En tung dag

[Gjest Gjest]

Har en tung dag i dag. Skulle sjekke noe og tok frem den ene mappa med saksdokumenter. Begynte å lese. Brev fra min eksmann til min advokat. Det står side opp og side ned med løgner og omskrivninger av hva som skjedde. Situasjonen blir snudd helt på hodet. Overfor alle rundt oss har han prøvd å fremstille meg som en psykopat som bare var ute etter å ødelegge for han og oppnå fordeler selv. Det verste er at han er så flink til å lyve. Jeg merker at jeg mister selvrespekten av dette - selv om jeg vet hva som skjedde. Jeg trekker meg tilbake fordi jeg vet ikke lenger hvem som tror på min versjon og hvem som tror på hans versjon.

Det er noen år siden den fysiske volden skjedde. Men jeg blir aldri ferdig med det. Jeg bærer det med meg hver dag. Men jeg holder det stort sett inni meg. Utad forsøker jeg å ikke vise hvordan jeg har det. Det er så slitsomt. I det siste har jeg merket at det er ikke bare de vonde minnene om mishandlingen jeg sliter med. Jeg sliter like mye med at jeg er redd for å ikke bli trodd. Jeg er redd for at noen tror på han og tror at jeg bare har diktet opp historier for å ødelegge for han eller for å skaffe meg fordeler (voldsoffererstatning). Han påstår det.

Jeg sliter med posttraumatisk stress, men fikk avslag på behandling. Det er så frustrerende at de eneste i fylket med kompetanse på posttraumatisk stress ikke har tid til å hjelpe meg.

Noen ganger tenker jeg at en av grunnene til at folk kanskje tviler på hva som har skjedd er fordi vi var så flinke til å holde fasaden. Begge hadde ansvarsfulle jobber, vi hadde god økonomi, han var aldri sint da vi var sammen med andre, vi var helt A4. Jeg hadde aldri blåmerker i ansiktet og kun en gang var jeg så skadet at jeg måtte bruke egenmelding. Jeg var ofte øm i kroppen og hodebunnen etter mishandlingen men det var det ingen andre som merket. Blåmerkene på kroppen var lette å skjule. Først da forholdet tok slutt og jeg begynte å føle meg tryggere kom de psykiske reaksjonene.

Jeg leste et sted om en mishandlet kvinne som sa at hun forsto hvordan et dyr som ble jaktet på følte det. Jeg forstår også hvordan et dyr som blir jaktet på føler det...

Vet ikke hva jeg vil med dette. Bare godt å skrive det ned. Egentlig burde jeg slettet det...men lar det stå denne gangen.

[Gjest Gjest]

Dette var vondt å lese. Jeg har ikke erfaring med å bli mishandlet av en kjæreste, men jeg har blitt mishandlet i oppveksten, noe som heller ikke er en dans på roser. Og jeg kjenner så godt igjen det du skriver om at du mister selvrespekten selv om du vet hva som skjedde, og at du føler for å trekke deg tilbake fordi du ikke vet hvem som virkelig tror på deg. Jeg har opplevd at slektninger har sagt rett ut "jeg vil ikke ta ditt parti, jeg har bare hørt din versjon av saken, og det må du akseptere hvis du vil ha noe kontakt med meg", og selv om det logisk sett er forståelig nok at slikt blir sagt, er det utrolig vondt rent følelsesmessig. Det blir litt sånn "jeg vet ikke om jeg tror deg når du sier at sånn og slik har skjedd, og hvis det nå er slik at det virkelig har skjedd, så er jeg slett ikke sikker på at du var så uskyldig som du liker å fremstå." Til slutt begynner man nesten å tvile selv også...

[Vera Vinge]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det høres veldig vondt ut. Du sier du fikk avslag på et sted med spesialkompetanse på PTSD. Kunne du gått til en vanlig psykolog i stedet for å snakke om dette? De skal jo også kunne noe om slike ting.

[Gjest Ts]

Dette var vondt å lese. Jeg har ikke erfaring med å bli mishandlet av en kjæreste, men jeg har blitt mishandlet i oppveksten, noe som heller ikke er en dans på roser. Og jeg kjenner så godt igjen det du skriver om at du mister selvrespekten selv om du vet hva som skjedde, og at du føler for å trekke deg tilbake fordi du ikke vet hvem som virkelig tror på deg. Jeg har opplevd at slektninger har sagt rett ut "jeg vil ikke ta ditt parti, jeg har bare hørt din versjon av saken, og det må du akseptere hvis du vil ha noe kontakt med meg", og selv om det logisk sett er forståelig nok at slikt blir sagt, er det utrolig vondt rent følelsesmessig. Det blir litt sånn "jeg vet ikke om jeg tror deg når du sier at sånn og slik har skjedd, og hvis det nå er slik at det virkelig har skjedd, så er jeg slett ikke sikker på at du var så uskyldig som du liker å fremstå." Til slutt begynner man nesten å tvile selv også...

