Jeg savner familien min så fælt, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Gjest sorrow1]

Jeg er ei jente eller dame på 29 år.. da jeg var 20 møtte jeg verdens mest fantastiske mann, og vi giftet oss samme året. vi fikk være gift i 5 fantastiske år og jeg ble gravid. da jeg var gravid i 3,5 månede, så begynte min kjæreste å føle seg dårlig. skikkelig dårlig så jeg sendte ham til legen. etter en del tester og undersøkelser viser det seg at min kjære hadde akutt leukemi. etter det ble han bare verre, og dagene ble utrolig vonde for oss begge. 2 mnd etterpå døde han, sovnet stille inn på sykehuset. dette var mitt livs hardeste slag, jeg gråt så helvettes mye og fikk både sjokk og panikk i stor grad vil jeg si. jeg løp ut fra rommet og så meg ikke for, klarte å falle ned trappen. brakk armen og ble liggende selv på sykehus, men verste av alt så drepte jeg babyen min. min høyt elskede baby. helt siden dette skjedde har jeg fått mye hjelp hos psykologer og psykiatere, også vært innlagt ett par ganger. jeg kan ikke få satt ord på savnet jeg føler etter dem. jeg hadde alt her i livet, nå har jeg ingenting. jeg savner mannen min, men følelsen av å ha mistet en baby overgår alt, alt i verden. jeg kan ikke se på ett lite barn før jeg må snu meg vekk å gråte, eller bare gå. jeg har mye støtte fra familie og venner, men jeg føler meg død innvendig og venter egentlig bare på den dagen jeg får være med min familie igjen. takk for at du leste tankene mine i dag, jeg ville bare få dem ut.

[Puma]

[Gjest Gjestidag]

:klem:

[Gjest mann på 43]

Jeg er ei jente eller dame på 29 år.. da jeg var 20 møtte jeg verdens mest fantastiske mann, og vi giftet oss samme året. vi fikk være gift i 5 fantastiske år og jeg ble gravid. da jeg var gravid i 3,5 månede, så begynte min kjæreste å føle seg dårlig. skikkelig dårlig så jeg sendte ham til legen. etter en del tester og undersøkelser viser det seg at min kjære hadde akutt leukemi. etter det ble han bare verre, og dagene ble utrolig vonde for oss begge. 2 mnd etterpå døde han, sovnet stille inn på sykehuset. dette var mitt livs hardeste slag, jeg gråt så helvettes mye og fikk både sjokk og panikk i stor grad vil jeg si. jeg løp ut fra rommet og så meg ikke for, klarte å falle ned trappen. brakk armen og ble liggende selv på sykehus, men verste av alt så drepte jeg babyen min. min høyt elskede baby. helt siden dette skjedde har jeg fått mye hjelp hos psykologer og psykiatere, også vært innlagt ett par ganger. jeg kan ikke få satt ord på savnet jeg føler etter dem. jeg hadde alt her i livet, nå har jeg ingenting. jeg savner mannen min, men følelsen av å ha mistet en baby overgår alt, alt i verden. jeg kan ikke se på ett lite barn før jeg må snu meg vekk å gråte, eller bare gå. jeg har mye støtte fra familie og venner, men jeg føler meg død innvendig og venter egentlig bare på den dagen jeg får være med min familie igjen. takk for at du leste tankene mine i dag, jeg ville bare få dem ut.

Det finnes ingen ord som kan døyve en slik smerte og jeg skulle i allefall gjerne ha gitt deg en klem. Det blir desverre bare en i tankene.

[msDelenn]

Å gud, jeg sitter her og gråter. du sterke menneske som tørr å snakke ut om dine tanker og følelser av hva som har skjedd.

Vær sterk!

[Gjest sorrow1]

Å gud, jeg sitter her og gråter. du sterke menneske som tørr å snakke ut om dine tanker og følelser av hva som har skjedd.

Vær sterk!

jeg takker dere for svar, og deres medfølelse. det hjelper å få noen varme tanker sendt til meg nå. jeg føler meg så livløs og at jeg ikke lever, bare eksisterer. savnet er bare så enormt, det fyller meg helt opp samtidig som jeg føler meg så tom. jeg takker deg for at du mener jeg er sterk men jeg føler meg ikke slik, jeg føler meg så svak. tankene er alt jeg har. hver morgen våkner jeg og snur meg for å legge armen rundt min mann, eller jeg legger handa på magen for å hilse babyen. jeg klarer ikke å la være. jeg gjør det automatisk hver gang jeg våkner. så er hele dagen ødelagt. alt rundt meg minner meg om den. og når jeg ser ett ungt lykkelig par med barnevogn dreper nesten smerten meg. jeg takker dere for at dere leser tankene mine, det føles en brøkdel bedre av å skrive dem ned.

[TiaMaria86]

Jeg feller tårene mine for deg nå, jeg er så utrolig lei meg for ditt tap, hold ut du sterke jente! Du har gitt mitt syn på styrke, en ny mening..

