Do-angst

[Gjest Gjest_Cecilie_*]

Hei!

Jeg sliter med det jeg kaller angst-for-manglende-toaletter og håper noen kjenner seg igjen i dette og kan gi råd for hvordan jeg kan bli kvitt denne angsten.

Det fungerer slik at jeg blir nervøs egentlig hver gang jeg skal forlate hjemmet mitt og gå på jobb eller en kafétur, kjøretur, gåtur, reise - egentlig alt sammen. Jeg må vite om det finnes nærliggende toaletter ved alle plasser jeg skal. Med en gang jeg går ut fra en "trygg" plass, så som hjemmet, arbeidsplassen, alle steder som har et toalett, får jeg angst og tror jeg må på do. Dette er veldig slitsomt fordi det tar opp så mye av min tankevirksomhet. Resultatet er at jeg hater å planlegge utflukter, og har helst ikke lyst å gå noen steder - det er mye tryggere hjemme.

Angsten/nervøsiteten gjør også at jeg får dårlig mage - som igjen gjør at jeg blir mer nervøs. Ond spiral.

Jeg vet dette ligger psykologisk, for når jeg pga angsten finner et toalett, er det ikke alltid jeg må så mye. Derimot kan jeg igjen føle at jeg må på do 5 minutter senere.

Jeg får angst ved tanken på planlagte utflukter om noen dager,uker, mnd i forveien. Jeg får til og med angst NÅ for situasjoner jeg har vært i for flere år tilbake hvor jeg ikke hadde angst og ikke oppfattet situasjonen som et problem.

Angsten er spesielt stor når jeg er sammen med andre mennesker som jeg kjenner, og minst når jeg er alene og kan bare løpe avgårde og finne en busk eller noe. Angsten er også betraktelig mye større i storbyer hvor jeg ikke bare lett kan finne en busk i nøden, enn den er på landet hvor det ikke er mye folk og jeg lett kan finne en busk, tre etc.

Noen som forstår hva jeg snakker om?

Hva kan hjelpe?

[Gjest yogi]

Hei!

Det er fælt å si det, men jeg måtte le da jeg leste avsnittet om når angsten din er størst. Det var som jeg skulle ha skrevet det selv, kjente meg så alt for godt igjen. Har selv slitt med nøyaktig samme problem. Det er helt klart psykologisk, og det går an å bli kvitt det.

Første gang jeg opplevde dette problemet var for endel år siden, da jeg skulle begynne på videregående. Jeg var inne i en svært vanskelig periode der blant annet familien min gikk i oppløsning, og jeg fikk angst. Jeg følte jeg hadde mye av ansvaret for at ting hadde gått galt med livet mitt, enda det ikke stemte.

Dette utartet seg. Etterhvert som jeg kjente igjen angstsymptomene begynte jeg å få angst for å få angst. Jeg var redd for å besvime eller å få et anfall på bussen eller å plutselig måtte på do når det ikke var noen do i nærheten. Jeg hadde hjertebank og skalv på hendene i situasjoner som egentlig ikke var farlige i det hele tatt. Det var rimelig ille å føle at jeg skulle dø hver eneste dag. Da selvfølelsen min var helt på bånn fikk moren min meg til psykolog. Jeg burde nok ha vært der tidligere, for med tiden ble ting bedre.

Psykologen hjalp meg med å snakke ut om det som hadde skjedd, og ga meg selvfølelsen tilbake. Da jeg hadde angst følte jeg meg liten og ubetydelig, og turte ikke snakke med noen om de irrasjonelle tankene som kunne komme over meg. Psykologen rådet meg til å snakke med venner. I løpet av videregående hadde jeg faktisk fått noen venner jeg stolte på. Vi snakket aldri direkte om frykten for å ikke nå et toalett, eller urolige mager, men jeg forklarte dem at ikke alt var greit, og at jeg gikk til psykolog. Bare det å få snakket om det hjalp meg masse. Jeg var ikke lenger redd for å få angstanfall, for jeg visste at folk rundt meg kjente til at jeg hadde problemer. Om jeg ikke orket å være med ut, var det greit, vi kunne heller finne på noe en annen dag, eller f.eks være hjemme med en film.

