Mener dere at barns adferd alltid

[The Kitten]

Bare lurer.

Nei.

[Gjest Gjest]

Jeg er søster til en "drittunge" (han har ADHD, Tourettes og har i voksen alder blitt psykotisk) som var vanskelig som barn (og som _har_ det vanskelig som voksen). Mine foreldre gjorde "alt" riktig, bedre enn boka, og ble også gått i sømmene av barnevernet, stigmatisert og mistenkeliggjort. Det sårer mennesker dypt når de elsker sitt barn så høyt og gjør mer enn alt de kan for å oppdra barnet til å oppføre seg godt. Selvsagt er det ikke alltid foreldrenes feil. Og selv om de er under 5 år (som noen snakker om), kan de være vanskelig pga f.eks. nevropsykiatriske/nevropsykologiske sykdommer. Å si noe annet vitner desverre om uvitenhet, noe det er alt for mye av.

Stemmer det.. har stor tro på forebygging og trening, trening og atter positiv oppmerksomhet med fokus på ferdigheter og sosialt nettverk..

Vil legge til at det ikke finnes drittunger;)

[Gjest Augustina]

Enkelt og greit: nei det er ikke alltid foreldrenes skyld. Og siden jeg ikke kan si alltid, velger jeg å avstå fra å kommentere det nærmere.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Hvis vi ser bort fra nevrologiske medfødt (som ADHD, ADD, Asbergers o.l.) så mener jeg foreldrene har det meste av "skylda" for barns adferd.

Småbarn er formelig som modell-leire, de speiler seg i oss, vi er deres forbilder, de tar etter det meste av sin adferd ut fra hvordan vi foreldre forholder oss til barna.

Det er noe som heter "vi får de barna vi fortjener", og det er noe å tenke på for oss småbarnsforeldre.

Selvfølgelig har arv mye å si, men jeg mener barna formes av foreldrene i stor grad i småbarnstiden.

[Gjest Gjest]

Hvis vi ser bort fra nevrologiske medfødt (som ADHD, ADD, Asbergers o.l.) så mener jeg foreldrene har det meste av "skylda" for barns adferd.

Småbarn er formelig som modell-leire, de speiler seg i oss, vi er deres forbilder, de tar etter det meste av sin adferd ut fra hvordan vi foreldre forholder oss til barna.

Det er noe som heter "vi får de barna vi fortjener", og det er noe å tenke på for oss småbarnsforeldre.

Selvfølgelig har arv mye å si, men jeg mener barna formes av foreldrene i stor grad i småbarnstiden.

Vi får de barna vi fortjener? utrolig stygt og lite reflektert holdning av deg.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Vi får de barna vi fortjener? utrolig stygt og lite reflektert holdning av deg.

Hvorfor det? Det lurer jeg på.

Jeg selv er selvfølgelig iberegnet i "vi".

Det er ikke en holdning, men en konstatering om at sånn kan det være.

[Gjest Gjest]

Hvorfor det? Det lurer jeg på.

Jeg selv er selvfølgelig iberegnet i "vi".

Det er ikke en holdning, men en konstatering om at sånn kan det være.

Hvorfor fortjener jeg ett barn med adferdsproblemer når jeg hele tiden har gjort alt etter boken? Barnet går først, prioriterer det og følger opp på absolutt alt av utvikling, fremmer ferdigheter lærer det alt jeg kan?

Har aldri hatt slike problemer selv og klarer fint å kombinere arbeid som førskolelærer med andre barn.

[Gjest Lily1]

Jeg ser at jeg har et annet syn enn de fleste her...

Jeg mener at barns adferd er resultatet av en kombinasjon av arv og miljø, og jeg mener foreldrenes rolle mtp barn adferd er stor!

Men ikke på den måten at det er foreldrenes skyld at barnet har adferdsproblemer.

Jeg har litt problemer med å finne de rette ordene, men jeg skal prøve...

Som sagt mener jeg arv er en faktor, men det er en faktor vi må se bort i fra, fordi den kan vi ikke gjøre noe med.

Det er miljø (oppdragelse) som er den faktoren vi har innflytelse over.

Når det kommer til barn med adferdsvansker, er det fler som har store adferdsvansker til tross for foreldrenes innsats, enn det er på grunn av.

