Panikkangst og generell angst?

[MaTilda]

Jeg var en ressurssterk og glad jente som elsket jobben sin, hang med venner på fritiden, og ble sett på som utadvendt og morsom. Så fikk jeg mitt første panikkanfall. Dette er tre år siden, og selv om jeg innerst inne visste hva dette var, sa jeg til meg selv at det bare var stress. Derfra har det gradvis utviklet seg til det verre, og nå har jeg dårlige perioder hvor jeg ikke fungerer normalt sosialt, og gode perioder hvor det for det meste går bra. Skjelvingen, pustevanskene, svelgingen, den vonde følelsen i magen og trykket i brystet har lagt en stor demper på min utvikling her i livet. Jeg går på jobb, og er sosial så godt jeg kan, men jeg tør ikke realisere drømmene mine pga angst. Jeg har rett og slett angst for angsten, og er redd for at noen skal se det. Helt fram til nå har jeg gjort alt for å skjule det for venner, familie, kolleger, til og med samboeren min.

Det siste anfallet var så ubehagelig at jeg tok det store steget å oppsøkte hjelp. Nå går jeg til psykolog, og holder på med noe som heter kognitiv terapi. Dette har hjulpet meg til å forstå angsten mye bedre, men det beste var å endelig kunne innrømme det for meg selv . Jeg har også åpnet meg for samboeren min, så han har fått mulighet til å forstå meg bedre og støtte meg i dårlige perioder.

Jeg vet det er mange som har det slik som meg, og som sikkert kjemper mot dette alene. Det hadde vært veldig fint å hatt noen å snakke med som opplever det samme som meg..

[BlackFairy]

Hei, jeg er ny her, så om det ikke er lov til å "reklamere"/anbefale andre forumer, slett dette svaret.

På Stille Vann finner du personer som sliter med det samme som deg, da fokuset på psykiske problemer er store der.

[Gjest Gjest]

Hva med å bli med i Angstringen? Det er en selvhjelps gruppe for folk med angst.

Denne tråden kan kanskje være interesante for deg:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...;hl=mindfulness

[Gjest Gjest_mariluu_*]

Jeg var en ressurssterk og glad jente som elsket jobben sin, hang med venner på fritiden, og ble sett på som utadvendt og morsom. Så fikk jeg mitt første panikkanfall. Dette er tre år siden, og selv om jeg innerst inne visste hva dette var, sa jeg til meg selv at det bare var stress. Derfra har det gradvis utviklet seg til det verre, og nå har jeg dårlige perioder hvor jeg ikke fungerer normalt sosialt, og gode perioder hvor det for det meste går bra. Skjelvingen, pustevanskene, svelgingen, den vonde følelsen i magen og trykket i brystet har lagt en stor demper på min utvikling her i livet. Jeg går på jobb, og er sosial så godt jeg kan, men jeg tør ikke realisere drømmene mine pga angst. Jeg har rett og slett angst for angsten, og er redd for at noen skal se det. Helt fram til nå har jeg gjort alt for å skjule det for venner, familie, kolleger, til og med samboeren min.

Det siste anfallet var så ubehagelig at jeg tok det store steget å oppsøkte hjelp. Nå går jeg til psykolog, og holder på med noe som heter kognitiv terapi. Dette har hjulpet meg til å forstå angsten mye bedre, men det beste var å endelig kunne innrømme det for meg selv . Jeg har også åpnet meg for samboeren min, så han har fått mulighet til å forstå meg bedre og støtte meg i dårlige perioder.

Hei på deg!!

Vil begynne med å si at jeg kjenner jeg veldig igjen i det du skriver, og føler virkelig med deg. Jeg er selv i samme situasjon, føler på en måte at livet er satt veldig på vent.... om du skjønner?? Man lever liksom litt utenfor seg selv, og føler at man ikke helt deltar i sitt eget liv. Jeg er delvis sykmeldt, har vært det i noen mnd. nå, og har også akkurat startet til psykolog.

Situasjonen min er anderledes enn din på den måten at jeg er stort sett veldig åpen om problemet, vet ikke om det er så bra heller???

Mye av problemet med angst/depresjon er at det får så store ringvirkninger, tenker da på det fysiske ved det hele også, man blir utrolig passiv og tom for krefter..... man orker liksom ingen ting...

Har nå bestemt meg for å ta grep om situasjonen. Ønsker å flytte fokuset over på alt annet enn angsten. Det jeg opplever er at jo mere man fokuserer på å bli kvitt problemet jo verre blir det.... skjønner???

Så på mandag starter jeg mitt eget opplegg med å kvitte meg med dette problemet en gang for alle

Synes det høres ut som du er på rett vei, dette klarer du å komme deg ut av det er jeg overbevist om. Det klarer vi begge to.

Keep up the good work.

klem fra meg

[MaTilda]

Takk for svar og gode tips Til deg Mariluu, jeg ble veldig nysgjerrig på hva slags opplegg du har satt i gang for deg selv, noen tips?

