Hvordan er det å miste noen nære uten å ha gudstro?

[Gjest Tiit]

Jeg ønsker virkelig å få vite litt om hvordan det er å miste noen som står en nær når en ikke tror på et liv etter døden, eller en kjærlig Gud som tar imot oss.

Selv tror jeg at vi som tror på Jesus (om ikke annet så bittelitt(slik som røveren på korset)) får komme til himlen når vi dør....(og så tror jeg på en veldig nådig og kjærlig Gud som har omsorg for de som dør i mors liv, de som aldri har fått høre om ham, osv.osv.) Iallefall..... jeg har mistet noen nære den siste tiden, og troen på at de er kommet til et godt sted og har det bra, er veldig viktig for meg. Også det at jeg tror vi en gang skal møtes igjen, gir trøst.

Jeg har også møtt mange, mange som finner stor trøst og mye håp i sin kristne tro. Selv om de kanskje ikke tidligere har villet "stå for" det de innerst inne tror, så når det kommer til døden, så ligger håpet der.. håpet om en Far som har omsorg og som tar imot oss.

Har faktisk ikke møtt noen som ikke har hatt ei eller annen tro på dette.

Derfor lurer jeg på:

Hva gir dere trøst i tiden etter et stort tap? Hva støtter du deg til?

Jeg spør fordi jeg ønsker å bli klokere og visere som menneske, og er ikke ute etter å provosere noen. Ønsker heller ingen angrep på det som jeg tror på. Dette er ingen slik tråd.

[Gjest Lea]

Derfor lurer jeg på:  

Hva gir dere trøst i tiden etter et stort tap? Hva støtter du deg til?

Jeg er ikke troende.

Savner ikke en tro heller.

Når noen dør, så tror jeg at det blir svart. Alt blir borte liksom.

Over til spørsmålet mitt:

Det som gir meg trøst når noen dør er rett og slett familie, venner og samboeren min. Og gode minner.

Jeg trenger ikke annet enn noen som forstår hva jeg føler, jeg.

[Madison]

Har ingen tro..

det som gleder er som Lea sier, gode minner..

tror ikke at noe skjer med oss når vi dør, bare at man får fred..

for å være ærlig så har jeg ikke tenkt så mye på det heller faktisk..

[Mathias]

Vel... jeg forstår at det kan være fint å tenke på som kristen...at det kan gjøre ting lettere...forstår det. Og ser at dette nok er en av grunnene til at menneslet alltid har hatt en eller annen religion....

For min del er det som andre sorgposesser, det går over.... Man husker fort kun de postivive minnene, ofte har en video, bilder, og minner. Man forsoner seg med at personen er borte, og at slik er livet.

Enkelt og greit... Har ikke savnet å ha noen tro jeg..

[Livets datter]

Jeg ønsker virkelig å få vite litt om hvordan det er å miste noen som står en nær når en ikke tror på et liv etter døden, eller en kjærlig Gud som tar imot oss.

Det er for meg to helt forskjellige ting. Jeg tror (og håper) at det kan være noe etter døden, men eventyrboken "Bibelen" har jeg aldri trodd på.

[Linemor]

jeg er ikke troende. hva som skjer når jeg er dø vet jeg ikke. kanskje alt blir svart og da er vel alle sorger og smerter glemt, hvis det ikke er sånn så finner jeg vel ut av det snart.

når sønnen min døde i august så trodde jeg ikke noe mer på gud, og jeg klarte ikke og be for han (til gud).men det er klart jeg håpet i det lengste at det skullle gå bra, men det gjorde det ikke. jeg tror ikke det er straff for noe. verden er ikke rettferdig og noen ganger skjer det tragedier.

når sønnen min døde fortalte mamma at hun trodde det ble svart etterpå, ingenting mer. men hu sa at hun trodde hjernen viste deg bilder av de var glad i og sånn rett før du dør, sånn at du kanskje føler at du havner i himmelen eller noe,og hvis det ikke er noe mer etter det, så vet du jo ikke det.

jeg håper på og "se igjen" sønnen min når jeg dør, men jeg tror ikke på noen himmel og helvete, kanskje vi kommer igjen, vet ikke jeg.

det som har hjulpet meg mest med og takle tapet av Ulvhedin er familie og venner. og noen få andre som også har mistet og som jeg har kommet i kontakt med. ellers er det som hjelper mest og skrive om det når jeg føler for det.

noen ganger tenker jeg at det kan være litt skummelt og skrive om han og følelse mine rundt det på nettet, men så tenker jeg at det er jo ikke noe galt i at folk kan lese om det.

men det viktigste er jo at de som tror kan føle hjelp av den, mens de som ikke har troen kan støtte seg til det de trenger.

[trifolii]

Det som trøster meg er alle de gode minnene, og troen på at den som er død har levd et rikt og godt liv. At personen vil bli husket av mange mennesker på en positiv måte.