Det har fått meg til å tenke: hvordan ville disse barna vært uten foreldrenes iherdige innsats?

Til sammenligning: et barn har lærevansker, men får støtte og hjelp både hjemmefra og på skolen så selv om det sliter, klarer det likevel å "henge med" med mye slit og innsats.

Uten denne støtten ville problemene vært enda mye større enn de er med hjelp og støtte.

Og slik ser jeg på barn med adferdsvansker også.

Jeg har sett autister, barn med downs, aspergers, add, adhd, og barn uten nevrologisk diagnose, som har adferdsvansker, så absolutt, og selv om det er ille, ville adferdsproblemene mest sannsynlig vært veldig mye verre hvis de ikke hadde hjelp og støtte hjemmefra.

Så ja, min mening er at det er helt klart at barns adferd er et resultat av foreldrenes innsats, men det er oftest i positiv retning.

Selv om adferden oppleves ille, hadde den mest sannsynlig vært veldig mye verre uten foreldrenes innsats.

Når det er sagt har jeg også sett barn som har adferdsproblemer på grunn av (manglende) oppdragelse, og jeg har sett barn som er høflige og snille til tross for (manglende) oppdragelse, så det finnes så klart alle varianter, men i all hovedsak mener jeg foreldrenes rolle er enormt viktig!

[Gjest -Maggie-]

Som sagt mener jeg arv er en faktor, men det er en faktor vi må se bort i fra, fordi den kan vi ikke gjøre noe med.

Det er miljø (oppdragelse) som er den faktoren vi har innflytelse over.

Joda. Men.

Når spørsmålet lyder: "kan barns atferd alltid skyldes foreldrene?", så er ikke arv en faktor man kan se bort ifra. Det er en del av årsaken til at svaret på spørsmålet blir nei. Det er ingen tvil om at oppdragelse vil påvirke barna i stor grad, det er jo ganske åpenbart. Men miljø er ikke bare foreldrendes oppdragelse og man formes ikke bare mens man er såpass liten at det meste styres av foreldre. For mange går det skeis i tenåra, for eksempel, man blir påvirket av andre miljøer enn hjemmet.

Det samme ser man jo når flerbarnsforeldre har ett barn som sliter, mens de andre barna klarer seg fint (litt forenklet, det kan jo finnes flere faktorer her).

Så ja, min mening er at det er helt klart at barns adferd er et resultat av foreldrenes innsats, men det er oftest i positiv retning.

Selv om adferden oppleves ille, hadde den mest sannsynlig vært veldig mye verre uten foreldrenes innsats.

Det er et viktig og godt poeng. Men jeg tror ikke nødvendigvis at alle som har svart "nei" i denne tråden er veldig uenige med deg - det er stilt som et alltid/aldri-spørsmål, og da er vel svaret ganske åpenbart. Nyansene er selvfølgelig interessante å diskutere likevel.

[Gjest Gjest]

Foreldrenes innsats er enormt viktig ja!

Jeg kjemper for barnet mitt og skal gjøre ALT i min makt vider for barnet!

Føles som en ekstra byrde at mennesker som ikke er i samme situasjon tar litt avstand, at barnet ikke blir bedt i bursdagsbesøk o,l selv om jeg inviterer de alle;)

For at vi skal få ekstra styrke i oppdragelsen trenger vi forståelse fra andre, ikke mer stigmatisering, det blir ekstra tungt...

[Nigo-san]

Dersom oppførselen er trivelig skyldes den foreldrene. Er den derimot utrivelig er det lærernes feil.

Der sa du det!

Men fra spøk til alvor, så tror jeg ikke barns atferd alltid er et resultat av foreldrene, nei. Min humble teori er at vi får tildelt våre barn som babyer, komplett som små mennesker med sine egne personlighetstrekk, sterke og svake sider. Og så må vi foreldre gjøre som best vi kan med det vi har fått utdelt.

Man kan gjøre en utmerket jobb med et "vanskelig" barn. Eller, hvis man er inkonsekvent, over-autoritær eller fraværende nok, så kan man "ødelegge" et barn som i utgangspunktet hadde gode forutsetninger. Men å tro at man som forelder mer eller mindre kan bygge barnets personlighet slik man vil, er å tillegge foreldrerollen overdreven betydning. Barna er som de er, vi kan dempe eller framelske trekk, men grunnmuren er til stede fra fødselen av. Det ser man jo også på søsken, som kan være svært forskjellige personligheter.

