Jeg tror du er ganske opphengt i at steforeldre er sjalu. Det handler ikke om det. Kort oppsummert:

Det handler om at man som steforeldre har mange begrensninger på mange områder. Da er det også ganske naturlig at man iblant velger seg begrensninger på et par områder selv.

Jeg er en omsorgsperson overfor min stesønn. Jeg lager middag til han, jeg hjelper han med lekser, jeg ser på film sammen med han, jeg baker kaker sammen med han, jeg serverer han godterier på lørdag, jeg rer opp ekstraseng sånn at kompisene hans kan komme på overnatting, jeg går på skoleforestillinger, jeg vasker klærne hans, jeg snakker med han om smått og stort i hverdagen, jeg ler sammen med han osv osv. Vi har et kjempegodt forhold.

Men jeg velger å ikke møte opp når han har skitrening, for jeg synes det er pyton å stå ute i kulda og fryse. Jeg kommer på rennene iblant, men ikke på trening. Foreldrene kommer på treninger og full pakke. Jeg har valgt bort en bit som jeg finner litt ubehagelig. Ja, det hadde vært annerledes om han var min sønn. Men han er ikke det. Han har to oppegående foreldre som tar seg godt av han. Jeg er en bonusperson som gjør masse for han og med han, men ikke ALT.

Akkurat som det ikke fallers seg naturlig at han sitter i armkroken min når vi ser film sammen, som han ville gjort med sin mor. Det føles ikke naturlig for noen av oss. Hadde jeg vært fostermor kunne det føltes mer naturlig, fordi jeg da var en erstatning for mor. Men min stesønn har sin mor svært nær, han er der mer enn hos oss, derfor klarer vi ikke å knytte et så sterkt bånd som vi hadde gjort om han bodde hos oss på heltid.

Det handler ikke om sjalusi. Det handler om naturlige begrensninger i den rollen steforeldre sitter i, særlig når barna er store når man kommer inn i livene deres.

Jeg er glad i min stesønn. Han er en flott gutt. Vi har det kjempefint sammen. Men iblant gjør han ting han ikke burde gjøre, som alle barn gjør. Da må noen snakke han til rette, og det kan like gjerne jeg gjøre som far når ikke far er tilstede.

[milla-mor]

Det er neppe mindre komplisert å være fosterforeldre, men det er svært annerledes enn å være steforelder.

En gitt situasjon:

Min stedatter på 16 har fått en kjæreste. Noen må snakke med henne om hvorvidt hun får overnatte hos han/han hos henne eller ikke, og andre spilleregler. Jeg som stemor har ingenting jeg skulle ha sagt. Det passer seg ikke at jeg tar den samtalen, det må mor og far gjøre.

Om situasjonen gjaldt min fosterdatter så ville det vært like naturlig om jeg tok samtalen som om fosterfar gjorde det. Mest sannsynlig ville vi gjort det sammen. Her har fostermor en helt annen rolle enn stemor.

I de aller fleste situasjoner er det stor forskjell på stemors og fostermors rolle. Begge har til felles at de ikke er barnets biologiske mor, men fostermor har i langt større grad påtatt seg oppgaven ved å være en morsfigur for barnet. Som stemor ønsker ofte ikke biomor at man skal være en morsfigur, fordi da blir biomor sjalu.

Ahh...

Men jeg tror det jeg reagerer litt på i denne tråden, er at det virker som om det er foretrukket å ha et fosterbarn, fremfor et stebarn, fordi man har mer man skal ha sagt, og får større aksept fra barnet. At man foretrekker at barnet trer inn i en slags offer-rolle, kanskje? At barnet er mer hengivent og takknemlig? Barnet kommer fra et ubrukelig hjem, og dere skal "redde" barnet, og gi det en god oppvekst...

Ikke at jeg ikke til en viss grad kan forstå de følelsene, isåfall, men jeg får litt inntrykk av at det hele har litt feil fokus.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg diskuterer ut fra de som følte seg invadert av ste-barn. Som ikke greide å ha ste-barn i seng osv.

[Gjest Gjest]

Ahh...

Men jeg tror det jeg reagerer litt på i denne tråden, er at det virker som om det er foretrukket å ha et fosterbarn, fremfor et stebarn, fordi man har mer man skal ha sagt, og får større aksept fra barnet. At man foretrekker at barnet trer inn i en slags offer-rolle, kanskje? At barnet er mer hengivent og takknemlig? Barnet kommer fra et ubrukelig hjem, og dere skal "redde" barnet, og gi det en god oppvekst...

Ikke at jeg ikke til en viss grad kan forstå de følelsene, isåfall, men jeg får litt inntrykk av at det hele har litt feil fokus.

