Er betatt

[Jojo]

Hei!

Vi har hatt barn i samme barnehage i ett år. Da jeg først så ham tenkte jeg (fy faen! Dama er heldig!!) Han så ut som han var samboer eller sånt. Vet ikke hvorfor, men jeg trodde neppe han var ledig! Så jeg tenkte "la bena være på bakken, jenta mi" Han er super hyggelig! Super snill mot barn osv.

Etterhvert ble jeg kjent med moren til ungen og fant ut at pappa og mamma ikke var sammen. "aha" tenkte jeg:) Men viste aldri at jeg likte eksen hennes, var selv midt oppi andre ting:)

Så rett før jeg skulle resie til vestlandet, tok "barnehage-fyren" kontakt og lurte på om barna mine hadde lyst til å være med datteren hans på tur til fornøyelsesparken. (henvendelsen var til meg og min eventulle mann). barna var hos faren den dagen og jeg sa det til ham,.. men vi fikk det til dagen etter. Etter det har han vist stor interesse for meg uten å virke for ivrig... Vi har vært på forskjellige turer med barna.. Guttene mine liker ham veldig godt fra før av, men liker ham enda mer nå Han kommentere hvor sterk kvinne jeg er og at han sier han er imponert over måten jeg klarer meg. Anyway det ene førte til det andre og han sa at han alltid likte meg, men var usikker på min sivilstatus.

Nå har vi datet/truffet i 1 mnd... Han sa at han har blitt forelsket i meg. Jeg stortrives med hans nærvær, han behandler meg som prinsesse. Forteller til alle inkl familie at han har truffet verdens beste jente. Han ville gjerne at vi (barna og jeg) skulle være med på familibursdagen til jenta i dag, men jeg sa til ham at jeg ikke er klar for møte familien hans ennå, noe han forstår veldig godt!

Jeg vil gjerne høre deres tilbakemeldig om følgende:

det at han nærmer seg 40 (med tanke på aldersforskjell og det at jeg kan ønske ett barn OM EN GOD STUND) MÅ BLI FERDIG MED STUDIENE MINE OG SKAFFE MEG EN GOD JOBB FØRST

Det faktum at vi har forskjellige livssyn/religion som gjør at en av oss må konverte dersom det blir giftemål... Han sa han kan gjøre det om det blir nødvendig

Det at han har lavere utdanning

At jeg kjenner eksen, og at vi er naboer alle sammen

Takk at dere tar tid:)

[muppe]

HEI =)

Før det første: Alder spiller egentlig ingen stor rolle, så lenge dere er på "nivå" med hverandre og har det bra sammen. Jeg har selv en kjæreste som er nesten 10 år eldre, men vi har det supert sammen uansett. Så akkurat den biten burde være din minste bekymring.

At dere har forskjellig livssyn/ religion, kan jo være både bra og dårlig. Hva slags religion "tilhører" han da?

Men ettersom han sier han kan konvertere så burde det vel ikke være noe problem....?

Studier, barn, lav utdaning,jobb...... veit ikke helt hva jeg skal skrive om akkurat det... Hva gjør du da? Hva gjør han?

Når det kommer til barn, så ville jeg snakket med han om det. Å skrive her at du ønsker barn(kanskje, en gang i framtiden) hjelper ikke. Han må få vite hva du evt ønsker...

Kanskje jeg gir mer f*** enn andre, men at dere alle er naboer burde ikke bety noe.. Kanskje litt verre hvis du og eksdama hans er veldig gode venner da...?

Jaja, tenkte jeg skulle svare da... Så da har du noen av mine synspunkter på ting..

Lykke til med alt sammen=)

[Jojo]

HEI =)

Før det første: Alder spiller egentlig ingen stor rolle, så lenge dere er på "nivå" med hverandre og har det bra sammen. Jeg har selv en kjæreste som er nesten 10 år eldre, men vi har det supert sammen uansett. Så akkurat den biten burde være din minste bekymring.

At dere har forskjellig livssyn/ religion, kan jo være både bra og dårlig. Hva slags religion "tilhører" han da?

Men ettersom han sier han kan konvertere så burde det vel ikke være noe problem....?

Studier, barn, lav utdaning,jobb...... veit ikke helt hva jeg skal skrive om akkurat det... Hva gjør du da? Hva gjør han?

