Menn,ansvar og graviditet (laaaangt innlegg)

[Gjest dypt ulykkelig]

vet ikke helt hvor jeg skal begynne for dette blir langt! Jeg er snart 34 år, og har opplevd mye oppgjennom livet,men det som har skjedd den siste uka tar jammen kaka! Mine erfaringer når det gjelder det motsatte kjønn har vært preget av kortvarighet og gjerne veldig heftigt mens det har stått på. Motparten har som regel ganske snart mistet interessen og jeg sitter der igjen med en følelse "hva gjorde jeg galt denne gangen ?? "

Har aldri vært samboer og mitt lengste forhold varte i drøyt halvannet år. Og grunnen til at det varte så lenge som det gikk er sikkert fordi vi så hverandre så sjelden at det tok lengre tid for han å finne ut "hvordan jeg egentlig var".

Dette forholdet som ligger 4.5 år tilbake i tid er det første virkelige forholdet jeg vil si jeg har vært i! Jeg tok det veldig hardt når det ble slutt, og jeg tenker fremdeles på ham og undrer hva han gjør , hvordan han har det og om han fremdeles er sammen med den dama han vraket meg til fordel for. Siden han nå befinner seg helt på den andre siden av jorda har jeg ikke store mulighetene til å finne det ut heller.

Etter han så engansjerte jeg meg ikke i noen alvorlig før høsten 2001. Da ble jeg imidlertid så forelska at jeg var sikker på at dette var " the real thing", selv om jeg bodde på Østlandet og han i Midt-Norge. . Alt klaffa og vi dro frem og tilbake til hverandre hele høsten. Han klarte å få meg til å åpne meg og jeg fikk egentlig for første gang følelsen av å bli elsket fult og helt. Med exen følte jeg altid at hans ex dame sto mellom oss. Hun hadde gått ifra ham og han hadde nok ikke kommet 100% over henne, selv om han påsto det. Vel det kom som et stort sjokk på meg at han avslutta forholdet allerede i nyttårshelgen samme år! Jeg var helt knust. Nærmest tryglet og bar om å gi det en sjangse til, men han var urokkelig. Jeg ville vite hvorfor det ble slutt, og hva jeg eventuelt hadde gjort galt. Han sa jeg ikke hadde gjort noe galt, og jeg ikke måtte klandre meg selv for dette. Det var ene og alene hans skyld bla bla.. Avstanden gjorde det vanskelig + at han ville få det utrolig travelt på jobb fremover, at han rett og slett måtte prioritere å få ferdig avhandlingen sin fremfor et forhold.

Så satt jeg igjen der alene! De 2 første ukene klamra jeg meg fast i håpet om at han skulle ombestemme seg. Jeg ringte til ham hver kveld, og i begynnelsen var han hyggelig men likevel avvisende. Til slutt ble han så lei at han sa jeg måtte kutte ut og at jeg gjorde det bare vanskelig for meg selv. Hele avhandlinga hans ville stå i fare hvis jeg fortsatte og "plage" ham med oppringningene mine. Jeg klarte å kutte ut etter dette. Jeg tenkte fremdeles på ham både seint og tidlig, og den dagen halvannen mnd senere da han skulle disputtere var så vanskelig å komme gjennom. Jeg gikk på jobben og tenkte at jeg skulle vært sammen med ham nå,og sett ham på hans store dag, men nei! Jeg sendte han en sms der jeg ønsket han lykke til og spurte hvordan det hadde gått! Jeg fikk aldri no svar og det såret meg no jævlig! Jeg hadde tross alt respektert hans ønsker om at han måtte få arbeidsro og ikke hadde jeg jo gitt lyd ifra meg på over 1 mnd heller , så det syntes jeg var veldig smålig.

I mai i fjor , nærmere et halvt år etter fikk jeg plutselig et innfall å ringe til ham. Jeg gremmes enda når jeg tenker på den samtalen. Han var veldig kort og avvisende og jeg følte meg jo bare så dum!

