Har du vært involvert i en katastrofe?

[Virina]

Kanskje ikke så veldig dramatisk, men...

- Da jeg var liten eksploderte nabohuset (på landet, var ca 150 meter fra vårt hus med masse skog mellom). Jeg hadde ikke fått sove den kvelden, så hørte smellet og så røyken. Det var en veldig syk mann som tok selvmord. Han satt i rullestol.

Føltes som det var et fly som styrtet i veggen jeg sto at med, så det var et relativt hardt smell. Husker mamma og pappa trodde det var et jagerfly eller noe sånt som hadde styrtet. Hunden vår var livredd og sto å ulte. Det kom masse biler forbi huset, alle naboene i redningsaksjon. Mamma sendte pappa av gårde. Mannen kunne så klart ikke reddes. Aner ikke om de fant han, eller om han var i flere deler. Huff... Tragisk!

- For noen år siden satt jeg på med venninnen min. Hun kjørte ganske fort.. Vi skulle kjøre en del mil. Husker jeg tenkte tidligere på turen at hun kjørte for fort i svingene, men jeg hadde vel ikke mot til å si i fra. Tenkte også jeg skulle spørre om ikke jeg skulle kjøre, for vi brukte bytte på det. Ikke det at jeg kjørte så rolig heller, men....

Jeg kjente veien godt, og viste at noen av svingene var ekle. Men vi var begge uerfarne sjåfører. Jeg spurte aldri om jeg skulle kjøre. Uansett, til poenget;

Før en sving (den haller feil vei og er ganske ekkel) husker jeg at jeg skulle til å rope "breeeeeeems!", men før jeg rakk åpne munnen fikk vi sleng. Også virket det som hun klarte å rette den opp, men så "bråsnudde" bilen på en måte og startet å trille rundt i full fart i ca 150 meter før vi stoppet i et rekkverk over en elv.

Det rauk av bilen, airbagene rauk. Døren min var klemt innover, da jeg satt mot rekkverket. Venninna mi ropte at vi måtte komme oss ut, jeg prøvde å lukke opp døren for harde livet (den gikk selvfølgelig ikke opp). Når jeg endelig fant ut at den ikke gikk opp, hoppet jeg ut av bilen på hennes side.

Husker synet av bilen når vi kom ut, den var smadret i fronten frem til dekkene, dekkene var smadret, det lå deler hele veien langs de mørke bremsesporene, som gikk alle veier.

Vi gikk rundt oss selv at med bilen og viste ikke hva vi skulle gjøre. Så ropte det noen å spurte om det gikk bra med oss fra der vi fikk sleng. Det viste seg at vi hadde fått sleng og kræsjet med en annen bil! Vi var sannsynligvis blitt bevisstløse i løpet av kræsjen en eller annen gang, derfor forsto vi ikke med en gang at vi hadde kræsjet med noen andre.

Det gikk bra med de andre, alle hadde englevakt. De hadde noen kuttskader og forstuinger i arm, og ble kjørt på legevakten.

Jeg og venninnen min ble sendt med helikopter til det store sykehuset for evt. indre blødninger. Vi kom fra det med hjernerystelser og kraftig forslått begge to. Og selvfølgelig veldig skremt, noe vi begge trengte.

Vi var i det hele tatt veldig heldige.

Fy søren.. Man har virkelig ingen anelse om hvor traumatisk det faktisk er å være involvert i slike type ulykker før man har vært der selv. Jeg husker selv i ukene etter ulykken jeg og moren min havnet i, at jeg slet med en ekstrem indre uro. Jeg drømte om smellet omtrent hver eneste natt lenge i etterkant, og kunne ofte våkne med tårer i øynene. Flere ganger stod jeg også opp midt på natten bare for å se til mamma, og forsikre meg om at hun fremdeles pustet. Jeg var livredd for at hun plutselig bare skulle forsvinne fra meg. Jeg kunne liksom ikke helt tro at det faktisk hadde gått bra, og måtte hele tiden forsikre meg om at hun hadde overlevd.

