Stand by your man

[Sjefs-snipa]

.... Stand by your man med andre ord

Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, tror jeg imidlertid en kombinasjon mellom datidens husmor og nåtidens 100% likestilte kvinne ville vært det "ideelle". Av linken som ble lagt ved her tidligere, kom jeg spesielt til å tenke på en ting: rangordning. Uten at jeg har satt fingeren på det tidligere, er mangelen på en slik det jeg synes er mest merkelig med slik mange beskriver hjemmet sitt. Vi mennesker er dyr, og når vi samles i flokk er det naturlig at en rangordning etableres. Mannen i huset skal liksom være Mannen i huset. Hvordan blir det i "nymoderne" hjem? Er kvinnen top-dog? Eller kjemper man en konstant kamp om å være flokk-leder? Ikke interessert i å dømme- interessert i svar !!!

[Gjest kona]

.... Stand by your man med andre ord

Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, tror jeg imidlertid en kombinasjon mellom datidens husmor og nåtidens 100% likestilte kvinne ville vært det "ideelle". Av linken som ble lagt ved her tidligere, kom jeg spesielt til å tenke på en ting: rangordning. Uten at jeg har satt fingeren på det tidligere, er mangelen på en slik det jeg synes er mest merkelig med slik mange beskriver hjemmet sitt. Vi mennesker er dyr, og når vi samles i flokk er det naturlig at en rangordning etableres. Mannen i huset skal liksom være Mannen i huset. Hvordan blir det i "nymoderne" hjem? Er kvinnen top-dog? Eller kjemper man en konstant kamp om å være flokk-leder? Ikke interessert i å dømme- interessert i svar !!!

I nymoderne hjem er det ingen som kjemper om å være sjefen, eller top-dog. I nymoderne hjem har man kommet lenger enn dyreverdenen. Verken jeg eller min mann er sjefen i huset, vi sjefer sammen, dvs. vi tar avgjørelser sammen. Noen ganger er vi ikke enige og da diskuterer vi oss frem til et resultat, og noen ganger lander vi på hans utgangspunkt og noen ganger på mitt. Mannen min er fortsatt mannen i huset men ikke MANNEN synonymt med SJEF. Her er det ingen maktkamp men derimot et teamarbeid, og det passer for oss.

[Sjefs-snipa]

I nymoderne hjem er det ingen som kjemper om å være sjefen, eller top-dog. I nymoderne hjem har man kommet lenger enn dyreverdenen. Verken jeg eller min mann er sjefen i huset, vi sjefer sammen, dvs. vi tar avgjørelser sammen. Noen ganger er vi ikke enige og da diskuterer vi oss frem til et resultat, og noen ganger lander vi på hans utgangspunkt og noen ganger på mitt. Mannen min er fortsatt mannen i huset men ikke MANNEN synonymt med SJEF. Her er det ingen maktkamp men derimot et teamarbeid, og det passer for oss.

Det var ikke helt det jeg siktet etter denne gang (fordeling av husarbeid og diskusjoner etc).. Når jeg sier topdog- tenker jeg på en slags "klippe". Hvem er klippen i forholdet? Hvem gir den andre trygghet (ikke gjensidig kjærlighetstrygghet- men hvem sjekker hva den skumle lyden er etc)? Tror ingenting på at mennesket kan bevege seg bort fra dyreverden- og fremdeles være lykkelig. Vi er dyr, og i dyr bor det ubevisste lengsler og behov som må oppfylles for at vi skal være lykkelige og fungere. Mat, luft, sex, trygghet og sosiale flokker med rang i.

PS: dessuten er jo det du beskriver en konstant topdog-kamp. Det at dere krangler, for å av og til endre opp med ditt "svar" og av og til hans- er jo nettopp en konstant krig om å være top-dog.!

Endret 18. august 2008 av Sjefs-snipa

[Gjest Gjest]

Hehe - Sjefssnipa har et poeng. Selv om tidligere tiders selvutslettende husmødre heldigvis er historie, så er det også i moderne husholdninger som regel en som har det siste ordet.

For å finne ut hvem det er: spør barna. De vet det ;-)

Jeg overhørte en gang mine barn (i 10-12 års alderen) diskutere dette med venner: Hvem er det egentlig som bestemmer hjemme hos dere?

Jeg har min egen teori om dette: i vår kommersielle tid, er det som regel den som tjener mest. Og som regel er det mannen.

