Jeg måtte si stopp nå.

[Gjest BITTER]

Jeg er 31 år,moren min er død,den ene broren min er død,farn min er hardbarka xalkoholiker og militærmann og kutta oss ut for 3 år siden fordi jeg hans datter viser følelser og gråter,søsteren min banket meg opp og ranet meg på åpen gate, eldstebroren min er i 40 årene og er alkoholiker og ungen hans bor i fosterhjem,eldste søsteren min er førtidspensjonert på grunn av sykdom,nerver og medisiner,ei anna søster har 3 unger og ingen bor hos henne,minstesøsteren min har 3 unger som hun tar vare på når hun er edru.

Så er det meg,jeg går til behandling,bruker ikke medisiner,drikker ikke i det hele tatt,har barna mine,men takler ikke å gå ut i jobb.

Jeg har brukt hele livet på å psyke meg opp til det jeg gjorde her om dagen,jeg sendte et brev i x anntall eksemplarer og sa hva jeg mente og sa takk for meg til samtlige.jeg vil ikke ta del i deres liv lenger.De bare psyker meg ned,har det morsomt på min bekostning,og angriper meg når det egentlig er faren de er bitter på.Jeg har alltid vært det svakeste punktet i familien,jeg vet det.På grunn av min trang til familie og å tilhøre noenså har jeg tålt å bli herset med. Valget mitt var nøye gjennomtenkt,brukte nesten 6 mnd på det brevet. Jeg klarer meg alene,eller ikke riktig alene da,jeg har bedt det offentlige om hjelp og de har full forståelse for mine problemer. Familien min stoler jeg ikke på,de er ikke oppbyggende,jeg er flau over å tilhøre demog jeg kutta dem ut fordi jeg føler ikke at jeg mister noe ved å gjøre dette.Jeg kan bare få det bedre fra dette ståstedet.

[Gjest Tiit]

*klem*

Du har gjort et hardt og tøft valg, og brukt mye tid og krefter på det. Bare du vet om det er rett for deg å gjøre det på denne måten. Jeg synes du viser ansvar for deg selv, din egen helse og ditt eget liv når du kjenner at å forholde deg til familien tapper deg for krefter og psyker deg ned. Men det er ikke lett det du har gjort.......

Jeg ønsker for deg at du får hjelp til å bygge deg opp som person. At du har mennesker rundt deg som gir deg tilbakemelding på at du er OK, at du holder mål, at du vil klare alt du bestemmer deg for å gjøre.

Jeg ønsker deg et godt liv. Og så håper jeg at ettersom du kommer deg ovenpå igjen, at bitterheten vil slippe taket i deg, og at kjærligheten vil bli din drivkraft. Kjærligheten til livet, til deg selv, til dine nærmeste. Kjærligheten er en enormt sterk kraft som ligger der inni oss. Vi har en trang til å elske. Men når den kjærligheten har blitt tråkket på og misbrukt, kan det oppstå hat og bitterhet...... Jeg ønsker for deg at du en gang finner igjen kjærligheten som "motor" i livet. Det kan hende du trenger lang tid for å komme dit, og det kan hende du trenger en god og fornuftig samtalepartner som lytter til din historie.

(Det er mulig jeg "bommer" med tankene min, for det er begrenset med kunnskap man får om en annens liv gjennom ett innlegg. Dette var iallefall mine tanker omkring det du skrev.)

Du høres ut som ei som har vært igjennom utrolig mye, og som har hatt mange byrder på skuldene dine. Nå har du tatt ansvar for gjøre noe med det, og det synes jeg er beundringsverdig! Masse lykke til videre med å skape livet ditt.

[Miew]

Hms, nei, høres ikke noe bra ut

Du har tydeligvis hatt det tøft opp gjennom årene.

La oss håpe det ordner seg, for det gjør det nok,

du virker som en sterk kvinne som er villig til å stå på for å komme deg noen vei.

Lykke til!

[Rapitap]

Jeg er glad når jeg leser slike streke innlegg. Du viser en utrolig viljestyrke når det kommer til å bryte det vi kaller 'en vond sirkel'. Igjen, jeg synes du gjør en god jobb!! Det jeg tenker litt på er hva du skrev: "noenså har jeg tålt å bli herset med." Jeg tror ikke du har tålt det. Du trenger å finne deg selv igjen, komme deg bort litt. Hva med disse Rauland steder hvor man henter inn energi. Du er ikke i balanse. Prøv å finn ut hva du LIKER å gjøre. Det kan ta tid, men når du finner det, bare gør det. Om det så betyr at du henger opp en hengekøye i stuen, gjør det.