Takk for svar! Trist å lese at du ble mishandlet i oppveksten. Håper det går bra med deg nå.

Ja, det sårer når noen sier noe som kan tolkes som at de ikke tror det har skjedd. Mitt inntrykk er at mange tror det er en god egenskap å klare å være helt nøytral. Men vi som har opplevd mishandlingen kan lett oppfatte andres nøytralitet som om de ikke tror på oss. For hvordan kunne de vært så nøytrale hvis de trodde på oss? Hvis de hadde trodd på oss ville de vel støttet oss?

Det er aldri noen som direkte har gitt utrykk for at de ikke tror på meg. Det er mer det som skjer indirekte som jeg tolker slik. Eksmannen min er også veldig flink til å få meg til å tro at andre ikke tror på meg. Han sier hva andre har sagt til han om meg. Og jeg klarer ikke å ignorere det og begynner å gruble. Det bidrar nok til at jeg overtolker alt for mye og blir veldig sårbar når det gjelder dette.

Kan jeg spørre deg om du har fått profesjonell hjelp til å bearbeide dette? Og evt. hva som funket for deg?

Sender deg en klem

[Gjest Ts]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det høres veldig vondt ut. Du sier du fikk avslag på et sted med spesialkompetanse på PTSD. Kunne du gått til en vanlig psykolog i stedet for å snakke om dette? De skal jo også kunne noe om slike ting.

Hei! Jeg har gått til en annen psykolog før. Det var han som anbefalte meg å få behandling der hvor de har spesialkompetanse på PTSD. Jeg måtte slutte hos han fordi han skulle begynne å jobbe i en annen by. Fastlegen min mente også at det var dette behandlingsstedet som kunne tilby den beste behandlingen for meg. Jeg ble derfor veldig lei meg da jeg fikk avslag.

Det er ikke så lett å få time hos psykologer med offentlig avtale. Det blir for dyrt å gå privat. Planen nå er at jeg skal søke på å få samtaler med psykiatrisk sykepleier. KID-kurs kan også være aktuelt. Slike samtaler og kurs kan kanskje hjelpe meg med depresjonssymptomene. Men de kan ikke behandle symptomer som mareritt og tankebilder. Men det er et sted å begynne.

Jeg skulle ønske det var klare rutiner for hvordan personer som har blitt utsatt for vold skulle ivaretas. Alt er så tilfeldig og jeg må ordne så mye selv. Og alt tar så lang tid.

[Vera Vinge]

Jeg skulle ønske det var klare rutiner for hvordan personer som har blitt utsatt for vold skulle ivaretas. Alt er så tilfeldig og jeg må ordne så mye selv. Og alt tar så lang tid.

Jeg er helt enig. Det er når man er lengst nede at man trenger hjelpen mest, og det er også gjerne da det blir ekstra vanskelig å orientere seg og ordne det praktiske sånn at man får hjelp. Paradoksalt nok.

Folk rundt syns nok det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til dette, men de lurer seg selv når de tror at det er mulig med nøytralitet i slike saker.

[Gjest Gjest]

Ts: Kvitt deg med alle papirer som har med dette å gjøre. Du har ikke noe godt av å lese dette igjen og igjen.

Brenn papirene, og vær da bevisst på at du for alltid brenner den delen av ditt liv - først da kan du begynne helingsprosessen.

Din ex har ødelagt nok av ditt liv nå, ikke la han ødelegge enda mer.

De som ikke har opplevd det du har gjort vil aldri forstå deg, dessverre - forsøk derfor å komme videre og ikke be om forståelse for det som har skjedd - du vil ikke få det.

(Jeg vet, dessverre for egen del, godt hva du har vært gjennom - og håperm derfor du tar til deg mine råd).

Altså: Nok av livet ditt er ødelagt, sett en stopper og begynn å bearbeide dette på en måte som gjør at du kan få et godt liv videre.

[Gjest Gjest]

Takk for svar! Trist å lese at du ble mishandlet i oppveksten. Håper det går bra med deg nå.

Ja, det sårer når noen sier noe som kan tolkes som at de ikke tror det har skjedd. Mitt inntrykk er at mange tror det er en god egenskap å klare å være helt nøytral. Men vi som har opplevd mishandlingen kan lett oppfatte andres nøytralitet som om de ikke tror på oss. For hvordan kunne de vært så nøytrale hvis de trodde på oss? Hvis de hadde trodd på oss ville de vel støttet oss?

Det er aldri noen som direkte har gitt utrykk for at de ikke tror på meg. Det er mer det som skjer indirekte som jeg tolker slik. Eksmannen min er også veldig flink til å få meg til å tro at andre ikke tror på meg. Han sier hva andre har sagt til han om meg. Og jeg klarer ikke å ignorere det og begynner å gruble. Det bidrar nok til at jeg overtolker alt for mye og blir veldig sårbar når det gjelder dette.