[Gjest kona]

Det var ikke helt det jeg siktet etter denne gang (fordeling av husarbeid og diskusjoner etc).. Når jeg sier topdog- tenker jeg på en slags "klippe". Hvem er klippen i forholdet? Hvem gir den andre trygghet (ikke gjensidig kjærlighetstrygghet- men hvem sjekker hva den skumle lyden er etc)? Tror ingenting på at mennesket kan bevege seg bort fra dyreverden- og fremdeles være lykkelig. Vi er dyr, og i dyr bor det ubevisste lengsler og behov som må oppfylles for at vi skal være lykkelige og fungere. Mat, luft, sex, trygghet og sosiale flokker med rang i.

PS: dessuten er jo det du beskriver en konstant topdog-kamp. Det at dere krangler, for å av og til endre opp med ditt "svar" og av og til hans- er jo nettopp en konstant krig om å være top-dog.!

Jeg tror vi bare får være enige om å være uenige, jeg sa forresten ingenting i mitt innlegg om at vi kranglet. Vi er ikke bestandig enige om hva vi skal velge og da diskuterer vi oss fram til en løsning alle kan leve med, om det så blir det jeg foreslo eller det han foreslo. Eller, når den ene liker rødt og den andre grønt, da velger vi blått for det liker begge.

Jeg får noia av edderkopper så der er mannen min klippen min, han får noia av mus og der er jeg hans klippe. Og jeg føler meg lykkelig, selv om du kanskje ikke hadde følt det samme i et lignende forhold. Og er det ikke deilig at vi kan finne det vi trives med selv?

Og til gjest: hvis det skal gå etter inntekten hvem som bestemmer så burde det være meg. Livet er ikke så statisk som man tror.

[Gjest Tigress]

Det at dere krangler, for å av og til endre opp med ditt "svar" og av og til hans- er jo nettopp en konstant krig om å være top-dog.!

Det er jo ikkje ein krig, det er samarbeid! Det går då an å kome fram til ei løysing utan at det må sjåast som ein krig om posisjon - nokre gonger går det an å lære noko av å sjå verda frå eit anna synspunkt og endre meining utan at ein difor tapar eit slag. Eller?

Eg er samd i at menneske er dyr, men ikkje at ein må setje alt på den kontoen.

[Gjest Gjest]

Eg er samd i at menneske er dyr, men ikkje at ein må setje alt på den kontoen.

Dessuten er det slett ikke sånn at det hos alle dyr finnes en leder i et parforhold, selv ikke hos primater.

[Arkana]

PS: dessuten er jo det du beskriver en konstant topdog-kamp. Det at dere krangler, for å av og til endre opp med ditt "svar" og av og til hans- er jo nettopp en konstant krig om å være top-dog.!

Vel, alternativet er da at bare den ene bestemmer og den andre alltid må bøye seg. Blir det et godt forhold av det? Neppe.

[Gjest *Mim*]

Stønn. Må du kuppe enhver tråd med tilbake til steinalderen-pratet ditt, Snipa?

[Gjest drittlei Kei]

.... Stand by your man med andre ord

Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, tror jeg imidlertid en kombinasjon mellom datidens husmor og nåtidens 100% likestilte kvinne ville vært det "ideelle". Av linken som ble lagt ved her tidligere, kom jeg spesielt til å tenke på en ting: rangordning. Uten at jeg har satt fingeren på det tidligere, er mangelen på en slik det jeg synes er mest merkelig med slik mange beskriver hjemmet sitt. Vi mennesker er dyr, og når vi samles i flokk er det naturlig at en rangordning etableres. Mannen i huset skal liksom være Mannen i huset. Hvordan blir det i "nymoderne" hjem? Er kvinnen top-dog? Eller kjemper man en konstant kamp om å være flokk-leder? Ikke interessert i å dømme- interessert i svar !!!

Jeg er en dominant kvinne gift med en dominant mann. "Nymoderne" nok for deg?

Vi har vært lykkelig gift i ti år, og møter sjeldent på de problemer som "tradisjonelle" ektepar møter på. Det har mest å gjøre med at vi er kompatible.

På ti år har vi kranglet to ganger (over helt idiotiske ting, riktignok). Vi har mye med god sex, og vi har det gøy sammen. Vi er lykkelige jævler.

Han er Mannen i huset, og jeg er Kvinnen.

Vi deler på penger, husarbeid (både i og utenfor huset), og vi tar avgjørelser sammen. Heldigvis kjenner vi hverandre godt nok til å vite hva som vi trenger å ta sammen og ikke ta sammen.

Han vil ikke ha noe husmorberte eller en slags ekstramamma. Han hadde mistrives som pokker med en liten hausfrau som syns interiør og shoppingrunder er himmelen. Han vil ha noen han kan snakke med, noen han føler seg vel med. Noen som er interessante i hans øyne; noen som han faktisk deler noe med.

Og det er meg. Jeg driver han fremover, jeg utfordrer han. Han ville rett og slett ikke følt det samme med en som hadde satt seg under han, noen som hadde godtatt å være underdanig. Det er en svakhet i hans øyne, og han vil ikke ha svak.

Og jeg vil ikke ha en sub heller. Jeg vil ha et mannebeist, og det har jeg fått. Han er sterk og smart, nær sagt fryktløs. Han sier alltid det han mener, og når vi diskuterer er han ikke redd for å motsi meg eller skyte istykker argumentene mine skulle vi ha forskjellige meninger. Og det elsker jeg. Jeg vil heller ikke ha svak. Og det er det som er så flott... vi kan nemlig VELGE hva vi vil ha.

Nå til selve svaret.

Det finnes ingen maktkamp mellom oss. Vi har ikke noe behov for rangordning. Vi er ikke hunder.

Vi mennesker er dyr. Men vi er ikke bare dyr lenger, vi har hatt på oss bukser ganske lenge nå. Det virker som noen sliter med å få det inn i hodet sitt.

Når DET er sagt og jeg har fått sjansen til å rase litt fra meg, så driter jeg hvordan folk vil ha det selv. Herregud, hvis du vil være hausfrau og syns mannen skal være sofakonge, kjør på. Bare ikke stirr kniver etter meg fordi jeg ikke vil ha det sånn / jeg ikke er sånn. Jeg er lykkelig, mannen min er lykkelig, it's all good. Og du skal få lov til å syntes at mannen min er usexy når han en gang i fremtiden ikke bare triller barnevogn, men faktisk bærer baby i bæresele også etter eget ønske... jeg kan love deg at han ikke syns du er noe særlig sexy heller. Så da jevner det seg ut

[Gjest Gjest]

I dyreverdenen er det ofte hunnen som bestemmer. Hun bestemmer hvem hun skal parre seg med og dermed bestemmer hun over hannen da hannene ofte bare lever for èn ting, å oppnå gundt hos hunnen. Hos ulvene er det alpahunnen som dominerer over alphahannen og det er hun som styrer jakta. Samme hos løvene. Det at hanndyra ofte er større enn hunndyra er bare fordi hanndyra skal slåss seg i mellom for å få klarsignal fra den som styrer: hunnen.

I menneskeverdenen bestemmer kvinner like mye som menn idag. Om noen har et lite maktovertak i vestlige land, er det kvinner.

[Sjefs-snipa]

Han vil ha noen han kan snakke med, noen han føler seg vel med. Noen som er interessante i hans øyne; noen som han faktisk deler noe med.

Og det er meg. Jeg driver han fremover, jeg utfordrer han.

Det vil da vel min mann også. Han er fullstendig klar over at jeg har bedre utdannelse. Fullstendig klar over at jeg har bedre finansiell kompetanse. Fullstendig klar over at jeg er mer intellektuell. Samtidig som han vet at han har en sterk utdannelse, en sterk finansiell kompetanse og et sterkt intellektuell hjerne. Vi utfordrer hverandre i alt vi gjør.

Samtidig ville han blitt gal dersom han måtte bo sammen med en kvinne som ikke løftet en finger i huset. En kvinne som forventet at han skulle stå for interiør-dekoren. Eller en kvinne som ikke tok ansvar for å skape huset om til en hjem. Det går an å være begge deler vet du!

Endret 20. august 2008 av Sjefs-snipa

[Gjest Caya]

Må bare si det er morsomt hvordan noen sier at det å bevege seg bort fra en tradisjonell rangordning er å bevege seg bort fra dyreverdenen. Mennesket er per definisjon et dyr. Det dyr gjør tilhører dyreverdenen. Ergo; det mennesker gjør tilhører dyreverdenen. Hva skulle det ellers være? Utenomjordisk? Samarbeid foregår forøvrig hos flere dyr enn mennesket.

Jeg vet at jeg hadde vært ulykkelig hos en mann som forventer at siden han er mann så skal han være sjef. Det burde vel være argument nok for å la meg slippe. I tillegg liker ikke samboeren min kvinner som er underdanige og ettergivende.

