MÅ man like barn?

[Xtra_lilje]

Som tittelen sier - MÅ man like barn? Har man mindre verdi som menneske om man ikke liker barn? Jeg er kvinne og barnløs. Rett og slett fordi jeg ikke synes noe særlig om barn. Jeg vil helst slippe å forholde meg til dem, og unngår settinger der det er barn. Men jeg slipper aldri helt unna. Når venner og kjente stolt viser frem sin nyfødte, skal så klart alle oooohe og aaaahe over det lillle nurket. Dette har jeg også lært meg å gjøre, men jeg kjenner ingenting i hjerteroten. Det er en falsk, innlært reaksjon. Jeg synes aldri barn er søte. Jeg smelter aldri når noen sender meg bilder av søte barn som gjør søte ting. Når noen er gravid eller fått barn, tenker jeg "Gud, jeg er glad det ikke er meg". Når jeg er på besøk hos venner og barnet finner det for godt å krabbe opp på fanget mitt, smiler de stolte foreldre sine største glis - FOR en tillitsfull og nysgjerrig unge vi har! Jeg lar høflig ungen være der en stund,og prøver å være barnvennlig, men det kjennes som vanlig falskt og kunstig ut. Helst vil jeg at ungen skal kommme seg bort, men jeg er høflig, en stund hvertfall.

Alle sier at det er blir annerledes med sine egne barn. Ingen har respekt for at jeg faktisk virkelig ikke liker barn og vil ikke ha mine egne. Alle tar det som en selvfølge at man synes barn er søte, bedårende og deilige. Jeg synes ikke det, jeg vil helst at de skal holdes langt borte fra meg. Er vi flere med disse forbudte meninger?

[Gjest Gjest]

Jeg har også hatt det som deg. For meg handlet det om usikkerhet i forhold til "hele den greia med barn".

Nå har jeg blitt mer selvsikker også i disse situasjonene og takler dem derfor mye bedre.

Men jeg LIKER fremdeles ikke barn spesielt godt. Og det er selvfølgelig helt lov.

[Gjest Elastica]

Nei, jeg synes overhodet ikke man må like barn.

Selv kunne jeg ikke fordra barn frem til jeg fikk en nevø, og da var jeg over tyve år. Jeg har aldri skjønt det med å være barnevakt, og var nok verdens verste passejente de få gangene jeg ble overtalt til å sitte barnevakt fordi jeg trengte penger og var over gjennomsnittet grisk.

Etterhvert utviklet jeg likevel et slags behov for å få barn, og har i dag tre stykker. Imidlertid har jeg ikke den store interessen for andres barn, og klarer aldri helt være med på den massebeundringen mange legger for dagen bare det viser seg et nyfødt barn i nærheten. (Babyer er ganske like, det er et faktum man ikke kommer utenom. For min del er det fravær av høy lyd som gjør en baby søt.)

Jeg forventer aldeles ikke at andre skal beundre mine små, og har nok et ganske avslappet forhold til det hele. Imidlertid er det sikkert greit å utvise minimal høflighet når venninner viser frem sine nyfødte. At man er stolt over fødselsprestasjonen, over den lille perfekte (i egne øyne) skapningen, og det faktum at det er et slags under at det kommer ut en ferdig liten skapning etter ni måneder innabords er ganske naturlig.

Likevel setter jeg pris på morsomme episoder, barn med humor og vidd (for det finnes faktisk). Likeledes nyter jeg øyeblikkene med mine egne barn, samspillet, kranglingen, utfordringen det gir meg som menneske, flokkfølelsen osv. osv. Men som sagt, jeg trenger ikke ha andres barn på maten.

[Aeriana]

Du er nok ikke alene om å føle det på den måten, men det skal jo selvsagt ikke sies høyt. Det er ikke lov å si at en ikke liker barn, "alle" liker jo barn ikke sant? Hørt det før?

Jeg kan kun snakke av egen erfaring. Jeg hadde det sånn som deg før jeg fikk barn selv, og da var jeg 30. Har aldri hatt noe ønske om barn tidligere, og folk rundt meg syns det var veldig rart at jeg ikke ville ha barn selv. Jeg husker jeg ble veldig provosert og irritert på forståsegpåere som mente at jeg var en egoist og særing som sa at jeg ikke ville ha barn. Det blir på en måte ikke akseptert, og de så helt bestyrtet på meg når jeg sa at jeg ikke kunne tenkt meg det.