Så gikk sommeren og høsten og på senhøsten traff jeg en kar som bor i svergie på internett. Det startet med chatt og slik holdt vi på en drøy halvannen mnd, før det utviklet seg til tlf og mail også. Vi fant tonen begge to, og mailene og telefonene ble hyppigere.Vi avtalte at vi skulle møtes, og han skulle besøke meg i oslo en helg min sønn var hos sin far, og hans datter var hos sin mor (jeg har en gutt på 9 som jeg er alene med, mens han har ei datter på 6 hvor han og moren har delt omsorg for)

dette var i januar og det ble full klaff!. Vi har etter dette møttes så ofte vi har sjangsen, og vi var sammen i vinterferien sammen med respektive barn og besøkte min far. Vi har det så bra sammen på alle måter, og de gangene vi elsker ( noe som skjer veldig ofte) så føler jeg at jeg kan se rett inn i sjela hans. Min sønn forguder ham og han er/har vært verdens beste stepappa for min sønn. Når jeg ser ham og hans datter sammen, og når jeg hører han prater om henne så tenker jeg at hun er så heldig som har en pappa som han! Han var også hjemme hele det første året sammen med henne så de er veldig sterkt knyttet til hverandre.

Jeg elsker ham og ser opp til ham. Desverre har avstanden gjort det vanskelig. Jeg her og han der og ingen kan flytte på seg. En umulig situasjon egentlig, men hva gjør man ikke når man er forelska?

Sist jeg var på besøk hos ham var for 3 uker siden. Har følt meg rar i kroppen etter jeg kom hjem igjen, og bestemte meg for å ta en graviditetstest. Den ble positiv! Når jeg sto der med den positive testen i handa ble jeg helt overmannet av følelser. Jeg ble ihvertfall mest glad, selv om situasjonen burde vært annerledes. Jeg fortalte ham det 2 dager senere, og han ble veldig stille og hørtes nærmest trist ut. Han sa han jubelen ikke akurat sto i taket, noe jeg forsåvidt kan skjønne. Han sier at han ikke vil ha noe barn nå, og bare tanken på et barn 50 mil unna er jævlig. Skal han bli pappa skal han bo sammen med barnet etc etc. Han sier han hverken vil eller kan flytte fra dattra si, noe jeg heller ikke har forventet at han skal gjøre. Dagen etter hørte jeg ingenting fra ham. Vi som prater minst 1 gang for dagen eller i det minste sender en sms hvor vi sier puss og klem "jeg elsker deg". Samme dag dette skjer begynner jeg å blø og får beskjed av lege om å ta det med ro pga av abortfare. Jeg sender han en sms hvor jeg sier takk for all støtte og omtanke når jeg trenger det mest, og at dersom han har noe interesse av det , så har jeg begynt å blø og at han jo kunne krysse fingrene for at det ble en abort. Etter noen timer får jeg en sms der han skriver at han ikke klarer å prate med meg akurat nu, og at han har verdens dårligste samvittighet fordi han "har gjort meg vondt". han skrev også at han hadde vært våken hele natten og tenkt på det at han skal bli pappa igjen , og hadde blandede følelser i forhold til det, men at han var sikker på at han ihvertfall elsket meg og det kom til å bli "oss". han spurte også hvordan jeg hadde det, og om jeg hadde det tungt. Jeg sa som sagt var at jeg var redd for å miste og jeg holdt sengen, men det var godt å høre ifra ham. han skrev så at det virket som jeg var bestemt på hva jeg ville, og det virket som jeg hadde bestemt meg iforhold til barnet og det betydde store endringer både for hans og mitt liv. jeg svarte at jeg ble mer redd enn letta da jeg begynte å blø så da ga vel svaret seg selv, og at jeg ville gi barnet en sjangse. Sa også at konsekvensene for ham bestemte han egentlig selv da jeg ville gjøre det enten med eller uten hans hjelp.