Det er ikke noe som er så lett som å kritisere andres barneoppdragelse. Og jeg tror det er helt naturlig at man sammenligner med hvordan man selv ønsker å gjøre ting. Jeg kan i gitte situasjoner være svært så dømmende selv (i tankene, i alle fall!), men... så er det jo sånn at det ikke er andre enn foreldrene til det enkelte barnet som vet hvordan det er å være foreldre til det enkelte barnet. Vi andre ser det bare utenifra.

[Gjest *smak*]

Alle barn har jo muligheten til å tenke selv. Det blir for lett å skylde på foreldrene om noe går gale.

[Gjest Gjest]

Foreldre setter ofte de sterkeste eksemplene for atferd. De er barnets primære rollemodeller. Do as I say, not as I do, sier foreldrene. Men barnet gjør som foreldrene gjør. Ofte ser ikke foreldrene sin egen uheldige oppførsel, og lurer på hvorfor barnet vokser opp til å bli vrangt og vanskelig. Svaret finner kanskje foreldrene dersom de hadde litt mer selvinnsikt og selvkritisk evne.

[Gjest *Mim*]

Nei.

Men jeg forundrer meg at mange foreldre lar være å korrigere barna sine. Det er dårlig gjort å ikke lære dem hva som er forventet oppførsel.

[Tule]

Jeg ser at jeg har et annet syn enn de fleste her...

Jeg mener at barns adferd er resultatet av en kombinasjon av arv og miljø, og jeg mener foreldrenes rolle mtp barn adferd er stor!

Men ikke på den måten at det er foreldrenes skyld at barnet har adferdsproblemer.

Jeg har litt problemer med å finne de rette ordene, men jeg skal prøve...

Som sagt mener jeg arv er en faktor, men det er en faktor vi må se bort i fra, fordi den kan vi ikke gjøre noe med.

Det er miljø (oppdragelse) som er den faktoren vi har innflytelse over.

Når det kommer til barn med adferdsvansker, er det fler som har store adferdsvansker til tross for foreldrenes innsats, enn det er på grunn av.

Det har fått meg til å tenke: hvordan ville disse barna vært uten foreldrenes iherdige innsats?

Til sammenligning: et barn har lærevansker, men får støtte og hjelp både hjemmefra og på skolen så selv om det sliter, klarer det likevel å "henge med" med mye slit og innsats.

Uten denne støtten ville problemene vært enda mye større enn de er med hjelp og støtte.

Og slik ser jeg på barn med adferdsvansker også.

Jeg har sett autister, barn med downs, aspergers, add, adhd, og barn uten nevrologisk diagnose, som har adferdsvansker, så absolutt, og selv om det er ille, ville adferdsproblemene mest sannsynlig vært veldig mye verre hvis de ikke hadde hjelp og støtte hjemmefra.

Så ja, min mening er at det er helt klart at barns adferd er et resultat av foreldrenes innsats, men det er oftest i positiv retning.

Selv om adferden oppleves ille, hadde den mest sannsynlig vært veldig mye verre uten foreldrenes innsats.

Når det er sagt har jeg også sett barn som har adferdsproblemer på grunn av (manglende) oppdragelse, og jeg har sett barn som er høflige og snille til tross for (manglende) oppdragelse, så det finnes så klart alle varianter, men i all hovedsak mener jeg foreldrenes rolle er enormt viktig!

hei

her er jeg enig med deg, men man ma likevel avpase treningen med mulighetene, om opveksten blir en eneste lang treningsøkt sa er det ike bra det heller, mange foreldre vil og veie op for den diagnosen barnet er født med og seter i gang mange prosjekter for at det skal fungere best mulig men det er ike altid det beste det har det og blit sat fokus pal, det gjelder for eksempe ogsa med autisme, og her en liten koreksjon det heter barn med autisme akurat som det heter barn med asperger eler med adhd autister er det ike noe som heter, vi som jober i foreninger for parørende og barn med slike diagnoser onsker at barna skal ses som di fulskapte personene di er, de er ike noe anet di har en diagnose, begrepet autist vil vi kome bort fra til oplysning altsa det er ike kritik

san til problemstilingen elers, jeg tror ike det er foreldrenes skyld alene, jeg tror det er en sum av mange faktorer, arv miljo, venner og pavirkning, forstaelse på skolen og av hjelpeaparat eler mobbing utestengning om man blir set om problemene man har blir set om man far stilt sine behvo bade hjeme og borte, det er mange ting, det viktigste er og se barna og lege til rete for dem

hilsen

[Gjest kona]

Der sa du det!

