sosial "angst".

[Gjest Gjest_lissy_*]

er ekstrem når det gjelder sosial angst. har ingen venner lenger. vil stort sett kun være alene. føler meg alltid anderledes når jeg er blant mennesker. er veldig isolert. går på dag enter 2 dager i uka. hjelper, og utnytter di dagene mest muig for å "trene" meg.

noe som plager meg er at jeg har fått hurtigere angst anfall.

spiser en del truxal enkelte dager, noe hver dag. truxsal hjelper meg veldig med å "roe "meg ned i sånne situasjoner.

[BareMegMK]

Jeg vet hvordan du har det jeg følte akkurat det samme da jeg gikk til psykolog. Men det er ikke noe galt i å gå til psykolog, vi trenger ALLE hjelp i blant

Og tro meg det blir bedre med tiden, det er jo tross alt for å hjelpe deg selv at du går der og det er utrolig tøfft gjort

Og jeg tenker sånn at, vi er alle mennesker. Selfølgelig det er lettere sagt enn gjort, men som jeg skrev i sted så blir alt bedre med tiden. Litt etter litt!

[Gjest Elis]

Jeg kjenner meg også igjen i trådstarters situasjon. Jeg kan slite kjempemye i sosiale situasjoner, mens andre ganger fungerer jeg helt topp. Folk har vanskelig for å se hvor store probler jeg har siden det er så variert når det dukker opp. Mange tror det bare er å ta seg sammen, men det er ikke så enkelt. Noen ganger står det helt stille inne i hodet, og ordene kommer liksom ikke ut.

Det kan jo også være at det er noe som feiler deg. Jeg fant ut at jeg har adhd i voksen alder, og det ble mye enklere å forstå ting etter det.

samme her, klarer rett å slett ikke å ta meg sammen lengre... angsten har gått alt for langt. gjør mye for å ungå sosiale settinger med de gamle bekjente, ikke venner i den forstand, men heller venner av noen venninner jeg ikke har så mye kontakt med lengre. når jeg ser de fra det gamle miljøet får jeg følelsen av å være anderledes pga angsten og det gjør nok at folk ser på meg som 'rar'/ merkelig.

skikkelig skjipt!!klarer ikke være sosial på vanlig måte lengre..sliter sikkelig med øyekontakt, føler folk kan se på blikke mitt hvordan jeg har det ikke minst fordi jeg har en tendens til å se litt for intenst på folk. føler tomheten lyser ut, alt det jeg vil gjemme. bor hjemme, men føler meg kinda isolert. familien må lure hva det er galt..student og greier.det har blitt så gale alt at jeg ikke klarer å ta det innover meg lengre, føler alt er svekket, tilogmed tankene mine forsvinner...:S

hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg er faktisk en person som kke er interessant å bli kjent med. aldri noen som spør om jeg vil være med å finne på noe eller blablabla, har ingen vennegjeng. Selv om jeg prater med folk på skolen osv er jeg bare uniteressant. Vet at jeg ikke er noe rar eller noe, passer jo godt på hva jeg sier og hvordan jeg er rundt andre. Så nå sitter jeg her alene på en lørdag, tragisk nummer 1 .

[Gjest Gjest]

Jeg er faktisk en person som kke er interessant å bli kjent med. aldri noen som spør om jeg vil være med å finne på noe eller blablabla, har ingen vennegjeng. Selv om jeg prater med folk på skolen osv er jeg bare uniteressant. Vet at jeg ikke er noe rar eller noe, passer jo godt på hva jeg sier og hvordan jeg er rundt andre. Så nå sitter jeg her alene på en lørdag, tragisk nummer 1 .

Da er jeg tragisk nr 2, jeg skal nemlig hjem til mine foreldre og se på tv sammen med dem, noe som jeg gjør hver lørdag

Jeg har heller ingen venner. Jeg trener i en sportstklubb, og der har jeg helt fin kontakt med folk. De har faktisk bedt meg om å være trener for nybegynnerne, fordi jeg "er så flink med folk"(!!) Så hvorfor jeg ikke er vennemateriale vet jeg ikke.

[Gjest Gjest]

hvor bor du?

