Mener dere at barns adferd alltid

[Gjest Gjest]

Bare lurer.

[Gjest Stjernedryss]

Bare lurer.

Noen ganger, andre ganger ikke. Personligheten blir jo et resultat av arv + miljø.

[Gjest Bellatrix]

Nei.

[Gjest Gjest]

Ja, det gjør jeg.

Ser foreldre til barn som har komemt skjevt ut sier "å, men jeg gjorde alt ejg kunne for h*n". Hvordan vet de det? Antageligvis er det de gjorde feil.

[Gjest New Dawn]

Nei, miljøet blant venner spiller en mye større rolle i en periode av barnas liv .. men foreldrenes verdier og påvirkning vil ofte ligge i de unges bakhode allikevel.

[Gjest Gjest]

Ja, det gjør jeg.

Ser foreldre til barn som har komemt skjevt ut sier "å, men jeg gjorde alt ejg kunne for h*n". Hvordan vet de det? Antageligvis er det de gjorde feil.

Hva da med det nevrologiske, kan nevne mange misforståtte barn som ikke blir sett av pedagoger men der foreldrene og barn må lide, bli stigmatisert og fordømt... du kan ikke tenke at dette også kan skyldes samfunnet og andre mennesker rundt barnet?

kan nevne tourettes, asberger, adhd, add...

"umulige" " klassens klovn" "rampunge"

[Gjest Piper]

Jeg gjør ikke det, for i mange tilfeller er det lite foreldrene kunne ha gjort for at det ikke skulle gå gale. I tenåringstiden er vennene det viktigste, og finner de feile venner er det lite foreldrene kan gjøre.

[Harlekin]

Nei, selvfølgelig ikke. Barnet blir jo ikke bare påvirket at foreldrene, men også barnehagen, skolen, venner, annen familie, osv osv. Altså, absolutt NEI.

[Gjest Gjest]

Ser jeg er uenig med de fleste, mener barnas adferd for det meste er et resultat av oppdragelse.

[Gjest Gjest]

Storset fra foreldrene som syr puter under armene på barna

[Gjest Gjest]

Noen ganger, men kanskje mest synlig når det gjelder ting som dårlig oppdragelse/uhøflighet - og i noen mer ekstreme tilfelle hvor jeg VET det er omsorgssvikt og barnet/a får store problemer med å fungere normalt (relasjonsskader, rusproblemer osv). Ellers vet jeg jo at barn kan være totalt forskjellige bare i en søskenflokk, og at det kan være vanskeligere å gjøre riktig ovenfor et barn som er veldig forskjellig fra en selv. Og man er nå engang utstyrt med en personlighet og psyke som er mer eller mindre sårbar for omverdenen - noen kan bli lykkelige toppledere og familiefolk etter å ha vokst opp hos voldelige alkoholikere, andre tar livet av seg selv om de har snille og omsorgsfulle foreldre som har satt sunne grenser og allting.

[Gjest Tanita]

Barn under 5 år som viser aggressivitet, sinne og unormalt raseri ser jeg på som foreldrenes feil, ja. Hvor ellers skal de ha lært den oppførselen og få så mye vonde følelser fra? Foreldrene som behandler barna sine dårlig...

[Gjest sitert gjest]

Hva da med det nevrologiske, kan nevne mange misforståtte barn som ikke blir sett av pedagoger men der foreldrene og barn må lide, bli stigmatisert og fordømt... du kan ikke tenke at dette også kan skyldes samfunnet og andre mennesker rundt barnet?

kan nevne tourettes, asberger, adhd, add...

"umulige" " klassens klovn" "rampunge"

Enig med deg. Jeg gikk inn i tråden igjen med en gang ejg hadde postet innlegget og begynte på et innlegg hvor jeg tok inn de forholdene du trekker frem, men det jeg skrev ble litt rotete. Dvs. jeg slet litt med å finne et ord på de barna jeg uttalte meg om. Å kalle dem normale opplevde jeg som feil, fordi en med asperger, adhd, add osv. er jo også selvfølgelig normal. (liker ikke så godt ordet ' normal', for det meste er jo normalt sett i forhold til seg selv).

Så tenkte jeg som så: Jeg blir sikkert korrigert, og det ble jeg jo av deg, og da kan jeg heller gi min tilsutning til korrigeringen.

