MÅ man like barn?

[Gjest Gjest]

Ja man må like barn, ellers så

er det noe galt med deg!

Neida, man må ikke like barn. Jeg er ikke så veldig begeistret for andres unger jeg heller, men det finnes unntak.

Men jeg pleier å gi barnet en sjanse, akkurat som andre folk. Ikke bare avspise de med at de er håpløse fordi de er barn. Folk som sterkt misliker barn mener jeg har et problem, hva er grunnen? Barn er jo veldige impulsive og har ikke hemninger og kan derfor være slitsomme og uforutsigbare.

Det er helt greit med at noen ikke liker barn, men hadde vi alle vært sånn så hadde vi hatt ett problem.

[Gjest Ikke_så_keen]

Jeg er som TS, ikke så glad i barn. Men behandler da dem med respekt og høflighet; og kan fint sette pris på de ulike personlighetene barn har. Men jeg har like fullt ikke særlig lyst på egne barn, og jeg dåner ikke når jeg ser et nyfødt nurk. Det jeg ikke liker, er at det forventes at alle synes barn er det mest fantastiske i verden og at alle ønsker seg egne.

[Gjest Tigress]

Nei, ein må ikkje like ungar.

Eg synst dei kan vere ok på bilete eller på tv med lyden av.

[Lise_]

Det er lov å ikke like barn

jeg kunne ikke fordra dem før, og nå har jeg faktisk lyst på. Trenger en mann først, men...

[Gjest Gjest]

Det er det jeg også tror er mye av problemet, det at så mange FORVENTER at man bare skal forgude barn. Alle barn, uansett. Det er forkastelig. Hva tenker de med? Hva er det med dem som ser ned på de som ikke liker barn?

Og hvorfor er de ikke inne i denne tråden og diskuterer?? Jeg vil gjerne høre hva de tenker!!

[Gjest Gjest]

Man må ikke like noen som helst. Jeg har full forståelse for at noen ikke liker barn - jeg var slik selv før jeg fikk mine egne.

Men å behandle barn og andre mennesker med respekt bør man kunne forlange.

Enig. Barn kan være vanskelige å forholde seg til også om man ikke kjenner dem, når man ikke er vant med unger er det ikke alltid så lett å peile seg inn på nivå språklig og mentalt. Og for noen er de rett og slett ikke så interessante å snakke med. Selv liker jeg barn jeg har en relasjon til, slektninger og venners barn, men jeg lar meg av og til irritere over barnevogner, skrikerunger og trassige unger jeg møter ute. Personlig liker jeg vel små barn bedre enn tenåringer som jeg ikke helt skjønner poenget med Da jeg var liten passet jeg aldri barn, og er nok ikke det folk beskriver som en omsorgsperson, men jeg har blitt mer glad i barn etter hvert som folk rundt meg får unger. I mange år har jeg ikke hatt noe særlig ønske om egne barn, men det har vel kanskje forandret seg det siste året.

Likevel - det er viktig å behandle dem med respekt (og heller unngå endel situasjoner). Man kan ikke skyfle unna eller være frekk og nedlatende mot noen bare fordi de er barn - og man gjør kanskje mer skade ovenfor et barn enn en voksen man behandler dårlig.

[alicia2]

For min del er det egentlig ikke så lett å FORSTÅ at noen ikke liker barn;spesielt ikke når det blir så "til de grader" enkelte tydeligvis misliker barn. MEN,det betyr IKKE at jeg ikke kan respektere disse personene(altså synspunktet deres på barn). Derimot-hvis en misliker barn så sterkt at en på en eller annen måte behandler dem lite pent/nedlatende/respektløst -you name it-DET får jeg problemer med å takle...

Selv har jeg alltid elsket barn,men- det hender selvsagt at det kan være et og annet barn en ikke greier like såå lett...

Vi må nok bare godta at alle er forskjellige,men å ha en fin oppførsel ovenfor barn i alle aldre uansett- syns jeg vi kan forlange.

[Gjest Gjest]

Selvsagt må man ikke like barn. Det jeg stusser på er at det er flere her inne som sier de også følte det sånn - helt til de fikk egne barn! Hvorfor i all verden fikk dere barn da? Nå vet jeg i hvert fall hvem som har skylden for at folk aldri kan gi seg med "du forandrer mening når du får egne"-gnålet

Men seriøst: Dere mener vel at dere forandret mening, og så bestemte dere for å få barn? Eller mener dere virkelig at dere mislikte barn, men bestemte dere for å gå gravide i 9 mnd, føde og oppdra et barn i 18 år, bare tilfelle dere skulle komme til å like det?

[Gjest Elastica]

Men seriøst: Dere mener vel at dere forandret mening, og så bestemte dere for å få barn? Eller mener dere virkelig at dere mislikte barn, men bestemte dere for å gå gravide i 9 mnd, føde og oppdra et barn i 18 år, bare tilfelle dere skulle komme til å like det?

