Senvirkninger av mobbing/utfrysing?

[Gjest Gjest]

Jeg er i tjueårene, og hadde en litt tøff skoletid, ikke med direkte mobbing, men mer med utfrysing og ignorering, det ble på alle måter gjort klart at jeg ikke var verd å være sammen med. Dette har visst gått mer inn på meg enn jeg først trodde, for jeg har oppdaget at jeg blant annet sliter veldig med å stole på folk og tro på at de virkelig vil ha noe med meg å gjøre. Er det noen av dere som har merket liknende senvirkninger etter å ha opplevd utfrysing på skolen?

[Gjest Gjest]

Ja.. at slikt sitter lenge i er veldig vanlig desverre.

[Gjest Gjest_pjusken_*]

Gjør nok det jeg også... Har store problemer med å stole på folk, og skjønner ikke helt at vennene/samboeren min liker å være sammen med meg...

Nå er jeg 21år, og det var fra før jeg begynte på skolen og frem til 3.klasse dette skjedde... Vi flyttet i sommeren etter 3.klasse.. Det er det eneste som gjorde at det tok slutt...

Men jeg ble mobbet i tillegg også...

[Noli]

Samme problemet har jeg. Jeg sliter med å tro at folk faktisk liker meg og faktisk vil være venn med meg. Heldigvis har jeg mange venner som motbeviser dette..

[Yogamann]

Jeg vil tro at den første boken her, og kanskje den andre, kan være til hjelp. Jeg tipper det også finnes gode bøker som går direkte på mobbing.

lav selvfølelse http://butikk.tapirforlag.no/no/node/945

sosial angst sjenanse http://butikk.tapirforlag.no/no/node/1070

Kanskje ville det vært en ide å tatt noen samtaler med en psykolog? Det å få satt ord på følelser og bli sett og å få analysert mønstrene og finne nye perspektiver hjelper mange.

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Jeg er i tjueårene, og hadde en litt tøff skoletid, ikke med direkte mobbing, men mer med utfrysing og ignorering, det ble på alle måter gjort klart at jeg ikke var verd å være sammen med. Dette har visst gått mer inn på meg enn jeg først trodde, for jeg har oppdaget at jeg blant annet sliter veldig med å stole på folk og tro på at de virkelig vil ha noe med meg å gjøre. Er det noen av dere som har merket liknende senvirkninger etter å ha opplevd utfrysing på skolen?

Heisann

Jeg for min del har opplevd det samme - ble mobbet og utfryst fra barneskole frem til videregående. Mine erfaringer har ført til at jeg ikke søker kontakt med andre mennesker.

Så det er nok ikke bare du som sliter med senvirkninger, nei :o(

[Gjest Gjest]

Det tror jeg nok er vanlig ja. Hadde ei venninne som ble mobbet i mange år, og som i voksen alder kuttet ut den ene etter den andre av oss venner fordi hun fant grunner til å ikke synes vi var bra nok eller pålitelige nok. Det var ganske vondt å være på den andre siden og oppleve at "gode" venner faktisk ikke stolte på en etter mange års vennskap, og det var vanskelig å trå rett når veldig mye var så sensitivt - og hun manglet forståelse for at det kunne være noe "galt" med hennes måte å se ting på. Men jeg skjønner jo at det er vanskelig for dere som har blitt mobbet, og håper at du ikke er redd for å oppsøke hjelp. Det er fint du har selvinnsikt til å innse at du har et problem, det er det første og viktigste steget på veien, og jeg synes du er modig.

[Abraxas]

.....

Endret 21. juni 2009 av Abraxas

[Saeria]

Signerer Abraxas.

Særlig i forhold til jenter sliter jeg. Men de få vennene jeg har er gull verdt, selv om ingen slipper helt inn. Jeg må nemlig ha noe som bare er mitt eget.

Selv i dag føler jeg ubehag når jeg er i nærheten av store grupper med tenåringer. Jeg er tilbakeholden og introvert av meg, noe som i seg selv ikke er galt, men folk kan oppfatte meg som arrogant og overlegen fordi jeg har lett for å trekke meg tilbake og observere utenfra hvis jeg føler meg for ukomfortabel.