Jeg fikk også ofte flashbacks fra ulykken, hørte smellet i hodet mitt, om og om igjen. Lyden, lukten, ting jeg så der og da - alt kom tilbake, og jeg kunne plutselig bare bryte sammen i gråt. Jeg følte meg på en måte ikke trygg lenger, og hadde hele tiden angst for at det plutselig skulle smelle igjen på noe vis. Jeg brukte alt i alt veldig lang tid på å komme meg igjen, og å stabilisere meg psykisk.

Jeg er veldig glad for å høre at det gikk bra med deg og venninnen din! Og jeg håper virkelig dere slipper å oppleve noe sånt igjen!

Endret 4. september 2011 av Vilie

[Gjest Consensio]

Ingen katastrofer, men jeg har opplevd tragedier.

Min aller beste venn gjennom hele barndommen, fikk i seg litt han ikke burde og han drepte ei jente. Soner 18 år.

Ellers hadde jeg en del venner som tok overdoser. En veldig god venn av meg var rusfri i 2 år, klarte endelig å få livet sitt opp og gå igjen, til han fikk besøk av ex-dama. Hun satte et skudd i armen hans og han døde.

Har selv vært i et par kraftige ulykker, og jeg har vært vitne til/førstemann på stedet i andre ulykker som har vært rett og slett grusomme.

[Virina]

Ingen katastrofer, men jeg har opplevd tragedier.

Min aller beste venn gjennom hele barndommen, fikk i seg litt han ikke burde og han drepte ei jente. Soner 18 år.

Ellers hadde jeg en del venner som tok overdoser. En veldig god venn av meg var rusfri i 2 år, klarte endelig å få livet sitt opp og gå igjen, til han fikk besøk av ex-dama. Hun satte et skudd i armen hans og han døde.

Har selv vært i et par kraftige ulykker, og jeg har vært vitne til/førstemann på stedet i andre ulykker som har vært rett og slett grusomme.

Fyyy, noe så grusomt! :frown: Alltid veldig spesielt å høre slike historier fra mennesker som har stått midt oppi det. Man blir liksom litt tom for ord.. Vil egentlig bare gi deg en stor og god klem

Endret 4. september 2011 av Vilie

[AnonymBruker]

Ingen katastrofer, men jeg har opplevd tragedier.

Min aller beste venn gjennom hele barndommen, fikk i seg litt han ikke burde og han drepte ei jente. Soner 18 år.

Ellers hadde jeg en del venner som tok overdoser. En veldig god venn av meg var rusfri i 2 år, klarte endelig å få livet sitt opp og gå igjen, til han fikk besøk av ex-dama. Hun satte et skudd i armen hans og han døde.

Har selv vært i et par kraftige ulykker, og jeg har vært vitne til/førstemann på stedet i andre ulykker som har vært rett og slett grusomme.

Nesten sånn døde min halvbror også...bare dette var en "venn"

[AnonymBruker]

Det verste jeg har opplevd var da jeg og moren min havnet i en bilulykke for en stund siden. Vi ble påkjørt av en bil som kom kjørende som et lyn med en fart på godt over 100 i 30-sone. Jeg glemmer aldri sekundene rett før smellet, den skjærende lyden av pipende bremser fra den andre bilen. Ei heller glemmer jeg selve smellet, og ikke minst lyden av smellet hvor jeg kunne høre bilen som brutalt knuste rundt oss, før alt ble svart. Stillheten da jeg kom til meg selv igjen var helt grusom, sittende med dashbordet knust over meg og så røyken sige opp fra fronten på bilen. Lukten var også helt spesiell, og har brent seg fast i hukommelsen min. Det luktet liksom "ulykke", det luktet smerte.

Det første jeg gjorde var å instinktivt snu meg mot mamma, som da ligger bevisstløs med rattet klemt oppi magen, og blør kraftig fra hodet. Jeg skrek fullstendig panikkslagen til mamma at jeg elsket henne, gjentagende ganger, uten å få noe som helst respons. Det er det absolutt verste øyeblikket i hele mitt liv - der og da var jeg faktisk sikker på at jeg hadde mistet moren min.. Tanken på det var helt uutholdelig.

