Min datter er redd for "Blodige Maria"

[Miss Puddel]

Da jeg var barn var jeg vannvitig mørkredd. Så mørkredd at jeg hadde problemer med å sove, jeg turte ikke gå og legge meg alene når vi var hos besteforeldre, ikke gå alene i kjeller etc. Og å være alene hjemme var forferdelig! På den tiden var jeg alene hjemme en time før jeg gikk på skolen,og da satt jeg på rommet til broren min, siden det var nærmest utgangen, og fulgte vekselvis med på klokka for ikke å komme for seint, og vekselvis med på døren, for å kunne stikke av hvis noe skummelt skulle komme inn...

Det som ga meg mot til å tørre alt det jeg ikke turte før var at jeg fikk hund. Da var jeg jo aldri helt alene, og hunden passet jo på meg!

Kanskje det hadde vært en ide for dere?

[Gjest Kanel]

Jeg blir overrasket over at du får "kjeft" for ikke å ha skaffet all mulig profesjonell hjelp. Er det virkelig slik at enhver skrekk eller fobi på død og liv må diagnostiseres og institusjonaliseres?

Alle barn skremmer hverandre, og alle har vel en eller annen ting som de er redde for. Sykeliggjøringen og kompliseringen av dette må da nesten gjøre vondt verre!

Fobier kan være grusomme å leve med, men er relativt enkle å kurere i de fleste tilfeller. Uten behandling vil fobier ofte forverre seg heller enn å bedres. Det er derfor lurt å søke hjelp dersom fobien er til plage i hverdagen. Jeg vil ikke si det er en sykeliggjøring å skaffe enkel hjelp for et problem som kan være ganske stort for de som opplever det. I mine øyne blir dette litt som å si at det er sykeliggjøring av influensa å ta antibiotika.

[Gjest AnonymBruker]

Og her trodde jeg blodige maria var et dårlig navn for mensen

[Genesis]

Vi drev med dette når jeg var yngre også. Vi slo av lyset, og stirret inn i speilet med store øyne. Etterhvert dannet det seg noe som lignet et ansikt i speilet. (Har sikkert noe med lys som reflekteres eller noe, kan ikke fysikken bak)

[Mir]

Jeg husker da jeg var på den alderen hadde også noen skremt meg med Bloody Mary, og jeg var selv livredd for speil og det å være alene. Tenkte ofte på det når jeg skulle sove, og ville ikke ha speil på rommet. Kun små håndspeil.

Det var ei jente i klassen min som sa at hun "kontaktet" Bloody Mary ofte, hun var ikke helt god, men det var slik det spredte seg.

Endret 30. juni 2010 av Mir

[Jens]

Uff, stakkars jenta di. Er også redd for speil i mørket, og kan tenke meg hvor fælt hun må ha det. Men, mange her sier at hun må få proff hjelp. Hvordan skal man kunne kurere denne angsten her egentlig??det skumle bildet sitter jo i hodet, og vil jo ikke forsvinne??

[Gjest anonym]

Lurer i mitt stille sinn på hvilken kompetanse en helsesøster på en skole har til å ha "samtaler" med barn om slike redsler som det du nevner...Hva går liksom de "samtalene" ut på?

Et barn i vår familie fikk en frykt for å få se varulver i en skog der vi bor, etter å ha sett en film sammen med noen venner i en bursdag på høsten et år. To samtaler med en psykolog, når problemet ble oppdaget den vinteren, var nok til å løse floken. Gutten sluttet å engste seg og sluttet å speide etter noe inne i skogen, som han visste at ikke var farlig uansett fordi det ikke eksisterer annen enn i eventyr.Det var altså to ganger tre kvarter med en psykolog som skulle til.

Men her har helsesøster på skolen altså holdt på i to år... Mulig at hun ikke vet hvordan man bryter opp redsel til biter som kan "avsløres som tydelig oppdiktet og falskt" så frykten løser seg opp...