[Yin]

Nei.

Noen ganger stemmer jo det, men langt ifra alltid.

Arv, miljø, det er mye som former en.

[Gjest Gjest]

Stort sett ja, men ikke alltid. Det kan f.eks. være at barnet opplever noe traumatisk som foreldrene aldri får vite om og derfor heller ikke får hjulpet barnet med, som kanskje fører til at barnet utagerer.

[Sans]

Kommer vel an på når barnet utvikler atferdsvansker...?

Altså; en 4-åring som er veldig uhøflig, frekk og nekter å høre på noe som helst, har kanskje ikke fått så særlig god oppdragelse hjemme.

Men så har vi disse tidligere veltilpassete tenåringene, som bare sklir helt ut. Der kan det kanskje være dårlig innflytelse fra andre steder.

Selvfølgelig er det ikke alltid foreldrenes skyld, det kan være så uendelig mer komplekst enn som så. Men man må ikke undervurdere effekten foreldrenes oppførsel har på barna heller. Og da tenker jeg ikke på ekstreme tilfeller av aggresjon el. - da tenker jeg på barn som ikke blir sett hjemme, barn som ikke opplever sunn grensesetting osv.

Men jeg vil nå heller si at det er snakk om samspill mellom flere faktorer.

[Gjest -Maggie-]

Jeg vil gå så langt som å si at det vet jeg at det ikke alltid er.

[Gjest Gjest]

Kan fortelle dere litt om min historie.

Jeg er utdannet førskolelærer og har arbeidet som pedagogisk leder og støtte pedagog i en årrekke. Har alltid fått gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt og av foreldre.

Fikk ett barn med spesielle behov for noen år siden med en adferd som ikke fallt naturlig i henhold til oppdragelse.

Barnet mitt er vokst opp i ett stabilt og trygt hjem, dets behov har alltid kommet først, har sunget sanger og lest bøker siden det var født, fulgt med på utviklingen, tatt det med på aktiviteter som babysang, åpen barnehage, baby svømming, senere svømming og all idrett. Pga stort aktivitetsnivå har vi gått mye i fjellene, gjerne med ett annet barn på samme alder.

Jeg opplevde at barnet mitt blitt stigmatisert, jeg ble mistenkt for å være en dårlig oppdrager og barnet mitt kalt en klovn av pedagoger. Ble også meldt til barnevernet pga mitt barns adferd.

Privatlivet mitt ble brettet ut og jeg har følt meg mislykket som mor, i tilegg er det fordømmende blikk fra mennesker som ikke vet bedre. Det har vært steintøft.

Vi ble undersøkt og sak henlagt, ble kalt ressurssterk og flink. Det varmet.

Dere som tror at barns adferd alltid skyldes foreldrene, hva med slike som meg? som følger opp hele tiden, setter barnets behov foran ALT, tar det med på aktiviteter, gir det sunn og næringsrik mat, lærer det ulike ferdigheter som å dele med andre, vente på tur o,l listen er lang...

Har dere min hverdag, kan dere se meg gråte i sene natte timer i kamp for mitt barn som har en medfødt nevrologisk diagnose? eller vil dere fortsette å se ned på meg, kalle meg en dårlig oppdrager og mistenke meg for ting som ikke har med realiteten å gjøre?

[Gjest Koala]

Dersom oppførselen er trivelig skyldes den foreldrene. Er den derimot utrivelig er det lærernes feil.

[Gjest Gjest]

Jeg er søster til en "drittunge" (han har ADHD, Tourettes og har i voksen alder blitt psykotisk) som var vanskelig som barn (og som _har_ det vanskelig som voksen). Mine foreldre gjorde "alt" riktig, bedre enn boka, og ble også gått i sømmene av barnevernet, stigmatisert og mistenkeliggjort. Det sårer mennesker dypt når de elsker sitt barn så høyt og gjør mer enn alt de kan for å oppdra barnet til å oppføre seg godt. Selvsagt er det ikke alltid foreldrenes feil. Og selv om de er under 5 år (som noen snakker om), kan de være vanskelig pga f.eks. nevropsykiatriske/nevropsykologiske sykdommer. Å si noe annet vitner desverre om uvitenhet, noe det er alt for mye av.