Er redd for dyr...

[_Nida_Michelle]

Vet ikke helt om dette innlegget passer helt inn her,men tar sjansen på det!

Det har seg nå slik at jeg har en utrolig redsel for dyr.Sikkert vanskelig for alle dere dyre-elskere å forstå,men jeg har skikkelig "dyre-skrekk".

Snakker ikke om slanger,edderkopper osv(ok,er jo selfølgelig redd for de også,men..)Er redd for hunder,katter,marsvin,hamstre,rotter osv, alle dyr som folk vanligvis har som husdyr.Syns det er utrolig irriterende å ha det sånn!Jeg er ei veldig utadvent og glad jente som tørr og være med på det meste,men når det kommer til å være i nærheten av dyr..klarer det bare ikke.Spesielt ille er det med katter,bare det å kjenne potene deres bevege seg i fanget mitt..uff,får frysninger bare å tenke på det!

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.Dette begynner og bli et ganske stort problem egentlig,gjør det vanskelig og komme i kontakt med folk som eier dyr.Men hva skal jeg liksom gjør?Klarer det bare ikke,blir redd,blir klam i hendene,hjertet banker for harde livet,og blir skikkelig nervøs.

Det verste er når en katt eller hund hopper opp i fanget på meg,får ordentlig panikk,får liksom bare lyst til å grine og komme meg langt vekk der i fra...Syns dette er ganske flaut å snakke om,så vær så snill å ikke gjør narr av meg.. :cry:

Har av og til tenkt at det kan være noe i underbevisstheten min som gjør at jeg er så redd for dyr...Hva tror dere?

Hadde vært veldig takknemlig for alle meninger og råd dere kunne komme med

[Ursula]

Du har ikke opplevd å bli angrepet av dyr som liten da ?

Vet om ei som har helt angst for katter, hun får frysninger på ryggen om katten stryker seg inntil henne og blir helt hysterisk om katten nærmer seg, noe som bunner ut i at hun traff på en katt som gikk til angrep på henne en gang for maange år siden.

[Molanya]

Jeg tror det finnes "kurs" for å bli kvitt fobier.

Det går ut på å venne seg til det man er redd for, litt etter litt.

Det vil si; først se på et bilde, deretter se et innestengt dyr, en annen person holder, osv, helt til du selv klarer å ta på dyret uten å få angst.

Jeg vet ikke hvor dette blir gjort, men du kan jo søke litt på nettet, se i telefonkatalogen eller noe.

[Gjest Tristessa]

Jeg har angst for hunder. Ble angrepet av en nå nylig, og det resulterte i en forstuet høyrehånd dagen før jeg skulle ha prøve. Ble ikke lite sur da.

[Gjest Vega]

Ta kontakt med www.tft.norway.com

Tankefeltterapi kan hjelpe og ofte er en behandling nok.

[_Nida_Michelle]

Du har ikke opplevd å bli angrepet av dyr som liten da ?

Nei,jeg har aldri opplevd å bli angrepet av et dyr.Har bare så lenge jeg kan huske vært redd for dyr.

Takk for alle svar og tips dere har kommet med

[Tuddelidu]

Jeg har blitt angrepet og bitt av to ganger av tre hunder... Nå er jeg forferdelig redd for hunder. Er redd andre dyr også, katter, kyr, sauer, hva det måtte være. Har allikevel veldig lyst på en katt

Vet ikke hva man kan gjøre med det, annet enn å være med på sånne terapi-greier... Men morsomt er det ikke

[Ursula]

Hm....det KAN jo *tenkerhøytbarenå* være at du har opplevd en skremmende opplevelse med et dyr da du var så liten at du ikke husker det...

Men det er jo mange som er redd f.eks hester fordi de er så store, uten at hester har gjort dem noe...det er jo realtivt vanlig, men alle dyr har jeg ikke hørt om før.

En måte å nærme deg dyr på, kan jo være å ha med deg noen til å holde dyret, for å forsikre deg om at dyret ikke hopper på deg eller angriper deg, så tar du den tida du trenger og sakte nærmer deg til du tør å klappe dyret.

[Miew]

Traumatiske hendelser man som barn opplever, har man ofte en tendens til å blokkere vekk fra hjernen, slik at man i voksen alder ikke husker. Slike traumatiske hendelser lager spor i deg, som oftest som angst og fobi. Hypnose kan hjelpe deg forstå hva som har hendt, osv.

Det går nok bra, er bare å ta kontakt med profesjonelle "leger",

finnes "terapi" for det meste

Hadde selv problemer med hunder frem til jeg var ca 13 år, ble bitt hardt å hånden da jeg var ca 6 år av en pitbull, hunden ble avlivet og eieren ble straffet. Han hadde latt hunden løpe rundt uten tilsyn eller bånd, og det nært sentrum i Bergen, på Nordnes, det er egentlig I sentrum. Hvor mange andre kunne ikke den hunden ha angrepet!!

[Gjest Zalomine]

Jeg har hele min oppvekst vært livredd hunder grunnet en ting som hendte når jeg var lita. Jeg var nok ikke mer enn 2-3 år. Sammen emd min mor gikk jeg på en gangvei (hun hadde antakelig også min bror i vogn ja) Jeg satt i kanten og plukket blomster, og plutselig hadde ejg to ben forran meg, to ben bak meg, og en mage over hodet... Dette var en tideligere politihund, en schæfer, som var blitt bitter på sine gamle dager. Hva gjorde lærerene på skolen, og de andatet i barnehagen (gangveien gikk rett frobi skole og barnehage)? Jo, de trakk alle barna inn, for denne huden spøkte man ikke med. Men mamma med to små barn, henne overlot de til seg selv.

Jeg aner ikke hvordan vi kom oss derfra (innbiller meg at hunden faktsik fulgte etter oss så langt vi skulle (besøke mine besteforeldre) men jeg husker ikke helt. Vet bare at dette var en meget skremmende opplevelse som sitter i enda.

Jeg VET hva som gjorde meg redd hunder jeg da, og det er kanskje det som gjør at jeg klarer å "berarbeide" det selv. Min samboer har veldig lyst på hund, han er vokst opp med hund, og etter å ha tenkt på dette i et års tid, så begynner jeg å venne meg til tanken (jeg har blitt flinkere til å takle hunder etter at min kusine fikk hund for 4 år siden da, så jeg er vennet til hunder litt forsiktig). Ja, i natt drømte jeg om at vi hadde en hund, og jeg gikk tur med den, og det var "betryggende" mot de slemme menneksene som var i drømmen, fordi hunden passet på meg på en måte... Det var godt å ha den hunden da.

Jeg skjønner hvordan du føler det.Jeg liker ikke dyr selv, men jeg er ikke såååå redd dem som du er. Men jeg er enig med de andre her, du får oppsøke en terapeut, alternativt kan du prøve deg litt frem sammen med noen du stoler 100% på.

Håper du kommer over skrekken din, for faktsik så er jo dyr noen koselige vesen, stort sett.

[_Nida_Michelle]

Først av alt..tusen takk for alle svar og råd dere hare kommet med :D

Tenkte jeg skulle fortelle dere hva som skjedde idag.

Jeg og typen var på besøk hos foreldrene hans som har hund.

De pleier alltid å slippe den ut når jeg kommer på besøk fordi de vet hvordan jeg opplever og være i nærheten av hunder.Men idag så kom jeg til å tenke på det mange av dere har sagt,at jeg burde kontakte "lege" osv Så jeg tenkte at jeg i det minste kunne prøve å i det minste være i samme rom med en hund,før jeg søker proff-hjelp.

For å være helt ærlig så var det egentlig ikke så altfor ille! Redd var jeg,legger ikke skjul på det,men klarte det nå hvertfall.Det som var litt merkelig var at den hele tiden ville hen til meg,den kom plutselig under bordet og la hodet sitt på foten min og der lå den i ca en halv time.Syns det var så merkelig nå som jeg tenker på det,har lest et sted at folk som er redd for hunder ofte sender ut singnaler som gjør at hundene ofte begynner og bjeffer å skal vise hvem som er "boss".Men idag så føltes det akkurat som om denne ville "roe" meg,vise meg at den ikke er farlig. Ok,ok kan alltids være meg som begynner og bli gal her...hvem vet..hehe

Men kan vel si at det var et skritt i riktig retning hvertfall

Tror det betydde endel for kjæresten min at jeg prøvde og komme overens med kjære Laffen som han blir kalt,er jo tross alt den hunden han har vokst opp med siden han var liten.

Takk igjen for all respons og råd jeg har fått

*Nida.Michelle*

[Gjest Minnie Emmerdale]

Når problemet ditt er så stort så er nok tilvenningsterapi den beste løsningen.

Lykke til.

