Noen hobbypsykologer her?

[Gjest psyk?]

Jeg lurer på om det 'feiler' meg noe, eller om det er på høy td at jeg kommer meg til psykolog?

Så hvis noen vil, vær så god og analyser meg

Jeg kan være overlykkelig det ene øyeblikket, men det skal ikke mer enn en liten setning til før jeg blir deppa.

Noen ganger kan jeg begynne å gråte av nyhetene jeg hører på radioen, andre ganger låner jeg den tristeste filmen for å gråte meg fillete.

Dersom jeg krangler med kjæresten min kan jeg få panikk over at nå går det til helvete, nå er jeg alene osv. Det samme dersom han ikke vil prate med meg, særlig dersom vi har lagt oss etter en krangel og han blir stum; jeg kan få panikk og begynne å gråte

Det er som om jeg hele tiden tror at det blir slutt, selv om jeg egentlig vet innerst inne at det Ikke blir det.

Jeg vil ikke si at jeg har selvmordstanker, men noen dager så tenker jeg mye på hva som er meningen med alt, og er det noen vits i alt, og kunne ikke jeg blitt påkjørt nå, hvem hadde kommet i begavelsen min, hva hadde de tenkt, osv men aldri ordentlige selvmordstanker. Som om jeg kan finne på å hate meg selv for den jeg er.

Etter noen av disse 'anfallene' kan jeg få utrolig dårløig samvittighet, samt føle meg utrolig dum, og driver lenge og unnskylder meg (etter epsidodene med min kjæreste)

Det hender at jeg ikke tar telefonen eller åpner døra når det ringer, som om jeg er redd for hvem det er, eller hva de vil si, enda jeg vet at det bare er venninna mi, for eksempel.

Jeg kan være redd for å søke nye jobber over telefonen eller ansikt til ansikt. Via mail går helt fint.

Høres jeg normal ut? Er mennesker vanligvis slik som jeg er?

Eller er noe galt med meg? Som manisk-depressive, eller panikkangst eller depresjoner eller noe sånt?

Blir veldig glad hvis noen kan komme med noe konstruktivt

[Gjest Grafica]

Jeg er selv psykisk syk og kan med hånda på hjertet si at du ikke er helt frisk hvertfall. HVA som er galt vil jeg ikke uttale meg om. Men jeg ville helt klart bedt fastlegen din om en hendvendelse til DPS.

Lykke til, det suger å være psykisk syk, men det eneste som hjelper, er å få hjelp!

[Gjest Sativa]

Du har tydeligvis problemer, men det hevdes at hvis man lurer på om man er gal så er man ikke det :-)

Ta deg en tur til fastlegen og fortell ham åssen det ligger an så tar dere det videre derfra. Lykke til :-)

[Gjest Gjest]

Det høres ut som du sliter veldig og kan trenge å prate med en psykolog. Men du er jo samtidig et reflektert menneske som ser dine egne svakheter og problemer, så du er ikke "splitter pine gal".

Du trenger nok bare en samtaleterapeut som kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser litt. En som kan veilede deg sånn at du får en bedre hverdag uten så mange panikkanfall.

Lykke til!

[Gjest LanaLane]

Mye av det du beskriver har jeg gått igjennom selv. Jeg fikk diagnosen sosial angst, noe som er mer og mer vanlig i disse dager.

Liker heller ikke å ringe personer jeg ikke kjenner, lar være med mindre jeg kan nå dem på mail eller fax.

Faktisk tror jeg at jeg har vært igjennom alt som du sier. Om jeg skal få noen besøk må jeg "manne meg opp" før jeg slipper dem inn.(jeg kan jo ikke la dem stå der!)

Om ukjent nr ringer meg slår jeg opp på nettet hvem det kan være, eller håper de legger igjen noe på mobilsvar.

Jeg slet med depresjon før, har vel en mild versjon enda, og tenker mye på folks reaksjon om noe skjer med meg. Har til og med ønsket at noe skulle skje med meg så jeg fikk oppmerksomhet. En mild munchhausen kanskje? Har selv tenkt på begravelsen min, om noen kommer til å gråte etc.