Jeg husker jeg akutt fikk en gjennomborende følelse av enorm panikk og prøvde å åpne døra for å komme meg ut av bilen, som da var helt ihjelklemt, og satt bom-fast. Jeg fikk da såvidt lirket meg over i liggende stilling for å forsøke å sparke opp døra, noe jeg til slutt lykkes med etter ukjent antall forsøk. Jeg kommer meg så ut av bilen, og blir da møtt av en slagmark av vrakrester liggende strødd utover et relativt stort område, og ser den andre bilen liggende på taket på et jorde på andre siden av veien. Jeg løper over til andre siden av bilen og forsøker desperat å rive opp døren der moren min sitter, uten hell. Den var fullstendig knust, og umulig å åpne.

Det neste jeg husker er at jeg da bare blir stående, fullstendig lammet, og rive meg i håret, skrike og hylgråte. Etter det ble det meste egentlig ganske svart før ambulansen kom, og vi ble kjørt til sykehus hvor vi da ble liggende de neste dagene, fullstendig mørbanket.

Vi fikk beskjed av legene på sykehuset om at vi hadde hatt englevakt - hadde det ikke vært for at vi begge brukte bilbelte ville ingen av oss ha vært her i dag.

Vi var ekstremt heldige. Og jeg er så uendelig glad og takknemlig for at jeg fikk beholde moren min, ingen ting er bedre enn det

Fy flate, det må ha vært forferdelig for deg! Tårene mine renner her jeg sitter

[AnonymBruker]

En katastrofe (av gresk κατά (kata), om, mot, ved + στροφή (strofi), omdreining) er en stor omveltning, ulykke eller ødeleggelse som medfører mange drepte eller store skader på mennesker, dyr og planteliv. Ordet brukes også om enhver ulykke hvor det er flere skadde enn det hjelpeapparatet har kapasitet til å ta seg av.

[Dyregod]

Jeg var 150 meter unna bomben i regjeringskvartalet, var ha kafé med en venninne. Vi skulle egentlig sitte ute, men det var vått ute så vi satt oss inn. Etter en kaffe og hyggelig prat kom det et fryktelig kraftig smell som gjorde at kaffekoppen fløy veggemellom og det vibrerte gjenom hele kroppen. Jeg så utenfor at det regnet glass og andre ting og folk løp over ha andre siden av gaten og så opp over der vi var. Da trodde jeg at det var en bombe som hadde gått av i den samme bygningen så vi flyktet ut. Da vi gikk nedover så vi et skrekkelig syn. Vinduer overalt var blåst ut, alarmer gikk overalt, folk løp og gråt og du så frykten spre seg. Selv var jeg redd det ville komme en bombe til eller noen terrorister som skulle skyte oss. Så vi gikk der vi trodde det var trygt, altså ut av byen. Gikk langt:) Jeg hadde ingen fysiske skader, men var skjelven og skvetten i mange uker etterpå.

Har også et familiemedlem som jobber der bomben gikk av. Hun var heldigvis ikke der da! Hun mistet flere kolleger.

Det er trist det som hendte, men jeg føler jeg har et annet syn på livet etter dette.

[Gjest nupp]

ja, har vært med i en hårkatastrofe. og har sett andre ha en hårkatastrofe

[Virina]

ja, har vært med i en hårkatastrofe. og har sett andre ha en hårkatastrofe

Haha, akkurat den tror jeg ikke vi er så rent få om ;-)

Har dager hvor jeg føler jeg har en eneste stor slagmark på hodet.

[AnonymBruker]

Var på Utøya i år. Ting begynner å falle litt mer på plass nå, begynner å forstå at jeg er i livet, men det er faktisk en merkelig følelse å være i livet. Jeg vet ikke når det skal gå opp for meg, omfanget er så stort. Jeg har mistet så mange venner og mange bekjente.

Nå arbeider jeg med meg selv for å komme meg tilbake til hverdagen, men det er enda ikke lett. Det er en redsel og et stort savn som sitter inne i meg. Den store nasjonale sorgen er over, men sorgen for oss som var der, og for pårørende. Det er rart nå når jeg kanskje føler at folk vill glemme det som hendte, og våre falne kamerater fortjener å bli husket for alltid.

[Gjest Hikken]

Var på Utøya i år. Ting begynner å falle litt mer på plass nå, begynner å forstå at jeg er i livet, men det er faktisk en merkelig følelse å være i livet. Jeg vet ikke når det skal gå opp for meg, omfanget er så stort. Jeg har mistet så mange venner og mange bekjente.

