Vernepleierstudiet

[Gjest Gjest]

Håper på svar fra noen av dere som studerer til vernepleier.

Er det et hardt studie? Noen år siden jeg satt på skolebenken sist, så jeg er er redd jeg ikke har helt studieteknikken inne. Må dessuten jobbe ved siden av studiene, så derfor bør jeg satse på noe som ikke er helt beinhardt. (men jeg er selvsagt innstilt på å stå på altså, tror ikke at noe studie er latmannsliv )

[Gjest Fillefransa]

Dette studiet er nok ikke det mest teorikrevende studiet som finnes. Det blir lagt mye vekt på gruppearbeid, elevforedrag/gruppeframføringer, rollespill og praktisk ferdighetstrening, og mindre vekt på tradisjonelle forelesninger der det er enveiskommunikasjon fra forelesers side. Tror heller ikke det er så mange rene puggefag og eksamner (bortsett fra medikamentregning, da), men at flere av eksamenene er mer lagt opp som caseoppgaver og hjemmeeksamen.

I tillegg er man mye ute i arbeidsfeltet i praksis, og da skal man skrive oppgaver knyttet til praksisperioden. Og både selve praksisen og oppgaven må bestås, så det føltes ganske krevende.

Jeg tror du kan ha en stor fordel ved å ha vært ute i arbeidslivet noen år (spesielt hvis du har erfaring fra fagfeltet). Har selv et "mislykket" (dvs det passa ikke for meg) vernepleierstudium bak meg, og på min utdanningsinstitusjon ble det i stor grad nesten forutsatt at studentene enten hadde tidligere erfaring, eller i det minste fikk erfaring i løpet av studietiden. Dette er også (tror jeg) ett av de studiene med høyest gjennomsnittsalder på studentene - på min tid var den nok på 30 år minst. Kan også legge til at det de så mest skjevt på, var såkalte "skrivebordsteoretikere", det vil si studenter som gjør det superbra på skriftlig skoleeksamen, men dårlig i praksis.

[Gjest Gjest]

Takk fillefransa.

Har du lyst til å fortelle litt mer om hva som gjorde at dette ikke var noe for deg?

Jeg har ikke jobbet innen for dette feltet før, vurder å skifte spor fullstendig i forhold til hva jeg har drevet med tidligere. Er voksen, men har 30 år igjen i arbeidslivet og har kommet til at det faktisk går ann velge noe helt annet enn hva jeg har drevet med.

"problemet" mitt er at jeg har så fryktelig lav selvtillit på disse tingene, jeg tror at "alle" andre som tar en høyskoleutdannelse i voksen alder har jobbet innen for faget som ufaglært tidligere og at de derfor stiller med kjempefordeler i forhold til meg som er totalt uerfaren..

[Gjest Fillefransa]

Takk fillefransa.

Har du lyst til å fortelle litt mer om hva som gjorde at dette ikke var noe for deg?

Jeg ble veldig mye mobbet i oppveksten og i tillegg forsøkte farfaren min å voldta meg i begynnelsen av tenårene. Derfor er det veldig vanskelig for meg å forholde meg så tett til mennesker som det man må i et slikt yrke. (Tenker på stellesituasjoner, vasking, skifte bleie, følge på toalettet etc - det er situasjoner som skaper flashbacks fra det vonde). I tillegg gjør erfaringene som et tidligere mobbeoffer at jeg ikke har selvtillit nok til å skape trygge rammer og virke som en trygg person overfor brukerne. Ergo - det var i praksis jeg kollapsa totalt. Den gang (midten av 1990-tallet), var det ikke så strenge regler for å bestå praksis, så det, kombinert med "snille" veiledere som sikkert trodde at de gjorde meg en tjeneste, gjorde at jeg faktisk besto. Jeg hadde strøket noe så inderlig i dag! Men ironisk nok er vitnemålet mitt glitrende, da!

Det er nok riktig at de fleste voksne som tar en slik høyskoleutdanning har tidligere erfaring, men det behøver jo ikke bety at de har jobba fulltid innen fagfeltet i 20 år! Kan jeg spørre om det spesifikt er psykisk utviklingshemmede du vil arbeide med? Utdannelsen kan brukes til en del annet, men på min tid ble det lagt mest vekt på miljøarbeid i forhold til denne gruppen.

[Gjest Gjest]

Takk for at deler erfaringene dine med meg.

Kan jeg spørre om det spesifikt er psykisk utviklingshemmede du vil arbeide med?

Ikke nødvendigvis. Det som tiltaler meg med yrket er kombinasjonen av det sosialfaglige og det helsefaglige. Jeg tenker at det finnes mange meningsfylte jobber innenfor dette feltet og at det kan være en utdanning som kan brukes på mange måter. Jeg har litt vansker med å se hva som blir drømmejobben for meg etterpå, men stoler på at tre års studier vil lede meg mot noe, at det etterhvert vil være noe som tiltaler meg mer enn noe annet.

Men det kan jo også være at dette blir feil for meg, jeg syntes det er vanskelig å vite hva jeg vil bli, jeg vet bare så inderlig godt hva jeg ikke vil bli.

Praksisperiodene... skulle gjerne likt å vite litt mer om hvordan disse er lagt opp. Du fillefransa nevner at det før ikke var så strenge regler for å bestå praksis - kan jeg anta at det er praksisperiodene som blir den største utfordringen for meg som ikke har en bakgrunn fra faget fra før?

Litt på siden av akkurat dette; er det "galskap" å vurdere en utdanning som godt voksen i en studieretning man ikke kjenner fra innsiden fra før? Bør man ha jobbet som assistent i barnehage for å bli førskolelærer, bør man ha jobbet som ufaglært i pleie/omsorg for å vurdere vernepleier, sykepleier o.l?

[Gjest Fillefransa]

Praksisperiodene... skulle gjerne likt å vite litt mer om hvordan disse er lagt opp. Du fillefransa nevner at det før ikke var så strenge regler for å bestå praksis - kan jeg anta at det er praksisperiodene som blir den største utfordringen for meg som ikke har en bakgrunn fra faget fra før?

Nå er det som sagt ganske lenge siden jeg tok studiet, men jeg kan fortelle litt om hvordan praksis var lagt opp da.

Vi hadde 4 praksisperioder, til sammen ca 35 uker. (Den siste praksisen gikk ut på å skrive en fordypningsoppgave og var ikke direkte klientrelatert). Én av praksisperiodene skulle rette seg mot psykisk utviklingshemmede (altså gikk på mer miljøterapi) og én var ren pleiepraksis (de fleste studentene var på sykehjem). Vi var på praksisplassen 30 timer per uke. Av disse hadde vi krav på en times veiledning i uka. Det var en aktiv, deltakende praksis, altså vi skulle delta i stell, mating, sette sprøyter (avhengig av praksissted), stelle sår, drive klientrettet arbeid osv, og ikke en mer observerende praksis.

På min tid var det i løpet av 4 praksisperioder og litt over 80 studenter, totalt 2 som strøk. (Den ene anket og fikk det omgjort, tror jeg). I løpet av praksisperioden hadde vi en såkalt halvtidsevaluering, der det var et møte mellom student, praksisveileder og skoleveileder, der det skulle gås gjennom de ulike punktene vi måtte oppfylle for å få praksisperioden godkjent. (På den tiden var det kun "godkjent" og "ikke godkjent", vet ikke om det er mer gradert nå). Vi ble evaluert i forhold til rent tekniske ferdigheter i stell og pleie, kommunikasjon med klienter, etiske holdninger, om vi hadde utviklet oss faglig og menneskelig, om vi viste tilstrekkelig initiativ, i tillegg til om vi overholdt lærekontrakten vi hadde satt opp på forhånd, om vi nyttegjorde oss veiledningen, om vi holdt oss innenfor fraværsgrensene etc. Hvis det var noen som helst tvil om studenten lå an til å stryke i praksis, skulle han/hun senest få beskjed ved halvgått praksis.

Jeg hadde min første praksis i 3. semester. Nå tror jeg at skolene gjennomfører den første praksisperioden noe tidligere i studieløpet, da det i hovedsak er i praksisperiodene man finner ut om dette er noe som passer for hver og en.

Selvfølgelig kan det være en utfordring å bli "kastet ut" i arbeid med for eksempel utagerende psykisk utviklingshemmede når man ikke har tidligere erfaring med det, men du kan jo være et naturtalent også!! Det viktigste, tror jeg, er å være forberedet på det, at man faktisk skal gjennom noen slike praksisperioder, og at man har tenkt gjennom om det er noe man kan takle.

(Det er flere høyskoler som har vernepleierutdanning, så opplegget varierer litt fra skole til skole også).

En liten digresjon: Det er så pussig å lese det du sier om at du ikke vet hva du vil bli, men godt hva du ikke vil, for det er akkurat som jeg skulle sagt det selv!

[Gjest Gjest]

Takk igjen Fillefransa, virkelig flott å lese om erfaringene dine, kanskje spesielt siden de ikke er bare fryd&gammen.

Jeg vet jo som sagt ikke helt hva jeg vil, og jeg vet jo heller ikke helt hva jeg vil takle. Det jeg vet er at jeg er flink med mennesker, jeg er praktisk, sterk psykisk og jeg tar gjerne i et tak.

Forsår jeg det slik at du ikke jobber innenfor yrket nå overhodet?

En liten digresjon: Det er så pussig å lese det du sier om at du ikke vet hva du vil bli, men godt hva du ikke vil, for det er akkurat som jeg skulle sagt det selv!

Jeg har i en alder av 36 år kommet til at jeg ikke blir noe klokere på hva jeg vil bli enn hva jeg er nå. Jeg er rett og slett ikke en av dem som har et klart mål, jeg har ikke et yrke i sikte som jeg vet jeg kommer til å elske. Jeg kan ikke vente lenger nå, jeg tror jeg er klar for å kaste meg ut i noe, så får det gå som det går.

[Gjest Fillefransa]

Forsår jeg det slik at du ikke jobber innenfor yrket nå overhodet?

Det stemmer. Etter fullført utdanning har jeg jobbet minimalt innen dette fagfeltet, og ikke siden 1998. For meg er det et avsluttet kapittel i livet og jeg tenker aldri på meg selv som "vernepleier".

Det at du sier du er flink med mennesker og psykisk sterk, er veldig positivt for en sånn utdanning! Èn ide for å kunne finne ut om dette er noe for deg, er jo å søke små deltids/helgejobber på ulike institusjoner som miljøarbeider, det være seg innen rus, barnevern eller psykiatri for å få en føling med faget - hvis du da ikke ønsker rent administrative jobber? For jeg skjønner det sånn at det er fra 2009 du eventuelt ønsker å starte studiet?

[Gjest Fillefransa]

Takk igjen Fillefransa, virkelig flott å lese om erfaringene dine, kanskje spesielt siden de ikke er bare fryd&gammen.

En ting til: Du må absolutt ikke se meg som representativ for studentene på dette studiet. 99% var enormt motiverte studenter som var veldig fornøyd med studiet og yrkesvalg. Her snakker man om mennesker som virkelig brenner for det yrket de har valgt! Vi var som sagt over 80 studenter og ved studieslutt var det kun meg og ei til som var usikre på om dette virkelig hadde vært det rette. Mine negative erfaringer er så til de grader farget av at dette var fryktelig feil for meg, og at jeg aldri skulle ha begynt. Så ikke la mine dårlige erfaringer påvirke deg!

[Gjest Gjest_gjesten_*]

hei!

jeg er vernepleiestudent på første året. Det er et veldig bra studium og man har uendelig mange yrkesmuligheter etter endt utdanning.

Når det kommer til studieteknikk etc så fikk vi tips og triks når vi startet. Når det kommer til teori, så er det jo teori her også, og vi skal innom ganske mange tema/fagdeler i løpet av dette året. På de 3 første ukene har vi gjennomgått allerede ett tema. praksis kommer etter jul. det er mange som har erfaringer fra før studiestart, men det er ikke noe must for å begynne. i og med at det fortsatt er ett år til ny skolestart så har du muligheten til å prøve deg for eksempel innen pleie og omsorg: eldreomsorgen skriker jo etter arbeidskraft.. så hvorfor ikke? da finner du liksom ut om du takler slik jobb! (altså, mye lærerikt som man kan ta med seg i studiet der altså.)

- det er forsåvidt blitt strengt for hvem som kan utdanne seg til vernepleier, først og fremst må vi levere politiattest, og vi er innunder en lov om skikkethet som følges opp igjennom de 3 årene man utdanner seg, for å få autorisasjon og etter endt utdanning, da de kan trekke tilbake autorisasjonen igjen (og man dermed ikke får lov å arbeide som vernepleier) dette var nytt fra 2006.

ang alder, så varier det fra ferskinger fra vgs og din aldersgruppe...!

[Gjest Gjest]

TS her!

Tusen takk for innspill begge to, jeg setter stor pris på at dere deler deres erfaringer med meg.