Det som skjer etter det her skjønner jeg ikke noe av! Fikk en sms umiddelbart der han skrev at vi aldri mer kom til å sees mer, og mitt barn fikk jeg ta hand om selv , uten utdanning, og et sosialt fall gjennom hele livet. Jeg var en deprimert ludder som ikke gjorde annet enn å ligge på rygg, og at det ikke kom til å bli noe bedre med årene, og han skulle virkelig med tankens hjelp se til at jeg fikk et missfall( abort). Ja sånn bli det skrev han..så fulgte 3 smser der han bare gjentok ordet missfall! Han skrev også at jeg burde ta tak i livet mitt og ikke tro at en baby fixer alt, og at jeg burde ta hand om barnet jeg har nå istedet for å skaffe en ny en jeg kan "misskøte".. Han skrev også en fæl e-mail der han påsto jeg hadde planlagt å bli gravid men det spilte ikke no rolle fordi det ikke er meningen dette barnet skal bli født. Hans spermier er smarte nok til å vite at dette ikke er en verden å bli født til ( deprimert mamma som bare ligger på rygg) og at neste gang jeg går på do for å tisse , ja da kommer det.. han skrev også at det var absurd å tro at han skulle ville ha et barn med meg! jeg som var en så dårlig mor for sønnen min og at faren hans sikkert også så det for seint.. Jeg var en av de mange kjærringene som levde på sosialen og pulte med alle som vil pule, og ingen mann vil ha oss fordi vi puler med alle andre og har en drøss med unger !

Han avslutta med :

Vill ikke snakke med deg, vill ikke se deg vill ikke veta av deg, men önskar deg ett bra liv ändå!!! Skärp deg!!!

jeg er så sjokkert! Jeg har aldri opplevd en slik ondskapsfullhet, og det fra en jeg aldri hadde forventet det ifra. Jeg tror han må ha det veldig fælt med seg selv for slik kan da ikke en frisk mann tenke ..eller??

Alle mine nærmeste venner og familile som kjenner ham er også helt rystet, så det er ikke bare jeg som har totalt mangel på dømmekraft! Det verste er at jeg fremdeles er glad i ham og syns synd på ham. Klarer liksom ikke å hate ham heller, selv om det hadde vært så mye lettere.

Huff.. er det noen der ute.. gjerne menn som kan analysere hvordan dere menn egentlig tenker.. Jeg har ihvertfall gitt opp!

[Suzy]

Uff... Aller først sender jeg deg masse sympati og en god klem!

Dette virker jo helt uforståelig. At han kunne bli mindre glad enn deg for graviditeten er jo mulig å skjønne, men en annen sak er jo å flippe ut helt på denne måten...

Tror du må slutte å bebreide deg selv at forholdene dine tar slutt, ikke begynn å tenke på hva du gjorde galt "denne gangen" nå. Bli heller sinna. Opparbeid deg et hellig raseri over måten han oppfører seg på. Få med deg noen du stoler på (bror, venninne, fetter...) og dra til ham.

Finn ham, ta ham for deg og vær sint!

Klargjør for ham hvordan stuasjonen din er og hva du står for. Fortell ham at denne typen oppførsel er helt uakseptabel og at om han ikke har noe bedre å komme med kan han holde både kjeften og fingeren i ro.

Intressant at han skjeller ut deg for å være løs på tråden når han sannsynligvis har vært ute med "pilten" sin for å få deg gravid - og antagelig frivillig også. Hvorfor gjelder det andre regler for ham enn for deg?

Så kommer reservasjonene? Brukte dere ikke prevensjon når dere hadde sex og i så fall var han klar over faren for at du kunne bli gravid? Hva slags framtidsplaner hadde dere? Hadde dere snakket om barn og holdningen til det tidligere?

Kan han føle seg lurt og fanget??

Nå bare spør jeg og angriper deg ikke i det hele tatt - bare lurer, rett og slett.

Nei, bli sint, ta ham på tak og finn deg noe bedre etter det! Enhver mann som får deg til å føle at han er din eneste sjanse til lykke i livet er en potensiell fare spør du meg.

Lykke til!

Suz

[Lula]

Dette virker jo helt merkelig.

Men si meg en ting: Har jeg oppfattet det rett om mesteparten av kommunikasjonen ang din graviditet og hans avvisning av deg har foregått på SMS?

I så fall: Voksne mennesker "snakker" ikke om denne typen alvorlige ting pr. SMS! RING HAM, eller oppsøk ham og få klarhet i hva han egentlig mener, og hva som har skjedd for at han skulle snu seg slik mot deg.

Uansett hva hans svar er: Du må finne ut hva som føles rett for deg i den situasjonen du er havnet i, og gjøre det beste ut av det.