Når det kommer til barn, så ville jeg snakket med han om det. Å skrive her at du ønsker barn(kanskje, en gang i framtiden) hjelper ikke. Han må få vite hva du evt ønsker...

Kanskje jeg gir mer f*** enn andre, men at dere alle er naboer burde ikke bety noe.. Kanskje litt verre hvis du og eksdama hans er veldig gode venner da...?

Jaja, tenkte jeg skulle svare da... Så da har du noen av mine synspunkter på ting..

Lykke til med alt sammen=)

Takk for svaret ditt!

For å svate på spml dine: Det er ikke han som "tilhører" noe slags religion, det er egentlig meg....Er ikke spesielt religiøs, men er muslim. Dette innebærer at jeg mister den lille kontakten jeg har med familie forsvinner om jeg gifter meg med en ikke-muslimer.

Jeg begynner på journalistutdanning til våren (forhåpentligvis). Han jobber i bygge-bransjen og trives med det...(de tok lang tid før han fant ut at det var dette han ville drive med, begynte med forskjellige studier (økonmi, engeniør-fag osv), men sluttet)

Han ønsker flere barn, men jeg tenker hvis vi bestemmer oss å være sammen for ever, så er han kanskje "for gammel" for å ta vare på barn når jeg er klar? Altså hvorda er det hvis vi får ett barn til når han er femogfør? HAN ER SUPER FLIMK MED BARN; SNILL, OPPMERKSOM, OG OMSORGSFULL. Men vi har små barn nå, begge to. og jeg vil ikke utsette skole enda en gang for å få barn.

Eksdama og jeg er ikke gode venner, men truffet hverandre et par ganger, spisst hos hverandre osv...

Enda en ting er at vi skjuler dette for barna våre. De vet ikke at vi er "kjærester". Vi vil vente med å fortelle dem til vi er sikre på hva vi ønsker å gjøre... Bekytte dem mot forvirring. Men det er ikke lett det heller, for barn kan finne ut av ting fortere enn en kan tenke seg.

[NovaFlare]

Følg hjertet du, det er ikke såå mange bra menn der ute, og ihvertfall ikke såå mange man får så god kjemi med der ute som du tydeligvis har med han, dere har jo fått tatt opp en god del på kort tid.

[Jojo]

Har datet en del i den siste tid og jeg har ikke møtt noen som jeg har god kjemi med som denne mannen! Han er bare sååååå herlig!! Ikke minst at han er glad i guttene mine og de i ham! Vi skal reise bort i helgen. Alle sammen. Han spanderer turen!

Han satt barnevakt for meg forrige uke, da jeg skulle på foreldremøte. Han stilte opp selv uten at jeg ba om. Barnehagen er stengt i dag og han tar en fridag fra jobben, sånn at han kan være med datteren, så han foreslo om sønnen min hadde lyst, kunne han være sammen med dem mens jeg er på skolen. Men jeg er litt usikker på om jeg vil gjøre det, altså la sitte barnevakt enda en gang, denne gangen en HEL dag?? Vet at sønnen min synes det er gøy, han selv synes også det er bare gøy, men jeg synes det er altfor mye som skjer i så kort tid.

PS. Det er typisk meg å gruble hele tiden (tenk om han synes det er naivt/uansvarlig av meg å la ham passe på barnet mitt, Tenk det, tenk det) Men han satte pris på tillitten min til ham da jeg lot ham sitte barnevakt forrige uke.

Ja,ja jeg er Frøken Gruble, jeg kan ikke noe for det... Men noe helt innerst inni meg sier "han er den rette, sats på ham!" . Den stemmen har jeg aldri hørt før:)

Endret 1. september 2008 av Jojo

[Gjest Gjest]

Ulik utdannelse, felles naboer og aldersforskjell kan gå helt fint. Det viktigste er at kjemien stemmer og at dere trives sammen. Det jeg jeg tror kan bli et problem er hvis han skal få et nytt barn når han er 45. Da blir han en veldig gammel far. Jeg tror også det kan bli et problem at dere har ulik religion. Hva vet han om islam? Tror du han er innstilt på å faste under ramadan? Ikke drikke alkohol? Be regelmessig? Er det riktig at han skal konvertere til en annen religion bare fordi familien din forventer det?