Jeg vet er ikke sikker på om jeg tror at det er noe etterpå, men det har i alle fall ingenting med kristendom å gjøre for meg. Jeg heller vel egentlig mest til at når vi dør så er det ikke noe mer.

[Mann 40]

Jeg ønsker virkelig å få vite litt om hvordan det er å miste noen som står en nær når en ikke tror på et liv etter døden, eller en kjærlig Gud som tar imot oss.

Det er trist og sørgelig, men det blir bedre etter hvert. Er ikke sikker på om det føles så veldig forskjellig for oss som ikke tror og dere som tror.

For meg som ateist er det rart å tenke på at noen tror de kommer til himmelen. Synes nesten det er litt trist fordi jeg er helt sikker på at etter livet er det ingenting, føler derfor at de som tror på liv etter døden blir lurt.

[Gjest Tiit]

Jeg TROR jo at det er et liv etter dette, vet det ikke 110% sikkert, men føler at jeg ikke risikerer så mye om jeg tror det, og lever etter det... Om jeg skulle ta feil, hva så? Det er nå verre å ikke tro på noe, og så ta feil.

Det var ikke dette som var tema for tråden, så det var kanskje unødvengig å kommentere, men det var bare det som falt meg inn.

[Gjest Scarlet]

Jeg har ingen tro, men man trenger ikke være kristen for å tro at det er et liv etter døden.. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det. Døden er døden, og når noen dør så dør de. De er ikke lenger i blandt oss, og det må man bare akseptere selv om det er trist...sånn er livet.

Hva jeg støtter meg til når noen dør? Familien min og vennene mine. Vi også legge til at jeg tviler på det er værre for oss som ikke har noen tro.

[Usikker]

Hvordan det er å miste noen uten å være kristen - sammenlignet med å være kristen? Det vet jeg ikke - da jeg ikke kan sammenligne!!!!!

Vet egentlig heller ikke om jeg tror på noe etter døden - tror egentlig ikke det. Heller mer og mer i den retning at jeg tror det meste er forutbestemt her i verden.....

Ser folk rundt meg som lever et sunt og normalt liv - plutselig en dag så er de rammet av uhelbredelig kreft. De er rammet ..... enda de har levt "etter boka", gjort alt som riktig, hatt et godt liv.

Unge foreldre som blir brutalt revet vekk fra små barn!

Også påstår noen at det er en mening med det meste..... akkurat det kan jeg ikke forstå!

Nei - jeg blir mer og mer sikker på at vi må leve i nuet, gjøre ting vi ønsker å gjøre - ikke vente med alt til senere. Bry deg ikke om hva andre synes og mener. Synes DU det er OK - så la det stå til!

[*nora*]

Jeg har ingen gud, og tror ikke at vi kommer til himmelen når vi dør.

Har mistet noen nære, men har aldri savnet noen gudstro for det, har godt nettverk, venner og familie, som har støttet og trøstet. Jeg finner mye glede i de levende menneskene rundt meg, så derfor er en gud unødvendig for meg.

Ta livet OG døden som det kommer!

[Furstina]

Jag är ateist. Har funderat rätt så mycket på tro, läst en del och kommit fram till att jag inte tror på budskapen.

Jag tror att det är så trist att det bara är slut när man dör. Man kommer ingenstanns. Själen, tankarna och personen slocknar och försvinner. Ungefär som primärinnet i en dator när man drar ur strömmen (jag är tekniker så för mig är det en bra liknelse).

Själva kroppen kan leva vidare i form av organdonationer eller som näring i naturen (nu är inte det så aktuellt i dag med tanke på hur sterilt våra döda kroppar behandlas för att i många fall kremeras).

Jag saknar ingen "trygghet" i att "veta" att man kommer till himlen eller till Gud. Jag har liksom aldrig trott på det.

Det som däremot kan vara svårt för mig är att bevista begravningar som har mycket religiöst inslag. Jag blir rörd och gråter så det är sorgsamt, det är ett officiellt avsked men det tär att sitta och lyssna på en präst som pratar om Gud, tro, och ett liv efter detta - saker jag inte tror på. Det gäller då att försöka finna sin egen stämning i sina egna tankar.

Det ÄR sorligt och ledsamt att förlora någon man tycker om. En människa man aldrig mer får prata med, lyssna till, umgås med. Ett människoliv som är slut och ofta lämnar ett stort hål av saknad i tillvaron. Det tror jag gäller oavsett vad man tror, eller inte, på.

[Suzy]

Jeg tror ikke og kan ikke si at jeg opplever det som noe problem når en nær meg dør.