Det er ikke noe som er så lett som å kritisere andres barneoppdragelse. Og jeg tror det er helt naturlig at man sammenligner med hvordan man selv ønsker å gjøre ting. Jeg kan i gitte situasjoner være svært så dømmende selv (i tankene, i alle fall!), men... så er det jo sånn at det ikke er andre enn foreldrene til det enkelte barnet som vet hvordan det er å være foreldre til det enkelte barnet. Vi andre ser det bare utenifra.

Det er lettere så se feilene andre gjør enn de feilene man gjør selv. Og det er så sant.

Jeg tror både foreldre, miljø og arv spiller en rolle for barns adferd. Og at de forskjellige påvirkningene spiller forskjellige roller ut i fra hvilken alder barnet er i.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Hvorfor fortjener jeg ett barn med adferdsproblemer når jeg hele tiden har gjort alt etter boken? Barnet går først, prioriterer det og følger opp på absolutt alt av utvikling, fremmer ferdigheter lærer det alt jeg kan?

Har aldri hatt slike problemer selv og klarer fint å kombinere arbeid som førskolelærer med andre barn.

Jeg mener uansett at vi undervurderer foreldrenes påvirkning på barna, spes. i småbarnsårene. Vi kan få barna til å bli de verste mobberne eller de snilleste og mest veloppdragne hvis vi går inn for det, bevisst eller ubevisst.

Jeg mener at mange er ubevisst sin store påvirkning på barna.

Manglende ferdigheter i foreldrerollen fører til at oppdragelse hos enkelte kommer inn i uheldige mønstre preget av mas, ubehag, kjefting og oppgitthet.

[Gjest Portis]

Barn under 5 år som viser aggressivitet, sinne og unormalt raseri ser jeg på som foreldrenes feil, ja. Hvor ellers skal de ha lært den oppførselen og få så mye vonde følelser fra? Foreldrene som behandler barna sine dårlig...

I mange tillfeller så er det nok foreldrenes feil ja. Det er ikke så lett å se hva man burde gjort og ikke burde gjort.

Men når det kommer til adhd, tourettes og andre lidelser, så kan faktisk barn under 5 år vise unormalt raseri. Det er ikke nödvendigvis noe de lärer av noen andre.

Men dette raseriet bunner oftes i fortvilelse og frustrasjon.

[Gjest Leken]

Ja, det gjør jeg.

Ser foreldre til barn som har komemt skjevt ut sier "å, men jeg gjorde alt ejg kunne for h*n". Hvordan vet de det? Antageligvis er det de gjorde feil.

Hvorfor er da noen søsken så utrolig forskjellige.

Barn kan ha vokst opp med like rammer og forutsettninger, men ender så forskjellig opp?

[Gjest KG-bruker, anonym nå]

Nei!

Jeg kan ta et omvendt eksempel...

Jeg er enebarn, skilsmissebarn fra jeg var 4. Far som gav F... Mor som var alkoholiker. Aldri noen som passet på meg. Jeg måtte selv passe på å stå opp, kle på meg, komme meg på skolen, gjøre lekser. Jeg tok ansvar for hus og hjem og mamma'n min, som jeg visste var "syk". (Ingen andre som visste...)

Jeg har blitt misshandlet, både fysisk og verbalt (ikke seksuelt) gjennom hele oppveksten. Men det var aldri noen som forsto at noe var galt hjemme hos oss, for det var aldri noen problemer med meg. Jeg har alltid vært snill, pliktoppfyllende, ren og pen.

I dag har jeg et flott liv med min egen lille familie. Har aldri hatt problemer pga. dette, og jeg skulle jo absolutt hatt det? Og jeg har vel også hatt "unnskyldning" for å ha adferdsproblemer?

Så nei, foreldre kan være de beste, og fortsatt ikke rå med sine barn, eller de kan være de værste, og ha kjempe-greie barn.