Flytte fra barnet sitt

[Kara W]

Hva er vitsen med å komme med sånne useriøse utsagn i en seriøs debatt?

Hva var det som var så useriøst med det innlegget? Her er det en som er i den situasjonen som TS spør om, og h*n svarer helt ærlig ut ifra sin situasjon. Er ikke det mer relevant enn at alle oss andre skal sitte på utsiden og synse?

[Gjest Gjest]

Hva var det som var så useriøst med det innlegget? Her er det en som er i den situasjonen som TS spør om, og h*n svarer helt ærlig ut ifra sin situasjon. Er ikke det mer relevant enn at alle oss andre skal sitte på utsiden og synse?

Jeg oppfatter det som useriøst når man ler av en alvorlig sak og i tillegg gir uttrykk for at man ikke bryr seg noe særlig om sønnen sin.

[Gjest Gjest]

Ok, beklager at jeg lo. Men for meg er det helt utrolig at mange foreslår at man faktisk skal leve ett sted hvor man ikke vil være, eller ha en jobb som man ikke trives i i det hele tatt, pga. barnet sitt.

Men det er nå min mening.

[Gjest Gjest_Bjørn_*]

Men en 18 åring trenger jo fremdeles sin far; så hvorfor er det greit å kutte alle bånd da, men ikke bo med avstand samtidig som en er tilstede fra 11 - 18 år?

Fordi da får ikke mor (for det er hun som tar det, nemlig) ikke bidrag lenger. Og da trenger ikke HUN faren lenger. Det er derfor visse mødre her sier at da kan faren dra til Kina om han vil.

[Gjest Gjest]

Gutten er 11 år nå. Om 7 år er han 18 år. Hvis jeg var denne faren ville jeg valgt bort drømmejobben de neste 5-7 årene og heller prioritert sønnen.

Barnet trenger ikke foreldrene sine på samme måte når de er 18 som når de er 11. Mange 18-åringer flytter for seg selv hvis de skal studere i andre byer. En 18-åring har vanligvis ikke like stort behov for omsorg, oppfølging og kontakt med sine foreldre som en 11-åring.

[Gjest New Dawn]

Dette hadde det ikke vært noen diskusjon om her i huset. Jeg ser sønnen min annenhver helg. Hadde det vært slik at jeg måtte flytte pga. jobb, hadde jeg ikke tvilt. Jeg hadde ikke jobbet i kassa på rimi for å si det sånn.

Nå skal det sies at jeg ikke føler meg som noen pappa, eller har noe godt forhold til sønnen min heller da. Enda han bare er 4 år.

Det høres jo helt tragisk ut - min mann hadde glatt jobbet på Rimi noen år dersom det betydde at han fikk være med sønnene sine daglig - og det hadde jeg også gjort - hadde aldri vært i tvil.

[Gjest Gjest]

Da jeg og min mann ble skilt, valgte jeg å flytte tilbake til mitt hjemsted. I samarbeid med far har vi fått til et samarbeid om barna som fungerer fint. De er hos sin far hver 3 helg (pga kostbar reisevei som tar lang tid). De er da fra fredag til mandag, jeg betaler til far og far betaler hjemreisen. Barna er hos far annenhver jul eller nyttår, annenhver påske, annenhver vinterferie, annenhver høstferie, langhelger der det er mulig og 3 ukes sommerferie. De har et supert forhold til sin far selv om han ikke ser dem på kamper etc. Så det går fint at barna har et godt forhold til barna selv om han ikke ser dem flere ganger i uken. Ingen fasit finnes!

[Gjest Gjest_mor_*]

Fordi da får ikke mor (for det er hun som tar det, nemlig) ikke bidrag lenger. Og da trenger ikke HUN faren lenger. Det er derfor visse mødre her sier at da kan faren dra til Kina om han vil.