Jeg ser det slik; du må gjøre det beste ut av dette livet og har du gjort det, arbeidet hardt og hatt et rikt liv så er det jo velfortjent hvile som står foran deg etter døden.. Det må jo være godt

Suz

[Gjest salma]

Jeg tror ikke på noen gud, og har mistet mange av mine nærmeste de

siste årene. Så jeg kan vel svare deg

For å være helt ærlig; når jeg står midt oppe i en sorgprosess, misunner jeg dere som er så heldige å tro på Gud. Det å tenke at noen andre har ansvaret, at det kanskje er en mening i alt - også i det vonde. Jeg misunner dere den, ingen tvil om det.

Det er det som er vanskelig med å være ateist, man er så alene om alt, liksom. Uansett hvor tett forhold man har til andre mennesker, kan vel aldri dettte oppveie følelsen av alltid å ha noen som forstår - uansett om du forteller ting høyt eller ikke.

Jeg støtter meg til tryggheten i nettverket av mennesker rundt meg. Mine nærmeste i familie og vennegjeng.

Og jeg koser meg med de gode minnene. Heldigvis blekner de vonde minnene med tiden, mens de gode blir sterkere.

Og så tror jeg at de døde er her sammen med oss. Vi kan bare ikke se dem. Og uansett om jeg tar feil i det eller ikke; de lever i beste velgående i hjertet mitt og i tankene mine, og det kan aldri noen ta fra meg

[Fakse]

Jeg tror ikke på noen gud eller høyere makt, og jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror rett og slett at vi blir borte.

Jeg var i begravelsen til bestemora til mannen min i går. Hun var en fantastisk dame, og vi savner henne dypt alle sammen. Presten snakket om at når hun ble født så var det Gud som gav henne til oss, og nå var det han som hadde hentet henne tilbake. Hun var gått tilbake til sin skaper, til "utgangspunktet".

I overført betydning, og dersom du bytter ut ordet "Gud" med "naturen" så er det faktisk det jeg også tror. Naturen er fantastisk. Den gir oss liv hver dag, den lar nye barn bli født, den lar oss leve, og den lar oss dø. Når vi dør blir vi ikke borte, men går tilbake inn i kretsløpet slik at nytt liv kan bli til. Jeg mener altså ikke sjelevandring her, men rent fysisk naturens kretsløp. Dette gir meg en trøst, det er naturens kretsløp som henter oss tilbake når vår tid her på jorden er oppbrukt. Og slik må det være.

[Gjest Gjesta]

Jeg ønsker virkelig å få vite litt om hvordan det er å miste noen som står en nær når en ikke tror på et liv etter døden, eller en kjærlig Gud som tar imot oss.(...)

Har faktisk ikke møtt noen som ikke har hatt ei eller annen tro på dette.  

Derfor lurer jeg på:  

Hva gir dere trøst i tiden etter et stort tap? Hva støtter du deg til?  

Jeg spør fordi jeg ønsker å bli klokere og visere som menneske, og er ikke ute etter å provosere noen. Ønsker heller ingen angrep på det som jeg tror på. Dette er ingen slik tråd.

Jeg tror på ingen gud, men jeg tror på livet og på reinkarnasjon...

Jeg søker trøst i livet, min fantastiske lillesøster, min kjære nevø, min herlige elskede, min gode familie og alle andre jeg bryr meg om og er glad i!!! Uten dem hadde det ikke vært "meg"...

Mvh Clea

[Englepusen]

Har aldri trodd på noen form for gud. Når noen dør er de borte...selvsagt er det vondt og trist, men med tiden gjør det mindre vondt. Men savnet og de gode minnene forsvinner aldri..

Nå har jeg enda til gode og miste noen som stod meg veldig nært..håper det blir lenge til...

Det som ikke ødelegger deg, gjør deg sterkere.

[Gjest Sirigjest]

Jeg syns slett ikke det går an å si at kristne er heldige i forbindelse med dødsfall. Jeg kan ikke forestille meg noe verre enn å ha noen å stille ansvarlig for et dødsfall... Jeg er tvert i mot glad for at jeg kan aksepere et dødsfall som meningsløst - uansett! Dersom jeg hadde vært kristen, måtte jeg jo stilt meg selv spørsmålene "Hvorfor?", "Hvorfor, Gud?" "Har jeg ikke bedt nok?", "Har jeg syndet?" og "Hvordan kan en "god" Gud gjøre noe så vondt mot meg?". Nei... sånt blir man jo sprø av! Det finnes ingen mening i et dødsfall, og jeg ville blitt gal av å lete etter en.

MEN... i forhold til barn hadde det vært enklere å være kristen. Det høres så søtt ut å kunne si at "mormor er i himmelen", eller "mormor sitter på en sky og vinker til deg"... Litt verre å forklare til et barn at "mormor er borte" eller "mormor ligger i jorden og råtner".. Så akurat der hadde det vært greit å kunne ty til enkle løsninger....