Nå har jo denne jenta levd så lenge med denne fantasien om "Blodige Maria" at jeg vil tro helsesøster ser på det som et problem denne jenta bare har og kan hende tar helsesøster det ikke særlig seriøst av den grunn...Pluss at fantasien om "Blodige Maria" har fått boltre seg fritt i din datter hode i lang tid.

Jeg ville ikke brukt mer tid på samtaler hos helsesøster uten å vite hvilken plan helsesøter har for å bli kvitt denne frykten...

Hun må jo kunne fortelle dere hvordan hun har tenkt å få frykten til å gi seg.

Å samarbeide med skolen? Hvilken effekt skal det ha når jenta står på badet hjemme hos seg selv eller en venninne om kveldene?

Hva består det samarbeidet med skolen i?

Jeg tror ikke at enkelte som har svart i tråden skal kimse for mye av å snakke med psykolog. Det handler ikke om å få en diagnose. Det handler om å kvitte seg med en tvangstanke om at et spøkelse skal vise seg i et speil når som helst, og skremme vannet av deg... Og kognitive øvelser hjelper overraskende bra. Mye bedre å prøve dette , og heller betaløe litt til en privat terapeut, enn å la barent sitt gå omkring å få frysninger på ryggen av frykt for blodige jenter i speilbilder...

[Gjest AnonymBruker]

Når jeg var på den alderen (8-9 år siden), kalte vi henne for "svarte Maria"

[Shopoholiker]

Jeg husker godt historin om blody mary. Når jeg tenker på det i en alder av 20, får jeg litt frysninger. Hadde aldri turt å ta den reglen forann ett speil.

Jeg synes at det høres ut som en god ide, som mange har nevnt her, å sende henne til en sykolog. Jeg har slitt med edderkopp fobi siden jeg var rundt 8-10. Så i over 10 år nå, og det blir bare værre for hvert år som går! Har tenkt å skynde meg til en sykolog, men grunnen til at jeg har utsatt det, er nettopp fordi jeg er redd for å måtte se eller ta på en edderkopp...

Men hvis din datter har det med blody mary som jeg har det med edderkopper, ville jeg dratt til en sykolog, for det kan hende at det bare blir verre, hvis det får brygge seg mer og mer i hodet hennes.

[Timian]

La jenta få samtale med en psykolog! Kanskje har det samme effekt som for familimedlemmet til anonym gjest over her?

Jeg har også slitt med angst etter å ha sett en skikkelig skummel film da jeg var liten. Jeg har forsåvidt "behandlet" angsten selv, men den har altså vært til stede fra jeg var kanskje 10-12 til jeg var godt over 20! Og jeg var ikke på langt nær så redd som jenta di er!

Nå som jeg er voksen er jeg ikke i tvil om at jeg ville fått det behandlet om jeg kunne den gangen! Min mor nevnte faktisk en gang at jeg kanskje burde snakke med noen etter at jeg fortalte om en episode jeg hadde som liknet et angstanfall!

Ja, jeg burde snakket med noen! Jeg synes ikke man skal være så redd for psykologer! De er et slags verktøy for god helse på lik linje med leger, fysioterapeuter ol. Den mentale helsen er vel like viktig som den fysiske?

[Guido]

Jeg er 24 år og kan ikke huske sist jeg så en skrekkfilm ( må ha vært ca 15-16 års alderen ).

Har alltid vært mørkeredd, men etter å ha unnlatt skrekkfilmer i så mange år, har det de senere årene avtatt litt, om ikke annet. Uten skrekkfilmer, ingen 'skumle bilder' i hodet å fantasere om. Puh! Skrekkfilmer er ikke min gode venn.

Var kanskje ikke så mye til hjelp dette innlegget, men..

[einna]

Lillesøsteren min var utrolig redd for noe hun kalte "pølsenesen" da hun var ca 3-4 år (vi fant aldri ut hva det var, men mistenker at det var den gamle damen i reveenka som sitter fast med nesen i en huggestabbe).

Det som hjalp henne var å ta et oppgjør med skrekken. Da pølsenesen visstnok gjemte seg inni et skap, "skjøt" jeg det med en lekepistol, og så ble det til en pastilleske som vi kastet ut vinduet. Etterpå kommenterte hun noen ganger at pølsenesen var skummel, men at nå var den dø, men hun var ikke redd lenger.