Jeg føler også at livet er satt på vent, ufrivillig på vent. Jeg får ikke til å gjøre de tingene jeg virkelig har lyst til, begynne på skole, bytte jobb, være meg selv med nye mennesker (Er redd de skal se at det er noe i veien med meg..) osv. Du skriver at du er veldig åpen om dette. Vet de på jobben hvordan du har det? Åpner du deg for nye mennesker for at de skal forstå deg bedre? I så fall, hvordan går du frem, og hvordan reagerer de du forteller det til?

Du skriver også om ringvirkninger. Jeg har ikke tenkt så mye over det før, men man blir jo utrolig sliten og utmattet av å anstrenge seg slik som vi gjør! Jeg var på et intervju for noen uker siden (Ja, jeg klarte faktisk å karre meg dit, andpusten og fæl ), og måtte rett hjem å legge meg etterpå. Vurderte sterkt å ta en beroligende, (Jeg har en tablett liggende, det roer meg ned på et vis, selv om jeg ikke tar den) men klarte heldigvis å la vær. Jeg har begynt å få vondt i ryggen i tillegg. Jeg er overbevist om at dette kommer av at jeg går med skuldrene opp etter ørene og knyter hver en muskel i kroppen til tider. Dette skjer helt automatisk uten at jeg legger merke til det. Bør jeg oppsøke lege angående ryggen, eller satse på at behandlingen for angsten hjelper på ryggen også?

Jeg er overbevist om at jeg skal få livet mitt tilbake, det skal du også! Jeg tror man må bestemme seg for det, og si til seg selv at "Jeg skal!" istedet for "Håper dette går over.." Selv om angsten noen ganger kommer fra klar himmel, må vi konsentrere oss om å tenke på de positive tingene vi har i livet i stedet for å bekymre oss for de negative hele tiden. Tenk positive tanker! Hør på musikk som gjør deg glad! Tren! Kom deg ut i naturen!

Masse lykke til klemmer fra meg

[Gjest Sisu]

Hei TS. Jeg har hatt diagnosen panikkangst i et år. Angsten kom etter en periode i fjor høst der jeg hadde altfor mange baller i lufta over altfor lang tid og ikke to hensyn til meg selv i det hele tatt. Har gått i terapi og bruker også Efexor mot angsten, den dosen er jeg nå i ferd med å trappe ned. Det har vært helt nødvendig for meg å bruke den for å klare å holde hodet over vannet, rett og slett. Dermed har jeg også klart å være i jobb det meste av tiden. Vet ikke når jeg kan slutte med Efexor, men det er heller ikke så viktig nå. Det viktigste er faktisk at jeg føler at jeg er på riktig vei

Det å ha angst for angsten er vanlig. Det lureste, har jeg funnet ut, er å prøve å gi f... og si til deg selv at du vet hva dette er, at det ikke er farlig osv. For min del kjennes anfallene like ut hver gang, og selv om jeg blir vettskremt, kan jeg fortelle meg selv at dette er noe jeg kjenner igjen, noe jeg vet ikke er farlig; det går snart over!! Ikke så lett, men det avdramatiserer det hele. Å være åpen om det er lurt. Det er også med på å avdramatisere angsten.

Har ellers skrevet ihvertfall noe om dette i dagboka mi her på KG, hvis du er interessert kan du jo lese der.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Camilla_*]

Hei Matilda

Jeg sliter med akuratt det samme som deg. Jeg fikk angst først for fire år siden, men har hatt noen av symptomene på angst tidligere. Angst er noe drit, men det tar ikke livet av deg. Jeg har lært meg å leve med angsten, selv om det kan være vanskelig til tider. Jeg kan få angst av bekymringer som går over lengre tid, eller så kommer anfallene fra nowhere!

Det er viktig å snakke med samboer/kjæreste og familien om angsten, selv om de kanskje ikke forstår det helt. Det som er lurt da er å vise dem nettsider der det er informasjon om angsttypene du har. Det har jeg gjort til samboeren min, heldigvis har jeg to til i familien som har hatt det samme som meg.

Jeg har også merket at jeg er mindre vågal en før. For tre år siden begynte angsten å gå vekk etter behandlig hos psykolog. Men da jeg begynte andre året på studiet jeg tok, ble jeg mobbet av noen i klassen min. Da blusset angsten opp igjen.. og jeg sliter litt enda. Jeg tror at når man først har fått angst, så vil den være der over en god stund. Derfor er det viktig å godta angsten, ikke kjempe mot den. Grin hvis du må, bli sint.. snakk om hva du føler. Det hjelper mye på

Ellers vil jeg anbefale deg å gjøre ting du liker, når du får et angstanfall (eller kjenner når angsten kommer). F.eks. gå tur, se en gøyal film, besøke familie, lese en god bok o.s.v.

Jeg merker med en gang et anfall er på vei, og da gjør jeg kjekke ting!! Men selvfølgelig er det viktig å gi slipp på følelser, for det er ofte derfor man kan få angst også.. spesielt når det kommer til generalisert angst.