[Jojo]

Ulik utdannelse, felles naboer og aldersforskjell kan gå helt fint. Det viktigste er at kjemien stemmer og at dere trives sammen. Det jeg jeg tror kan bli et problem er hvis han skal få et nytt barn når han er 45. Da blir han en veldig gammel far. Jeg tror også det kan bli et problem at dere har ulik religion. Hva vet han om islam? Tror du han er innstilt på å faste under ramadan? Ikke drikke alkohol? Be regelmessig? Er det riktig at han skal konvertere til en annen religion bare fordi familien din forventer det?

Selv praktiserer jeg ikke religionen som jeg skal. Jeg ber ikke 5 ganger om dagen, går ikke med hodeplagg og tar gjerne et glass vin, eller to. Men det kan hende jeg forandrer meg når jeg blir eldre, blir mer praktiserende enn jeg i dag er.(Og da kommer han til å lære om Islam og vurderer kanskje å praktisere litt og litt og skjønne konseptet med det. Han har jo alt begynt å lære arabisk, hehe) Måten en praktiserer religionen er opptil vedkommende. Og det fins millioner av par som bare den ene er religiøs.

Grunnen til at man forutsetter ekteskap er jo å unngå sex utenfor ekteskapet (nå snakker jeg om Islam), men i og med vi allerede har hatt det, kan vi gjerne la være å gifte oss og bare bo sammen. Men det er da familien spiller inn. De er 99% praktiserende, det er KUN MEG som er "uskikkelig". Fordelen er at de bor i utlandet, men jeg ønsker jo at de skal være glade for mine vegne og være stolte av meg og kommer i bryllupet mitt uannsett hvem jeg gifter meg med.

Endret 1. september 2008 av Jojo

[Honey Bee]

Det jeg jeg tror kan bli et problem er hvis han skal få et nytt barn når han er 45. Da blir han en veldig gammel far.

Faren min var 47 da han fikk sitt siste barn,jeg syns ikke det er for gammelt.Man er så gammel som man føler seg og en sunn frisk 45 åring har sannsynligvis 40 gode år igjen.Man har aldri noen garanti for at man får fulgt opp barna sine uansett alder.La ikke det at han er 40 nå være noe hinder

[Jojo]

Faren min var 47 da han fikk sitt siste barn,jeg syns ikke det er for gammelt.Man er så gammel som man føler seg og en sunn frisk 45 åring har sannsynligvis 40 gode år igjen.Man har aldri noen garanti for at man får fulgt opp barna sine uansett alder.La ikke det at han er 40 nå være noe hinder

Det var godt å høre! Takk Honey Bee!!

[Gjest Gjest]

.... Det jeg jeg tror kan bli et problem er hvis han skal få et nytt barn når han er 45. Da blir han en veldig gammel far. ....

Er du seriøs? Jeg trodde oppriktig talt at det var helt vanlig nå for tiden å få barn når man er langt over 40.

45 er da ingen alder for en mann som allerede har barn. langt verre å være det første barnet til så gamle foreldre.

Spesielt blandt høyt utdannede er det 40-50 åringene som er småbarnsforeldre.

[Gjest Gjest]

Er du seriøs? Jeg trodde oppriktig talt at det var helt vanlig nå for tiden å få barn når man er langt over 40.

45 er da ingen alder for en mann som allerede har barn. langt verre å være det første barnet til så gamle foreldre.

Spesielt blandt høyt utdannede er det 40-50 åringene som er småbarnsforeldre.

Jeg mener fortsatt at en kvinne eller mann som får barn når de er 45 blir gamle foreldre. Du må huske på at en person som er 45 år når barnet blir født, er 60 år når barnet er 15 år. Det er ikke uvanlig at 60-åringer har dårlig helse. Dårlig helse og tenåringsbarn er ingen god kombinasjon. Når man er 15 år trenger man foreldre som er friske og sterke, både fysisk og psykisk.

Honey Bee skriver at "man har aldri noen garanti for at man får fulgt opp barna sine uansett alder." Joda, men det er flere 60-åringer enn 40-åringer som blir syke, eller dør fra barna sine.