Nå er riktignok datteren din eldre da, men tenkte jeg kunne dele historien uansett, kan jo hende du kan trekke noe ut fra den.

Ellers slenger jeg meg på anbefalingene om psykolog.

[Gjest AnonymBruker]

8åring som også var redd for noe som minner om bloodymary.

Det vi gjorde her,som jeg ikke anbefaler ts ettersom det høres ut som barnet til ts er mer sårt,

steppet inn på badet,sa disse "fæle,manendes tingene" som skulle gjøre at djevelen kom frem.Barnet var redd ja,men både mor og far var med og støttet og trøstet.Barnet fikk da selv oppleve at ingenting skjedde! Ingenting! Og h*n ble faktisk flau etterpå da det gikk opp for h*n at dette bare var tull.

[Sugerøret]

Vi drev med dette når jeg var yngre også. Vi slo av lyset, og stirret inn i speilet med store øyne. Etterhvert dannet det seg noe som lignet et ansikt i speilet. (Har sikkert noe med lys som reflekteres eller noe, kan ikke fysikken bak)

Det dannes ingenting faktisk, men det du "ser" er din egen hjerne som fantaserer.Redsel er en fantastisk ting egentlig.En tenker på ting,blir redd,danner et bilde.Så utfører du en ting inne på et mørkt rom,stearinlys og snurrer rundt 3 ganger mens du sier bloody mary,bloody mary bloody mary.

Frykten er så sterk at hjernen spiller deg et puss.

Og ja da,jeg var redd mary selv inntil jeg og mamma testa det ut.

[Antlers]

Det dannes ingenting faktisk, men det du "ser" er din egen hjerne som fantaserer.Redsel er en fantastisk ting egentlig.En tenker på ting,blir redd,danner et bilde.Så utfører du en ting inne på et mørkt rom,stearinlys og snurrer rundt 3 ganger mens du sier bloody mary,bloody mary bloody mary.

Frykten er så sterk at hjernen spiller deg et puss.

Og ja da,jeg var redd mary selv inntil jeg og mamma testa det ut.

Det er sant. Det er nettopp derfor jeg er litt skeptisk til eksponeringsmetoden, hvor man utfører ritualet for å vise at ingenting skjer. Om det faktisk skjer noe (eller man tror det gjør det) kan jo angsten bli dobbelt så stor. Hva om man står der med stearinlyset, og det plutselig blåser ut? "Bare litt trekk" tenker vi voksne, mens det for barnet kan bli et bevis på at det virkelig er noe der.

Da jeg var barn moret vi oss med å stirre i speilet på nært hold i dunkel belysning, og når man sitter slik en stund og stirrer, er det akkurat som om ansiktet forandrer seg og blir mer og mer groteskt. Det var ganske skummelt da, og jeg følte selv at det var noe overnaturlig som skjedde. I dag vet jeg at det er helt normalt, og om jeg stirrer lenge nok i speilet på kloss hold blir ansiktet fortsatt ugjenkjennelig, men siden jeg i dag vet hvorfor dette skjer, ser jeg bare på det som en harmløs optisk illusjon.

Psykolog kan absolutt være en god idè, om det blir for vanskelig å hanskes med på egenhånd. Det er naturlig at barn er redde for mye rart, og som regel går det over. I perioder var jeg svært mørkredd, og da sov jeg med nattbordslampen på, selv om jeg syntes det var ganske flaut. Mamma satt ikke ved sengen min, men jeg visste jeg bare kunne rope på henne om noe skulle skje, og det var jo også en liten trøst. Det som er viktig er å skille mellom et barns naturlige redsel for det overnaturlige, og hemmende angst. Synes heller ikke noe om å fore angsten. Om barnet f.eks synes speil er så skumle at de må dekkes over med tøy, javel - greit nok. Men det øyeblikket vi begynner å dekke over speil for å skåne barnet - da forer vi angsten. Det er en vanskelig balansegang mellom små ting som kan gjøre redselen lettere å takle og ting som bekrefter ovenfor barnet at det faktisk er noe å være redd for.

