Mine, dine, våre barn...

[AUF]

jeg og typen min vurderer å flytte sammen, men jeg føler ikke jeg er klar for det enda. Begge har to barn hver, og vi har vært sammen i 1 år.

Jeg synes det virker utfordrende å være en stefamilie. Det er mye mer å ta hensyn til enn i en vanlig familie!!

Hva gjør dere som er en slik familie? hva gjør dere for å løse konflikter, (for det MÅ det bli!!) unngå konflikter, hvordan organiserer dere hverdagen, lever dere som en vanlig familie? hvor mye engasjerer dere dere i den andres barn? hva gjør dere med oppdragelse dersom dere er uenige/ har forskjellig praksis?

Det er masse jeg lurer på, og jeg blir veldig glad om noen vil fortelle om deres familieliv/ erfaringer

[Gjest Mayamor]

Jeg har en gutt på 6 år.

Samboer har en jente på 9 år, gutt på 8 år og gutt på 6 år.

Nå venter vi vårt første felles barn...

Konflikter?

Jepp mange.

Klart det for vi har jo oppdradd barna slik vi mener det er best fram til for 2 år siden.

Nå må gutten min forholde seg til samboeren min som en reservepappa.

Barna til samboeren bor 6 timer unna oss slik at de er her bare en langhelg i måneden (fordi det er langt og dyrt med transport...)

Barna hans må høre hva jeg har og si.

Gutten min må høre hva han har og si.

Vi diskuterer aldri uenigheter foran barna... :fy:

Det blir en del kamelsvelging til tider.

Men samtidig er vi begge bevisst på at dette kan bli et stort problem for oss alle dersom vi ikke oppfører oss siviliserte...

Omfattende og jeg er litt trøtt nå...

Kommer tilbake senere i saken med flere synspunkter...

Nattaklem fra Mayamor

[Fiola]

Det blir dobbel så mange barn på dere det.

Det trenger ikke bli konflikter. Barna er flinke til å innrette seg.

Hos oss gikk det kjempefint. Tror rett og slett dem hadde godt

av å bli en større familie.

Vi behandlet alle likt enten det var hans eller mine.

Nå er dem flyttet ut, men dem er enda som søsken.

[Gjest Anonymous]

Han har en datter på åtte år.

Vi planlegger barn sammen.

Det er kjempe-vanskelig å være stemor.

Alt er avhengig av respekt og samarbeide!Det krever vanvittig mye av den som er biologisk mor eller far og avfinne seg med at det er en til med stemmerett over barnet i huset.

Det har ikke alltid vært så lett for min mann å innse at også jeg stiller krav til hans barn!

Vi har hatt utallige diskusjoner rundt det.

Han har blitt flinkere til å la være å understreke at det er hans barn og at han bestemmer.

Jeg lar ham bestemme, men forlanger at mine synspunkt på hvordan ting skal være hjemme hos oss (rydding etc...) blir respektert!

Dette har ført til MYE irritasjon fra min side og hadde han ikke inkludert meg mer hadde jeg ikke blitt boende tror jeg.

Det hører med til historien at han tar det som en selvfølge at jeg tar min del av pliktene med bringing, henting, påkledning, bading, trøsting, you name it....!

Tror det er lettere om begge har barn fra før.

Lykke til.Det trenger du.

:-) x-tra mor

[Gjest Anonymous]

Jeg har to og han har ett barn. Barna går godt sammen og vi fungerer bra som familie når vi er samlet. I begynnelsen praktiserte vi det slik at vi tok felles ansvar for alle tre, men etter hvert har det vist seg at det er mer naturlig for oss at hver av oss har hovedansvaret for hver våre barn. Det være seg irettesettelse, praktisk oppfølging i forhold til skole, klær, hygiene osv. Selvfølgelig gjør jeg ting for hans barn og han for mine, men som sagt er hovedansvaret hvert vårt.

Jeg synes det til tider er vanskelig å være "en familie" når vi hele tiden må forholde oss til barnas andre hjem, andre foreldre, "stebesteforeldre" som praktiserer "stebesteforeldrerollen" veldig ulikt, familie på hver våre sider som også behandler barna ulikt, og sikkert masse annet som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Positivt synes jeg imidlertid det er for barna å få flere "søsken" (våre går godt sammen og er glade i hverandre ser det ut som) og jeg synes det er flott å få delta i livet til min stesønn, å få oppleve oppveksten og den spennende utviklingen til et barn "ekstra".

Som sagt synes jeg det går greit i vår "min og dine-familie", men der er også stunder da jeg har mest lyst til å stikke :cry: ..... men heldigvis går det fort over.

Jeg ønsker deg LYKKE TIL med din besluttning - for den er det bare DU

som kan ta.

[*Lavendel*]

Jeg skal ikke blande meg så mye siden vi kun har felles barn og ingen

av oss har hatt andre forhold i voksen alder (ble sammen da vi var 16),

men jeg må få lov til å si at jeg beundrer at dere klarer å få det til å fungere med dine, mine og våre barn! Jeg synes det er strev nok som det er og kan ikke forestille meg hvordan det ville vært hvis jeg skulle plusset på ett, to, tre stebarn!

Det er jo kjempebra at det fungerer for dere da!

Lykke til AUF!