Jeg tror du burde snakke med legen din og be om konsultasjonstime hos psykolog. Det hjalp meg veldig mye iallefall! jeg skal ikke stille noe diagnose siden jeg ikke er psykolog, men som sagt så kjenner jeg veldig mye igjen hos meg selv.

Jeg var sterkt deprimert med en heftig dose sosial angst(noe jeg mener er verst). Det å snakke med noen "utenfor" hjelper veldig godt, selv om det tar tid og ofte blir verre før det blir bedre. Forvent deg at du må grave i deg selv til det gjør vondt, men til slutt er det så utrolig verdt det. Som om hverdagen blir bokstavelig talt klarere.

Lykke til, bare spør om det er mer du lurer på

[Gjest Gjest]

Hei:) Høres ikke ut som du har det noe godt i hvertfall.Men personlig tror jeg ikke det er så viktig å fokusere på om man har noen diagnose eller om man er slik som "alle" andre.Hva kan egentlig defineres som "normalt"? Det viktigste er hvordan du har det og hva du kan gjøre med det mener jeg.

Har selv slitt med depresjon en periode av livet, som jeg gikk til psykolog og fikk medikamentell behandling for.Fikk vel egentlig aldri noen diagnose, han fokuserte mer på hva som var symptomene mine og hva jeg kunne gjøre for å komme videre.For meg var det viktig å tenke på denne måten. Se fremover,få oversikt over problemene og finne konkrete løsninger.

Da jeg kom til behandling hadde jeg i lang tid gravd meg ned i allverdens grublerier om meg selv og forholdet til andre og livet generelt.Var rimelig sliten av det, og tiden var inne for handling.Jeg trengte litt hjelp for å komme ut av en vond sirkel.Det var mine erfaringer, da

Mange av problemene du beskriver tror jeg det er mange som opplever, de følelsene du har er ikke unormale. Det er hvordan du forholder deg til det som avgjør om du har et problem. Det høres jo ut som disse tankene og følelsene gjør at du får problemer i hverdagen,at de hemmer livskvaliteten din? Da ville jeg nok søke hjelp.

lykke til

[Gjest psyk]

Takk for svar

Uff da....dette var jo konstruktive tilbakemeldinger, om ikke akkurat det jeg håpet å høre.... så jeg bør komme meg til psykolog?

Så det kan høres ut som panikkanfall og sosial angst? (Vet at noen i min nærmeste familie har noe som ligner sosial angst, vet ikke helt hvor h*n skal gjøre av seg blant ukjente og kan h*n unngå situasjonen, så gjøre h*n det.)

Det er rart, når jeg nevner til venner at jeg kunne tenke meg å gå til psykolog så ler de det nesten bort: Jeg har da så god kontroll på meg selv, det er vanlig å ha noen blåmandager i ny og ne osv osv.

Det er ikke hver uke jeg opplever disse negative tankene, for å si det slik. Teller det?

Men igjen, jeg stiller jo ikke spørsmål om dette her inne dersom jeg ikke har noen grunn til det... Og jeg vil jo gjerne ha det bedre, dersom det ikke er 'normalen' å gå rundt og kjenne på disse tingene.

[Gjest Grafica]

Folk flest vet ikke hvordan de skal reagere når noen de kjenner sliter psykisk. Jeg har vært veldig åpen om at jeg skal på rehabilitering pga depresjon, og har møtt mange rare reaksjoner. Folk vet ikke hvordan de skal reagere.

[Gjest Gjest]

-Det er normalt å synes det er ubehagelig å søke jobber via telefon eller ansikt,- men ikke så ubehagelig at man aldri tør å gjøre det.Man gjør det likevel,og føler seg bedre når man har klart det.

-det er normalt å gråte av triste ting- men livet går videre etterpå

-det er normalt at man tenker at det går til helvete etter en krangel med kjæresten-det er trist, men krangelen går som regel over og man er glad det ikke gikk til helvete likevel.

Prøver bare å si at det ikke er unormalt å ha disse følelsene, men det er hva du gjør med det som er viktig. Eks:manne seg opp og søke jobb ansikt til ansikt selv om man er dritredd. Mange gjør det hver dag.