Endret 3. juli 2010 av Antlers

[Gjest la flaca]

Noen mennesker har litt mer angst i seg enn andre og det kommer til uttrykk på forskjellige måter. Å snakke med en fornuftig fagperson om det kan sikkert være lurt, da blir det litt mindre farlig etterpå.

Jeg var utrolig plaget med redsel for ting da jeg var liten. Var redd for å være alene hjemme, mørket, edderkopper, spøkelser, redd for å gå på do (slanger i toalettskåla), redd for å bade i badekaret - u name it. Ikke gav det seg nevneverdig da jeg ble voksen heller. Skal jeg ned i kjeller'n på kveldstid eller på do når det er mørkt i huset må jeg ha med hunden. Ble nærmest kurert da vi fikk hund. Men jeg tør fremdeles ikke bade i badekaret vårt, eller vaske opp hvis det er så mye skum på vannet at jeg ikke ser hva er nedi der.

Skulle nok hatt hjelp da jeg var liten jeg óg.

[Gjest Krizzy]

Jeg var og redd Bloody Mary. Vi ble lært opp til å si bloody mary tre ganger foran speilet, og hvis vi gjorde det dukket hun opp. Jeg prøvde ikke dette før i "voksen" alde, og ingenting skjedde. Allikevel ligger det noe i meg et sted og murrer angående speil og bloody mary.

Vandrehistorien!

Til TS: Jeg visste ikke at den var så kjent i Norge. Håper du får ordnet med noe hjelp til barnet ditt. Det er ikke bra å gå rundt med redsel for ting.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv, men husker jeg leste en annen tråd her inne som handlet om mørkeredsel og hysterisk redsel for å sove alene. Det forundrer meg stort hvor ulike svar som kommer i ulike tråder, uten at jeg har studert så nøye om det er de samme som svarer, da

I den andre tråden var det sterk og nesten unison enighet om at det viktigste var at de voksne var tydelige på at det ikke var noe å være redd for. En skulle ikke "gå med på" at det var noe å være redd for. Hvis en gjorde det, var det et tegn på at det var barnet som hadde styringa i hjemmet, noe som selvsagt ikke er akseptabelt. Så vidt jeg husker var det enighet om at dette var noe en måtte ordne opp i selv.

Jeg ser ingen prinsippiell forskjell mellom disse trådene.

Slik svarene er i herværende tråd, ser det ut som at det er enighet om at profesjonell hjelp er helt essensielt. For meg virker det å være stikk i strid med rådene i den andre tråden. Jeg tror at jo mer oppmerksomhet en vier problemet, jo reddere blir barnet. Å oppsøke psykolog for dette er jo en slags aksept av at speilet virkelig er noe å være redd for.

[Lvly]

Æsj, husker jeg var livredd selv da jeg ble fortalt om den historien da jeg var yngre. Det værste var at vi var en jentegjeng som gikk foran et speil og "påkalte" henne også... Husker jeg var livredd. Har fortsatt litt noia for speil, men ikke så ille at det ikke kan leves med. Jeg ville tatt henne med til en psykolog ja, og for guds skyld, IKKE la henne se skrekkfilmer før hun blir eldre. Jeg så Final destination da jeg yngre, turte ikke være i mørke rom LENGE etter det.. Uff..

[Gjest Gjest]

Jeg tror at jo mer oppmerksomhet en vier problemet, jo reddere blir barnet. Å oppsøke psykolog for dette er jo en slags aksept av at speilet virkelig er noe å være redd for.

Vet du hva en psykolog er? Det å oppsøke psykolog er ikke som å akseptere at speilet er farlig, det er å anerkjenne at dette ser ut til å ha fått utvikle seg til en så alvorlig angst at jenta trenger profesjonell hjelp. (Akkurat som at om en går til psykolog for sosial angst er ikke det å akseptere at det er god grunn til å ha angst i sosiale situasjoner, det er å anerkjenne at en trenger hjelp.)