[Gjest Gjest_redd_*]

sosial angst er helt forferdelig, har slitt med det i mange år, noe som gjør at jeg ikke har ferdig utdannelse, og elendige karakterer fra siste året på vgs. Har så lyst å studere, men blir dårlig bare av å se en skole. Ikke enkelt i det hele tatt. Føler at man bestandig blir sett på som en raring fordi man ikke sier noe, og om man sier noe så sjelver både stemme, hender og blikket flakker... Håper man en dag blir kvitt de værste problemene...

Føler med dere alle som sliter med det samme!!

[Gjest Gjest]

Hvis noen her ønsker å øve seg opp til å bli dyktigere sosialt så vil jeg annbefalle denne siden:

charismaarts.com

Selv om de i utgangspunktet primært har drevet med sjekking så er de utrolig flinke på sosiale evner i alminnelighet og har en rekke oppdrag for næringslivet og mange klienter som bare ønsker bedre sosiale ferdigheter og ikke noe som har med sjekking å gjøre. De har også et forum hvor man kan få gode råd gratis. I den tid jeg har brukt forumet har jeg sett en rekke mennekser snu livet sitt rundt fra en relativt ensom tilvaærelse og dårlige sosiale evner til å få mange gode venner og dame®.

[Gjest Gjest_alene_*]

Jeg er faktisk en person som kke er interessant å bli kjent med. aldri noen som spør om jeg vil være med å finne på noe eller blablabla, har ingen vennegjeng. Selv om jeg prater med folk på skolen osv er jeg bare uniteressant. Vet at jeg ikke er noe rar eller noe, passer jo godt på hva jeg sier og hvordan jeg er rundt andre. Så nå sitter jeg her alene på en lørdag, tragisk nummer 1 .

Jeg tror ikke noe på at du er uinteressant som person, bare hindret av angst. Personliget og psykisk lidelse må skilles. Det er fare for at andre tolker det at du er reservert som at du ikke har interesse av å bli kjent med dem. De vil jo ikke trenge seg på. Dessverre så bidrar dette til å forsterke inntrykket av at man er uønsket og ikke interessant som person. Det blir en ond sirkel.

Og det er mange som sitter alene rundt omkring og sliter med angst som gjerne skulle ha truffet noen med det samme problemet. Folk med sosial angst er jo verdens hyggeligste. De tenker ikke en vond tanke om andre, fordi alle vonde tanker rettes mot en selv.

[Gjest Gjest]

Folk med sosial angst er jo verdens hyggeligste. De tenker ikke en vond tanke om andre, fordi alle vonde tanker rettes mot en selv.

For noe forb.... tull. At du tenker dritt om deg selv hindrer deg da ikke i å tenke dritt om andre. Og har ingenting å gjøre med om man har sosial angst eller ei. Det er forøvrig heller ikke alle med sosial angst som retter mer vonde tanker mot seg selv enn det "sosiale" mennesker gjør.

[Marblecake]

Har det selv, eller unvikende personlighetsforstyrrelse som det også heter.

Holder til i omegn Trondheim, akkurat fått meg ny psykolog som er spesialst når det gjelder angstlidelser, mye bedre en psykiateren jeg hadde først som bare tenkte medisiner og der han aldri tok tak idet problemet som førte til depresjon. Men etter min mening er jo depresjonen pga. angsten, så ser ut til at ting lyser opp litt nå, selv om hun nå skal ha meg til å gjøre "sosiale oppgaver" som jeg ikke akkurat synest er gøy. Så da stikker jeg innom byen i ny og ne.

[Gjest spørsmål]

Hvor plaget bør man være før man søker hjelp?

[Marblecake]

Hvor plaget bør man være før man søker hjelp?

Finnes desverre ikke en fasit når det gjelder angst, men hvis det stopper deg i å gjøre daglige ting, feks. hvis du ikke klarer å gå på jobb/butikken/skole vil ihvertfall jeg si det er grunn nok til å søke hjelp.

[Gjest Gjest]

Har det selv, eller unvikende personlighetsforstyrrelse som det også heter.

