Depresjon

[Gjest på an igjen]

Jeg slet mye med depresjoner som tenåring og ung voksen. Det hadde med oppveksten min å gjøre, og jeg gikk til psykolog i noen år + var medisinert i 2. Mens jeg gikk til psykolog lærte jeg tankemåter og systematiske fremgangsmåter for å analysere reaksjonene mine, samt ufarliggjøre det som skremte meg. Har hatt god effekt av dette siden jeg sluttet i behandling!

Men nå har jeg kommet inn i en vond spiral jeg ikke finner veien ut av på egenhånd. Jeg har fått henvisning til psykologen igjen, men det tar 8 uker før jeg får time. ÅTTE UKER!!!

I mellomtiden sitter jeg her og får ikke gjort noe. Leiligheten ser ut som et helvete, det er totalt kaos her. Jeg har ikke vasket opp på mange dager, og jeg tør ikke hente posten mens det er lyst ute. Jeg gikk på butikken for en uke siden og har ikke hatt ferskvarer i hus siden lørdag. Har ikke kastet søppel heller, og med varmen som har vært kan dere vel forestille dere hvordan det lukter her.

Jeg klarer ikke dra meg selv ut av det mørke hullet denne gangen. Jeg prøver å ta meg sammen, skjerpe meg, bestemme meg for at NÅ skal jeg kaste søppel / rydde stuebordet / brette klær. Men det går ikke.

Noen ganger når jeg har det bra (til vanlig) så tenker jeg "orker ikke, gidder ikke", men da går det fint an å skjerpe seg. Det får jeg ikke til nå! Hva kan jeg gjøre? Jeg bare gråter, har så vondt inni meg, har ingen jeg kan be om hjelp, alt føles helt mørkt akkurat nå.

Jeg vet jeg kommer meg gjennom dette, jeg vet jeg får hjelp snart, jeg vet jeg har taklet langt dypere og mørkere hull tidligere. Og det som noen ganger kan hjelpe er at noen drar lasset sammen med meg, gjør tingene sammen med meg. Men jeg har -ingen- som kan gjøre det her jeg er nå.

Noen råd? Forslag til hvordan jeg kan klare å snu tankemønsteret selv? Dette er ikke en "buhu, livet mitt suger"-depresjon, jeg klarer ikke se hva som er årsaken. Føles ikke som det er fortiden min som innhenter meg heller. Uff... ble rotete dette.

[liv]

Hva med å ringe mental helses telefon så lenge? Mens du venter på psykologtimen

[Fiskekvinnen]

Åh, jeg har så lyst til å komme med råd, til å hjelpe! Vet bare ikke hvordan...

Det er sikkert veldig lett for oss "friske" å komme med all verdens gode råd, men så enkelt er det likevel ikke.

Jeg har en god venn som plages med det samme. Kjenner igjen mange av de samme tingene du beskriver.

Jeg skulle så inderlig gjerne ha visst noe mer, fått kjennskap og mer innsikt i hva depresjon og angst er, hva utløsende faktorer kan være og hvordan man best kan bistå, støtte og hjelpe.

Min erfaring (det lille jeg har av det) er at det hjelper noen ganger å gi min venn kniven på strupen. Først DA klarer/evner han å ta ta tak i små ting, som feks det å gjøre små innkjøp i butikken, eller å hente posten.

Det får som regel meg til å føle meg som en bølle, men det betyr ingenting hva jeg føler om meg selv, så lenge jeg ser at det får konstruktive følger for ham.

Har du erfart det samme?

Små skritt av gangen er også noe som må fokuseres på, ellers blir alt så overveldene stort og vanskelig..... tror jeg.

Hva ville du ønske deg av hjelp/støtte? Klarer du å gi meg noen eksempler?

[yoga]

Hei

Av det du skriver så virker det som om du har god innsikt i det du sliter med, og det er kjempe godt. Selv om det kanskje ikke føles like godt for deg..

Du spør om vi har noen råd..

-Du må ikke gi slipp på den tanken du allerede innehar; at dette går over. Det er kjempe viktig!

-Kan du enn så lenge ringe fastlegen din? Kanskje h*n kan være e samtalepartner/hjelper enn så lenge?

-Ta i bruk de mestringsstrategiene du lærte for en stund tilbake for alt det er verdt. Og ikke minst; husk å puste!!

-Klarer du å sette deg små-små må for dagen? F.eks. i dag SKAL jeg gå ut med søpla? Eller skifte på senga?

Jeg tror du vil føle deg littegrann bedre når du finner ut at du mestrer/klarer det.

-AKSEPTERE! Aksepter at du har det sånn akkurat nå. Tillat deg å ha det sånn akkurat nå. Ikke hig etter alt som burde vært, du kunne ønske det hadde vært. For sånn er det ikke akkurat nå.

Du skriver at du sier til deg selv at du skal skjerpe deg, ta deg sammen. Slutt å si det til deg selv. For innerst inne vet du at det ikke er det du handler om. Tenk så godt alle ville hatt det, hvis det var det eneste folk behøvde å gjøre.

Legg fra deg den tanken, du

Dette var noen råd fra meg.

Jeg håper du klarer å ta i bruk noen av dem.

Og jeg ønsker deg lykke, lykke til..

[Gjest Sola80]

Hei:)

Jeg sliter m angst..har en gnagende vondt smerte i meg

som er uutholdelig til tider.. Jeg vet ikke hvorfor..bare trist

og har lyst til og gråte:(

Orker ikke gjøre en dritt i huset,kommer det besøk føler jeg meg udugelig

pga rot og at jeg ikke har vaska!!

Vond sirkel og komme inn i!!

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;#entry5839409

I denne tråden er det noen råd som kan være nyttige for deg også. Lykke til, vet hvordan du har det:)

[Gjest gjest nå]

Håper det hjelper at noen tenker på deg og vil deg vel.

Vet litt om hvordan du kanskje har det.

Kan noen rett og slett komme og gjøre noe for deg? Det er lov det, når man ikke mestrer hverdagen helt. Det setter hvertfall jeg pris på, selv om jeg ikke klarer å gi utrykk for det der og da. At noen lager middag..

[Gjest Sativa]

Dette tror jeg ikke du greier alene, og 8 uker er altfor lenge å vente. Ring fastelgen så fort du kan og be om en hastetime. Det er uansett bedre å snakke med han enn ingen. psykologer og psykiatere opererer også med hastetimer men de må rekvireres av legen din først.

Du kan ikke ha det sånn, du må ha hjelp nå.

Lykke til

[Gina T]

[me_too]

Jeg registrerte meg. Har vært gjest i 5 år, men har kanskje bare skrevet 5 innlegg på den tiden. Nå kan jeg i det minste stå til ansvar for det jeg skriver.

Fortsatt mørkt og vanskelig, men jeg vet fremdeles at det går over og at jeg bare må komme meg gjennom dette. På et vis.

Hva med å ringe mental helses telefon så lenge? Mens du venter på psykologtimen

Jeg tør ikke ringe. Men det var et godt råd. Om de åpner en online chattetjeneste så blir jeg første brukeren.

Min erfaring (det lille jeg har av det) er at det hjelper noen ganger å gi min venn kniven på strupen. Først DA klarer/evner han å ta ta tak i små ting, som feks det å gjøre små innkjøp i butikken, eller å hente posten.

Det får som regel meg til å føle meg som en bølle, men det betyr ingenting hva jeg føler om meg selv, så lenge jeg ser at det får konstruktive følger for ham.

Har du erfart det samme?

Hva ville du ønske deg av hjelp/støtte? Klarer du å gi meg noen eksempler?

Det funker. Jeg har vært i din situasjon selv, og følte meg som styggen sjøl. :gjeiper: Men etter å ha vært igjennom det selv så vet jeg at det hjelper. Konkrete oppgaver, og noen som henger over og sørger for at jeg ikke sluntrer unna. Som et barn, nesten. "Først rydder du bilene, så klossene, så bøkene."

En gang jeg ikke klarte stå opp av sengen, kom en kompis fra nabobyen og tvang meg opp. Han tvang meg til å dusje og kle på meg, og så dro han meg i armen og plutselig var vi på en pub. Én øl, og så gikk vi samme veien tilbake. Han dro meg, jeg så i bakken. Men det betydde alt i verden for meg da det var overstått, at han brydde seg og at det han gjorde hjalp. Det var forresten første gang jeg ble presset til noe jeg ikke trodde jeg ville få til. Han ble sosionom, forresten.

Men jeg vet ikke om dette gjelder for alle. Noen er så opptatt av egen smerte og sutrer på medlidenhet. De hører ikke hva du sier, men svarer bare "ok" for så å fortsette med sin egen møkk. Jeg har aldri vært på sutrestadiet, så jeg vet ikke om de trenger at man trår varsomt (for ikke å trigge et selvmordsforsøk), eller om de trenger et kraftigere spark bak. Det kan være det er individuelt. Om personen ikke blir alene etterpå, og har en behandler man kan kontakte, så er det absolutt verdt et forsøk.

Men start med et enkelt krav, så føler du deg frem.

Hei

Av det du skriver så virker det som om du har god innsikt i det du sliter med, og det er kjempe godt. Selv om det kanskje ikke føles like godt for deg..

Du spør om vi har noen råd..

-Du må ikke gi slipp på den tanken du allerede innehar; at dette går over. Det er kjempe viktig!

-Kan du enn så lenge ringe fastlegen din? Kanskje h*n kan være e samtalepartner/hjelper enn så lenge?

-Ta i bruk de mestringsstrategiene du lærte for en stund tilbake for alt det er verdt. Og ikke minst; husk å puste!!

-Klarer du å sette deg små-små må for dagen? F.eks. i dag SKAL jeg gå ut med søpla? Eller skifte på senga?

Jeg tror du vil føle deg littegrann bedre når du finner ut at du mestrer/klarer det.

-AKSEPTERE! Aksepter at du har det sånn akkurat nå. Tillat deg å ha det sånn akkurat nå. Ikke hig etter alt som burde vært, du kunne ønske det hadde vært. For sånn er det ikke akkurat nå.