Men det at man nok bestemmer mer eller mindre i ulike deler av samlivet tror jeg forekommer. Jeg tar mer styring når det det dreier som om noe jeg kan, han tar styring når det dreier seg om noe han kan. At det er en person som bør ha styringa hele tiden for at man skal være lykkelig og ha det stabilt synes jeg blir for dumt.

[Sjefs-snipa]

Hva skulle det ellers være? Utenomjordisk?

Godt sagt !

Forøvrig: å si at "top-dog" bestemmer alt i hverdagen- var langt fra meningen. Synes hun som sa at man skulle spørre barna hadde et godt poeng: de vet hvem som er top-dog i hjemmet

I og med at vi ikke har hans barn fastboende hos oss, kan jeg ta et eksempel fra en annen rase: hunden. Hunder er flokkdyr til tusen - og alle 3 hører mer på min mann enn meg. Det er ikke noe som har utviklet seg over tid, men fra første møte mellom hvalp og oss mennesker. Dyrekjennere sier de lukter forskjell på mann og kvinne/ hører stemmeforskjell- og får automatisk lettere respekt for mannen. Kvinnen derimot- må ofte kjempe en hard kamp for å oppnå samme respekten (særlig hos hann-hunder, har jeg erfart)

Endret 20. august 2008 av Sjefs-snipa

[robotkalle]

.... Stand by your man med andre ord

Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, tror jeg imidlertid en kombinasjon mellom datidens husmor og nåtidens 100% likestilte kvinne ville vært det "ideelle". Av linken som ble lagt ved her tidligere, kom jeg spesielt til å tenke på en ting: rangordning. Uten at jeg har satt fingeren på det tidligere, er mangelen på en slik det jeg synes er mest merkelig med slik mange beskriver hjemmet sitt. Vi mennesker er dyr, og når vi samles i flokk er det naturlig at en rangordning etableres. Mannen i huset skal liksom være Mannen i huset. Hvordan blir det i "nymoderne" hjem? Er kvinnen top-dog? Eller kjemper man en konstant kamp om å være flokk-leder? Ikke interessert i å dømme- interessert i svar !!!

Du har 100% rett. Det gjelder ikke bare mellom mann og kvinne, i ALLE interaksjoner vil det være en person som dominerer og en som underkaster seg. Om det er 49/51 eller 90/10, det varierer, men det vil alltid være en som vinner flest ganger, og en som taper flest ganger.

[Gjest Gjest_ravn_*]

Hos oss jobber begge i full stilling (begge innen mannsdominerte fag), vi tjener likt, begge bidrar med husarbeid og oppdrar unger. Viktige avgjørelser tas i fellesskap.

Hvem som er sjefen i huset? Hmmmmm, jeg vil faktisk si det er han. Om det er bevisst eller ubevisst vet jeg ikke. Jeg har nok iq-en og retorikken. Argumenterer som regel saken i min favør. Men han er den som er psykisk mest sterk og jeg tror det har mye og si. Ting som jeg lar gå innpå meg preller av han som vann på gåsa. Når jeg bukker under står han oppreist og passer på meg. En annen ting er at jeg ikke har klart å leve sammen med en mann jeg hadde hatt "under" meg.

[Gjest Gjest]

En annen ting er at jeg ikke har klart å leve sammen med en mann jeg hadde hatt "under" meg.

Du har rett i at det er dette som avgjør når kvinner forkaster menn. Mannen må ikke være underdanig eller svak, da har han ingen interesse. Det motsatte, at han gjør seg gjeldende, krever ting av henne og oppkaster seg til dominans er sjelden en grunn til at kvinner forkaster menn - det er først når det blir ekstremt.

Kvinner kaller dette at de tiltrekkes av selvtillit, i realiteten vil hun alltid utfordre ham for å se om hun er sterkere, hun krever å få bestemme ting, oppleve seg som likeverdig og ha innflytelse på forholdet og hverdagen. Men den dagen hun oppdager at han lar henne få det endelige ordet, han opptrer unnvikende og underkastende, da er det slutt. Det kalles å vokse fra hverandre eller at forholdet har beveget seg fra kjærlighet til vennskap. Da går hun. Hun kan ikke begjære en mann som underkaster seg henne. Forakt for svakhet ligger i kvinnens natur.

Hun krever å få være sterk, men samtidig har hun enerett på å få være svak.