Minnie- hundeeier

[Gjest Zalomine]

Synes du er flink jeg! Bruk litt tid fremover med dette. snakk grundig med kjæresten din så han skjønner hvordan du føler. La ham holde hunden så du føler deg helt trygg, og forsøk å klappe den en dag du føler du vil ta sjangsen på det. Antakelig går det helt fint. Klarer du dette med "selvterapi" så er det helt flott, men kontakt noen profesjonelle dersom du føler at dette rett og slett ikke går.

Men, klarer du det selv så er jo det helt flott, for da viser du jo deg selv at du klarer det også! flink jente!

[_Nida_Michelle]

Takk for koselige og oppmuntrende ord alle sammen :D

Som sagt så skal jeg prøve og ta et skritt om gangen..

F.eks til Onsdag skal jeg og typen gå tur med Laffen,ja altså hunden da.. Tror jeg med tid kan klare og bli vant med den,men så er jo problemet igjen at alle hunder ikke er som Laffen.Den er jo ganske gammel, så den er ganske rolig av seg.Uff,får nå ta et problem av ganga her! :-?

Takk igjen for all respons og støtte jeg har fått

*Nida.Michelle*

[Gjest Zalomine]

En ting om gangen. Klarer du denne hunden, så har du kommet langt videre, egentlig. Kjenner du noen med en liten valp? Personlig føler jeg nemlig at jeg ikke er redd de helt YNGSTE dyra. Mener ikke at det hjelper med en liten kunderase, men kattUNGER (de første ukene etter at de har kommet til sitt nye hjem) og hundevalper som er små og unge, de er bare søte, de er jeg ikke egentlig redd (ja, jeg var passe fornøyd med meg selv i fjor sommer når jeg holdt en katt. Det var selvsagt en kattunge, ikke mer enn 7 uker gammel, men jeg løfta den da opp!) sambos familie har katt. Den klarer jeg ikke løfte, men jeg aksepterer at den ligger i fanget mitt, eller går på meg. Liker det ikke, men klarer det på et vis...

En ting om gangen. Stolt av deg som skal gå tur med Laffen jeg!

[Gjest Scarlet]

Dette er jo et klart tegn på at du har fobi. Jeg har selv fobi og vet akkurat hvordan du har det. Jeg ble anbefalt å lese en bok av en på jobben (han er psykolog), og den heter "Tomme rom og åpne plasser". Nå husker jeg ikke helt hvem som er forfatterne av boken, men det kan jeg godt finne ut for deg hvis du er interessert. Det er en bok om hva angst og fobier er og hjelp til å mestre det. Jeg har kommet halvveis i den nå, og jeg synes boken er kjempebra. Det står til og med noen treningsprogram i boken man kan bruke for å bli kvitt fobi. Har ikke kommet så langt enda at jeg har fått begynt på det, men det er absolutt noe jeg skal prøve. Det er selvfølgelig ikke gjort på null komma niks, men det er en prosess som kan ta lang tid. Og gjennomføre slike treningsprogram selv krever også at man har motet i behold og ikke gir opp. Det er hardt, men sikkert verdt forsøket!

[Salt]

Åhh- du er ikke alene nei! Jeg er livredd hunder, ble skremt av en da jeg var liten, og er heller ikke særlig glad i andre dyr (selv om jeg ikke er redd dem da, men likevel). Litt trøstende å se at det er flere.

[_Nida_Michelle]

Takker igjen for alle tips og oppmuntringer jeg har fått fra dere alle her inne:)

Scarlet:Den boka du snakket om "Tomme rom og åpne plasser",kunne jeg ha fått navnet på forfatteren?Tror det kunne vært veldig nyttig for meg å lese og kanskje begynne og forstå situvasjonen litt bedre.

Salt:Hunder ja...ikke greit å være livredd for hunder når det ser ut til at hver eneste person rundt deg viser seg å være hundeelsker,og til de grader også!"søte lille boffse voffsen!" Mens jeg står der å nærmer meg sakte men sikkert et panikk-anfall Det er gøy vet du..hehe

Men er vel ikke så mye å gjøre med alle hundene,de er der,og må vel på en eller annen måte klare og leve med det.Men vil vel ikke si at jeg er noe mindre redd for det :D

*Nida.Michelle*

[Gjest Scarlet]

Jeg legger inn navnet på forfatteren til boka i morgen. :blunke:

[Gjest Anonymous]

Forfatterne av "Tomme rom og åpne plasser" er Torkil Berge og Arne Repål (begge psykologer). Absolutt til å anbefale!