Nå arbeider jeg med meg selv for å komme meg tilbake til hverdagen, men det er enda ikke lett. Det er en redsel og et stort savn som sitter inne i meg. Den store nasjonale sorgen er over, men sorgen for oss som var der, og for pårørende. Det er rart nå når jeg kanskje føler at folk vill glemme det som hendte, og våre falne kamerater fortjener å bli husket for alltid.

Dere vil ikke bli glemt

[Virina]

Var på Utøya i år. Ting begynner å falle litt mer på plass nå, begynner å forstå at jeg er i livet, men det er faktisk en merkelig følelse å være i livet. Jeg vet ikke når det skal gå opp for meg, omfanget er så stort. Jeg har mistet så mange venner og mange bekjente.

Nå arbeider jeg med meg selv for å komme meg tilbake til hverdagen, men det er enda ikke lett. Det er en redsel og et stort savn som sitter inne i meg. Den store nasjonale sorgen er over, men sorgen for oss som var der, og for pårørende. Det er rart nå når jeg kanskje føler at folk vill glemme det som hendte, og våre falne kamerater fortjener å bli husket for alltid.

Som Hikken sier; dere kommer aldri til å bli glemt

Tenker på dere alle sammen.

Endret 4. september 2011 av Virina

[Gjest Hikken]

Som Hikken sier; dere kommer aldri til å bli glemt

Tenker på dere alle sammen.

Samme her. Ei venn av venninna mi endte opp med å måtte amputere høyrearmen sin. Fikk så vondt i meg da jeg hørte det

[roflgirl]

jeg kræsjet nettopp i rekkverket, fikk vannplaning.

en stk herja bil stå utenfor, ikke kjørbar, bulker.

er forbanna lei meg...

[AnonymBruker]

To episoder.

Har ikke selv blitt skadet, men har vært svært nærme. Det får en til å tenke.

Første episoden var for mange år siden (14-15 vil jeg anta). Jeg kom kjørende med bil på dårlig vinterføre. På en rett strekning så jeg en møtende bil miste kontrollen og begynne å slenge. Jeg la meg så langt ut på høyre side jeg turte og den møtende bilen sneiet min bil med få centimeters klaring, for så å dundre rett i fronten på bilen som kom bak meg. Kort sagt, ett liv endte der og to personer ble skadet. Jeg var uskadd, og bilen min var like hel.

Andre episoden var 22. juli nå i år.

Jeg var ferdig med jobb og på tur til Oslo sentrum for å få meg en kaffekopp. På tur opp Torggata kom det ett vanvittig drønn etterfulgt av en trykkbølge som blåste ut vinduet og laget det fulle kaos. Nok en gang var jeg heldig og slapp fra det uten fysiske skader.

[Wonders]

Mye egentlig, tenker ikke mye over det. I år så langt var vi i Egypt når det plutselig utbrøt seg opptøyer, og udi sendte oss hjem i februar. Og jeg var i Marrakesh når en bombe drepte 10-15 stykk nå i vår.

[Gjest On Topic]

1. Har sett min egen kjære far dø. Er idag surrealistisk å tenke på.

2. Kanskje ikkje ein katastrofe men ein grusom opplevelse. Blei nesten voldtatt av ein bekjent. Den følelsen av at det faktisk skjer er ubeskriveleg. Bygga opp eit voldsomt sinne og beit tvers igjennom kinnet på vedkommande. Og stakk.

[AnonymBruker]

Fy søren.. Man har virkelig ingen anelse om hvor traumatisk det faktisk er å være involvert i slike type ulykker før man har vært der selv. Jeg husker selv i ukene etter ulykken jeg og moren min havnet i, at jeg slet med en ekstrem indre uro. Jeg drømte om smellet omtrent hver eneste natt lenge i etterkant, og kunne ofte våkne med tårer i øynene. Flere ganger stod jeg også opp midt på natten bare for å se til mamma, og forsikre meg om at hun fremdeles pustet. Jeg var livredd for at hun plutselig bare skulle forsvinne fra meg. Jeg kunne liksom ikke helt tro at det faktisk hadde gått bra, og måtte hele tiden forsikre meg om at hun hadde overlevd.

