lolita90 Skrevet 26. august 2008 #1 Skrevet 26. august 2008 jeg fikk vite før sommerferien at mamma hadde depresjoner, og jeg går nå til utredning selv... men jeg er redd og usikker på dette... dette er utrolig vanskelig for meg, og i dag er absolutt ikke min dag... jeg er nedfor og litt lei...
BillyBoy Skrevet 26. august 2008 #2 Skrevet 26. august 2008 Her har du en Håper du føler deg bedre snart.
Purple Basil Skrevet 26. august 2008 #3 Skrevet 26. august 2008 Uff, det er ikke noe greit. Jeg og moren min har det på samme måten. Det kan være veldig vanskelig til tider, men du kommer til å ha gode perioder også. Sender deg en klem
Ryssling Skrevet 27. august 2008 #4 Skrevet 27. august 2008 :love: jeg fikk vite før sommerferien at mamma hadde depresjoner, og jeg går nå til utredning selv... men jeg er redd og usikker på dette... dette er utrolig vanskelig for meg, og i dag er absolutt ikke min dag... jeg er nedfor og litt lei... Hei på deg.. Ikke sitt inn å kjenn på at mamma har fått depresjoner og gjør likedan. Mamma er voksen og må selv søke hjelp for sine plager. Du som ungdom skal leve ditt liv, og opplever du at du sliter, så SØØØØØØØØØØØØØØØØØKKKKKKKKKKKKKKK hjelp. Hva bruker du tiden din til ellers? Du skriver ikke hvor gammel du er, og veldig lite om deg selv . La ikke tiden gå og vent på at ting endrer seg uten å gjøre noe. Du har selv ansvar for eget liv. hadde jeg visst noe mer om deg, hadde det vært enklere å svare...men...Depresjoner kan bunne i så mangt, men få det utredet, vær åpen på det, snakk med noen om det...gjerne her på nettet.. jeg prater gjerne med deg.
lolita90 Skrevet 27. august 2008 Forfatter #5 Skrevet 27. august 2008 takk for svar og omtanke... jeg setter veldig pris på dette... jeg har begynt å gå i utredning selv, og det hjelper jo litt... Ryssling: jeg trenger ikke skrive alder eller hvem jeg er for å kunne snakke om ting
Silmarill Skrevet 27. august 2008 #6 Skrevet 27. august 2008 Hei Lolita! Det er godt at både du og moren din nå får hjelp til depresjonen dere sliter med! Det er utrolig mange som sliter med dette, men som ikke søker hjelp for det! Deprsjon og angst henger også ofte sammen, men det er god hjelp å få for dette! Det er mange typer og former for depresjon og varigheten varierer veldig! Du sliter med deg selv og din depresjon og nå sliter du ennå mer kanskje fordi du fikk vite at moren din sliter med det samme. Snakk med moren din om hvordan du føler det (om du føler du kan det) så kan dere hjelpe hverandre sammen. Vet ikke om du går til psykolog eller om det er fastlegen din du snakker med om dette, men antar at det er fastlegen din som har videresendt deg til utredning! Dette går nok bra skal du se Ryssling: jeg trenger ikke skrive alder eller hvem jeg er for å kunne snakke om ting Selvsagt trenger du vel ikke det
lolita90 Skrevet 27. august 2008 Forfatter #7 Skrevet 27. august 2008 hei Silmarill jeg ble søkt videre til DPS av fastlegen min, og PPT skrev også litt om de møtene jeg hade hatt med de til den søknaden
Gjest Ingvild94 Skrevet 30. august 2008 #8 Skrevet 30. august 2008 Vil ønske deg lykke til med utredningen Forstår du har det vanskelig Lolita. Godt du har en kjæreste som støtter deg.Har lest i dagboken din skjønner du. Har det ikke sånn selv men skulle gjerne vært venn med deg.
lolita90 Skrevet 9. september 2008 Forfatter #9 Skrevet 9. september 2008 du kan gjerne være venn med meg... er inne i en liten "sorg" periode... men jeg håper det ordner seg... og jeg er super glad for at jeg har kjæresten min hos meg hver eneste dag nå, det hjelper meg masse og alle venner og familie merker på meg at jeg har det bedre nå
Vera Vinge Skrevet 9. september 2008 #10 Skrevet 9. september 2008 Kan du snakke med moren din om dette? Jeg tror det kan bli veldig viktig når dere har det vanskelig som nå. Det er også veldig fint å ha andre å snakke med, men jeg tror, så lenge din mor er i stand til det, at det kan være fint for deg å snakke litt med henne om det som skjer. Fortelle henne at du er redd, spørre henne om ting du lurer på osv. Om hun er for dårlig, har du noen andre som er involvert i dette, som f.eks. faren din, søsken? Det er dessuten veldig bra at du får hjelp selv, og at de er i gang med utredning. Om det viser seg at du ikke er deprimert, er det helt normalt å reagere på at moren din er deprimert, og bli lei seg av den grunn. Jeg håper dermed at du får noen å snakke med, selv hvis utredningene ikke viser at du har en diagnose.
lolita90 Skrevet 9. september 2008 Forfatter #11 Skrevet 9. september 2008 den "sørge"perioden jeg har nå gjelder egentlig ikke mammas depresjon... jeg har aldri følt at jeg kan snakke med mamma om ting, for jeg er redd for hvordan hun vil reagere... jeg vet det er dumt å tenke sånn, jeg prøver å ikke gjøre det men det bare dukker opp likevel
Vera Vinge Skrevet 9. september 2008 #12 Skrevet 9. september 2008 den "sørge"perioden jeg har nå gjelder egentlig ikke mammas depresjon... jeg har aldri følt at jeg kan snakke med mamma om ting, for jeg er redd for hvordan hun vil reagere... jeg vet det er dumt å tenke sånn, jeg prøver å ikke gjøre det men det bare dukker opp likevel Ok, men da er det kanskje viktigere å konsentrere seg om deg selv nå, og få hjelp for at du har det vanskelig nå. Så kan heller dette med moren din komme senere.
lolita90 Skrevet 9. september 2008 Forfatter #13 Skrevet 9. september 2008 det kan se ut som om det er antydning til lys i andre enden av tunnelen igjen... og jeg jobber med meg selv hver dag...
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå