MÅ man like barn?

[Gjest Gjest]

Hadde ingen interesse for barn inntil jeg var i slutten av 20-årene. Men da jeg var rundt 27 var det som om det gikk et lite lys opp for meg, at kanskje det å lage barn kanskje er noe jeg og samboern min også burde gjøre. Jeg var vel bare litt seint utviklet. Rart, men klisjeen om at det å få barn forandrer deg er helt sann.

At folk forandrer seg når de får barn har jeg lagt merke til, ja. Men om det er til det bedre alltid, kan diskuteres

Når jeg ser nesten hvilke som helst barn blir jeg enda sterkere i min overbevisning om å ikke få noen selv. Og den blir enda sterkere når jeg ser diverse foreldre oppfører seg rundt avkommet. Men det betyr jo ikke at jeg forventer at de som ønsker å få barn skal slutte å få det. Bare at man respekterer de som ikke vil ha (og står ved det) på samme måte, det er ikke så mange av oss at vi setter menneskehetens fremtid i fare på noen som helst måte

[Gjest Gjest]

hei..

hvorfor ska man bli sett ned for å velge å ikke ha barn..? Er det ikke bedre å innse sine begrensinger/ønsker etc... det finnes nok dårlige foreldre der ute ..

[Vera Vinge]

Som flere har påpekt allerede, så syns jeg det er like rart å si at man ikke liker barn, som å si at man ikke liker eldre, tenåringer, middelaldrende kvinner osv. Det er helt lov selvsagt, men jeg syns det er rart at man ikke liker en hel gruppe med individer. Samtidig kan jeg forstå at bråket som ofte følger med, kan avskrekke. Jeg håper likevel bare at man klarer å oppføre seg pent mot barn, selv om man ikke liker dem. Noe av det mer irriterende jeg ser, er voksne som kjefter på eller er sure mot fremmede barn uten god grunn, kanskje bare fordi de er barn.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg liker ikke eldre heller jeg, med enkelte unntak

Joda, jeg behandler nok barn med respekt og den eneste jeg kan kjefte på er niesa mi (men så er hun da også det eneste barnet jeg har møtt som jeg liker). Men jeg oppsøker ikke barn, og jeg vil helst slippe at de oppsøker meg, og det mener jeg rett og slett er noe foreldrene må lære dem opp til.

Tiltross for dette smilte jeg pent til den lille jenta på 3-4 år som la varer opp i posen min på butikken med de ekle fingerne sine (som jeg ikke vet hvor har vært) uten å ha spurt og uten en forelder i nærheten. Jeg sa til og med takk for hjelpen! Tror nesten jeg er en helgen av noe slag jeg

[girlypai]

guuuud hvor glad og heldig jeg føler meg nå, for at jeg får oppleve indre glede og omsorg samt ha barneteket når jeg ser et lite barn!

full respekt til de som ikke er spessielt begesitret for barn, men jeg må sannelig si at jeg føler meg heldig som får oppleve denne overvelmende følelsen.

[Gjest Gold]

Å ikke like barn, er politisk ukorrekt. Kvinner som sier at de ikke ønsker seg barn er enten kalde, kyniske og egoistiske eller altfor opphengt i egne ambisjoner, karriere og prestisje. I alle fall virker det slik på ganske mange småbarnsmødre. Med en gang de får avkommet på magen er han eller hun hovedfokus. Noe som i utgangspunktet er vel og bra. Problemet oppstår når noen, (les: ikke ALLE), danser inn i boblen om at de og ungene deres er verdens navle, og at alle andre MÅ føle det på samme måte. Hvis ikke er de helt unormale, lizzm!!!

Det er ikke sjelden en hører følgende kommentarer fra nybakte mødre "Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte meg uten barn, altså." "Dette er det beste som har hendt meg. Jeg var utrolig umoden da jeg sa at jeg aldri ønsket å få barn."