Endret 16. august 2008 av Saeria

[Gjest Gjest]

Selv i dag føler jeg ubehag når jeg er i nærheten av store grupper med tenåringer. Jeg er tilbakeholden og introvert av meg, noe som i seg selv ikke er galt, men folk kan oppfatte meg som arrogant og overlegen fordi jeg har lett for å trekke meg tilbake og observere utenfra hvis jeg føler meg for ukomfortabel.

Signerer her. Og er det noen som ler idet jeg passerer dem, så har jeg lett for å tro at det er meg de ler av. Innerst inne vet jeg jo at det bare er tull, men det er ikke så lett å bryte ut av slike tankemønster etter mange år.

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Ja, jeg sliter med dette. Mine problemer i etterkant er veldig lav selvtillit, har store problemer med å tro at folk virkelig kan like meg. I tillegg lider jeg vel av noe jeg ikke akkurat vil kalle sosial angst, men mer sosial "slitenhet" - jeg blir veldig utslitt av å være sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt. Jeg har vanskelig for å "gi av meg selv", kan gjerne være pratsom, men ikke om meg selv/personlige ting. Dermed har jeg også vansker med å få gode venner.

Så godt å høre det ikke bare er jeg som har det slik!

Den Sosiale "slitenheten" er helt utholdelig. I alle fall i sammenheng med jobb å skole. Har også vanskelig for å få nye venner nettopp fordi jeg blir så sliten av å være med nye folk at jeg ikke greier å bli venner med dem.

Jeg tror det er veldig viktig, selv om det ikke er lett, å si nok er nok.

At du ikke lenger vil la mobberne ha makten over deg i så lang tid, for det er grusomt. Prøve å bære være, og leve, det er alltid noen som vil like en uansett:)

[Cata]

Det høres ut som klassiske symptomer, ja. Det tok meg nesten 10 år fra mobbingen opphørte til jeg følte meg noenlunde "sosialt normal" igjen, og selv etter det trengtes det litt finpussing. Fikk da også høre at jeg av og til oppførte meg noe merkelig i sosiale sammenhenger. Jeg måtte rett og slett trene på å være sosial, og da gikk det naturlig nok galt innimellom. Av og til ble jeg vel for kontaktsøkende og av og til fikk jeg "panikk light" og trakk meg tilbake. Ikke så greit når den tiden av livet der man liksom skal lære de sosiale kodene blir kortsluttet. Til trøst så kan jeg jo fortelle at de som innrømmet at jeg var litt merkelig senere også slo fast at jeg faktisk hadde forandret meg til det bedre etterhvert og noen av dem er blant mine beste venner den dag i dag.

Voldsomt utadvendt blir jeg nok aldri, men det tror jeg er et personlighetstrekk snarere enn resultat av mobbingen. Kjenner meg igjen i begrepet "sosial slitenhet", men slik var jeg også før mobbingen begynte. Noen av oss trenger alenetid, mens andre ikke kan fordra det.

[#Angel#]

Kjenner meg godt igjen her, ja.

[Gjest Elise]

Sliter nok med det samme her ja, glad jeg ikke er den eneste. Det er noen år siden mobbingen sluttet men jeg er sliter fortsatt med senvirkninger. jeg har problemer med å være rundt andre mennesker, spesielt større grupper eller folk jeg ikke kjenner. og jeg har problemer med å stole på andre, til og med vennene mine, jeg føler at de egentlig ikke vil være med meg, at de egentlig bare syntes det er synn i meg. Noen ganger føler jeg at bare det at jeg er på skolen irritere andre.

jeg pleier å trekke meg tilbake når det er fester og sånt, men jeg blir såret hvis de ikke spør om jeg vil være med, vet det er motstridene og jeg tenker ofte over hvor idiotisk det er, men det er en ond sirkel. Jeg hadde håpet at de nermeste vennene mine ville være med meg også, ikke bare dra på fester der hvor jeg er ukomfortabel, men jeg kan jo ikke nekte dem å gå på fester, så jeg tilbringer mye tid alene. Men jeg håper det blir bedre om noen år.