Tenke igjennom etter krangelen, hva skjedde nå, hva kan jeg si/gjøre neste gang så det ikke blir så ubehagelig igjen, etc...

Om du ikke klarer det på egenhånd, og det hemmer deg i hverdagen kan du trenge hjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det aller meste av det du skriver, så du er ikke alene. Jeg må innrømme at jeg blir litt glad av å lese at andre har det på samme måte, så føler jeg meg ikke så unormal og rar som jeg som regel tenker at jeg er

Når det er sagt, så går jeg til psykolog på grunn av depresjoner og sosial angst. Er veldig glad for at jeg har begynt med det, og jeg tenker at jeg burde begynt med det tidligere. Bedre å ta tak i ting før det ødelegger unødvendig store deler av livet.

[Gjest Raptuza]

Ikkje gje opp men våg å søk hjelp. Fastlegen kan du snakka med, eller han kan henvisa deg til psykolog e.a.

[Gjest psyk]

Takk for svar igjen:)

Hvordan er det egentlig å gå til psykolog? Hjelper det mye? Må du gå ofte?

Jeg lurer på, hvis jeg klarer å se mine egne problemer, hva kan en psykolog gjøre? Finne roten til problemene og dermed løse dem? Eller lære meg å kontrollere mine egne følelser? Eller bare få meg til å prate og prate og dermed skal problemene bli mindre eller klarere av seg selv? Eller annet?

Har lest andre steder at for å få henvisning til psykolog fra legen din så må du nærmest stille opp med løkka rundt halsen?

Gjest med innlegg #9: Sant det du sier. Jeg vet bare ikke hvor jeg befinner meg.

[Gjest Grafica]

Du trenger IKKE å stille opp med løkka rundt halsen... Du går til legen og sier at du vil ha henvisning til psykolog, og forklarer kort rundt problemene dine og hvordan det hemmer deg i hverdagen. Ha gjerne med en liten "huskelapp" så det blir enklere å formulere seg.

Hos psykologen er det du som prater mest, og psykologen som stiller spørsmål, for det meste. Avhenger litt fra psykolog til psykolog, men det er slik jeg har opplevd det.

Den første timen kommer til å gå med til omtrent det samme som legetimen, men da bør du gå dypere og gjerne ha med en punktvis liste. I timene som følger kommer psykologen til å gå gjennom problemene dine, og få deg til å snakke deg gjennom det selv. Ved å sette lys på mønstre og tankebaner kan h*n hjelpe deg å finne årsaken og grunnene til at du føler slik, og hjelpe deg hvordan du skal komme ut av det.

Hvor mye det hjelper kommer ann på deg selv, du må være innstilt på å hjelpe deg selv, fordi psykologen skal "kun" hjelpe deg med å innse og forstå hva roten til problemene dine er, og guide deg til hvordan du kan bli bedre. Noen blir bedre bare av å få snakke med noen som er objektive og ikke dømmer, andre trenger hjelp til "tankeendring". Alt avhenging av hva slags problemer man har og hvor dypt de sitter.

Jeg pleide å være der en gang i uka, men hvor ofte du kommer bestemmer du selv sammen med psykologen.

Det kan godt hende du bare trenger to-tre timer sammen med psykologen, eller noen måneder med behandling. Det er umulig å si på forhånd. Men uansett: Det er INGEN skam i å gå til psykolog, bare så det er sagt

[Gjest Stjernedryss]

Det er jo egentlig ingen andre som kan fortelle deg om du bør gå til psykolog eller ikke. Spørsmålet er vel om du synes at du har det ok i dag, eller om du trenger å forandre på det. For meg høres det ut som du ønsker å få det bedre og psykolog er da absolutt ingen dum ide. Som det er nevnt tidligere her er det ingen skam å gå til psykolog og du trenger absolutt ikke å komme med "løkka rundt halsen". Etter store problemer i ungdoms-og voksentiden begynte jeg til pykolog. Plutselig fikk jeg snakket om ting jeg aldri hadde fått snakket het ut med noen om før. Jeg har jo alltid vært ganske innesluttet og stengt inne problemer, og når jeg først prøvde å snakke med noen om problemene mine ble jeg ofte avfeid og jeg fikk liksom ikke den forståelsen jeg trengte. Jeg følte meg 10 kg lettere etter jeg hadde gått til psykolog, og jeg ble mye mer åpen etter den tiden.