Supert at de har funnet en vei som føles riktig, men det er ikke alle som tenker på samme måte. Personlig føler jeg ikke spesielt sterkt for å få barn akkurat nå. Jeg er riktignok knappe tjue år gammel, men likevel, jeg kan ikke se for meg at det kommer til å endre seg med det første. Jeg kan selvfølgelig se noen unger jeg synes ser søte ut, men det er ikke sånn at hjertet omtrent hopper ut av kroppen hver gang en toåring kommer tassende mot meg.

Jeg fordømmer ikke kvinner som velger å få barn. De aller færreste gjør det. Av samme grunn synes jeg det blir feil å dømme motsatt vei.

[Miau]

Jeg er 28, og ønsker absolutt ikke barn. Dermed ikke sagt at det ikke kan forandre seg.

Jeg er ikke spesielt opptatt av barn, selv om jeg kan ikke si at jeg direkte misliker de heller. Jeg forholder meg svært lite til barn. Og desverre er de barna jeg eventuellt forholder meg til i ny og ne ganske plagsomme, av typen som slår, biter, kaster mat og er skikkelige bajaser. Jeg synes det er vanskelig å oppfatte det barnet som søt og sjarmerende. Derimot var jeg (og er selvfølgelig nå som han er voksen) glad i min mye yngre bror da han var liten, og var mer glad i barn generelt da jeg var i tenårne.

[Gjest Gjest_Gurimalla_*]

Jeg var snill og stille, og ble etterhvert mobbet for det.

(Men hater heller ikke barn, jeg bare vil ikke ha noen selv og unngår dem så fremt jeg kan.)

Det er vel egentlig der det ligger for mange barnemislikere, vil jeg tro. Mangel på sosial selvtillitt og redsel for å takle den lederrollen man naturlig har som voksen i forhold til barn. Slik sett skjønner jeg godt at barn, med sin usminkede direkthet, fremstår som skremmende for sosialt usikre voksne individer.

[Gjest Gjest]

Det er vel egentlig der det ligger for mange barnemislikere, vil jeg tro. Mangel på sosial selvtillitt og redsel for å takle den lederrollen man naturlig har som voksen i forhold til barn. Slik sett skjønner jeg godt at barn, med sin usminkede direkthet, fremstår som skremmende for sosialt usikre voksne individer.

Her tar du nok feil. Kanskje fordi du selv liker barn og barn er en stor del av din hverdag (kanskje jobber du i barnehage) og vil tilskrive deg selv større sosiale ferdigheter enn de som ikke deler synet ditt på hvor fantastiske barn er (som kanskje har større sosiale ferdigheter enn deg når det kommer til voksne mennesker) ?

For flertallet av de som ikke liker barn handler det ikke om at man selv er sosialt usikker. Det handler vel tvert om at man foretrekker tilbringe tid med noen som er på samme voksne sosiale og intellektuelle nivå som en selv. De fleste av de jeg kjenner som ikke liker barn (og de er det mange av, både menn og kvinner), har overhodet ingen sosiale problemer eller problemer med å figurere som ledere i ulike situasjoner. Det folk misliker ved barn er ikke nødvendigvis at deres direkthet er skremmende, men heller at den er slitsom og det er å foretrekke å være sammen med voksne reflekterte mennesker som ikke hele tiden stiller dumme spørsmål eller har en oppførsel som er langt under ens eget nivå.

Jeg synes ikke en person med asperger syndrom er skremmende, selv om en person med asperger kan være veldig direkte. Det at jeg ikke synes han/hun er skremmende, betyr ikke at jeg likevel liker å være sammen med en person som mangler sosiale koder. Jeg foretrekker å være sammen med mennesker man slipper bruke unødvendig tid og krefter på å forklare selvsagtheter både mht. oppførsel og generell kunnskap.

[Gjest cruella deville]

Jeg liker heller ikke barn.

En av grunnene er nok at jeg er vokst opp uten barn rundt meg, så jeg er vel litt usikker på hvordan de skal behandles og snakkes til osv.

