anstrengt forhold til foreldre

[Gjest fast bruker, anonym nå]

Tilgi meg hvis dette blir litt rotete, men jeg prøver.

Saken gjelder min mor og far som jeg har et litt turbulent forhold til. For ordens skyld er jeg nå 23 år. Jeg flyttet hjemmefra fire år siden.

Til grunn gjelder ting som skjedde mens jeg var barn og tenåring. Jeg skal prøve å komme med noen eksempler. Det var vært til vane for de å drikke øl eller vin til maten, både hverdag og helg. Jeg har alltid synes dette er litt pinlig, fordi de har sjelden kunne kjøre meg o.l. Hvis de visste at de måtte kjøre meg etter eller annet, tok de selvfølgelig hensyn og drakk annet til maten. Jeg har heller aldri likt å hatt venner til middag på grunn av dette. En gang da jeg var rundt 16/17 var plutselig pappa full midt i uka. Han hadde sittet og drukket sprit mens han var alene hjemme. Det ble masse bråk, og jeg bodde hos kjæresten min en ukes tid. Jeg ser ikke på som foreldrene mine som alkoholikere eller noe, så det er sagt, men jeg har alltid hatt et noe anstrengt forhold til dette. Synes dere jeg har noen grunn til dette, eller er dette noe jeg egentlig ikke behøver å tenke over lenger, selv om jeg vet det fortsatt er sånn.

Andre ting er hvordan diskusjoner er blitt løst. Det endte ofte med trusler og husarrest, og gjerne en ørefik. Jeg husker spesielt etter juleavslutningen i 6.klasse, hvor jeg og mamma kranglet. Hun satte seg opp på ryggen min og slo meg, mens venninnen min så på. Jeg husker jeg ropte "fortell det til mamman din" til venninnen min. Jeg vet ikke om hun noen gang gjorde det.

Sånne situasjoner sitter sånn igjen i meg, men jeg vet ikke helt om jeg har grunnlag for å bære nag til de.

I dag er jeg samboer og har det fint med han. Jeg har også et veldig godt forhold til svigermor.

Det skinner i gjennom at mamma er veldig sjalu, fordi jeg har et så godt forhold til henne. På telefonen i dag, kom hun med kommentaren "du kan jo bare gå til hu derre svigermorra di".

Jeg har flere felles interesser med henne. Vi går på kafe sammen, handler klær sammen og har også samme yrke.

Slike ting gjør jeg ikke med mamma.

I dag var vi på middag hos de. Det var noen kommentarer jeg sa, som egentlig ikke var vondt ment. Dette tok de ille opp, og mente jeg var nedverdiende mot de.

Jeg sa også at jeg var lei at de alltid diskuterte og var kranglete, hver eneste gang vi var på middag hos de. De skjønte ikke at jeg mente de var kranglete. Jeg vil ikke gå på flere middager hos de, så lenge det ender i krangel hver gang, og de mener alt er greit. Så der står vi på stedet hvil.

Etter hver krangel, maner de om at jeg ikke har respekt for de, at jeg skal komme hjem en tur så vi kan ta en prat, og at jeg selvfølgelig skal si unnskyld.

Jeg er så lei!! Overdriver jeg? Hvordan skal dette løses? Må man ha så god kontakt for enhver pris??

(vi bor bare 1o minutter unna hverandre)

Dette ble litt rotete, men det ble litt tankespinn, så jeg skal prøve å svare så godt jeg kan!

[*Lavendel*]

Jeg bor 10 meter!!! unna mine foreldre og det kan gå dager mellom hver gang vi snakker sammen! Det er ikke noe spesielt som har skjedd, men akkurat nå er vi bare inne i en liten "lav-periode". Ikke misforstså jeg har ingen ting i mot mine foreldre, men det går opp og ned med hvor mye kontakt vi har...

Man velge r jo ikke sine foreldre så man må jo på en måte bare godtta de man har, men jeg synes IKKE man skal føle seg presset til å ha kontakt hvis man ikke selv føler for det....