Kan jeg spørre deg om du har fått profesjonell hjelp til å bearbeide dette? Og evt. hva som funket for deg?

Sender deg en klem

Ja, jeg har fått profesjonell hjelp (samtaler hos psykolog) det er noen år siden. Det fungerte greit, og jeg har et veldig bra liv nå, men jeg har fortsatt altfor vanskelig for å stole på folk, og plager meg selv unødig mye med vonde tanker. Det er kanskje en naturlig reaksjon, men veldig ubehagelig!

Jeg synes absolutt du skal snakke med en psykolog om tankene dine, selv om det ikke er en ekspert på posttraumatisk stress. Hvis han er god i jobben sin, vil han sannsynligvis være til en viss hjelp uansett. Lykke til, og mist aldri troen på deg selv!

[Gjest Ts]

Ja, jeg har fått profesjonell hjelp (samtaler hos psykolog) det er noen år siden. Det fungerte greit, og jeg har et veldig bra liv nå, men jeg har fortsatt altfor vanskelig for å stole på folk, og plager meg selv unødig mye med vonde tanker. Det er kanskje en naturlig reaksjon, men veldig ubehagelig!

Jeg synes absolutt du skal snakke med en psykolog om tankene dine, selv om det ikke er en ekspert på posttraumatisk stress. Hvis han er god i jobben sin, vil han sannsynligvis være til en viss hjelp uansett. Lykke til, og mist aldri troen på deg selv!

Så bra at du har et veldig bra liv nå!

Jeg har også vanskelig for å stole på folk. Spesielt vanskelig er det hvis der et store folkemengder og jeg mister oversikten - må hele tiden ha kontroll på situasjonen. Før var jeg sosial. Nå har jeg det best når jeg er alene. Det er kun de aller nærmeste jeg klarer å slappe av sammen med. Jeg tror ikke han noen gang kommer til å skade meg fysisk igjen, men frykten slipper ikke taket.

Jeg må ihvertfall prate med noen profesjonelle. Dette går ikke over av seg selv. Jeg vil så gjerne leve normalt igjen. Jeg vil så gjerne stole på folk igjen. Jeg vil så gjerne tilbake til den jobben jeg hadde, som jeg måtte ta en pause fra. Det er så mye jeg vil. Men jeg klarer det ikke.

Takk for at du deler dine erfaringer med meg! Det hjelper!

[Gjest Ts]

Ts: Kvitt deg med alle papirer som har med dette å gjøre. Du har ikke noe godt av å lese dette igjen og igjen.

Brenn papirene, og vær da bevisst på at du for alltid brenner den delen av ditt liv - først da kan du begynne helingsprosessen.

Din ex har ødelagt nok av ditt liv nå, ikke la han ødelegge enda mer.

De som ikke har opplevd det du har gjort vil aldri forstå deg, dessverre - forsøk derfor å komme videre og ikke be om forståelse for det som har skjedd - du vil ikke få det.

(Jeg vet, dessverre for egen del, godt hva du har vært gjennom - og håperm derfor du tar til deg mine råd).

Altså: Nok av livet ditt er ødelagt, sett en stopper og begynn å bearbeide dette på en måte som gjør at du kan få et godt liv videre.

Takk for svar! Jeg er enig med deg. Men jeg klarer ikke å bli ferdig med det. Skal prøve å få hjelp til å å bearbeide det så jeg klarer å få et godt liv videre.

Du har også rett i at jeg ikke vil få forståelse for dette. Ingen forstår at jeg ikke klarer å legge det bak meg. Jeg forstår det ikke selv heller. Det er bare sånn. Det må jeg få hjelp til å akseptere.

Når det gjelder å brenne alle sakspapirene så tør jeg det ikke. Foruten mine ord er det de eneste bevisene jeg har. Jeg har erfart at uten beviser er det fare for å ikke bli trodd. Der er legejournaler, dokumentasjon på at jeg hadde voldsalarm, erstatningsbrevet fra kontoret for voldsoffererstatning, ufine brev fra han til min advokat og til min lege, og all korrespondanse mellom min advokat og hans advokat. Det er flere mapper med brev og annen dokumentajon. Hvis noen en gang lurer på hva som egenlig skjedde, og tar seg til til å lese gjennom alt dette, tror jeg de vil danne seg et bilde som stemmer ganske godt med virkeligheten. Derfor kan jeg ikke kaste alle papirene. Summen av disse papirene er mitt eneste "sannhetsvitne".

Men jeg bør nok arkivere dem. Det er bare det at det fortsatt er en sak som ikke er helt ferdig. Når den er ferdig skal jeg love deg at jeg arkiverer dem og gjemmer dem lengst inn i skapet. Da håper jeg at jeg aldri mer trenger å ta dem frem igjen.