Det hjelper også å puste godt inn i magen!! Hvis det også er slik at du er redd for skjelvingene, pustevanskene og de andre symtomene.. så bør du tenke at det ikke er noe farlig. For det er det ikke :)

Snakk med psykologen din ang. samtalegrupper eller lignende, hvis du vil komme i kontakt med andre med det samme problemet. Dette har ikke jeg gjort siden jeg har familiemedlemmer med det samme problemet. Men jeg vil absolutt anbefale deg det

En god klem fra meg.

Husk at du ikke er alene om angsten det er mange som har/føler det samme!

[Gjest Gjest_mariluu_*]

Takk for svar og gode tips Til deg Mariluu, jeg ble veldig nysgjerrig på hva slags opplegg du har satt i gang for deg selv, noen tips?

Jeg føler også at livet er satt på vent, ufrivillig på vent. Jeg får ikke til å gjøre de tingene jeg virkelig har lyst til, begynne på skole, bytte jobb, være meg selv med nye mennesker (Er redd de skal se at det er noe i veien med meg..) osv. Du skriver at du er veldig åpen om dette. Vet de på jobben hvordan du har det? Åpner du deg for nye mennesker for at de skal forstå deg bedre? I så fall, hvordan går du frem, og hvordan reagerer de du forteller det til?

Du skriver også om ringvirkninger. Jeg har ikke tenkt så mye over det før, men man blir jo utrolig sliten og utmattet av å anstrenge seg slik som vi gjør! Jeg var på et intervju for noen uker siden (Ja, jeg klarte faktisk å karre meg dit, andpusten og fæl ), og måtte rett hjem å legge meg etterpå. Vurderte sterkt å ta en beroligende, (Jeg har en tablett liggende, det roer meg ned på et vis, selv om jeg ikke tar den) men klarte heldigvis å la vær. Jeg har begynt å få vondt i ryggen i tillegg. Jeg er overbevist om at dette kommer av at jeg går med skuldrene opp etter ørene og knyter hver en muskel i kroppen til tider. Dette skjer helt automatisk uten at jeg legger merke til det. Bør jeg oppsøke lege angående ryggen, eller satse på at behandlingen for angsten hjelper på ryggen også?

Jeg er overbevist om at jeg skal få livet mitt tilbake, det skal du også! Jeg tror man må bestemme seg for det, og si til seg selv at "Jeg skal!" istedet for "Håper dette går over.." Selv om angsten noen ganger kommer fra klar himmel, må vi konsentrere oss om å tenke på de positive tingene vi har i livet i stedet for å bekymre oss for de negative hele tiden. Tenk positive tanker! Hør på musikk som gjør deg glad! Tren! Kom deg ut i naturen!

Masse lykke til klemmer fra meg

Hei igjen,

Syns du skriver veldig godt...., kanskje du kan ha litt nytte av a skrive ned tanker og følelser, for noen er jo det god terapi. Skriv ned alt du har på hjertet og brenn det etterpå

Du spør hvordan folk rundt meg reagerer når jeg forteller hva som "feiler" meg, alle, uten unntak er veldig forståelsesfulle, noen nysjerrige, men mange skjønner faktisk hva det handler om, alle mine kolleger vet hvorfor jeg er sykmeldt, og alle er supre!! Det eneste negative med det er at alle hele tiden spør hvordan jeg har det etc, det er jo hyggelig det, men da blir det veldig mye fokus på problemet, noe jeg egentlig ikke ønsker. Jeg ønsker virkelig å flytte fokus over på alt som er bra i livet, og det er jo utrolig mye, men det er utrolig hvor mye plass "mr.angst" tar gitt!!

Du spør hvilken plan jeg har, jo nå skal du høre:

Jeg har satt opp en 50 dagers plan, dagbok for hver eneste dag, yes hver dag. Da skriver jeg opp hva jeg skal foreta meg hver eneste dag, både i forhold til kosthold, trening, aktiviteter etc. Har laget et avkryssningsopplegg slik at jeg hver kveld krysser av alt jeg har gjort.

mI hovedsak skal jeg hver dag gjøre noe som gjør meg godt, trene, meditere, skrive ned alt som jeg er takknemlig for, visualisere meg selv sunn, frisk og fri for angst, tenke positive tanker.......etc etc

Har kommet til den erkjennelsen at jeg må være herre i mitt eget liv, jeg må foreta meg noe konkret for å få bukt med dette "spøkelse". Derfor 50 dager, da jeg innser at dette ikke er gjort over natten. Jeg vet at dette vil fungere for meg, derfor skal jeg holde meg til denne planen, og jeg gleder meg virkelig til å sette i gang. Alle forberedelser er gjort så nå er det bare å sette igang.

urffff dette ble et langt innlegg gitt..... vet ikke om det går an å sende private meldinger på dette forumet, men det hadde kanksje vært en ide, da dette blir veldig privat......, men who cares!!

Stor klem til deg fra meg

Mariluu