Bare for å unngå missforståelser, unnvikende personlighetsforstyrrelse er ikke det samme som det man kaller sosial angst eller sosial fobi.

[Gjest sister]

sosial angst er helt forferdelig, har slitt med det i mange år, noe som gjør at jeg ikke har ferdig utdannelse, og elendige karakterer fra siste året på vgs. Har så lyst å studere, men blir dårlig bare av å se en skole. Ikke enkelt i det hele tatt. Føler at man bestandig blir sett på som en raring fordi man ikke sier noe, og om man sier noe så sjelver både stemme, hender og blikket flakker... Håper man en dag blir kvitt de værste problemene...

Føler med dere alle som sliter med det samme!!

Hvor i landet bor du, sånn ca (hvis du vil si det)? Kjenner meg så godt igjen i det du skriver her. Godt mulig det er hjelp å få for deg der du bor! Man blir ikke kvitt problemene uten hjelp. Riktig hjelp!

[Gjest Gjest_ulva_*]

Jeg har også sosial angst,har skrevet om det i diverse tråder før.

Har ikke problemer med å gå på butikken,ta bussen,gå på konserter osv. ,men jeg sliter med å gå på forelesninger eller gruppearbeid der man må snakke og jeg føler meg så dum.Spesielt gruppearbeid der alle sitter og prater og kommer med ideer,mens jeg sitter der helt stille uten å si noe.

Da er som regel problemet at jeg ikke kommer på noe,kan jo det vi skal holde på med,men det er som regel helt blankt.

Har også problemer med andre steder der man skal bli kjent,og jeg vet ikke hvordan man gjør dette.Vet rett og slett ikke hva jeg skal si,føler liksom at folk ikke er noe interessert i meg og at jeg bare er i veien for dem.

Trenger vel ikke si at jeg ikke har noen venner,for det har jeg ikke.Har samboer,men kunne tenkt meg noen venner også.Bare en god venn og jeg hadde vært fornøyd

Det er ikke noe problem for meg å si noe hvis jeg vet hva jeg skal spørre om,hvis jeg for eksempel skal spørre om noe i en butikk så er dette helt ok,men da føler jeg meg trygg på at jeg vet hva jeg skal si.

Skal kanskje snart til utlandet å studere,og da er jeg redd for at det samme skal skje igjen.At jeg blir gående alene.

[Tingeling22]

Jeg lurer litt på hvor du studerer jeg? Skjønner jo hvis du ikke vil poste det på tråden da. Men kan ikke sende deg pm når du er gjest

[Gjest stillness]

Hvis det var meg(Gjest Ulva) du mente så har jeg nå fått meg brukerkonto..

Vil helst ikke poste dette her,men nå går det an å sende meg pm nå.

[lemie]

Jeg sliter også med sosial angst. Er 24 år og har nesten ingen venner. Får ikke til å få meg nye venner, og har vært dårlig på å holde kontakten med gamle, etter at jeg flyttet fra min hjemby for 5 år siden.

Føler meg som verdens mest sosiale person, har ikke problemer med å ta buss/være i store folkemengder, men med en gang jeg er sammen med folk (også familie) kommer jeg ikke på NOE å si, føler ikke jeg har noe interessant å komme med, så jeg blir sittende helt stille.. Synes det er trist, for det er ikke meg.. dette plager meg veldig.. Tror få folk forstår at jeg har et problem, og jeg blir nok sett på som kjedelig og ekstremt sjenert..

Den verste følelsen er etter at jeg har vært sammen med noen (gruppearbeid, forelesning, familiemiddag, etc) og de andre snakker om noe jeg faktisk vet noe om, men jeg lar være å si noe.. etterpå kan jeg sitte å angre som f på at jeg ikke sa noe.. en og annen gang når jeg tør å kaste meg uti det å kanskje si en setning eller mer, føler jeg meg SÅ bra.. jeg blir glad og føler at jeg lever.

Har prøvd medikamenter og psyk.spl, men det funket dårlig.

Kunne tenkt meg å snakke med TS og dere andre som studerer i Trondheim, og som sliter med dette. Hadde vært koselig om dere sendte meg en PM

Endret 11. oktober 2009 av lemie