Min datter er død

[fløtepia]

Uff jeg vet ikke helt hva jeg kan si jeg, utenom kondolerer. Jeg kan bare i mine villeste drømmer forestille meg hvordan du har det! Men som du sier så har du fantastiske minner, og de lever for alltid Det er en mening med alt selv om det ikke alltid virker rettferdigt.. Får jeg spørre om hvor gammel hun ble og hvordan hun gikk bort?

Sender deg mange varme tanker i alle fall..

[Pauline]

Så utrolig trist å lese. Kondolerer så masse og gir deg en stor klem.

[Gjest slkdfj]

jeg har ikke barn, så jeg aner ikke hvordan du har det.

jeg har mistet endel mennesker rundt meg i nokså dramatiske omstendigheter, og det eneste jeg tenker er at to uker virker lite, du er jo i den såkalte "sjokkfasen" nå. og det kan man være en stund.

vennene dine vil deg nok bare det beste, men som andre her sier så tror jeg ikke de helt forstå situasjonen. og det kan man heller ikke forvente, det sies jo at den største sorgen som finnes er å miste et barn.

jeg tror du gjør lurt i å ta en dag av gangen, eller en time om du ikke klarer å tenke gjennom en hel dag.

sorgprosesen er også viktig, og det er ikke alltid best å haste seg gjennom selv om man skulle ønske det gikk an.

alle synes eksempelvis begravelser til sine nærmeste er helt forferdelig, men det er jo så viktig å gjennomføre det.

men jeg leser likevel ut av det du sier at du er en ganske sterk person.

jeg føler virkelig med deg, og jeg synes du er kjempesterk som har kommet deg gjennom disse to ukene.

håper du klarer å ta vare på deg selv gjennom alt dette etterhvert.

[Gjest Gjest]

Har vært i samme situasjon. Selve tapet av et barn, forsterket seg til det maksimale ved begravelsen, jeg unner min værste fiende det å måtte begrave sitt eget barn. Man finner ikke ord for hvor forferdelig det er.

I senere tid så har jeg fått vite at mine medarbeidere hadde samtaler med en prest dagen før jeg skulle tilbake til jobben. Dette var til stor nytte for dem, de fikk råd og veiledning til hvordan behandle og takle meg. Dette var et tiltak av min sjef, som var veldig usikker på hvordan han skulle oppføre seg, de samme var flere av de andre også.

Den dagen jeg kom på jobb, ble jeg møtt av en ubeskrivelig godhet, aldri hadde jeg forventet meg så mye positivt fra mine venner på jobben. Alle var forskjellig på en god måte, de kondolerte, stilte spørsmål, snakket litt jobb, fortalte liknende historier, jeg fikk hjelp til å la dagene gå. Jeg hadde jo mitt savn uansett, men jeg klarte i dagene som gikk å la andre tanker også få plass i mitt hode. I dag elsker jeg å snakke og mimre om min datter, men savnet forsterker seg på dager som i dag, julaften.

Det finnes ingen fasit for deg dessverre. Jeg kan bare anbefale deg å ta tiden du trenger, hverdagen kommer sakte men sikkert tilbake.

[Pjukset]

Til TS og Mysan; det gjør meg vondt å lese om det dere har opplevd. Ingen foreldre skal oppleve å miste sine barn, og selv om jeg ikke har barn selv, så kan jeg godt tenke meg at det ikke finnes større sorg i livet.

Det er mange gode innlegg her med gode råd som jeg håper er til hjelp. Jeg tror aldri man kommer over et slikt tap, men man lærer seg å leve videre. For livet må gå videre, men man må gå gjennom sorgen først, og det er så viktig at man gjør det. Og ikke minst er det viktig at du selv kjenner etter når det er greit å gå tilbake på jobb og hverdagen, lytt til kroppen din og ta akkurat den tiden du selv trenger. Vennene dine mener nok bare vel når de vil ha deg med på ting, men jeg kan godt forstå at det kan virke som en påkjenning. Det finnes også støttegrupper, og jeg tror det kanskje kan være "lettere" å prate med noen som faktisk VET hva du går gjennom. Det kan være veldig helbredende.