[Gjest Poirot]

Vær glad du kom deg unna han før dere evt flyttet sammen. Han hørtes jo helt syk og ond og barnslig ut. Drit i han (lett å si...)

Du klarer deg sikkert flott alene.

Lykke til.

[Gjest dypt ulykkelig]

Takk for omtanken!

Dette skjedde lørdag og siden har jeg ikke hørt et pip ifra han! Det er litt langt unna ( 50 mil) til å oppsøke ham, og han hadde vel ikke slippet meg inn heller dersom jeg skal tolke hans oppførsel lørdag. Prøvde å ringe ham lørdag før alt dette skjedde, men han tok ikke tlf. Fikk da sms hos han der han skrev at han ikke følte for å prate akurat da, og at han hadde så jævlig dårlig samvittighet pga hans oppførsel. Har ikke prøvd å ringe han etter det. Det eneste vi har pratet om gravididteten var på torsdag på tlf. Da var han støttende selv om han ga klart uttrykk for at dette ikke var noe umiddelbart positiv nyhet.

Tror rett og slett ikke han ville fått seg til å slenge så mye dritt på tlf, eller ansikt til ansikt..men ..det er jo ingen unnskyldning!

Om jeg har lurt ham til å bli gravid?

NEI !! Han har hele tiden vist at jeg ikke går på pillen. Det har aldri vært noe hemmelighet. Sist vi var sammen sa han at han hadde på følelse av at det kom til " å skje noe denne gangen", så han hadde tatt en laaaaang badstue, samt påfølgende varmt bad!! Det skulle visstnok ta livet av sædcellene :o Jeg sa til ham at da måtte det jammen være bedre å ta på seg en kondom! Men han gjorde det ikke ! Om jeg ubevisst ville bli med barn er en annen sak. Jeg har ikke gjort stort for å forhindre det , men det har jammen ikke han heller. Som jeg sa til ham. Når konsekvensene av et svangerskap tydligvis er så mye større for han enn det åpenbart er for meg så burde ihvertfall han være mer påpasselig med å bruke prevansjon!

I begynnelsen antar jeg at han tok det som en selvfølge at jeg skulle flytte til ham, men jeg har egentlig vært negativ til tanken hele tiden. Har jo også en sønn som har faren i nærheten, så det ville jo ikke være rettferdig overfor hverken far eller sønn å flytte så langt! Egentlig var dette sikkert et "håpløst " forhold i lengden pga alt dette uansett!

Som han sa på tlf på torsdag. Man har lekt med ilden, og plutselig får man slengt virkeligheten i ansiktet..

Jeg vet fremdeles ikke om jeg har abortert eller ei.. Blødningene stoppa opp tidlig så sjangsen er jo der ennå..

Uansett.. Blir ikke så skuffa lenger om jeg har mista. For egentlig har han jo litt rett når han sier at det er dumt å få et til barn nå. Å være alene med 1 er jo egentlig nok. Og jeg burde vel heller ta opp hovedoppgaven min som har ligget brakk i 3 år, istedet for å få et barn til. Et barn fortjener jo 2 foreldre, eller i det minste en mor som har fullført studiene sine og tjener noenlunde anstendig, istedet for å jobbe som ufaglært i helsevesenet for klage over tingenes tilstand, uten å være villig til å gjøre noe med det.

[Joplaya]

Varme bad som prevensjon??? :o

Nei, denne fyren høres mer og mer merkelig ut.

Sånn som han går til angrep på deg begynner jeg å lure på om han har andre svin på skogen.

Føler dypt med deg, håper du kommer deg gjennom dette på en grei måte.

[Samsara]

Alle kan være uheldig i kjærligheten. Det kan kanskje høres ut som du har gjort deg litt lite kostbar og fått litt mer dritt enn fortjent av den grunn. Men i all fall:

Ignorer hele fyren! Ikke ring ham - la ham ringe selv når han har fått tenkt seg om, og rer du ikke fra ham, så kan mye tyde på at det likevel ikke er noe tap. Annet enn av illusjoner. Men det kan være like tøft det, sånn sett.