Jeg har ikke oppfattet tråden på den måten, men så har jeg kanskje ikke lest nøye nok igjennom.

Jeg kan ikke huske at noen har sagt de heller vil ha fosterbarn, bare at forholdet til et fosterbarn vil være annerledes (og i noen tilfeller nærere) enn til et stebarn.

[Gjest Gjest]

Jeg diskuterer ut fra de som følte seg invadert av ste-barn. Som ikke greide å ha ste-barn i seng osv.

Jeg ville heller ikke klart å ha min stesønn sammen med oss i senga. Gutten er for stor for det, synes jeg. Men hos moren får han lov iblant, for hun er alene i dobbelsenga og har plass til han der.

Men bortsett fra det, OM det hadde vært plass, så ville jeg følt meg utilpass med stesønnen min i senga vår. Antakelig hadde det vært annerledes om han hadde vært 2-3 år gammel.

Uansett: Akkurat som enkelte bioforeldre må få lov til å velge å ikke ha barna i senga si, så burde også steforeldre få lov til å velge det uten å bli sett på som fæle mennesker. Jeg ser ikke helt forskjellen jeg.

[milla-mor]

Jeg har ikke oppfattet tråden på den måten, men så har jeg kanskje ikke lest nøye nok igjennom.

Jeg kan ikke huske at noen har sagt de heller vil ha fosterbarn, bare at forholdet til et fosterbarn vil være annerledes (og i noen tilfeller nærere) enn til et stebarn.

Joda, du har sikkert lest nøye igjennom. Jeg drar nok paralleller til tidligere diskusjoner, hvor jeg får litt samme inntrykk av synet på stebarn, som jeg får nå.

Om man vil ha stebarn i sengen, eller ikke, må jo være opp til hver enkelt. Det er ikke alltid jeg har så lyst til å ha min egen datter i sengen, engang.

[Gjest Mea Culpa]

Ikke noe poeng å diskutere med noen som "vet best" samme f*** ... Ta deg en bolle du.

[Ironwoman]

Stemor og fostermor er to vidt forskjellige ting. Det handler ikke om makt. Det handler om at mann og kone definerer at de ønsker å gi omsorgen til et fremmed barn. Mann og kone er sammen i prosessen. Mann og kone blir kjent med barnet på likt. Mann og kone slipper å forholde seg til ekser. Mann og kone er sammen med barnet med like fortegn; den ene er ikke forelder, mens den andre ikke er det. Når mann og kone er eks far og stemor; har far kjent barnet lenger. Barnet har en mor som kanskje/kanskje ikke snakker stygt/pent om stemor. Barnet har en mor det er glad i og drar hjem til eller på samvær til. Håper dette var oppklarende.

Signerer denne jeg.

[Gjest men]

Fosterbarnet er valgt i seg selv. Stebarnet er ikke et primærvalg, men kommer som vedheng til den partneren en velger. Det er et valg de aller fleste vil ta ansvar for etter beste evne, noen motvillig, og noen direkte motbarbeidende.

Jeg lurer på hva som får deg til å tro at fosterforeldre alltid er så prektige i sin måte å møte og ønske barnet på, når barnet "saboterer"? Tror du ikke de også opplever sitt privatliv "invadert" ofte, selv om de har valgt situasjonen? Til opplysning er fosterbarn mer utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep enn andre barn, hvordan det er sammenlignet med stebarn vet jeg ikke. Det kan være beinhardt å være fosterforeldre, liksom steforeldre, og en del gir opp i begge leire.

I fosterfamilien er foreldrene likestilte. I nyfamilien reduseres noen ganger steforelderen til en person med ubegrensede plikter og null rett til følelser eller meninger, med en bioforelder som ikke selv tar ansvar for nødvendig omsorg og oppdragelse.

Du har min fulle respekt hvis du kan gi betingelsesløst i år etter år, mens du blir avvist av barnet og mor samtidig som din innsats er forventet og tatt for gitt av alle parter, inkludert alle utenforstående, og du kanskje ikke har noen hjelp i eller direkte blir motarbeidet av far, uten å på noe tidspunkt ha noen negative følelser rundt situasjonen.

Stemoren som følte seg invadert, hadde vel ikke fått et barn i huset, men en dropout fra videregående, i slutten av tenårene, altså omtrent voksen. Selvfølgelig er det tøft å miste alt privatliv og harmonien i eget hjem over natten. Det blir ikke riktig å avvise ungdommen, men man er blottet for empati om en ikke forstår at hun ikke genuint ønsker at han flytter inn.