Det er ikke snakk om bidrag. Det gjelder den kontakten og nærheten trenger en 11 år gammel gutten av sin far! Han er i en alder hvor gutter trenger pappaen sin mest! Når han blir "voksen", altså 18 åring, er det en sak mellom HAN og pappaen, de avgjør hva slags kontakt de vil ha til hverandre. Nå er det ikke mor sin sak lenger. HVIS DU SKJØNNER!

[Gjest Gjest_mor_*]

Dette hadde det ikke vært noen diskusjon om her i huset. Jeg ser sønnen min annenhver helg. Hadde det vært slik at jeg måtte flytte pga. jobb, hadde jeg ikke tvilt. Jeg hadde ikke jobbet i kassa på rimi for å si det sånn.

Nå skal det sies at jeg ikke føler meg som noen pappa, eller har noe godt forhold til sønnen min heller da. Enda han bare er 4 år.

Så du er likegyldig ift at han eksisterer i det hele tatt? Hva slags far er du? Herregud!! Alt sammen går foran barnet ditt stakkars barn!

[Gjest Gjest_mor_*]

Barnet trenger ikke foreldrene sine på samme måte når de er 18 som når de er 11. Mange 18-åringer flytter for seg selv hvis de skal studere i andre byer. En 18-åring har vanligvis ikke like stort behov for omsorg, oppfølging og kontakt med sine foreldre som en 11-åring.

Enig her! Og dette svaret burde du gitt gjest 13:56 og ikke den du siterte svaret sitt!

[Gjest Gjest_Bjørn_*]

Det er ikke snakk om bidrag. Det gjelder den kontakten og nærheten trenger en 11 år gammel gutten av sin far! Han er i en alder hvor gutter trenger pappaen sin mest! Når han blir "voksen", altså 18 åring, er det en sak mellom HAN og pappaen, de avgjør hva slags kontakt de vil ha til hverandre. Nå er det ikke mor sin sak lenger. HVIS DU SKJØNNER!

Det er ikke mor sin sak nå heller, faktisk. Jeg flyttet, og ser sønnen min skjeldent. Jeg synes det er deilig, for jeg ønsket meg ikke noe barn. Mor har ingen ting hun skulle sagt. Jeg er ett fritt menneske.

[Fluffie]

For aa vaere helt aerlig saa tror jeg ikke jeg ville klare aa trives med aa sette mitt eget liv paa vent paa den maaten det forventes av far her.

Jeg ville tatt den gode jobben, men soerget for aa se barnet saa ofte som mulig, og ha kontakt over skype med webcam.

[Harlekin]

Faren vil jo se sønnen omtrent like mye som før, det står jo i første innlegg! Det kan vel diskuteres om det er for lite, men flyttingen vil jo ikke føre til noen endring i samvær. Da skjønner jeg ikke hvorfor faren ikke kan flytte. Dessuten tror jeg fullt og fast at en lykkelig forelder er en god forelder, og ingen barn er tjent med en ulykkelig far. Blir faren gladere et annet sted, og ser sønnen like mye som han gjorde før han flyttet, synes jeg flyttealternativet er best.

Endret 13. oktober 2008 av Harlekin

[Far til 2]

Jeg tror at barn på 11 år, uansett om det er gutter eller jenter, ønsker å se pappa på fotball trening, håndball trening eller det en velger av fritidsaktiviteter.

Jeg tror at barn ønsker å ha pappa med på foreldremøter/foreldresamtaler på skolen.

Jeg tror barn på 11 år ønsker å fortelle pappa at de har klart noe fint, enten det er på skolen eller i fritiden.

Jeg tror barn på 11 år trenger en pappa i nærmiljøet som kan støtte dem inn i de vanskelige tenårene (men så er jeg "bare" en pappa selv også og vet derfor ikke bedre).