[Gjest Gjest_Betty_*]

Det er rart, når jeg nevner til venner at jeg kunne tenke meg å gå til psykolog så ler de det nesten bort: Jeg har da så god kontroll på meg selv, det er vanlig å ha noen blåmandager i ny og ne osv osv.

Som nevnt vet ofte ikke folk hvordan de skal reagere når det blir snakk om psykolog og psykiske problemer. Noen tror kanskje det er en fornærmelse å si at "ja, du kunne nok ha godt av å gå til psykolog".

Dessuten er det jo ofte sånn at man ikke alltid viser den aller mest sårbare siden sin til alle. Jeg har slitt med en del depresjon litt til og fra de siste årene. Dette er ting jeg har vært åpen om overfor familie og venner, men jeg har ikke akkurat grått på skulderen deres og røpet mine innerste tanker og følelser. Familie og venner ser på meg også som en person med full kontroll og masse ressurser. Men de ser meg ikke når jeg ligger under dyna og gråter så det kjennes ut som om hjertet skal briste. De ser ikke hvor mye energi hverdagslige og enkle ting krever av meg. Jeg har blitt verdensmester i å holde maska, smile pent og si at alt går bra, og at det som kanskje ikke er så bra akkurat nå sikkert blir veldig bra om ei kort stund. Da er det ikke så lett for de rundt meg å skjønne hvorfor jeg trenger psykolog eller hvorfor jeg ikke klarer å jobbe. Husk at uansett hvor åpenhjertig man er om sitt eget liv, så er det ingen andre enn du selv som virkelig VET hvordan du har det.

[Gjest ts]

Takk for svar, Grafica og Stjernedryss. Og gjest, vet akkurat hvordan det er.

Jeg har vel lett etter 'normalen', hvordan folk flest har det følelsesmessig og i hodet sitt. Men en normal finnes vel ikke, og jeg skal ta turen til en psykolog.

Jeg vet jo innerst inne at det kommer til å hjelpe meg:) selv om jeg til tider kan mene at jeg har nok selvinnsikt til å klare meg selv... men selv om jeg ser mine egne problemer så betyr det jo ikke at jeg klarer å løse dem på egenhånd.

Dere som har panikkangst, hvordan er det? Og utløses det av noe spesielt? Og hvor ofte? Er det helt irrasjonelt?

Mase, mase

[Gjest Bolledeig]

Angst oppleves veldig forskjellig fra person til person. Man kan ofte få en veldig sterk reaksjon første gang, fordi man ikke skjønner hva som skjer (man får fysisk ubehag) og dette forsterker selvsagt alt. Mange lærer seg å kjenne igjen symptomene, slik at man kan stoppe alt når det begynner, puste dypt og gå det til å gå over rimelig kjapt. Men igjen, individuelt.

For noen kan det komme som lyn fra klar himmel, for andre blir det utløset av spesielle ting, feks skremmende/stressende situasjoner etc. Det finnes ingen "fasitsvar" på dette.

Det er også en del ting som kan forverre slike ting, f.eks. mye kaffe, alkohol, røyking (faktisk), søvnmangel etc.

[Gjest Sisu]

Hei TS!

Jeg har selv diagnosen panikkangst og har gått til psykolog, i tillegg til at jeg bruker en medisin som heter Efexor. Har det ganske bra nå,selv om jeg har noen små tilbakefall innimellom vet jeg at det går over og at det ikke er farlig!Anbefaler deg å bestille time hos lege, som mange andre har skrevet her. Det som kan være lurt, er å sende h*n et brev før timen der du skriver nøyaktig hvordan du har det, hva du går og sliter med osv. Da er dere begge godt forberedt, og du slipper å bruke mye av timen på å fortelle hvorfor du er der. Du vet, det er ingen som kan stille en diagnose over nettet... Og poenget med å gå til legen er jo å finne et opplegg som passer nettopp for deg.

Lykke til, håper det går seg til!