Sånne psykologer tror jeg ikke på lengre. Hadde tenkt å forsøke dette selv, da jeg også har en 'unormal' oppvekst. Hun første jeg gikk til gjespet hele tiden og sa hun hadde en nyfødt babay. Uh! Det betalte jeg 650 kroner for. Fy Faen! Tenkte jeg. HUn dama er det som trenger terapi.

Noen år etter tenkte jeg at NÅ er jeg klar igjen...Der kom jeg inn i ett rom så virket så stort som en gymsal på skolen. Langt borte i kroken lå det to puter og en sånn snyterull og jeg liksom skulle bryte sammen og bare grine. Han, han hadde skjegg, så scruffy ut og jeg tenkte : dette går faen heller ikke .....Så jeg tok timen ut, og løg på svar for å fucke up under hans idiotiske spørsmål. Det var verd 500 ,-

Men nå jakter jeg på usynle ting...som....englevakter...(eller hva heter de.....er det englevakter?...eller sier vi guardian angel..?m...men det er jo det samme.......oh! hvor var jeg...jo, og .healere...karma.....energi...FARGER...chakras...lytt til kroppen ....ikke hodet......innenifra og ut filosofi.....og ikke minst...prøv å tilgi kjære deg....ikke alle kan for faktsik noe at du er smartere og sterkere enn dem. Ikke tenkt på å få dårlig smvittighet for at du skal/bør ta vare på seg selv litt nå. Din egen lille familie vil i lengen få en 'hel' person i sin egen rett!!Du er ikke den svakeste jenta mi, du er den sterkeste!!

*Varm Klem*

[Gjest Hilde K S]

Man trenger ikke å ha kontakt med eller like familien sin i kraft av at de er familie.

Destruktiv kontakt er verre enn ingen kontakt !

Klemmer til deg du sterke dame

[dronning]

heisann..utrolig trist å høre..tenker med gru på hva du har opplevd gjennom barndommen!

synes det er bra at du har kuttet ut din familie ut,kan ikke holde på å utsette deg selv for dette..man kan desverre ikke velge familiene våre,men kan heldevis velge hvem man vil omgås..

tror dette kan bli veldig rett for deg,og vil ønske deg lykke til videre med !

HUSK...det man ikke dør av,blir man sterkere av!!!

stor klem til deg!

[Gjest Vega]

Du har nok gjort det rette.

Dersom en eller noen av dem en dag blir rusfrie, så vil de sikkert ta kontakt og be om unnskyldning. Det er deres liv, du må leve ditt.

Jeg har måttet kutte ut venner som ikke kjenner grenser og som bare lever i en ego-verden av rus. Jeg kan ikke hjelpe dem, og blir bare trukket ned selv. Derfor er det best å skygge unna og ta vare på seg selv, og sette klare grenser.

De har kanskje ikke ansvar for alt de gjør og sier når de er rusa, men de har ansvar for selv å bli rusfrie. Dersom de velger rusen, får de holde seg til andre som også ruser seg. Det er to totalt forskjellige verdner, som ikke kan forenes.

[Gjest Vega]

Dessuten. Folk med problemer kan være temmelig ekstrem når det gjelder å dra andre med seg, latterliggjøre, og slå under beltestedet. (Du skal ikke tro at du er noe bedre enn oss osv...) Særlig om en drar seg unna og viser vilje til å ordne opp og bli selvstendig.

Stå på ditt.

Man kan ikke alltid velge sin familie, men man kan velge sine venner. Og å ha kontakt med familien for enhver pris, er bortkastet.

Lykke til, forresten, dette greier du.

[Gjest BITTER]

Dessuten. Folk med problemer kan være temmelig ekstrem når det gjelder å dra andre med seg, latterliggjøre, og slå under beltestedet. (Du skal ikke tro at du er noe bedre enn oss osv...) Særlig om en drar seg unna og viser vilje til å ordne opp og bli selvstendig.  

Stå på ditt.  

Man kan ikke alltid velge sin familie, men man kan velge sine venner. Og å ha kontakt med familien for enhver pris, er bortkastet.  

Lykke til, forresten, dette greier du.  