[Gjest Stjernedryss]

Jeg tror ikke barn har så stort behov for å ha tilgang til begge foreldrene til en hver tid som mange gir utrykk for. Dersom faren i dag kun ser sønnen annenhver helg, er jo dumt å sette livet på vent og ofre alt annet pga en fotballkamp i ny og ne. Barn skjønner jo også mer enn man tror, så jeg tror ikke det er noe særlig for en 11 åring å vite at pappaen jobber på Rema for hans skyld. Jeg hadde i hvertfall ikke taklet at foreldrene mine ofret seg for meg på den måten. Tenkt den dårlige samvittigheten barnet får. Denne gutten har jo uansett moren sin som er der 24 timer i døgnet, og faren som han kan fortsette å se annenhver helg, samt at han helt sikkert kan ringe faren sin når som helst hvis det skulle være noe. Så lenge faren er sikker på at sønnen har det bra, så spiller det nok ikke så stor rolle at avstanden er stor. Plutselig en dag er det kanskje sønnen som flytter langt vekk. Man tilpasser deg til de fleste situasjoner og det viktigste er jo at alle har det bra.

[Gjest Gjest]

Man kan jo snu litt på flisa her. Hvis far ikke har noen reelle jobbmuligheter der han bor (å kaste bort utdannelse og erfaring ved å ha en helt annen jobb i flere år er et dårlig veivalg) så må han kanskje flytte. Kanskje man da burde kreve at mor flytter etter for at far og sønn skal få se hverandre oftere?

Men nei, det ville selvsagt være for mye å forlange. Men kanskje det da også er for mye å forlange at far skal være nødt til å bli et sted som gjør at utdannelsen hans blir utdatert sånn at han for alltid må jobbe på Rema...

[Gjest New Dawn]

Stjernedryss Lagt til 14.10.2008 (00:36)

Jeg tror ikke barn har så stort behov for å ha tilgang til begge foreldrene til en hver tid som mange gir utrykk for. Dersom faren i dag kun ser sønnen annenhver helg, er jo dumt å sette livet på vent og ofre alt annet pga en fotballkamp i ny og ne. Barn skjønner jo også mer enn man tror, så jeg tror ikke det er noe særlig for en 11 åring å vite at pappaen jobber på Rema for hans skyld. Jeg hadde i hvertfall ikke taklet at foreldrene mine ofret seg for meg på den måten. Tenkt den dårlige samvittigheten barnet får. Denne gutten har jo uansett moren sin som er der 24 timer i døgnet, og faren som han kan fortsette å se annenhver helg, samt at han helt sikkert kan ringe faren sin når som helst hvis det skulle være noe. Så lenge faren er sikker på at sønnen har det bra, så spiller det nok ikke så stor rolle at avstanden er stor. Plutselig en dag er det kanskje sønnen som flytter langt vekk. Man tilpasser deg til de fleste situasjoner og det viktigste er jo at alle har det bra.

Mener du virkelig at man setter livet på vent om man prioriterer barna i det som jeg vil kalle de viktigste årene av deres liv? Har du barn selv? Vet du hvor viktig det er for barna at foreldrene faktisk møter opp på kampene deres? Både mor og far? Jeg husker bare mine egne sønners utvikling fra 11-12 års-alderen - mister man den nære kontakten med dem på dette tidspunktet så er jeg redd at man vil ha problemer med å få skikkelig kontakt på et senere tidspunkt også. Min mann mistet den nære kontakten med sin far i ungdomstiden - og han sier alltid at han ikke visste hva en familie var før han ble kjent med meg og traff min familie. Foreldrene hans bor i samme by som oss - men han besøker dem maks 4 ganger i året .. jeg synes det virker helt tragisk - men det er sånn han er vant til å ha det - han føler ikke nærhet med dem .. han bryr seg ikke noe videre. Det er jeg som må mase om at vi må ta en tur .. han har aldri noensinne foreslått det selv .. Dette er jeg sikker på skyldes den avstanden han fikk til familien og da spesielt faren i tidlig ungdom.

[Gjest Gjest]

Mener du virkelig at man setter livet på vent om man prioriterer barna i det som jeg vil kalle de viktigste årene av deres liv?

Jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, men jeg er ganske sikker på at jeg kunne ha slitt med å ha det ok om jeg måtte bo et sted jeg ikke hadde mulighet for å få en relevant jobb (trenger ikke være noen drømmejobb) eller var veldig langt fra eget nettverk o.l - og jeg har valgt å ikke få barn foreløpig i det forholdet jeg er i pga slike ting. Samtidig er det jo et valg en absolutt burde tenke over når en faktisk har valgt å få barn sammen på et slikt sted, hvis sannsynligheten er stor for at den ene vil ønske å (fortsatt) bo der etter et samlivsbrudd. Jeg lurer litt på om det har vært greit fram til skilsmissen også, om han har bodd på stedet i mer enn ti år og SÅ plutselig finner ut at det ikke er greit lengre :klø: Om jeg først får barn tror jeg at det kommer til å bestemme hvor både barnefaren og jeg bor uansett om det ikke blir ideelt for den ene eller begge.

[Sola^]

Er det mulig for far å finne relevant jobb nærmere sønnen? Kva er forresten andre sida av landet? Eit par timer kjøretid fra sønnen vil gjere det mogleg å delta på viktige begivenheter.

Kanskje han kan ordne seg slik at jobben betaler for vekependling?

Å sette karrieren på vent i 9 år vil i praksis bety å kaste den bort. Kven gidder å ansette ein som ikkje har benytta seg av utdanninga på 9 år?

[Gjest VVH]

En far ser sønnen sin på 11 annenhver helg. De bor i samme by. Men far sliter med å finne seg jobb. Han er høyt utdannet, og fristes lite av kassajobb på Rema.

Han vet det finnes jobber for han om han reiser til en by på andre kanten av landet. Der er jobbmarkedet innen hans fagfelt en helt annen. Men da må han reise fra sønnen sin.

Far tenker at han kan reise hjem til sønnen en helg hver mnd, og at sønnen kan reise på besøk til far i den nye hjembyen en gang pr mnd. På den måten får de se hverandre nesten like ofte som før.

Men far vil ikke kunne stille opp på fotballkamper, skoleforestillinger o.l.

Bør far ta til takke med kassajobb på Rema fram til sønnen blir myndig?

Jeg er litt delt når det kommer til dette spørsmålet...

Jeg har vært der selv. Ikke fordi foreldrene mine var skilt, men fordi det ikke fantes jobber til min far der vi bodde... ikke engang en kassajobb i en butikk.

Han var nødt å flytte fra familien for å kunne jobbe, og han bodde 60 mil unna oss i over 2 år før vi flyttet etter.

Vi reiste på besøk til ham 2 langhelger i året, pluss en uke om sommeren, og han kom hjem 2 langhelger i året, pluss 3 uker om sommeren.

Den gangen fantes ikke sms, mail, msn og andre kommunikasjonsmidler som letter kontakten i dag, vi snakket på telefon en gang i uken, og det var det.

Det som var sårest var ikke at vi så ham så sjelden, selv om det også var tris, det verste var at han aldri fikk ta del i hverdagen vår, og fikk aldri være med på ting som var viktige for oss barna.

Konserter med korpset, skidag på skolen med foreldrene, skuespill, foreldremøter, fotballkamper, hjelpe til med lekser... vi hadde et helt liv som han ikke var en del av. Han var den biologiske faren vår, men han var ikke en pappa i denne perioden.

Det er ikke feriene og helgene som er viktige i et barns liv, det er hverdagen, og han var aldri der for oss når det var som viktigst!

Men samtidig var det viktig for ham å ha en jobb, å kunne forsørge familien sin, og han gjorde det beste han kunne!

Nå er det mye lettere å reise i dag enn det var da, og det er lettere å holde kontakten ellers også, så noe bedre vil det uansett bli for denne mannen og barnet hans, enn det var for oss.

Men jeg håper han vil tenke seg godt om før han går til et slikt skritt...

Kanskje går det bra, men mest sannsynlig vil han (og gutten) miste noe av det mest verdifulle en forelder og et barn kan oppleve sammen, og det er hverdagen.