For meg kom lysten på barn snikende selvom jeg ikke syntes unger i sin alminnelighet var så veldig sjarmerende. Det var ikke sånn at jeg tenkte at det å få unger betydde at man forholder seg til egne barn slik man forholder seg til hvilkensomhelst unge.

Det er en mye større helhet enn det. Desstuen er det ikke sånn at de er tre år, snørrete og trassige resten av livet. Selvom det av og til føles sånn.

[Gjest Tigress]

Eg på mi side kan ikkje heilt skjøne at nokon kan like ungar - eg meiner, dei er då heilt uinteressante! Og bråkete også.

[Gjest Elastica]

Eg på mi side kan ikkje heilt skjøne at nokon kan like ungar - eg meiner, dei er då heilt uinteressante! Og bråkete også.

Mange av dem er da ustyrtelige morsomme!

Men du er kanskje ikke barnslig og leken?

[Gjest Tigress]

Mange av dem er da ustyrtelige morsomme!

Men du er kanskje ikke barnslig og leken?

Eg har aldri truffe ein artig unge.

Eg er nok ein utruleg trist og keisam person utan sans for humor.

Endret 11. september 2008 av Tigress

[Gjest Elastica]

Eg er nok ein utruleg trist og keisam person utan sans for humor.

Men jeg vil fremdeles fastholde at det finnes mange morsomme unger med humor.

[Gjest Tigress]

Men jeg vil fremdeles fastholde at det finnes mange morsomme unger med humor.

Det er klart, eg kan ikkje utelukke at dei finst sjølv om eg aldri har truffe nokon. Det er litt som med Gud - eg kan ikkje seie visst at han ikkje finst sjølv om eg ikkje har truffe han eller sett han. Men det er klart, over tredve år utan verken Gud eller artige ungar, og håpet svinner. Eg får vel kalle meg agnostikar i båe spørsmåla, trur eg...

[Gjest Gjest]

Barn er ekle. De drite og pisser på seg. Spiser snørr og snø. De har ikke utviklet særlig moralsk sans og kan finne på å lyve og stjele. Det eneste som er verre enn barn er voksne personer som gjør disse tingene.

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Et spørsmål til alle dere vi-liker-overhodet-ikke-barn-folka;

Hvordan var dere selv som barn? Helt uspiselige? Og ble dere behandlet helt grusomt av andre barn?

Bare lurer. Har ikke barn selv, og er ikke alltid overbegeistret for ethvert barn jeg møter, men synes det er merkelig hvor langt enkelte må dra dette barnehatet.

[Gjest Gjest_stella_*]

synes det er merkelig hvor langt enkelte må dra dette barnehatet.

Det har nok mye med å gjøre at debatten ligger på Skråblikk og Generaliseringer og derfor har folk en tendens til å overdrive uten å nødvendigvis stå inne for overdrivelsene.

[Gjest Tigress]

Vel, det er skilnad på å hate born og å ikkje ville ha noko med dei å gjere. Eg hatar ikkje born, men eg vil ikkje ha noko med dei å gjere, på same måte som eg ikkje vil ha noko å gjere med fotball - eg er ikkje interessert.

[Cata]

Et spørsmål til alle dere vi-liker-overhodet-ikke-barn-folka;

Hvordan var dere selv som barn? Helt uspiselige? Og ble dere behandlet helt grusomt av andre barn?

Bare lurer. Har ikke barn selv, og er ikke alltid overbegeistret for ethvert barn jeg møter, men synes det er merkelig hvor langt enkelte må dra dette barnehatet.

Jeg var snill og stille, og ble etterhvert mobbet for det.

(Men hater heller ikke barn, jeg bare vil ikke ha noen selv og unngår dem så fremt jeg kan.)

[Gjest Gjest]

Selvsagt må man ikke like barn. Det jeg stusser på er at det er flere her inne som sier de også følte det sånn - helt til de fikk egne barn! Hvorfor i all verden fikk dere barn da? Nå vet jeg i hvert fall hvem som har skylden for at folk aldri kan gi seg med "du forandrer mening når du får egne"-gnålet

Men seriøst: Dere mener vel at dere forandret mening, og så bestemte dere for å få barn? Eller mener dere virkelig at dere mislikte barn, men bestemte dere for å gå gravide i 9 mnd, føde og oppdra et barn i 18 år, bare tilfelle dere skulle komme til å like det?

Hadde ingen interesse for barn inntil jeg var i slutten av 20-årene. Men da jeg var rundt 27 var det som om det gikk et lite lys opp for meg, at kanskje det å lage barn kanskje er noe jeg og samboern min også burde gjøre. Jeg var vel bare litt seint utviklet. Rart, men klisjeen om at det å få barn forandrer deg er helt sann.