Jeg måtte ty til tårer da TS skriver at hun er så glad for at hun hver dag fortalte sin datter at hun elsket henne, at datteren alltid visste hvor høyt hun var elsket. Jeg er sikker på at hun elsket deg like høyt tilbake, og at hun satte enormt pris på kjærligheten du viste.

En jeg jobbet med sa noe klokt en gang "Det er så ufattelig trist når mennesker vi er glade i dør, men det som nesten er enda tristere, er når vi selv slutter å leve som følge av det. Sorgen og savnet vil aldri gå vekk, men det må komme en dag hvor vi må feire livet personen hadde, feire det fotte mennesket h*n var, istedet for å bruke resten av vårt liv til å gråte over det"

Jeg vet ikke om jeg klarte å ordlegge meg riktig her, men jeg håper at sorgen en dag blir lettere å bære for dere.

Etter jeg har lest alt dette så har det satt ting i perspektiv for meg, og jeg skal tenke meg om en ekstra gang neste gang jeg klager over noe som helst.

Store klemmer

[Gjest lille_mei]

Til TS og Mysan; det gjør meg vondt å lese om det dere har opplevd. Ingen foreldre skal oppleve å miste sine barn, og selv om jeg ikke har barn selv, så kan jeg godt tenke meg at det ikke finnes større sorg i livet.

Det er mange gode innlegg her med gode råd som jeg håper er til hjelp. Jeg tror aldri man kommer over et slikt tap, men man lærer seg å leve videre. For livet må gå videre, men man må gå gjennom sorgen først, og det er så viktig at man gjør det. Og ikke minst er det viktig at du selv kjenner etter når det er greit å gå tilbake på jobb og hverdagen, lytt til kroppen din og ta akkurat den tiden du selv trenger. Vennene dine mener nok bare vel når de vil ha deg med på ting, men jeg kan godt forstå at det kan virke som en påkjenning. Det finnes også støttegrupper, og jeg tror det kanskje kan være "lettere" å prate med noen som faktisk VET hva du går gjennom. Det kan være veldig helbredende.

Jeg måtte ty til tårer da TS skriver at hun er så glad for at hun hver dag fortalte sin datter at hun elsket henne, at datteren alltid visste hvor høyt hun var elsket. Jeg er sikker på at hun elsket deg like høyt tilbake, og at hun satte enormt pris på kjærligheten du viste.

En jeg jobbet med sa noe klokt en gang "Det er så ufattelig trist når mennesker vi er glade i dør, men det som nesten er enda tristere, er når vi selv slutter å leve som følge av det. Sorgen og savnet vil aldri gå vekk, men det må komme en dag hvor vi må feire livet personen hadde, feire det fotte mennesket h*n var, istedet for å bruke resten av vårt liv til å gråte over det"

Jeg vet ikke om jeg klarte å ordlegge meg riktig her, men jeg håper at sorgen en dag blir lettere å bære for dere.

Etter jeg har lest alt dette så har det satt ting i perspektiv for meg, og jeg skal tenke meg om en ekstra gang neste gang jeg klager over noe som helst.

Store klemmer

[Gjest lille_mei]

Oi, her skjedde det en feil...

Ville bare spørre hvordan det gikk?

I dag er det to år siden jeg mistet min eldste søster og jeg vet at vi (mor, far og meg) hadde lang sykemelding. Alt er litt tåkete fra den tiden, men tror vi hadde en mnd minst!

Og vet at mor og far hadde sykemeldinger i ettertid også når ting hopet seg opp. Man må bare ta den tiden man trenger.

[Gjest Gjest_Linda_*]

Oi, her skjedde det en feil...

Ville bare spørre hvordan det gikk?

I dag er det to år siden jeg mistet min eldste søster og jeg vet at vi (mor, far og meg) hadde lang sykemelding. Alt er litt tåkete fra den tiden, men tror vi hadde en mnd minst!

Og vet at mor og far hadde sykemeldinger i ettertid også når ting hopet seg opp. Man må bare ta den tiden man trenger.