Føler meg så deppa..

[Gjest Ikke innlogget nå]

Velger å logge meg ut nå..

Jeg er ei jente i midten av 20-årene, har det stort sett ganske bra, men av og til blir jeg bare så trist uten at jeg vet hvorfor.. Har lyst til å prøve å sette ord på dette, klarne opp litt i tankene.

Jeg kan gå fra å ha det kjempefint og være sånn helt ok tilfreds med tilværelsen til å bli så fortvilet at jeg begynner å gråte.

Jeg har en samboer som jeg elsker og vil dele resten av livet mitt med, vi har et sundt forhold, og vi er veldig glade i hverandre. Vi har kjøpt oss leilighet sammen som skal være ferdig om 10 mnd, dette gleder vi oss veldig til og ser frem til. Da skal vi også flytte nærmere familie og venner.

Nå bor vi slik at vi er egentlig langt fra alt det vi setter høyt som familie og venner, jeg bruker over 2 t hver dag på å reise til og fra jobben min, og vi har ingen venner, vennepar, noen å finne på noe med her, med untak av ei venninne jeg har;

Hun er et kapittel for seg selv, vel, hun er vel den eneste venninna jeg har her. Vi har kjent hverandre i 6 år, og vi regner hverandre som bestevenner. Problemet er at når vi er sammen så snakker hun om seg og sitt i kanskje 80 % av tiden vi er sammen. De resterende 20 % er om meg eller noen andre. Jeg fåt høre om hvor mye hun har festet i det siste, hvor mye hun har jobbet, hva som feiler pasientene som er inne på avdelingen nå (hun er spl.), litt om de sykdommene, kjæresteproblemer, + litt repetisjon av noe hun snakket om sist vi møttes. Da jeg f.eks fortalte henne at vi hadde kjøpt oss leilighet, snakket vi om det i kanskje 1 minutt, før hun vridde temaet over på seg selv: nemlig når hun og kjæresten hennes skulle kjøpe seg leilighet (som det har vært slutt med x antall ganger, og det er bare 1 mnd siden sist de ble sammen).

Etter jeg ble samboer så inviterer hun meg svært sjelden på fester, jeg har så godt som aldri sagt nei når hun har spurt, og jeg er akkurat den samme som jeg var før, er med på livet og liker å ha det gøy. Dette har vi faktisk også snakket om, og ingen forandring har skjedd, så hun vil nok ikke ha meg med da.

Jeg føler meg rett og slett som ei søppelbøtte hun kan be med seg på kafe en gang i blandt, si alt det hun har på hjertet også dra hjem med et lettere sinn. Jeg er ikke typen som avbryter, men lytter til henne. Prøver jeg å fortelle noe som har skjedd, så begynner hun å skrive tekstmelding, dille med noe annet osv. Etter å ha møtt henne er jeg ganske tung til sinns, føler meg så lite verdt.. Har tenkt tanken om å bryte med henne, men det som holder meg igjen er at hun er så godt som den eneste jeg har..Hun tar all energien min når vi er sammen.

Når jeg begynner å tenke på at jeg/vi har igjen kanskje over 10 mnd her, så blir jeg så fortvilet.. Jeg mistrives så her vi er nå, sånn av og til.. Det er perioder som er bra, også kommer perioder da jeg nesten ikke klarer å komme meg opp om morgenen, noe som til tider går utover fraværet mitt på jobben. Slike dager er det best jeg holder meg hjemme, jeg har litt kundekontakt, og om en sur kunde kommer med en krass kommentar har jeg skikklelige problemer med å holde tårene tilbake.

Jeg er normalt ei blid og glad jente, litt sjenert, normal selvtillit, men nå føler jeg meg til tider null verdt, alt er et ork, bare det å lage middag, vaske opp, gå en tur dra på jobb osv. er slitsomt.. Jeg savner så det å ha noen rundt meg som trenger meg, som søker til meg fordi de vil være sammen med meg, ikke fordi de trenger en hobbypsykolog.. Har "bare" kjæresten min..

I tilegg er jeg allergisk mot noe på jobben, som gjør at jeg får så mye eksem, så jeg ser ikke ut med all eksemen jeg får i ansiktet...

sukk...

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen din, og skjønner at du ikke trives som det er. Men du kan i hvert fall tenke framover! Det blir sikkert mye bedre når dere flytter, med kortere vei til jobb og venner.

[Gjest TS]

Jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen din, og skjønner at du ikke trives som det er. Men du kan i hvert fall tenke framover! Det blir sikkert mye bedre når dere flytter, med kortere vei til jobb og venner.

Akk ja, føler det er så trasig å "kaste bort" et helt år på å gå å ha det sånn halvveis.. vet det bare er et år, men det føles så uendlig lenge til.