Om du ikke har abortert og du bestemmer deg for å beholde barnet, så er ikke det noe han trenger å involveres i. Hovedoppgaven kan du skrive uansett, du har masser av tid mens du går gravid, eller du kan vente til det blir aktuelt med barnehageplass. Jeg vet ikke hvordan det fungerer med barnebidrag på tvers av landegrensene, men det blir det sikkert en ordnings på.

Uansett - slik kan du ikke la deg behandle. Uansett grunn han kan ha for å være ustabil nok til å skrive alt dette, det er ikke grunn god nok. Det virker som du oppfatter deg selv også som "vanskelig", siden du påtar deg skylden for at forholdene blir kortvarige; det kan det godt være du er, men det virker mer som om du kanskje heller har hatt litt dårlig dømmekraft når det gjelder menn, og at du har lagt deg for flat for dem.

Ta deg en god pause fra mannfok, du! Gjør ferdig hovedoppgaven, bygg opp et liv du er fornøyd med å ha, bli den dama deg passer DEG å være, ikke slik du tror andre vil ha deg. Du later til å ha ressurser og omløp nok til å kunne klare det du går inn for!

Og angående det siste der...dette handler nok ikke om hvordan menn tenker, på generell basis, men at fyren du har datet er totally psyko og at det er godt han har avslørt seg. Spenn på deg joggeskoene og løpe så fort du kan - uten å se deg tilbake!

[waco]

Om jeg ubevisst ville bli med barn er en annen sak. Jeg har ikke gjort stort for å forhindre det , men det har jammen ikke han heller.

Her er jeg jo helt enig med deg. Når jeg har sex med uærlige jenter så er det jo selvsagt guttens feil.....

Waco

[Gjest dypt ulykkelig]

Til Waco:

Uærlig??

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ikke brukte prevansjon. Ikke måtte jeg voldta ham heller, så slik som jeg ser det gikk han inn i det med åpne øyne. Han er mer en gammel nok til å vite hvordan biologien fungerer , og det har han jo en datter på 6 som bevis for også!

[waco]

Poenget er at jeg mener at det er ansvarsfraskrivelse å stole på andre enn seg sjæl når det gjelder graviditeter....

Waco

Men selvsagt kjenner ikke jeg til detaljene rundt denne historien, snakker bare om generelt sett...

[Gjest dypt ulykkelig]

Men da er vi jo enige jo!

Det burde ikke komme som en stor overraskelse for noen av partene dersom man ender opp gravid, dersom man ikke bruker prevansjon.

Det synes likevel som det kom som en stor overraskelse for han jeg var sammen med !

[Gjest Vega]

Tror det dummeste man gjør når den ene gjør det slutt, er å tigge om at det skal bli bra igjen.

Vet ikke hvorfor. Men en som tigger, virker uselvstendig.

Selv om man har lyst å falle for fristelsen, er det bedre å virke litt kald, og likegyldig. I alle fall den første tiden, så kan man heller spørre om det er noen mulighet for at det blir bra, etter en stund, når den andre har fått fordøyd tingene litt og sett det i perspektiv.

Om samboer hadde gjort det slutt, så hadde jeg bare sagt: okay, kanskje like bra det... jeg greier meg.

(Selv om jeg ikke hadde tenkt det. Men man greide seg jo før man traff vedkommede, så det ville jo gått.)

Men, ved en forsoning kommer det jo fram at det likevel ikke var likegyldig - men jeg klarer i alle fall ikke tigge en som vil gå.

Når det gjelder han du er gravid med, skal du være lettet for at han viser hvordan han er nå, før det evt. hadde blitt et forhold med felles bolig osv.

Det ser ut som du blir alenemor dersom du velger å fullføre svangerskapet. Jeg orker ikke si hvor dumt det er å ikke bruke prevensjon før man er sikker på at begge vil ha barn -. Og før man kjenner hverandre.

Et forhold over slike avstander virker også håpløst, spør du meg. Å etablere, - noe annet er det hvis den ene må reise vekk i forbindelse med f.eks. jobb eller studier for en tid. Vanskelig da også, men å etablere et nytt forhold, tror jeg er nesten umulig.

Hva du skal gjøre framover, må du nesten finne ut av. Det ser ikke ut som du skal regne med barnefaren, han virker ikke helt god, verken for deg eller barnet.