Du skriver at du sier til deg selv at du skal skjerpe deg, ta deg sammen. Slutt å si det til deg selv. For innerst inne vet du at det ikke er det du handler om. Tenk så godt alle ville hatt det, hvis det var det eneste folk behøvde å gjøre.

Legg fra deg den tanken, du

Dette var noen råd fra meg.

Jeg håper du klarer å ta i bruk noen av dem.

Og jeg ønsker deg lykke, lykke til..

Jeg pleier å vite nøyaktig hvor jeg står, takket være noen år med psykologhjelp pga oppveksten. Der ble jeg innprentet med en liste med spørsmål, hva jeg føler, hva som utløste følelsen, hvorfor jeg føler sånn, hvordan jeg reagerte, hva jeg kan gjøre for å reagere anderledes - osv osv.

Akseptere er et viktig punkt. Kanskje det vanskeligste. Jeg brukte to dager, men jeg fikk samlet all søppel og bar det ut midt på mørke natten, i øs pøs regnvær. Det er et steg i riktig retning, men det er langt igjen.

Jeg vet det... det hjelper ikke å skjerpe seg når man er i sorte hull. Skal spare tankegangen til en lat dag.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;#entry5839409

I denne tråden er det noen råd som kan være nyttige for deg også. Lykke til, vet hvordan du har det:)

Tusen takk

Håper det hjelper at noen tenker på deg og vil deg vel.

Vet litt om hvordan du kanskje har det.

Kan noen rett og slett komme og gjøre noe for deg? Det er lov det, når man ikke mestrer hverdagen helt. Det setter hvertfall jeg pris på, selv om jeg ikke klarer å gi utrykk for det der og da. At noen lager middag..

Jeg har ingen rundt meg som jeg stoler på (nok til å åpne den siden av meg for dem). Mine venner bor minst 1 time unna, fullt opptatt med jobb og/eller familie. Men jeg har kontakt med dem på msn, og de stiller opp så godt det lar seg gjøre via nett. De ER der.

Hadde jeg hatt en mamma, skulle jeg flyttet hjem en liten stund. :gjeiper:

Dette tror jeg ikke du greier alene, og 8 uker er altfor lenge å vente. Ring fastelgen så fort du kan og be om en hastetime. Det er uansett bedre å snakke med han enn ingen. psykologer og psykiatere opererer også med hastetimer men de må rekvireres av legen din først.

Du kan ikke ha det sånn, du må ha hjelp nå.

Lykke til

Bestilte time via sms, men klarte ikke dra da dagen kom. Dro ned dagen etter og fikk snakke så vidt med en turnuskandidat (heter det fortsatt det?), men hun var mer besatt av at jeg måtte spise riktig og rydde, enn at jeg trengte å snakke. Men jeg fikk jo lettet litt på trykket selv om hun ikke forstod.

Som jeg skrev over så har jeg god kontakt med vennene mine via msn, har fått ut en del der også.

Takk

[yoga]

TS: Godt du tittet innom her igjen

[Gjest Gjest]

hei.. leste nettopp tråden, og må bare si at jeg føler med deg..(bokstavelig talt). sliter med nesten det samme selv, bare at jeg ikke har psykolog eller noen nær som vet om situasjonen. det jeg har erfart er at det verste man gjør er å holde det inne, så hvis det hjelper å skrive om det her, så skriv i vei! det er ingenting som er så godt som å få tilbakemelding, og å få luftet sine tanker..

[Gjest Gjest_Stine_*]

Har en kjæreste som sliter med det samme. Synes det blir verre og verre og jeg måtte stille krav til han til slutt. Og han gjør det som jeg sier han skal gjøre.

Men skulle gjerne ønske meg at jeg kunne få vite hvordan det egentlig er der inne hos han. Men han orker ikke å åpne seg så mye. Men han han blitt flinkere nå.

I dag har jeg det også sånn. Sitter på jobben nå og må tvinge meg til å bli sittende her til dagen er over. Har bare lyst til å grine. Tårene veller opp i øynene mine hele tiden og jeg må passe på så ingen ser meg.

Du er ikke alene. Jeg føler med deg og håper det letter litt for deg snart.

[Gjest Gjest]

Har en kjæreste som sliter med det samme. Synes det blir verre og verre og jeg måtte stille krav til han til slutt. Og han gjør det som jeg sier han skal gjøre.

Men skulle gjerne ønske meg at jeg kunne få vite hvordan det egentlig er der inne hos han. Men han orker ikke å åpne seg så mye. Men han han blitt flinkere nå.

I dag har jeg det også sånn. Sitter på jobben nå og må tvinge meg til å bli sittende her til dagen er over. Har bare lyst til å grine. Tårene veller opp i øynene mine hele tiden og jeg må passe på så ingen ser meg.

Du er ikke alene. Jeg føler med deg og håper det letter litt for deg snart.

Sitter på jobben og griner??? Her bor vi i verdens beste land. Du skal være glad du har en jobb! Det er jo bare syting og klaging her