[sungirl]

Så trist å høre...

Lykke til videre i livet..

[alicia2]

Dette var fryktelig vondt å lese ! Det er utrolig hvor hardt rammet enkelte kan bli,og jeg føler med deg i sorgen din. Jeg håper inderlig at du snart opplever noe som kan gjøre at du tross alt greier å se et lyspunkt i tilværelsen,noe som kan gi deg livsgnisten tilbake.

Ønsker deg alt godt videre i livet.

Varm til deg.

[Lille Blåklokke]

[Gjest sorrow1]

takker for gode ønsker og tanker fra dere, igjen. jeg setter pris på å kunne skrive ned og få respons. de siste par årene har jeg bare skrivd dagbok og snakket med fagfolk og mine nærmeste. noen ganger er det fint å lufte sjelen og tankene på nettet syns jeg. men det er første gang jeg gjør det. merker at responsen deres er litt lindrende og dette gleder meg. hele livet har jeg vært svært glad i hester, har min egen lillegutt som jeg har hatt siden jeg var 17. han begynner å bli en gammel herre og er satt bort til ei ungjente her i nærheten der har han vært siden det verste skjedde, det gleder meg å se at hun passer på ham og er glad i ham. min søster tar meg av og til bort dit for å hilse på ham. noen ganger er jeg sterk nok til å sitte på ham og da rir vi litt rundt. det hjelper meg en god del. noen sa en gang at dyr er terapi og det er ett ganske godt utsagn. jeg tror jeg skal gjøre det ukentlig å besøke min kjære hest. jeg er bare redd for å binde meg til noen eller noe. redd for å miste det jeg setter kjært. har dere opplevd det? etter å ha mistet noen, dyr eller menneske. er dere redd for å føle igjen? takker igjen for respons her, det er godt å ha dere å "snakke" med.

[Gjest Pupsilure]

Jeg tror det er veldig lurt å bruke dyr som terapi Og når du sier det hjelper, ville jeg gjort det ofte, hvis jeg var deg. Det hjelper nok mye å skrive også. Få ned tanker og følelser på papiret. Jeg får sortert tankene mine veldig godt når jeg skriver.

God klem fra meg

[Gjest sorrow1]

hei igjen alle sammen. håper det går bra med dere tenkte jeg skulle oppdatere dere litt om mitt lille liv i det siste. det å skrive om hesten min her hjalp virkelig, jeg innså at jeg savner ham også. selv om jeg er veldig fysisk utslitt for dagene så får jeg søsteren min til å kjøre meg til ham. hun jenta som har han har også hunder høner og slikt. hun kjenner til situasjonen min og stiller veldig opp sann hun kan. jeg var der i går og det var utrolig morro. hun fikk låne venninnens hest så jeg kunne ri min egen på tur. vi dro ut sammen og rusla rundt i skogen og bare nøt øyeblikkene. det var egentlig svært fint. vi bygde garasjen om til stall her for mange år siden men jeg føler ikke for å ta hesten min tilbake heller. det er fint å kunne eie ham og selv slippe alt ansvaret for ham til jeg føler meg bedre igjen. jeg setter stor pris på å kunne skrive her, og få respons. dere syns kanskje jeg er patetisk som legger slik ut om mitt liv tanker og følelser. men det er ikke så mange andre jeg har rundt meg som vil høre på alt jeg sier på en dag. kanskje jeg skal gjøre dette til min lille utviklingsdagbok ,)

stor til alle som har lest og svart, og leser innleggene mine.

[Gjest Pupsilure]

En utviklingsdagbok høres ut som en strålende ide!

Vi syntes ikke du er patetisk! Ikke tenk på det Vi skriver jo om våre liv og problemer her vi også. Fordi det føles godt å ha et sted å skrive om det, og få respons og fra andre. Det er nok mange her som vi svare deg, og lese i dagboken din.

[TiaMaria86]

En utviklingsdagbok høres ut som en strålende ide!

Vi syntes ikke du er patetisk! Ikke tenk på det Vi skriver jo om våre liv og problemer her vi også. Fordi det føles godt å ha et sted å skrive om det, og få respons og fra andre. Det er nok mange her som vi svare deg, og lese i dagboken din.

Jeg er enig med Pupsilure, om dette hjelper deg og du føler deg bedre av dette, så ta ett skritt om gangen og skriv det du føler for! Som Pupsilure sa, det er mange her som skriver dagbøker og får svar på innleggene sine, i motsetning til en dagbok på papir så får du svar og støtte her fra oss, skriv gjerne om hvordan det går med deg

[Gjest Gjest]

Noe så utrolig vondt å høre, tårene renner for deg.. håper så inderlig det går bedre med deg, at du kommer deg litt dag for dag, hold på styrken din!

[stjernekyss]

Kjære, kjære deg! Jeg vet ikke hva jeg kan si, vil bare gi deg mine største klemmer og støtte :klem: