Til dere alle..

[covergrl]

Sitter her nå i et følelse ladet øyeblikk og tenker på dere som jeg har vært så glad i og som jeg desverre aldri vil møte igjen i dette livet..

På forskjellige tidsdpunkt i livet mitt har dere vært her for meg, dere har alle vært med på å forme den jeg har utviklet meg til å bli..

Jeg vet at et par av dere ikke skjønner og vet hvor mye dere har betydd, men det er mye, mange gode minner sitter jeg igjen med..

Til deg kjære morfar, du forsvant så altfor fort. Du fikk et kort sykeleie, og slapp derfor mye smerter, men på en annen side fikk alt en brå slutt, vi hadde jo fortsatt så mye planer og ønsker for fremtiden.

Jeg husker første gang jeg tok med min kjære Stian på besøk til deg og mormor.. Mottakelsen han fikk fra dere gjorde meg sikrere i mitt valg, for første gang så lenge jeg kan huske, satt du og pratet ustanslig. du var vanligvis ikke så snakksalig av deg men etter stian kom inn i familien fikk du mye å snakke om, dere hadde en helt spesiell kjemi fra dag 1. Jeg vet at han betydde mye for deg og at du mente at han var den perfekte mannen for din lille øyesten, derfor er det ekstra tungt at du ikke vil være der neste sommer når jeg og Stian sier ja til å dele resten av vårt liv sammen. men du skal vite det kjære morfar at du vil alltid være her, i våre minner, tanker å gjemt godt i våres hjerter, det går ikke en dag uten at vi snakker om deg.

Jeg vil med dette takke deg nok en gang for at du har spilt en så stor rolle i mitt liv, alltid var jeg velkommen hos deg og mormor, alltid var du like god og snill.. vi hadde et spesielt forhold, er vel derfor savnet er så stort.. uendelig glad i deg morfaren min.. alltid er du i mitt hjerte.. en dag møtes vi igjen..

Så til to gode venner, S.H. og C.E. :

På to forskjellige tidspunkt i mitt liv har dere vært i mitt liv.. dere har på hver deres måte betydd vanvittig mye for meg, jeg har godt igjennom både gode å ikke fullt så gode ting sammen med dere.. i fjor sommer tok deres liv en brå slutt i trafikkulykker.. jeg hadde ikke snakket med noen av dere på en stund, men sjokket det ga meg da jeg tidlig på våren fikk telefon om at du S.H. var kritisk skadd etter en bilulykke glemmer jeg aldri.. jeg visste ikke hva jeg skulle si eller føle.. nektet å tro på det, men måtte bare innse at det var sant da jeg slo på tv2 nyhetene å fikk se bilen din.. en uke senere hadde kroppen din fått nok, og ga opp.. lille vennen min, hvorfor du?! du var jo bare god og snill, det er ikke rett at du skulle gå nå.. visste du hva jeg følte for deg? vet du at jeg savner deg? jeg har så mye å fortelle deg!! jeg vet du ville blitt glad, og jeg vet du hadde ledd mye av det, men nå er du altså borte.. jeg håper likevell at du vet, og at du er et sted der ute og følger med på livet mitt.. helst skulle jeg hatt en klem fra deg igjen,skulle gjort alt for å få bare en klem til.. beste klemmene i verden var fra deg... savner deg gullet mitt, evig og alltid glad i deg..

Under to mnd etter fikk jeg nok en telefon, det var en ny dødsulykke.. denne gangen var det du C.E... nok et sjokk og en ny sorg.. hele vennegjengen var i sjokk, du var borte, så helt plutselig.. du hadde ikke et helt enkelt liv, men ting så endelig ut til å gå bra for deg også.. men det ble en kortvarig glede for deg.. men det er godt å sitte i ettertid å vite at du var lykkelig siste tiden du levde..

alt føles bare så tomt og meningsløst når slike ting skjer.. to unge menn, bare 22 år begge to, borte på et øyeblikk. så brått og brutalt..

til alle der ute, kjør forsiktig på vegene, ikke lek med ditt eget og andres liv.. c.e. kjørte stygt den natten han ble revet bort, s.h. kolliderte i et annet kjøretøy.. men uansett hvordan ulykken skjer, så er det tungt for dem som sitter igjen.. tenk på det.. jeg vil også oppfordre dere til å ta vare på de rundt dere, ta vare på vennskapet, man vet aldri når det er over.. både c.e. og s.h. var mine eks kjærester, og på en periode på to måneder mistet jeg dem, og spesielt den ene betydde noe helt spesielt for meg.. men det vil han sikkert aldri få vite..

[Gjest lille my..]

Så trist å høre covergrl, men så godt å skrive å få det ut også.. Slenger meg på her jeg.. som også sitter i et følelseladet øyeblikk.. er mange av dem om dagen

Tenker mye på en tante jeg mistet alt for tidlig.. hun døde etter et tilbakefall av sykdom.. livet stod ikke til å redde Hun var min beste tante, jeg var bare sju år.. skjønte ikke alvoret av sykdommen og ble skjermet, men skjønte veldig godt dødsbudskapet.. uendelig trist.. Reagerte med gråt og låste meg inne.. ville ikke gråte foran andre mennesker, og nektet gå i begravelsen fordi jeg var redd for å gråte.. Så lei meg for det i dag tante.. skulle gjerne fulgt deg.. Skulle så gjerne møtt deg igjen nå, har så mange spm i hodet mitt.. og beundret jobben du hadde.. er på vei i samme retning som deg tante.. Jeg var veldig glad i deg.. <3

Så to år senere var det deg oldemor.. skulle ønske jeg ble bedre kjent med deg.. vet du var et flott menneske, og var veldig synd du mistet synet ditt siste årene.. du gikk igjennom mye!.. å levde et langt og flott liv.. <3

Så deg da farfar.. farmor ringte meg.. sa du hadde falt.. jeg løp inn til deg å fant deg på gulvet.. liggendes på magen... fikk ikke kontakt med deg.. jeg var bare 14 år. Kjente etter pulsen din, men fant den ikke..men det var noe som dunket oppe på skulderen din.. hadde et lite håp.. ringte til onkel å sa du hadde falt.. la pute under hodet ditt mens vi ventet på han.. jeg skjønte ikke at du var død Fikk sjokk da onkel sa det var slutt, at vi måtte ringe legen.. Fikk sjokk da du ble båret inn i sengen din.. trøstet farmor så best jeg kunne.. men var helt ute.. Dro inn igjen til meg selv sammen med broren min og begynte med lekser! (av alle ting..) Skjønte ikke du var død før broren min sa jeg ikke trengte gjøre lekser den kvelden.. Jeg var utrøstelig.. Det var så vondt å miste deg.. Begravelsen var helt grusom.. jeg gråt så.. Savner deg enda.. du var en utrolig god farfar som jeg kom veldig nær.. <3

1,5 år senere var det din tur morfar.. jeg elsket deg like høyt som farfar.. et nytt sjokk kom.. du døde i sengen din med noen av barna dine rundt deg.. HUsker så godt en av de siste dagene jeg så deg.. du hadde tårer i øynene hver gang jeg dro fra deg.. akkurat som du tenkte at dette var siste gangen.. men det ble to eller tre av de gangene.. Den ene gangen ba du meg sette meg ned ved sengen din.. du viste jeg hadde vært på tur å ville høre om den.. så ba du meg sette meg helt inntil deg.. du tok hånden min, å sa, "du må be for meg".. Det var så sterkt!! Gikk ut med stor klump i halsen den dagen.. det var så trist.. men jeg ba for deg morfar..jeg gjorde det.. Det var ikke lenge før jeg våknet en morgen å pappa kom da jeg var på badet å fortalte at du var borte.. Jeg ble sjokka.. tenkte ikke riktig.. dro på skola jeg.. satt i "koma" hele dagen.. i storefri knakk jeg sammen.. da bare fossa tårene.. Måtte utsette en eksamen pga begravelsen.. nok en trist dag.. Du var et utrolig menneske morfar, lært masse av deg.. <3

Gikk noen år nå, jeg ble 21.. farmor var blitt dårlig.. jeg satt på bussen på vei hjem for helga (gikk på skole et annet sted).. da mamma ringte.. pappa hadde sitti hos farmor i hele natt.. hun bodde på sykehjemmet som jeg jobbet på i helgene.. jeg skulle ha nattevakt til natta.. Jeg dro rett opp til henne.. satt der utover kvelden.. dro på nattevakt.. å er så glad du levde ut den natta farmor.. Jeg hadde ikke klart å fortsette hadde du forlatt oss den natta..,men jeg var innom til deg et par ganger.. Kom opp igjen til deg etter vakta.. satt hos deg utover dagen.. Det var så godt, jeg veit du visste at jeg var der.. du kikket opp ene gangen.. Vi sto hverandre veldig nær du og jeg.. etter at farfar døde, tror jeg vi kom enda nærere.. det var vi to som var der sammen den kvelden.. Tre timer etter jeg dro hjem sovnet du inn.. med mange av alle oss som var glad i deg.. jeg kom opp igjen like etterpå.. det var så vondt.. men du så så fredfull ut.. Begravelsen var kjempe tung, jeg bærte kista di.. det er de tyngste skrittene jeg har tatt.. men jeg fulgte deg helt frem til siste hvile.. Savner deg utrolig masse farmor.. <3:(

i vinter mistet jeg også mormor.. hun lå syk siste tiden.. mormor som alltid dekte kjøkkenbordet når vi ungene kom på besøk.. som alltid hadde huset åpent. Du var et så utrolig godt menneske. Det var så vondt å se deg bli dårligere å dårligere.. Jeg vet ikke om du kjente meg igjen hver gang jeg var på beøsk siste tiden.. det var vondt.. men det føltes godt å vite at jeg hadde vært hos deg... jeg kom hjem for helgen den dagen du døde.. fikk mld av mamma om at du var blitt dårligere.. derfor bestemte jeg meg for å besøke deg denne kvelden og ikke vente til neste dag.. Jeg rakk aldri frem.. da jeg var fem minutt unna.. kom mld.. at du gikk bort.. Jeg heiv etter pusten, å tråkket på gasspedalen.. du kunne da ikke gå bort før jeg kom frem.. De fjernet o2 maskinen din idet jeg åpnet døren til rommet ditt.. du så sliten ut... var så vondt å se.. Håper du har trefft igjen morfar og tante nå.. to mennesker du elsket høyt men mistet.. Er så utrolig glad i deg også, savner deg en masse.. begravelsen var på ny veldig vond.. jeg gråt og gråt elsker deg som alle de andre <3

3 mnd senere mistet jeg onkelen min.. mannen til tante jeg mistet tidligere.. det skjedde brått og uvventet.. og var veldig trist å høre.. Jeg håper du har funnet igjen tante nå.. dere var så fine sammen.. Jeg skulle så gjerne vært i begravelsen din.. men jeg måtte jobbe.. det var tungt.. Tenker stadig jeg skal besøke graven deres.. men jeg har ikke klart det enda.. Var veldig glad i deg onkel.. veldig synd kontakten siste årene dabbet av.. men jeg snakket med deg i vinter.. å jeg hørte du ikke hadde det bra.. Snakket så vidt med deg i begravelsen til mormor.. å jeg tenkte med gru.. at jeg håper ikke du blir den neste.. du ble det.. du så så sliten ut.. hvil i fred onkel... <3

dette ble veldig langt.. men det var godt å få det ut.. har felt noen tårer nå mens jeg har skrevet dette... Personer som jeg setter veldig høyt dette... <3<3<3

[covergrl]

veldig flott skrevet lille my.. er lei meg på dine vegne og for dine tap.. grein meg gjennom det mens jeg las.. er ikke lett å miste noen å komme seg tilbake til sitt gamle jeg.. men det er veldig godt å få ut følelsene, derfor kommer jeg til å skrive flere sånne innlegg i følelsesfulle øyeblikk..

off.. var så trist det du skrev.. fikk meg til å tenke.. du skjønner, min kjære farmor ligger på sykehus no, vet ikke hva som feiler henne.. jeg er så redd for at det er noe alvorlig, at hun aldri kommer hjem fra sykehuset... jeg føler forumet er en fin måte å få ut følelsene på, hjemme er jeg alltid den sterke, føler jeg må holde tilbake tårene slik at andre kan ha en stabil person å trøste seg på..

slik var det også da min kjære morfar døde.. kvelden før han døde var jeg og besøkte ham, det var en søndag husker jeg og legene hadde sagt at han ville ikke leve lenger enn til onsdag.. denne søndagen lå han der bare i sengen sin, det var vondt å se.. mormor var knust, hun er lam og morfar har vært den som har stelt med henne.. han var en så god mann! jeg ga ham en klem og et kyss på kinnet før jeg gikk den kvelden, og sa " vi sees igjen morfar.." dagen etter fikk jeg telefon på skolen.. jeg reiste selvfølgelig hjem til mormor.. der fikk jeg gråte ut, men etter den dagen følte jeg at jeg ikke kunne gråte, mamma trengte at jeg var sterk (slik følte jeg det ihvertfall).. derfor gråt jeg meg i søvn etter at samboeren min hadde sovnet eller når jeg var i dusjen.. jeg klarte ikke å besøke graven hans, ikke før i februar i år, to år etter han døde.. da fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenne lys på graven, og jeg tenkte at det var det minste jeg kunne gjøre, jeg måtte jo besøke graven en eller annen gang.. jeg tente lyset å så på graven et lite sekund før jeg knakk sammen, det var (og er) så vondt!! ingenting kan dekke savnet, han betydde så mye for meg!! han var en sånn bestefar alle ønsker seg, en typisk "klisje" bestefar..

si meg en ting: er det noe vi kan gjøre for å komme over sorgen og tapet..? det gjør så vondt!! hver dag!!

jaja.. nå fikk jeg ut mer følelser, gråter som bare det her jeg sitter.. deili å "endelig" få åpne seg og få ut litt av følelsene..

[Gjest lille my..]

Håper det går bra med farmoren din covergrl.. skjønner veldig godt hvordan du har det.. (selv om jeg hater å si at jeg skjønner deg.. for vi opplever jo alle ting forskjellig..)

Var veldig godt å få skrevet ned alt dette merket jeg.. har også grått meg i søvn mange ganger.. fordi jeg ikke har hatt noen å snakke med.. eller fordi jeg ikke har turt å åpne meg så langt at jeg gråt foran andre..

De klemmene jeg fikk etter at noen hadde gått bort.. de betydde så mye.. skulle ønske man ga hverandre en klem oftere i hverdagen også.. noen er flinke til det, men ikke alle.. det gjør bare så godt..

da farmor døde fikk jeg en rose på begravelsesdagen.. "til bestemor jenta" sto det... det betydde så mye.. ga en god klem til den personen som ga meg den, jeg klarte ikke å si takk.. men en klem sa vel alt...

Man vil alltid bære sorgen med seg.. men den vil etterhvert ikke veie like tungt.. den blir slipt ned på en måte.. er ikke lenger så skarp..

men jeg tror den beste måten å bære den med seg videre på er å ta med seg alle gode minner.. se på bilder.. skrive ned hva man føler eller snakke åpent om det til andre.. gråte når en har behov for å gråte..

Å stenge seg inne slik jeg gjorde da jeg var sju år er ikke lurt...

en til deg covergrl

[covergrl]

Håper det går bra med farmoren din covergrl.. skjønner veldig godt hvordan du har det.. (selv om jeg hater å si at jeg skjønner deg.. for vi opplever jo alle ting forskjellig..)

Var veldig godt å få skrevet ned alt dette merket jeg.. har også grått meg i søvn mange ganger.. fordi jeg ikke har hatt noen å snakke med.. eller fordi jeg ikke har turt å åpne meg så langt at jeg gråt foran andre..

De klemmene jeg fikk etter at noen hadde gått bort.. de betydde så mye.. skulle ønske man ga hverandre en klem oftere i hverdagen også.. noen er flinke til det, men ikke alle.. det gjør bare så godt..

da farmor døde fikk jeg en rose på begravelsesdagen.. "til bestemor jenta" sto det... det betydde så mye.. ga en god klem til den personen som ga meg den, jeg klarte ikke å si takk.. men en klem sa vel alt...

Man vil alltid bære sorgen med seg.. men den vil etterhvert ikke veie like tungt.. den blir slipt ned på en måte.. er ikke lenger så skarp..

men jeg tror den beste måten å bære den med seg videre på er å ta med seg alle gode minner.. se på bilder.. skrive ned hva man føler eller snakke åpent om det til andre.. gråte når en har behov for å gråte..

Å stenge seg inne slik jeg gjorde da jeg var sju år er ikke lurt...

en til deg covergrl

jeg må innrømme at jeg må si at jeg skjønner deg også.. liker heller ikke å si det, men jeg er faktisk ganske sikker på at jeg skjønner hvordan du har det!! er så likt slik jeg føler det!! finnes ikke ord for hvor deilig det er å kunne åpne seg og få lettet hjertet.. en klem hjelper alltid, det er god trøst.. du får bevis på at selv om du har mistet noen som betydde mye, så er der fortsatt folk som bryr seg om deg..

en stoooor til deg også lille my :D