Jeg fikk også ofte flashbacks fra ulykken, hørte smellet i hodet mitt, om og om igjen. Lyden, lukten, ting jeg så der og da - alt kom tilbake, og jeg kunne plutselig bare bryte sammen i gråt. Jeg følte meg på en måte ikke trygg lenger, og hadde hele tiden angst for at det plutselig skulle smelle igjen på noe vis. Jeg brukte alt i alt veldig lang tid på å komme meg igjen, og å stabilisere meg psykisk.

Jeg er veldig glad for å høre at det gikk bra med deg og venninnen din! Og jeg håper virkelig dere slipper å oppleve noe sånt igjen!

Hei!

Har ikke sett svaret ditt før nå.

Jeg tror nok dere hadde en litt verre kræsj enn oss, da dere ble skadet. Vår var relativt kraftig, men vi var utrolig heldige.

Det er godt å høre at det gikk bra med dere å.

Og du har helt rett i at en ikke aner hvor traumatisk og ufattelig skummelt slike kræsjer er, før en har vært midt i det selv. Det er så enorme krefter i bildet!

Jeg hadde også en del ettervirkninger. Reagerte nesten ikke i det hele tatt døgnet etter ulykken. Jeg hadde vel en litt rar måte å reagere på, ble helt stille og sa nesten ingenting. Det jeg syntes var verst rett etter ulykken var å se venninnen min så utrolig vettskremt. Det var så grusomt at jeg har ikke ord for det. Fikk en slags enorm ansvarsfølelse for henne, gjorde alt for å trøste og roe henne ned. Jeg lærte meg i alle dall da at en er mer glad i venninnene sine enn en kan forestille seg! Jeg viste jo innerst inne at hun ikke var særlig skadet, men fordi om var det så utrolig grusomt å se henne slik.

Så jeg reagerte ikke der og da med å bli hysterisk, som de fleste gjør. Men legene var veldig bekymret og bestemt på at jeg skulle få kraftige reaksjoner i ukene fremover. Jeg ble aldri "hysterisk", fordi jeg reagerer ikke slik med traumatiske opplevelser. Men fikk en slik "indre uro" som du beskriver. Sov på sofaen i flere uker fordi det var en slags uro (pluss at jeg kastet opp og sov cirka døgnet rundt). Ble også veldig skvetten når jeg kjørte bil, om andre bilister gjorde noe "tvilsomt" ble jeg alltid vettskremt. Kunne skvette av å møte en bil i en sving osv...

Har kjørt veldig mye de siste årene, så har blitt mye roligere bak rattet.

Men blir veldig fort nervøs, og når jeg først blir det på en kjøretur, er det utrolig vanskelig å "stoppe" det. Spesielt om jeg er passasjer. Unngår i det lengste å sitte på med andre enn samboeren min.

Så noen konsekvenser har det fått. Men jeg kjører etter evne, og tillater meg ikke å kjøre uforsvarlig. En ting er å skade seg selv, men å skade andre er nok vanskeligere å leve med...

[kaprifolen]

Ikke for å fornærme noen, men katastrofer og ulykker, stygge eller små, er to forskjellige ting...

Katastrofer: venner skadet og mistet familie 22. Juli. Har fungert som støtteapparat for ei venninne, og det offentlige har mye å forbedre.

Familie var på Scandinavian Star, samme familie var i den store togulykken på 90-tallet. Kalte man den ikke Lysaker-ulykken eller noe?

En jeg gikk på skole med var tilstede under tsunamien i Thailand. Han klamret seg fast til et tre da han så en liten unge komme tumlende. Han grep etter barnet, men klarte ikke få godt nok tak til å holde det fast. Han var 18 år og ble rimelig skadet av opplevelsen.

[Gjest uAnonymBruker]

Vi kjørte forbi rett etter Åsta-ulykken der de to togene kolliderte. Er tolv år siden så jeg husker ikke noe særlig, tror ikke jeg oppfattet hva det egentlig var, men ble skremt fordi mamma og pappa ble skremte. Det er det nærmeste en katastrofe jeg har kommet.