(Gjennomsnittsalder for barnefødsler er 30,3 for kvinner og 33,4 år for menn. Alderen på førstegangsforeldre er lavere, så det mest vanlige nå for tiden er nok at småbarnsforeldrene er i 30-årene)

Jeg synes ikke vi skal kuppe tråden til Jojo. Hvis vi skal diskutere eldre foreldre får vi heller starte en ny tråd på generell debatt.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke vi skal kuppe tråden til Jojo. Hvis vi skal diskutere eldre foreldre får vi heller starte en ny tråd på generell debatt.

Nei, la oss heller bestemme (dvs fortelle henne) hvordan vi (tullinger?) mener hun burde leve livet sitt. Hva blir det neste vi skal synes noe om??

[Jojo]

Hei igjen!

Nå har det seg slik at jeg innvolver meg med typen/innvolverer ham med meg. Jeg har ikke gått på p-piller siden skillsmissen, men nå har jeg begynt med det. Det er noe helt spesielt som foregår som får meg "oppføre meg"/tenke sånn som dette!

I dag satt jeg og funderte med hvor jeg hadde ham om 5 år.

Det med barn gruer meg fortsatt!! Jeg er jo bare 26 og jeg vil en vakkert dag ha en jente (ikke at det garantert blir jente, men jeg ønsker meg ei), men det er ikke i dag heller ikke neste år lissom. Det kan høres litt sprøtt, men jeg begynner å få ekte følelser for ham!! Han er bare topp!

Emile fra min andre tråd: Jeg liker aldri å rushe inn i et fohold, det er grunnen til at jeg etter 2 år fortsatt er singel (se bort fra han jeg dater nå som forøvrig er et unntak) Jeg kunne uten problem satset på ham tross det med religion, familie osv.., for han ser ut til å være verdt det selv om jeg kjenner ham så vidt. Men igjen... Jeg har alle disse "hva om" og "tenk om" som kommer i veien når jeg tenker på ham. "Hva om du angrer på at du har valgt ham, etter at du er ferdig med skolen din og er trygg og på mange måter" Noe som jeg ikke ser grunnen til PER I `DAG. (PS. Jeg har hatt/har en del sosialeproblermer. Dvs etter bruddet med eks, mistet jeg kontakt med de jeg kjente og har hatt det vanskelig å skape "passende" sosialeomkretser/nettverk)

Daten har alt en jente kan ønske seg ved en mann. Snill, kjekk, gentleman, romatisk og sexy. På andre side i min sitausjon som student alenemor med småbarn og begrenset økonomi er han forståelsesfull og utrolig hjelpsom! Ikke at jeg snylter eller aksepterer rene kontanter, men han fikser mange gode barneaktiviteter for barna (gjorde det i hele sommer og det er del i vente bla at alle fem skal reise bort til helgen og masse andre ting ut november. Han er ikke rik eller noe, men han synes det er hyggelig å finne på ting med oss), handler til oss nå og da, kjører oss når vi trenger det osv osv.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre eller tenke:S: Føler jeg som jeg føler fordi jeg bare trenger noen i livet mitt? Noen som jeg kan finne på noe, resie sammen med, får oppmerksomhet av? Og at han er en perfekt kandidar for dette, at han er glad i barna mine teller jo mye. Eller har jeg blitt så glad i fyren etter så kort tid? Hvis det siste stemmer hvorfor all denne grublingen? Er i tvil. Typsk meg.

Vil gjerne, gjerne ha deres synspunkter om dette. Takk til alle som tar seg tid og skriver noen ord:klemmer:

[Gjest *nurket*]

Ikke noe problem å bli glad i et annet menneske etter så kort tid. Kjæresten min sa jeg elsker deg etter å ha kjent meg i 14 dager... hihi... Vel og merke en liten glipp i u-edru tilstand... men han var fryktelig søt da. Jeg ble forelsket i han veldig raskt, og han i meg. Og nå 6 mnd etter at vi møttes planleggere vi felles bolig, for oss og alle barna våre

Følg hjertet ditt du. Så lenge han også ønsker flere barn, så tenker dere jo likt om fremtiden. Hadde vært verre om han ikke ville ha flere.

Alderen teller ikke... utdanning teller ikke... og religionen ser jo ikke ut til å være noe problem heller:)