Jeg vet ikke noe om din livssituasjon, men om jeg i dag var single og ble gravid, så hadde jeg tatt abort, eller adoptert vekk barnet - fordi jeg ikke hadde orket ansvaret alene. Jeg planlegger heller ikke barn, selv om jeg er i et stabilt forhold.

I stedet for å fokusere på barnefaren nå, bør du fokusere på deg selv og den situasjonen du er havnet i, for du står alene mht ansvaret for barnet. Etter hans oppførsel, ville jeg ikke sendt barnet til Sverige for å ha samvær.

Ta en prat med legen din, ellers så finnes det visst noen støttegrupper for gravide - alternativ til abort, eller noe slikt.

[Amica]

Ville bare ønske deg lykke til!

Du klarer deg nok, uansett hvordan det går med graviditeten!

Klemmer til deg!

[Gjest dypt ulykkelig]

Takk Amica :-)

Det varmer !

I går kveld spurte guttungen min hvorfor ikke X hadde ringt på en stund. Jeg sendte ham en sms og spurte om han kunne være så snill å ringe å ta skikkelig farvel med guttungen. Han trenger jo ikke lide ,bare fordi at han ønsker mora dit peppern gror..trodde jeg ja :cry:

Han ringte ikke ! Og i dag tidlig sendte han meg en sms der han skrev " du får si jeg er død!

Jeg trodde han hadde mista evnen til å såre meg mer men tydligvis ikke.

Jeg kan ikke forstå hvordan en mann kan gjøre noe sånt mot et barn som har han som sin store helt. Hvordan er det mulig når han har en datter selv å behandle et annet barn på den måte`n?

huff og huff :evil:

[Gjest Anonymous]

ikke la noen få deg til å få komplekser, sier jeg bare. om du har komplekser for at du er alenemor eller ikke har ferdig utdannelse, så kan du lett bli et "offer" for slemme mannfolk. stemmer det i dette tilfellet?eller i noen andre tilfeller i ditt liv.

[Gjest dypt ulykkelig]

Har vel aldri vært full av sjøltillit ( og det ble ihvertfall ikke bedre etter denne opplevelsen her) :o

Tror ikke jeg egentlig tiltrekkes av "slemme" mannfolk. Har aldri vært i et forhold hvor det har vært fysisk vold inn i bildet feks.

Faktisk har de forholdene jeg har omtalt i det første innlegget alle vært med menn som er rimelig "oppegående" . Det inntrykket har jo alle av han her også, selv om det ikke viste seg å stemme når han kom under press:

[Miew]

Aiaiai,

du har virkelig truffet på en uansvarlig mann

Skal ikke kommentere så mye,

det meste har blitt sagt,

vil bare ønske deg lykke til og si at du virker som en oppegående kvinne :smile:

Det ordner seg nok,

på et vis!

[Gjest Vega]

Får en anelse om at du vil få masse spetakkel fra hans kant framover. Nå når du er gravid, og sårbar - dukker uhyret fram, som troll i eske.

Hvis du velger å beholde barnet, ville jeg ikke oppgitt barnefar i alle fall. Jeg ville også sendt en sms til han - om at det du tviler på om han er faren - om han vil la seg teste, slik at du blir sikker.

Da hører du garantert ikke mer fra ham.

Og det tror jeg du tjener på.

Han høres ustabil ut. Barnslig, selvopptatt og ondskapsfull.

Kutt ham ut, i alle fall, uansett hva du gjør med din egen situasjon.

Lykke til.

[waco]

...og det er skikkelig riktig å føde barn som blir dømt til å leve med hatefulle fedre....

Waco

Det er som jeg alltid sier, dere kvinner tenker kun på dere selv, og deres eget beste....

[Plomma]

Tror det dummeste man gjør når den ene gjør det slutt, er å tigge om at det skal bli bra igjen.

Vet ikke hvorfor. Men en som tigger, virker uselvstendig.

Enig!

Ikke bry deg mere om han... Tenk på deg selv, hva du vil!

Og begynn med hovedoppgaveb din!

Det får deg sikkert på andre tanker, og kansje møter du nye venner!