[Vera Vinge]

Det var ikke helt det jeg siktet etter denne gang (fordeling av husarbeid og diskusjoner etc).. Når jeg sier topdog- tenker jeg på en slags "klippe". Hvem er klippen i forholdet? Hvem gir den andre trygghet (ikke gjensidig kjærlighetstrygghet- men hvem sjekker hva den skumle lyden er etc)? Tror ingenting på at mennesket kan bevege seg bort fra dyreverden- og fremdeles være lykkelig. Vi er dyr, og i dyr bor det ubevisste lengsler og behov som må oppfylles for at vi skal være lykkelige og fungere. Mat, luft, sex, trygghet og sosiale flokker med rang i.

PS: dessuten er jo det du beskriver en konstant topdog-kamp. Det at dere krangler, for å av og til endre opp med ditt "svar" og av og til hans- er jo nettopp en konstant krig om å være top-dog.!

Man kan definere trygghet på flere måter, men jeg mener at det at mannen eventuelt er den som sjekker ut skumle lyder, ikke automatisk betyr at mannen er klippen i forholdet. La oss si at mannen oftere løfter tunge ting og sjekker lyder, men at kvinnen er hans viktigste emosjonelle støtte. Hvorfor skal det være "mindre verdt" enn de fysiske tingene?

Jeg syns balanse er viktig, og jeg kunne ikke vært i et forhold hvor jeg følte at han var "over" eller "under" meg. På visse områder er det helt ok, men jeg snakker samlet sett. Det får ofte idiotiske former, som at jeg insisterer på å bære den tyngste kassen fordi jeg ikke vil være en tradisjonell kvinne som sitter og ser på at mannen jobber. Samtidig er det helt logisk at han bære tyngre enn meg siden han er mye sterkere. Det fins nok av arenaer hvor man kan veie opp. Så selv om jeg og mannen er konkurransemennesker så det holder, i og i høyeste grad mot hverandre (ja, du skulle sett oss når vi taper mot hverandre i spill), er det en helhetlig balanse, og kanskje man kan si at en eventuell "top dog"-kamp om du vil, er et krydder i forholdet.

Samtidig ville han blitt gal dersom han måtte bo sammen med en kvinne som ikke løftet en finger i huset. En kvinne som forventet at han skulle stå for interiør-dekoren. Eller en kvinne som ikke tok ansvar for å skape huset om til en hjem. Det går an å være begge deler vet du!

Hvem ville ikke blitt gal av å bo med en som ikke løftet en finger i huset? Jeg skjønner ikke at mannen har noe rett til å bli mer "gal" av det enn en kvinne. Hvis mannen min ikke var så interessert i interiør som han er, kunne jeg alltids tatt meg av den biten (som i hverdagen ikke krever så veldig mye energi fra meg, siden tingene nå stort sett står der hvor de står og vi ikke kjøper nye ting stadig vekk), men å sky husarbeid er noe annet.

[Sjefs-snipa]

Du har rett i at det er dette som avgjør når kvinner forkaster menn. Mannen må ikke være underdanig eller svak, da har han ingen interesse. Det motsatte, at han gjør seg gjeldende, krever ting av henne og oppkaster seg til dominans er sjelden en grunn til at kvinner forkaster menn - det er først når det blir ekstremt.

Kvinner kaller dette at de tiltrekkes av selvtillit, i realiteten vil hun alltid utfordre ham for å se om hun er sterkere, hun krever å få bestemme ting, oppleve seg som likeverdig og ha innflytelse på forholdet og hverdagen. Men den dagen hun oppdager at han lar henne få det endelige ordet, han opptrer unnvikende og underkastende, da er det slutt. Det kalles å vokse fra hverandre eller at forholdet har beveget seg fra kjærlighet til vennskap. Da går hun. Hun kan ikke begjære en mann som underkaster seg henne. Forakt for svakhet ligger i kvinnens natur.

Hun krever å få være sterk, men samtidig har hun enerett på å få være svak.

Veldig interessant og godt skrevet. Tror du har mye rett i det du sier: spesielt om at den dagen han opptrer underkastende- da er det slutt fra begges side. Og- at hun krever å være sterk, men samtidig eneretten på å være svak...

[Gjest Gjest]

omtrent 98% av alle krangler vinnes av kvinner.

Det er ikke fordi dere har rett. Vi simpelten gidder ikke mer...

Det er også grunnen til at vi menn mister håret, så d så