Etterhvert som angsten bleknet, bleknet også frykten for å få angst. Magen roet seg ned, og jeg var ikke lenger svimmel. Tilslutt tenkte jeg ikke mer på hvor nærmeste toalett kunne være eller at jeg skulle kaste opp av redsel. Jeg sier ikke at problemet ditt ikke er vanskelig å løse, men prøver å si at det kan løses. Mesteparten av jobben må du gjøre selv, men det kan virkelig hjelpe å gå til en psykolog. Alt for mange kvier seg for å gå dit, fordi de tror at det er noe ordentlig galt med dem når de ikke klarer seg på egenhånd.

Prøv å finne ut hvordan angsten oppstod. Kan det ligge noe annet bak enn frykten for å ikke nå do i tide? Er problemet egentlig at du er redd for å drite deg ut (bokstavelig talt) ute blant folk? Agorafobi? Skjedde det en endring i selvfølelsen din før du merket angst for første gang? Det er ikke noe galt med deg, men hvorfor blir du redd? Se bort i fra at du er redd for å ikke rekke do.

Jeg vet at dette ikke er lett, det føles virkelig som om man skal gjøre på seg eller kaste opp på ordentlig. Jeg har selv hatt enkelte tilbakefall også, men klart å kvitte meg med det hver gang. Prøv å tvinge deg selv ut blant folk, først i situasjoner du er helt trygg på, så kan du avansere etterhvert. Tenk at du har spist regelmessig og at magen er fin hjemme, så det egentlig ikke er noe i veien med den. Tenk at storbyene ikke har busker, men restauranter og kjøpesentere som nesten alltid har doer du kan bruke. Ha alltid med deg litt dopapir så du ikke opplever å komme til en skitten do som ikke har papir dersom nøden er stor. Ha med deg musikk som du kan sette på som du blir rolig av. Ha med Imodium eller noe som kan roe magen. Du kommer garantert ikke til å bruke det, men bare det å vite at du har det med deg kan hjelpe.

Vær glad hver gang du har vært ute blant folk og du har gjennomført de planene du ville. Lytt til kroppen, men husk at den kan fortelle deg ting som ikke er helt sanne. Tenk at "hvis jeg kan gjøre magen urolig med tankene mine kan jeg også roe den ned ved å tenke på noe annet". Du kan som regel holde deg lenger enn du tror. Tilslutt, tenk over hvor mange ganger du har gjort på deg ute blant folk. Det er ikke mange gangene, er det vel? Lykke til!

[Gjest Gjest_Cecilie_*]

Tusen takk for bra svar. Det er godt å vite at jeg ikke er den eneste med dette problemet.

Jeg har jo et ønske om at denne angsten skal slippe taket av seg selv, men nå har det gått ett år. I løpet av dette året har jeg vært usedvanlig mye utsatt for situasjoner som trigger angsten min. Har reist veldig mye i jobbsammenheng, og forlater da trygge, gamle Norge.

Jeg tror nok også jeg har angst for å få angst. Jeg engster meg MASSE i forkant av en mulig angstsituasjon i tilfelle jeg kan komme til å oppleve angsten. Slik bygger jeg det egentlig bare mer opp, sånn at jeg nesten ikke klarer å gjøre det jeg skulle. Men mange ganger når jeg er ute, er jeg overrasket over at jeg ikke får angst, jeg tenker på det, men jeg klarer meg fint og tenker at nå går jo alt helt greit. Men i forkant kan jeg synes at det virker skummelt.

Jeg HAR tenkt på å gå til psykolog, men føler at det kanskje er andre i verden som har større problemer enn meg og jeg tørr ikke helt ta det opp med legen i frykt for å virke dum.

Jeg har et par venner som er innforstått med problemet, og når jeg er med dem holder angsten seg lenger borte. Jeg har forklart til dem at hvis jeg begynner å oppføre meg rart eller må løpe, så er det en grunn til dette. Og de aksepterer det. Dette letter stresset på meg.

Jeg aner ikke hvorfor angsten oppstod, har ikke klart å se noen sammenhenger. Jeg var i en overgansperiode mellom to jobber. Var i oppsigelsestid i gamle jobben, og hadde et par mnd-er til jeg skulle begynne i nye jobben. I nye jobben visste jeg at jeg skulle reise mye. Vet ikke om dette hadde noen innvirkning til dannelsen av angsten, men den ble hvertfall ikke roligere. Angsten er jo forferdelig irrasjonell, for det har jo ALDRI hendt at det har gått galt. Så hvorfor være så bekymret for det?

Virker Imodium momentant? Har lurt på om dette kan være noe for meg...