Men hovedgrunnen er at jeg rett og slett ikke synes de er interessante. Når man ikke synes de er søte eller at barnlige utsagn og refleksjoner er noe morsomt, så sitter man igjen med et dumt, lite menneske. Jeg synes det går an å generalisere her, for det er jo bare naturlig at barn ikke er like mentalt utviklet som voksne.

I beste fall er barn altså totalt uinteressante, og i verste fall (som er ganske ofte) så er de i tillegg uspiselige. Bråkete, skitne, masete, frekke, innpåslitne osv.

Typisk nok så elsker barn meg, jeg har vært i et par situasjoner hvor jeg har blitt tvunget til å leke med barn i evigheter. Og foreldrene synes jo det er SÅ søtt at ungen løper etter meg og absolutt skal sitte i fanget mitt hele tiden, imens jeg synes det er et rent helvete. Jeg mener selvsagt man skal behandle barn med respekt, men i de fleste tilfeller så holder jeg maska pga foreldrene, ikke barnet! Føler ikke jeg kan si at jeg misliker ungen deres liksom..

Hvordan takler dere andre slike situasjoner? Jeg pleier å si nei når folk spør om jeg vil holde en baby, det er vel OK. Men føler det er et skritt lengre å be dem om å holde barnet sitt langt unna meg.

Så jeg har unngått en del sosiale situasjoner hvor det er barn i bildet. Jeg gidder IKKE å dra på besøk til folk bare for å underholde ungen deres, jeg hater å sitte på kafé/restaurant når alt dreier seg om å mate snørrungen og å dra på ferier og slikt sammen er i hvert fall totalt uaktuelt.

[Xtra_lilje]

Cruella de Ville - kunne ikke sagt det bedre selv:)

[Gjest Tigress]

Det er vel egentlig der det ligger for mange barnemislikere, vil jeg tro. Mangel på sosial selvtillitt og redsel for å takle den lederrollen man naturlig har som voksen i forhold til barn. Slik sett skjønner jeg godt at barn, med sin usminkede direkthet, fremstår som skremmende for sosialt usikre voksne individer.

Nei, det er i alle fall ikkje slik for meg, eg berre finn ungar uinteressante. Cruella Devilles innlegg skildrar det heile veldig godt.

[Raven Emerald]

Jeg er ikke så voldsomt begeistret for andres barn. Jeg er veldig glad i mine barn, men de er ikke bare mitt eget kjøtt og blod, de er også oppdratt på en måte jeg selv finner akseptabelt. Noe andres barn selvsagt ikke er. Det er jo ikke jeg som har oppdratt dem..! (Det betyr ikke at jeg tror alle mener at MINE barn er utpreget veloppdragne, selv om de generelt oppfører seg pent blant folk)

Enkelte barn er bare direkte ekle. Jeg tror jeg nevnte det for en venninne en gang (en som er kjempeglad i barn), at jeg syntes Tjorven var fryktelig. Jeg syntes det som barn, og jeg synes det nå. Sånne unger vil jeg ha på trygg avstand. Respekt for dem eller ikke, enkelte mennesker, voksne som barn, trykker bare på ALLE de feile knappene mine. Men jeg var visst fæl da... Jeg kan bare ikke for det, jeg finner enkelte barn direkte frastøtende (Samme med voksne, altså, men denne tråden gjelder jo barn). Da SÆRLIG sånne Tjorvener.

Er jeg veldig sær? :klø:

[Gjest StockDama]

Tjorven er en av de værste barnetv figurene du kan finne...unger som det har jeg ingeting til overs for =D

Så støtter deg på den.

[Raven Emerald]

Takk for det. *Puster lettet ut*

Venninnen min syns Tjorven var SØT, tenke seg til. *Grøsser*

[Cata]

Sier meg også enig med cruella deville.

[Mamma1]

Tjorven var jo bare ekkel---