Det hører jo med til historien at i dag kunne jeg ikke tenke meg et liv uten barna mine, men vi må kunne akseptere at andre har disse tankene og følelsene rundt dette med barn. Det ligger ikke for alle, og det må være opp til hver enkelt person hvordan de vil leve sitt liv, med eller uten barn

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat som deg, ts. Jeg liker rett og slett ikke barn. Ikke synes jeg de er søte, og jeg blir skikkelig ille til mote om de kommer i nærheten av meg eller snakker til meg. Og foreldrene har jo aldri forståelse for at man ikke liker at ungene deres er kontaktsøkende (les: innpåslitne...).

Jeg prøver å være høflig, men jeg er nødt til å anstrenge meg og faktisk huske på å aahe og ooohe over babyer. Så det hender jeg er uhøflig med vilje. Da treneren min hadde med seg babyen sin på trening en gang så jeg ikke på ungen i det hele tatt. Jeg var så fokusert på at "Nå er jeg på trening og skal trene" at jeg ikke kom på at jeg var nødt til å glo ned i bagen og ojje meg.

Jeg synes også det er ekkelt og falskt når jeg er nødt til å late som om jeg er interessert.

[Gjest Elastica]

Det er tross alt ikke alle som forventer at man skal dikke med sin nyfødte baby.

[I'm persian - meaow]

Barn i trassaldern - æsj!

men jeg får dem om ikke lenge, og da liker jeg dem vel for det da

[Gjest Lamia Lenis]

Jeg er visst akkurat som trådstarter. Jeg liker ikke barn, og har absolutt ingen interesse for barn. Jeg gidder ikke late som overfor de jeg kjenner som har barn heller.

[Gjest StockDama]

Jeg er ikke noe fasinert av barn jeg heller.

Jeg avskyr de ikke, men har ingen ønsker om å få mine egne. Andres barn er ok, for de trenger jeg ikke omgås til jeg dør og når jeg ikke gidder ha noe med de å gjøre så kan jeg bare gå, helt fantastisk =D

[Gjest *Mim*]

Man må ikke like noen som helst. Jeg har full forståelse for at noen ikke liker barn - jeg var slik selv før jeg fikk mine egne.

Men å behandle barn og andre mennesker med respekt bør man kunne forlange.

[Gjest barn er belastende]

Barn er ikke noe særlig nei. Men når de begynner på komme i 11-12 års alderen og man kan ha nogenlunde intelligente samtaler med dem, da kan de være trivelige. Så barn er ok i ett til to år mellom barndom og puberteten. Men før den tid fremstår barn som noe jeg helst ikke vil ha med å gjøre. Ganske flott å se at det er stadig flere kvinner som sier høyt at de ikke synes noe om barn, og også velger å ikke få barn. Det er befriende at kvinner vil satse på seg selv istedet

[Xtra_lilje]

Godt å se at jeg ikke er den eneste Såklart man skal behandle alle med respekt uansett; det er helst den forventede nesegruse beundringen man skal utvise jeg ikke takler, og oppfatningen av at "alle" liker barn.

[Gjest StockDama]

Godt å se at jeg ikke er den eneste Såklart man skal behandle alle med respekt uansett; det er helst den forventede nesegruse beundringen man skal utvise jeg ikke takler, og oppfatningen av at "alle" liker barn.

Langt i fra alle like barn, men som deg, så viser de fleste ikke at de ikke gjør det. Så derfor kjennes det vel litt ut som man er den eneste.

[Gjest *Ulla*]

Jeg er heller ikke spesielt begeistret for barn. Ble faktisk lettet da jeg leste ts innlegg. Akkurat sånn føler jeg det også. Når det kommer nyfødte barn av bekjente skal alle dulle "hællan så nudelig han er!" Jeg føler absolutt ingenting. Og jeg gidder ikke stå der og late som heller, så jeg holder meg i bakgrunnen.

[Gjest Marquis de Sade]

NEI

[Gjest Wolfmoon]

Liker heller ikke barn spesielt godt, eneste unntak er min niese, og det er en lettelse når jeg kan levere tilbake henne til foreldrene også

Vi er nok ikke alene, men særlig akseptert er det ikke at enkelte ikke liker barn og ikke vil ha barn.

[Gjest Glør]

Er det egentlig forventet at man skal dikke og dulle da? Jeg liker ikke barn, og mangler helt den greia med at spedbarn liksom skal være søte. Når noen viser meg ungen sin ser jeg på den og vurderer hvordan personlighet den har, omtrent som jeg gjør med alle mennesker. Kommenterer det dersom den har noen fremtredende trekk, men det er det jo sjelden at de har når de er så små. Dikker og duller aldri, og når de spør om jeg vil holde sier jeg pent nei takk. Har aldri opplevd at noen har reagert neagtivt på noen av delene, så tror nok denne forventningen om å dulle sitter like my i hodene til de som ikke liker barn, som hos de som viser frem ungen.

[Cata]

Kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din, trådstarter. Barn kan være OK når de har kommet godt og grundig opp i skolealder, men jeg tar dem helst i små doser da også. Småbarn har jeg aldri likt å ha tett innpå, men prøver jo å i det minste være høflig. Var imidlertid forutseende nok til å informere mine venninner om holdningen lenge før de fikk barn selv, så mine venninner har stort sett aldri "parkert" ungen i fanget på meg og forventet dikking.

Det som forbauser meg litt er at ikke ungene selv har sett på meg som "heksa i eventyret" eller noe slikt og fullstendig tatt skrekken . Jeg opplever nemlig i dag at for de av ungene som nå er blitt store (kommet i tenårene) så er jeg en ganske OK "tante". Når jeg er på besøk hos venninner så kommer gjerne avkommet og setter seg ned en stund og prater. Selv foreldrene deres er fra tid til annen blitt forbauset av at en avlegger som gjerne sitter pal på rommet sitt faktisk kryper ut fra skjul når jeg stikker innom.

[Gjest Gjestings]

Jeg likte ikke engang barn når jeg var ett selv.

Jeg syns ikke de er søte eller nydelige eller noe som helst (en del av de kan faktisk være ganske ekle...).

Jeg er i den alderen hvor "alle" venninnene mine trekker rundt på en liten tass, og jeg har vært helt ærlig. Høflig og vennlig selvsagt, men ærlig. Og jeg får sjeldent negative reaksjoner.

Det kan være fordi de som kjenner meg nok til å prøve å prakke på meg ungen deres kjenner meg godt nok til å vite at jeg ikke er noe storfan.

Det ser ut til å være litt vanskelig å huske en gang i blant, men da bare skylder vi på ammetåka og lar det gå. Ikke noe grunn til å være kjipere enn nødvendig.

En gang ble jeg riktignok trengt opp i et hjørne av en slektning som var helt overbevist om at hvis jeg holdt gullklumpet hennes i et sekund så ville alt forandre seg og jeg ville forelske meg totalt... Og hun tok ikke nei for et svar. Hun gikk igjennom alt fra at det var Jesus vilje at kvinner skulle elske barn til at jeg bare latet som for å være som en av disse fæle feministene... Men hun er uten tvil unntaket som bekrefter regelen. Og hun fikk høre hele sannheten og litt til. Jeg tror jeg sa noe stygt om både vafflene hun hadde laget og kjolen hennes når jeg var i gang. Etter en halv time med gestapo-oppførsel og barnforkynning så var jeg drittlei.

Det føles ut som, for min del, at det blir mer og mer godtatt å ikke like barn, og at kvinner flest ikke forventer at alle skal falle i staver bare det er en baby i rommet. Heldigvis!

Rent forøvrig så har jeg ingenting i mot tenåringer... Hvis jeg kunne fått ungen når h*n var midt i verste rebel-alderen, så hadde jeg overveid det. Jeg tror jeg må være mentalt skadd...

[mysan]

Man må ikke like barn, bare fordi de er barn, men de har forskjellig personlighet de også, akkurat som andre mennesker. Men det er klart, man må gidde å snakke med dem og finne ut av det før man oppdager dette

Og man kan snakke med enkelte barn fra de er tre år gamle. De har sin egen logikk på ting, og det kan være ganske fornøyelig.8

Jeg liker ikke alle barn jeg heller, som sagt, det har noe med personlighet å gjøre.