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan bruke ventetiden på å planlegge framover, innredning, kanskje prøve å treffe eller snakke med venner litt oftere selv om det er tungvint praktisk osv. Og når du ikke har noe særlig aktive kvelder kan du prøve å bruke tiden på ting du ikke vil få gjort så mye av med et travlere liv - lese bøker, lære å lage (mer) mat etc. Det er i hvert fall sånt jeg har gjort, og som har bidratt til at det ikke har føltes helt meningsløst å bo langt fra der jeg vil... Det går en stund, i hvert fall. Men skjønner at jobb og reisevei sikkert tar mye av energien.

[Gjest TS]

Kanskje du kan bruke ventetiden på å planlegge framover, innredning, kanskje prøve å treffe eller snakke med venner litt oftere selv om det er tungvint praktisk osv. Og når du ikke har noe særlig aktive kvelder kan du prøve å bruke tiden på ting du ikke vil få gjort så mye av med et travlere liv - lese bøker, lære å lage (mer) mat etc. Det er i hvert fall sånt jeg har gjort, og som har bidratt til at det ikke har føltes helt meningsløst å bo langt fra der jeg vil... Det går en stund, i hvert fall. Men skjønner at jobb og reisevei sikkert tar mye av energien.

Takk for svar Jeg har tenkt tanken, vri ventetiden om til noe positivt, kanskje begynne å trene, jobbe mer overtid så jeg kan avspasere en uke i vinter, spare penger så jeg har mindre lån og kanskje litt penger på bok til nye møbler til vi får leilighet osv.

Men av og til mister jeg all motivasjon, jeg orker ingenting, har bare lyst til å sove, gå å sulle i min egen verden.. Høres sikkert ut som en litt sutrete bortskjemt person her nå, men det er jeg ikke.. Prøver å se det positive i alt, men nå om dagen er det jammen vansklig.

Jeg har alltid likt godt å gå lange turer i skog og natur, men her vi bor nå (midt i en by) er det kunn et alternativ, og det er en sti man kan føle seg utrygg på med god grunn. Er en del småkriminelle og narkomane i denne byen, og de er liksom overalt, som fører til at jeg ikke tør drive så mye ute på kveldstid.

Det som kunne vært pusterommet mitt er venninna mi, men å møte henne gjør ting bare enda verre. Itillegg til å snakke kun om seg selv er alt en konkurranse; opmerksomhet (hun blir sur om jeg går i skjørt en dag, og hun kommer i bukse ), utseende, beste kjærlighetsliv, tynnest osv, slike ting jeg ikke tenker så mye over. Blir sliten av henne. Noen med erfaringer med å si fra om slikt? Evt. kutte ut ei venninne? Ville det være dumt av meg?

Skulle så ønske jeg klarte å gjøre denne ventetiden om til noe positivt, men jeg mister helt piffen.

Jeg har fått innstillinga jeg får ikke bedre fordi jeg ikke fortjener det.. Kjæresten min er det eneste som er virkelig bra i hverdagslivet mitt, og holder motet mitt nogenlunde oppe selv om jeg er litt tung av og til..

[Gjest Gjest]

Først av alt så må du ta tak i forholdet til venninna di, for sånn som situasjonen er nå, bør du ikke bli utsatt for en sånn "energityv"

Jeg foreslår at du helt rolig og ærlig forteller hvordan du har det, og hvordan oppførselen hennes får deg til å føle seg. Enten får dere skværet opp, eller så er hun ikke verd å samle på. Jeg har også en venninna som er litt sånn, jeg har valgt å ikke knytte meg særlig mye til henne, og det hjelper.

Du må ikke bare "ditsje" henne uten å gi henne en sjanse. Jeg hadde ei venninne som bare "glemte meg", og det var utrolig vondt.

Jeg kan ikke forstå at du skal gå rundt å ha eksem pga noe på jobben. Gå til legen, finn ut hva det er og få slutt på det! Ingen fortjener en jobb som gir dem eksem i ansiktet!

Er enig med de andre her i at du skal gjøre noe positivt mens du venter. Kos deg med inredning, spar penger så du kan bruke litt ekstra osv. Foreslår også at du kan finne deg noe gøy å drive med der du bor, så kan du jo treffe noen ny folk og sånt

Håper alt ordner seg for deg jeg

[Gjest TS]

Takk for svar, det hjelper mye

Vel, nå har jeg snakka med venninna mi, og hun tok det greit og forsto problemet.. håper den biten løser seg! Trengte bare høre fra et annet hold at det er greit å si fra til venninner om sånn..

Og idag kom sjefen min og sa de skulle prøve å ordne på tempraturen på kontoret mitt, og se om reholdet kan bli bedre. Jeg får eksem når det er veldig varmt, og jeg er allergisk mot støv.. og her er det begge deler..

Så da ordnet jo to ting seg på kort tid

Skal bestille med en katalog fra de som skal levere kjøkkenet og badet der vi skal bo nå, takk for hjelpa