Det er jo slik med andre mennesker også, man holder seg jo ikke sammen med mennesker hvor kjemien ikke stemmer og noen ganger er det bare slik at det ikke stemmer med foreldrene. Slik er det bare!

Jeg synes altså IKKE at man må ha god kontakt for enhver pris!

Sender deg en klem og ønsker deg lykke til videre....

[mari]

Det er din opplevelse av hva som skjer som er viktig. Hvis dette er noe som har godt veldig inn på deg, så er det rett å føle som du føler, selv om det ikke nødvendigvis sess sånn av andre.

Hvis foreldrene dine MÅ drikke hver dag, trenger de kanskje hjelp med å slutte??? man kan være alkoholikere selvom man ikke drikker før middag....

Det er lov å ta pauser fra forhold til foreldre, og andre mennesker, man må ikke se dem hver mnd., eller hvert år.... Jeg ser min far kanskje en gang i året (maks..)

Hva synes din samboer om dine foreldre? støtter han deg? Det er viktig at du har noen å snakke med, ellers så er det lett å gå inn i en depresjon. Det er bra du har en svigermor som du føler du kan stole på

Å slå barna sine er noe av det verste man kan gjøre, å gjøre det foran andre er nedverdigende og setter VELDIG dype spor. Det sier til andre at de skal akseptere det man gjør mot barna, og det er ikke akseptabelt!!!!

Lykke til med dine valg mht dine foreldre!!!!

[Gjest fast bruker, anonym nå]

Min samboer støtter meg heldigvis. Særlig mamma prøver hele tiden å manipulere han, og få han til å mene at jeg er "dum" mot de.

Jeg husker spesielt da jeg flyttet hjemmefra, og flyttet sammen med min samboer. Da hadde jeg og mamma selvfølgelig en krangel, og hun hadde hatt en samtale med min samboer mens jeg ikke var tilstede. Her hadde hun informert han om hvordan hun mente jeg var, og han ikke skulle finne seg i alt mulig, og bare skulle si fra til meg når det var noe galt. Litt av en start på samboerforholdet!

Han har også lagt merke til hvordan de alltid skal krangle når vi er på middag hos de, og synes det er ganske vanskelig å være der.

De skulle forresten ta meg med til legen da jeg var liten, fordi jeg var så sinna bestandig... Jeg hadde nok temperament, men tror ikke noe legebesøk var nødvendig. Ved hver krangel, truet de med at jeg måtte til legen!

Foreldrene har ikke hatt det så lett sammen bestandig heller. De har snakket om å skille seg flere ganger. De har også sagt det var min skyld at de skulle skille seg. På den tiden hadde jeg kjempesnill tante, som støttet meg hele tiden. Heldigvis!

Jeg har en yngre søster som de også har det litt vanskelig med. I går fikk henne "husarrest" etter at de hadde kranglet med meg! Ikke så veldig logisk.

Det går jo ann å ha en liten pause. Men hvis man først har en pause, er det vel ikke så lett å ta opp kontakten igjen hvis jeg skulle ha lyst til det?

[Maxine Grey]

Jeg har levd en stund og er selv mor, og ikke alltid har forholdet til barna bare vært fullt av solskinn.

MEN:

Etter det du forteller, vil jeg si at i hvert fall din far har alkoholproblemer, og trenger behandling for det. Det kan godt være stress som er utløsende faktor, men jeg synes ikke at din mor oppfører seg særlig voksent. Man skal ikke slå. BASTA!

Var jeg deg, ville jeg holde kontakten på et minimum. Du er et voksent selvstendig menneske, og du må ingenting, bortsett fra å levere selvangivelse og betale regningene dine.

Elsk din samboer og sats på dere to.

Lykke til.

[Gjest fast bruker, anonym nå]

Jeg har ikke fortalt at pappa har en kronisk hjertesykdom. Han har levd med denne i mange år, og jobber ikke på grunn av denne. jeg forstår jo at han synes dette er vanskelig.

Dette har alltid blitt tatt hensyn til i familien, og noen ganger har det vært vanskelig. Han sier hele tiden at han kan dø. Dette er jo også sant. (han har hatt sykdommen i 20 år nå).

Ofte har han fått angina smerter under krangler. Det er jo naturlig. Likevel har mamma alltid brukt det mot meg. "nå gjorde du sånn at pappa fikk vondt i hjertet sitt".

Sånn for meg er det vanskelig å se at pappa har alkoholproblemer. Men fordi jeg er oppvokst sammen med de sånn, er det ikke så lett å vite hva som er normalt. Jeg ble sammen med min samboer forholdsvis tidlig, og spiste mange middager sammen med familien hans. Der var det alltid vann til middag, og de kunne alltid kjøre oss hvis det var noe. Det var alltid veldig fint å være der.

Er veldig takknemlig for svigermor!

Jeg prøver å tenke at jeg gjør så godt jeg kan for å være voksen nå. jeg og min samboer skal gifte oss om halvannet år, og etterhvert skape vår egen familie. Det er sant at det viktig å satse på oss nå.

Likevel er det veldig frusterende med forholdet til foreldrene mine.

[Maxine Grey]

Høres ut for meg som du er på rett vei!

Bare for å understreke følgende:

Jeg skal ikke påstå at din far er alkoholiker, men den som drikker seg full midt i uka - og alene - har definitivt et problem i forhold til alkohol. Det kan godt være at problemene er der før han drikker, men alkohol har aldri løst problemer, tvert imot forsterkes de bare ved daglig bruk.

Trust me!

[:-) anna]

Hei

Ville bare si at jeg synes det er bra at du tenker en del på dette og helt tydelig har et bevisst forhold til ting. Og jeg synes det er helt på sin plass at du setter foten ned. Det høres ikke ut som om foreldrene dine behandler deg som et voksent menneske, og det må de på et eller annet tidspunkt lære seg. Foreldre har det med å "glemme" at barna deres blir voksne og faktisk har rett til å bli behandlet med respekt. Både for meninger, væremåte og valg. Jeg har hatt mine runder med mine foreldre, og har gitt klar beskjed om at jeg krever respekt for mine meninger. Og tro det eller ei så har det virket.

Jeg synes du skal heve deg over mye. Når moren din blir sjalu på svigermoren din, så trenger du ikke bry deg om det. Det er faktisk veldig fint at du har et så godt forhold til svigermoren din, og det er ikke noe du skal behøve å skamme deg over.

Men sett foten ned og ha klare grenser. Når det blir krangling så får du heller si fra at du synes det er utrivelig og at du heller går og kommer tilbake en annen dag.

[Gjest marilyn]

uff dette hørtes vanskelig ut..

har det litt sånn selv, på en eller annen måte har jeg blitt veldig forskjellig fra foreldrene mine. Vi har veldig forskjellige verdier og før jeg ble helt voksen og fant ut hva Jeg står for ble jeg veldig forvirret av de fordi de ikke var helt min "referanse",, dessuten er vi visst født med dårlig samvittighet fordi vi ikke greier å leve opp til våre foreldres krav og ønsker til enhver tid..

Kahlil Gibran har skrevet noe flott om dette som alle som har blitt foreldre burde få som "trosbekjennesle":

"deres barn er ikke deres barn, de er livets sønner og døtre som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. OG selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.

For de har sine egne tanker. Dere kan huse kroppene deres, men ikke deres sjeler,

or deres sjeler bor i morgendagens hus, og det kan dere ikke besøke, ikke Fengang i deres drømmer."

I dag har jeg mer kontakt med mine foreldre enn på lenge.. Men det er fordi jeg har blitt flinkere til ignorere de.. Av og til er det den eneste måten. FOR DE har ikke forstått det som Kahilil Gibran sa.

[Gjest Mayamor]

Kjempeflott skrevet, Marilyn.