T-bane

[Gjest Gjest]

En T-banevogn ruser forbi.

Du ser på alle andre som står der. Alle skal noe eller er på vei vekk fra noe. Noen leser avisen, kremter litt og blar om. Andre står med en ipod og halvveis neier entusiastisk hver gang bassen blir hørbar for de andre. Det blåser litt selv om man er langt under byen. Noen skriker, en flaske knuses. Andre ler. Mer skriking. Truende. Noen opplever det som slitsomt og er trøtte. Andre opplever det som kaldt og er tomme.

En ny T-bane ruser forbi. Ikke din.

Du ser på skinnene. Fulle av sigaretter og søppel.

Hvor skulle du? Ingen steder?

Snart kommer en ny T-bane rasende inn. Hvorfor ikke bare hoppe ned?

Fordi det ville ha vært så utrolig feigt. Hvem faen er du som går rundt og synes så synd på deg selv? Som lar din familie risikiere å sitte igjen med en liv fullt av ubesvarte spørsmål?

Du tar den T-banen dit du skal og du går videre. Fordi du har bare denne muligheten. Det finnes ikke noe Nirvana eller himmelport. Det finnes bare nå. Og der blåser det og flasker knuses, men det er så mye mer hvis du bare går på den T-banen og drar et annet sted og prøver der!

Og ikke lar meg bli stående og se en til hoppe slik jeg måtte en gang.

Det er feigt. Det er så mye mer enn feigt. Men det er feigt som henger igjen.

Og snart kommer T-banen og jeg håper jeg reddet livet ditt fordi det er så uendelig mye verdt, forstå det da!

[Gjest kenneth]

Jepp - bryt ned en intrikat problemstilling til et enkelt spørsmål om feighet (i beste klisjé-stil). Det et matnyttig.