Utro venninne - jeg blir så sint

[Gjest Frigg]

Jeg har en venninne, som har et forhold til en mann som er gift og har barn. Det som er fryktelig beleilig for de to er at han har kone og barn i et annet land. (Han er asylsøker her i Norge, og vil forsøke å få sin kone+ barn hit hvis han kan.)

Når dette begynte, hadde hun nettopp gått ut av et annet forhold, og jeg sa til henne det var en dårlig ide å rømme inn i et annet forhold. For ikke å snakke om et forhold til en mann som har kone allerede.

Men hun ville ikke være alene, og fortsatte med det.

Og jeg har hørt på henne i telefonen mens hun har grått, og fortvilet fordi han sier han vil dra sin vei. (Få jobb annet sted i Norge.)

Jeg er sint, fordi jeg sa at dette kom til å gå til helvete, og for en overraskelse - jeg har rett.

Og jeg er så dritalei av å forsøke å høres oppriktig ut når jeg trøster henne, så det gjør jeg ikke lenger.

Jeg er bare så sint, og skuffet over at hun fortsetter med noe som kommer til å såre henne mer enn det vil gagne henne.

Hans ord om dårlig ekteskap har så langt ikke ført til noen skilsmisse.

Jeg sa at det burde være best å vente med et forhold til han var fri mann.

Best for henne, men hun har ikke hørt på meg.

Hun prøver ved flere anledninger å rettferdiggjøre forholdet, "man kan jo ikke bestemme hvem man faller for", og "jeg er jo blitt så glad i han", og så videre.

Jeg er faktisk uenig. I noe.

Man kan kanskje ikke bestemme hvem man blir tiltrukket av, men det man kan bestemme - uansett - er hva man skal gjøre med det.

Hun valgte da å fortsette - selv om hun visste det var galt, på så mange måter.

Og jeg, jeg er lei. Jeg blir bare mer og mer sint, etter hvert som tiden går. Hennes familie har vel i grunn bare akseptert det, hva ellers kan de gjøre?

Men jeg, jeg klarer ikke.

Jeg er bare sliten. En prøver jo å være en god venninne, men nå for tiden begynner det å bli veldig vanskelig.

Jeg sa fra i begynnelsen - med nøye gjennomtenkte ord for ikke å såre henne - om hva jeg synes om forholdet, men hun tok ikke særlig notis av det. Det er som om det jeg sier går inn det ene øret og ut det andre. Hun vil ikke høre det jeg sier, fordi det taler sterkt i mot hennes forhold. Likevel kommer hun til meg for å få trøst når ting går dårlig.

Jeg vil ikke være en del av dette, på ingen måte. Da hun spurte meg for noen uker siden at jeg bare måtte komme på besøk, tenkte jeg, aldri i livet, ikke så lenge du har det forholdet. Jeg vil ikke være en del av det. Det klarer jeg ikke.

Hvor mye er det egentlig forventet at jeg skal godta?

Jeg klarer bare ikke å godta hennes valg. Jeg vet det er ikke godt for henne. Jeg er så sint fordi hun har et forhold til en mann som er gift!

Og at hun ikke skjønner hva det gjør mot henne!

Er det noen der ute som kjenner seg igjen? Som har noen forslag?

PS: nytter ikke lenger å si at jeg må bare finne meg i det, for det klarer jeg ikke. Jeg ser hva dette gjør mot henne, å være den andre kvinnen. Og jeg ser at hvis ting ikke blir anderledes kommer det til å knuse henne.

Det er det jeg er redd for.

[Gjest Anonymous]

Du har vel gjort ditt?!

Nå må du la henne kjøre løpet ut, lite du kan gjøre med følelesene hennes, i forhold til den mannen.

Det eneste du kan si til henne må jo være at du ikke er der for henne når alt er over?!

[Miranda]

Du kan jo ikke bestemme over følelsene hennes.

Jeg kan forstå det er vanskelig for deg å se hun "henger ut over brønden". Men jeg vil råde deg til ikke å kutte repet.

Vær hennes venninne når hun trenger deg mest

[Gjest Jelly]

Oj. Det hørtes veldig kjent ut.

Har ei venninne som også har falt for feil mann. En stoffmisbruker i dette tilfellet, alle stoffer mellom himmel og jord.

Har sagt til henne mange ganger at det ikke ville gå, men hun elsker han jo, og han vil jo skjerpe seg etterhvert. Da han stjal en ganske verdiful sak fra meg, ble det bare verre. Hun forsvarte han og jeg var bare en dårlig venninne som ikke støttet henne når hun ville bli hos han. Jeg mente hun måtte komme seg ut, jeg advarte henne og jeg ble regelrett sinna når hun ikke skjønte. Det kaller jeg vennskap; å tenke på vennens beste, ikke å fortelle henne det hun vil høre og ha en skulder klar uansett.

