300% mislykket

[Gjest Håpløsa]

Huff og huff. Sannheten er brutal noen ganger. Lurer på om noen smarte damer på KG har noen tips til en som har murt seg inn i et hjørne.

Saken er som så, at jeg om en liten uke fyller 30 år. Øh... hurra?

Nei, det er ikke så mye hurrastemning. Tvert imot, det er begredelige greier som ikke er verdt en feiring. Jeg trodde ting ville være bra, at jeg ville likt livet mitt når jeg ble såpass gammel, men saken er at jeg føler meg som en forvokst student som ikke har kontroll på noe som helst. Økonomien er dårlig (ikke som i masse kredittkort-gjeld og sånt, har bare forlite penger), jeg måtte gi opp studiene pga økonomi og manglende motivasjon. Jeg bør søke jobb, men tør ikke, for det er helt sikkert ingen som vil ha meg. Sosialt er jeg en katatrofe, jeg er alene med en sønn på 8 år og har aldri fri fra ham, så jeg har ikke vært på fest eller kino på flere år, og begynner å bli nesten folkesky. Har en (rotete og trang) leilighet og en bil som stort sett alltid befinner seg på verksted.

Huff... jeg har faktisk en kjæreste, som jeg snart ikke orker å være sammen med lenger, han er så utrolig vellykket og god og kjekk og pen og optimistisk. Jeg fatter ikke at han gidder drasse på sånt daukjøtt som meg. Ikke er jeg pen, og ikke er jeg sjarmerende heller.

Sånn er altså status en uke før 30-årsdagen. Nå har jeg brukt ti år på å være mislykket og dum, skal det bli sånn de neste ti årene også? Er det for sent å endre på noe?

Sutre, sutre, sutre. Alt dette er selvsagt min egen feil. Men jeg lurer på, er det noen som har kommet seg løs fra en sånn hengemyr? Jeg sitter fast, har gjort det i årevis, og begynner å lure på om løpet er kjørt for min del, om det alltid skal være sånn. Jeg synes jeg stinker dårlig karma lang vei nå.

Blir glad for alle innspill, eventuelt spark i ræva. Takk.

[Gjest Håpløsa]

Vet forresten ikke om dette er riktig forum for en slik tråd, men hvis det ikke er det håper jeg en moderator flytter den.

[Gjest kona]

Kjære deg, du har fått 30-årskrisa. Jeg fikk krisa da jeg skulle bli 40, og da satt jeg med mange av de samme tankene om hva hadde jeg egentlig fått utrettet i livet.

Kjæresten din er jo sammen med deg, så helt mislykket kan du vel ikke være? Du har et flott barn, du har egen leilighet og det eneste du trenger et spark bak til er å enten fullføre en utdannelse eller å skaffe deg en jobb.

Du kan jo begynne med å ønske deg velværebehandlinger som bursdagsgave, ansiktsbehandling, fotbehandling osv. Eller starte i det små på badet hjemme med gode velværeprodukter, eller en ny frisyre hos frisøren for å få en forandring. Tenk gjennom hvem du ønsker å være og ta grep litt om litt for å forandre deg til henne.

Lykke til.

[Lissi]

Ja du kan si at 10 år med å føle deg mislykket er NOK, og at de ti neste skal bli de beste ever.

Slutt å tenk som du gjør og begynn å tenk positivt.

Er du daukjøtt så gå deg en tur i ny og ned. Kjøp deg hårfarge og sett litt farge på tilværelsen. Har det falt deg inn at kjæresten din kan like deg av andre årsaker? At du kan være en fantastisk person?

Er du i 30 årskrise?? Eller sender du ut disse tankene rundt deg til vanlig? For det kan være en god ide å prøve å ta kontroll på disse.

Kutt ned på utgiftene dine, ALLE kan gjøre det om de ønsker. Finn et billigere sted å bo eller flytt sammen med kjæresten din når det passer.

Få han til å be deg på kino eller noe, og be familie og venner stille litt opp for deg når det gjelder barnevakt, alle har behov for alenetid. Eller fins det helgehjem, en helg pr mnd. Fins mange muligheter om du setter deg ned å leter etter løsninger istedet for å grave deg ned i dritten;)

Jeg er flink å grave meg ned jeg også, men jeg er sabla flink å grave meg opp igjen:)

Så si at kjæresten din får be deg ut. Fix barnevakt og stell deg litt så du føler deg pen:) Sjarme kommer innenfra, ikke fra et flott utseende:)

Gratulere med 30 årsdagen, fantastisk å begynne å bli voksen;)

[Gjest Gjest]

Hvis du tenker "jeg er mislykket", så forblir du mislykket. Tenk positivt, som Lissi33 sier. Det hjelper faktisk. Sutring hjelper ikke...eller, jo, du er velkommen til å gjøre en sånn utblåsning på et nettforum, men så bretter du opp ermene og gjør noe med det, ikke sant?

[Lissi]

Hvis du tenker "jeg er mislykket", så forblir du mislykket. Tenk positivt, som Lissi33 sier. Det hjelper faktisk. Sutring hjelper ikke...eller, jo, du er velkommen til å gjøre en sånn utblåsning på et nettforum, men så bretter du opp ermene og gjør noe med det, ikke sant?

Nemlig.

Jeg pleier å si man skal være glad for hver bursdag man får lov å feire.

Det er ingen selvfølge å våkne opp hver morgen;)

[Gjest Edit]

Kjære du

Det er på tide du blir glad i deg selv! Begynn med å være litt snill mot deg selv hver dag, både fysisk og psykisk. Ta en ansiktsmaske, gå en tur, drikk vann, spis frukt, les en bok, plukk noen blomster, seg deg selv i speilet og si fem ting ved deg selv du liker... Hva som helst som vil gjøre deg godt. Det kan også helt enkelt gjøres gratis. Du sier at du føler deg som daukjøtt. Det er bare du som kan endre på den følelsen og du må gjøre det aktivt. Du må snakke penere om deg selv og hvis du føler deg ufresh så må du gjøre noe med det. Sønnen din er såpass stor nå at selv om du kanskje ikke vil la ham være alene hjemme så kan dere jo ta å gå en tur ut sammen. Det er både hyggelig, helsebringende og så føler man seg så flink etterpå. Og husk at kjæresten din tar hver dag et aktivt valg om å være din. Han vil ha deg. Hadde du kanskje vært sammen med en du ikke ville ha?

[Gjest Håpløsa]

Hei, og tusen takk for fine svar, alle sammen!

30års-krise? Ja, det kan nok være noe i det... Nå er nok denne negativiteten ikke noe nytt, den har ligget der lenge, men det ble bare så tydelig nå som den store dagen nærmer seg. Liksom: Hva har jeg holdt på med, hva har jeg utrettet, er jeg der jeg vil være? Og svarene er tull, ingenting og nei. *sukk*

Satt og kikket i avslutningboken fra VGS, med russeomtaler og sånt, og innser at den jenta jeg var da overhodet ikke står i stil til den jeg er nå. Hvor ble det av pågangsmotet, selvtilliten, the guts? De forsvant litt etter litt, alt sammen, og til slutt endte jeg opp som en "vil ikke, tør ikke, fikser ikke"-person som ikke kommer noe sted. Kort sagt, gjennom noen dyrekjøpte feilvalg fant jeg ut at det var lurere å ikke tørre, ikke forvente noe, ikke ha tro på noe, for jeg fucker uansett alltid alt opp og får ikke til. Det er trygt å være i et negativt univers, du blir i alle fall ikke skuffet.

(Jeg må få med at som mamma er jeg ganske bra, da. Det er vel den eneste suksessen jeg har hatt, men den er stor! Sønnen min er en flott type som gjør det bra på skolen og blant venner. Så det går fint med ham. Og han blir helt sikkert med på å gå turer, eller kanskje vi kan sparke fotball!)

Men som sagt, nå er jeg lei. Om det så står "Mislykket" med store bokstaver i panna på meg, så skal de ti neste årene bli bedre!

Som dere sier, gjøre små endringer. Ta en dag om gangen, sørge for at den bli bra, og kanskje utfordre seg selv litt til å gjøre vanskelige ting (søke jobb osv)? Kutte utgifter, sette opp budjsett, få litt orden på ting. Det er vel neppe gjort over natten dette her, men å ikke la de negative tankene dominere er kanskje en viljessak? Og en treningssak? Å snakke til seg selv i positive vendinger vil nok føles veldig rart i starten, men det går seg kanskje til?

Og kanskje jeg til og med skal tørre og tro at kjæresten min er sammen med meg av egen fri vilje og ikke synes jeg er så verst. Vi har det bra sammen, altså, men jeg har alltid tenkt at før eller siden kommer han til å kjøpe nye briller, våkne opp og stirre på meg med et skrekkslagent uttrykk i ansiktet og slå fast at du er ikke den jeg trodde du var, du er vrang og vanskelig og umoden og teit, du kommer med dårlige argumenter, du er uselvstendig, du får ingenting til og dessuten har du dårlig ånde og cellulitter.

Eller noe slikt.

Nei, det var postivt det skulle være. Positivt!

Skal gjøre et tappert forsøk, og takker dere alle for gode råd. Håper dere får en fin dag!