Nå har det selvsagt gått skeis, og jeg støtter henne. Nå. Fordi nå ser det ut til å være ferdig.

Men hva gjør man da? Klin umulig å få en moderne, selvstendig kvinne til å gjør noe annet enn det hun selv vil, men det du kan gjøre er å ikke være der for henne, støtte henne og klappe henne på hodet når hun søker trøst. Du risikerer at hun ikke snakker om han til deg, men du har også gitt et standpunkt. Du aksepterer det ikke. Du har en viss påvirkningskraft da, og du er faktisk ingen dårlig venninne, selv om det kan føles slik.

- Jelly

[Gjest Anonymous]

Men, kjære deg, dette er da vitterlig HENNES liv......

La henne få leve det slik hun ønsker det. Legg deg ikke opp i valgene hun gjør, de er hun selv ansvarlig for, og hun må selv svare for konsekvensene............ :-?

Gjør ikke noe forsøk på å kontrollere henne, det vil bare virke stikk motsatt sin hensikt!

Aksepter at hun er "hekta" på denne mannen.

Og uansett hva du mener utifra det du ser, så ER det sannelig hennes eget liv vi snakker om her. La henne være i fred!

[Gjest Minnie Emmerdale]

Hadde jeg hatt en venninne som hadde oppført seg slik skulle hun blitt satt på plass riktig så grundig.

Minnie

[Gjest Embla s]

Minnie: Hvordan da? Hadde du lekset opp for henne eller skjelt henne ut? Og, tror du dette hadde virket? Jeg vet da pokker hva jeg hadde gjort jeg? Min erfaring sier at det er utrolig vanskelig å snakke noen bort fra en forelskelse før vedkommende er "klar for det". Dessverre

[Gjest Anonymous]

skyt den jævla utlændingen som tar ifra oss kjærringan og greier

[Gjest Embla s]

:o Er dette noe du er svært plaget med, Gjest?

[Gjest salma]

Jeg sa fra i begynnelsen - med nøye gjennomtenkte ord for ikke å såre henne - om hva jeg synes om forholdet, men hun tok ikke særlig notis av det. Det er som om det jeg sier går inn det ene øret og ut det andre. Hun vil ikke høre det jeg sier, fordi det taler sterkt i mot hennes forhold. Likevel kommer hun til meg for å få trøst når ting går dårlig.

Hvor mye er det egentlig forventet at jeg skal godta?

Jeg klarer bare ikke å godta hennes valg. Jeg vet det er ikke godt for henne. Jeg er så sint fordi hun har et forhold til en mann som er gift!

Og at hun ikke skjønner hva det gjør mot henne!

1: Du kan ikke bli sint fordi hun ikke følger rådene dine. Er du en venn, gir du råd. Så skal HUN tenke gjennom dem, og så skal HUN ta en avgjørelse.

2: Det er forventet at du skal godta at hun er et voksent menneske som har rett til å ta sine egne valg. Kan du ikke leve med at hun ikke lar deg kontrollere henne, får du avslutte vennskapet.

[Gjest Anonymous]

Minnie: Hvordan da? Hadde du lekset opp for henne eller skjelt henne ut? Og' date=' tror du dette hadde virket? Jeg vet da pokker hva jeg hadde gjort jeg? Min erfaring sier at det er utrolig vanskelig å snakke noen bort fra en forelskelse før vedkommende er "klar for det". Dessverre [/quote']

[L@dy]

Jeg synest ikke du kan gjøre stort mer jeg. Du har sagt ifra til venninnen din om hva du mener om saken. Da er det opp til henne å avgjøre hva hun vil gjøre med det. Men jeg synest du har lov til, selv om du er ei god venninne å si til henne at du ikke ønsker å være være involvert i det. Som du skriver, så sliter det på deg og`, og da synest jeg du skal si stopp. Det er ikke riktig at en skal bruke venner "ihel". Og det synest jeg hun må akseptere, på samme måte som at du dessverre må akseptere at hun "ødelegger" sitt liv. Ja, det er jo trist det må være sånn, men uansett hvor mye "du skal sette henne på plass", så er hun voksen og vil allikevel gjøre som hun vil. Venner skal jo "støtte og være der for hverandre", men jeg mener til ett visst punkt, begynner det å slite på venner så mener jeg en bør oppsøke profesjonelle.