Etter brevene kom til de samtlige personene i familien,så fikk jeg høre at ingen måtte ta meg på alvor,ikke bry dere om henne for hun er syk stakkar. Når jeg har grått så har de stått ved siden av meg og sagt:hva er det du griner for nå da,med en sånn nedlatende stemme også etterpå de har sagt det, så har de ledd av meg. På en måte er det rart å vite at jeg nå er alene,men det gjør ikke vondt,jeg har ikke grått,jeg har ingen savn følelser eller tanker om at det jeg har gjort er feil eller. Jeg har ingen glade følelser for dem lenger,ingen tanker om at jeg ønsker dem alt bra i livet,jeg gir rett og slett blaffen.Det har kommet så langt at hvis det kommer en telefon der jeg får vite at en eller flere er døde,så kommer jeg ikke til å kjenne det noen plass. De har brukt meg opp. Jeg har ikke mer forståelse,tilgivelse eller tålmodighet igjen.Jeg ønsker dem tvertimot at alle sammen møter seg selv i døren en vakker dag. Jeg bor bare noen kilometer fra den ene søsteren min og faren min og stemoren min,men det gjør ingenting. Hadde jeg kunnet melde meg skikkelig ut på papirene,så hadde jeg gjort det. Midt oppi alt dette så er jeg alene med 3 barn. Hverdagene går kjempefint,får bare skryt og ros fra skolene og barnehagen.Jeg klarer meg. Men en ting som jeg vil si er at når et damemenneske sa til meg for snart 3 år siden at jeg kunne kutte dem ut fordi jeg ville klare meg bedre alene,så trodde jeg hun var sprø.Tanken gjorde meg vill i blikket. Hele greia er en prosess. Himmelen faller ikke ned i hue på en fordi om man tar et oppgjør og et valg med sin egen familie. Jeg sendte et brev til 7 stykker og dem ble ikke glade,nettopp fordi jeg kalte en spade for en spade,og det tålte de ikke.I dag vet de ikke hvor de har meg. Jeg er ikke supersterk,jeg kan gråte enda,men jeg tåler mer før jeg bryter sammen og jeg lar dem ikke gjøre det mer så lenge jeg kan gjøre noe med det. Så til alle som sliter,så ikke gi opp. Det kommer en dag da det meste vil ordne seg.Man må bare gi det tid og seg selv tid ikke minst,for det er en selv som må ta valget.Men når jeg følte inni meg at jeg ikke ville miste noe ved å gjøre det,så hvorfor skulle jeg ikke gjøre det da?? så jeg er stolt av meg selv. Jeg har gått til en psykiater i dag,har gått der i 1 1/2 år,jeg får skikkelig psykoterapi og jeg er som et nytt menneske. Så ingen må gi opp. jeg har et nettverk,men ikke min egen familie.Jeg trenger dem ikke,og unner dem ikke mer av mitt liv eller min tid.

[Gjest Amalie- ikke i.l.]

Et sterkt innlegg fra et sterkt menneske.

Tusen takk for at du deler din historie med meg, jeg har hatt det lett, og vet ikke hva andre har måttet tåle. Takk for at du får meg til å se mitt eget liv i perspektiv!

Jeg vil bare si at jeg synes du har gjort en enormt stor jobb, du har all grunn til å være stolt av deg selv!!

mange klemmer fra Amalie

[Ruby]

Det du skriver minner meg meget om min egen situasjon, og jeg gir deg kreditt for det du har gjort. Det er kanskje den eneste måten å få de til å forstå at nå mener du alvor. De skjønner det kanskje ikke med en gang, men når du ikke er der for dem lenger, så begynner nok realiteten å synke inn. Det er aldri morsomt å måtte kutte ut sin egen familie, men du må leve livet ditt for deg selv, ikke for andre! Sender deg en god trøsteklem!

[*Lavendel*]

Stå på!

Dette er jeg sikker på at du greier

Jeg ønsker deg alt hell og lykke videre i livet og håper at det meste løser seg....

Lykke til!

[Rapitap]

Fremdeles sendes gode vibber til deg!

[Gjest Samara]

Egentlig så har jeg ikke så mye å tilføye til det de andre har skrevet, men jeg ville likevel komme med noen ord...

Du er sterk, det å gråte er slettes ikke et tegn på svakhet! Du har bevist at du har en indre styrke, og det er den som har drevet deg framover.

Jeg har aldri opplevd noe lignende som det du beskriver, og aner derfor ikke hvordan jeg ville ha taklet det. Synes du virker tøff og du kan med rette være stolt av deg selv. Stolt av at du tar vare på deg selv, av at du ikke lar deg knekke.

Ønsker deg lykke til!

*klem*

[Gjest salma]

Alle som har erfaringer med rusmisbrukere, uansett rusmiddel, vet at disse menneskene har en tendens til å suge all energien ut av omgivelsene sine. Det at de suger energien ut av deg, går på bekostning av de kreftene du kan bruke på deg selv og dine egne barn. Det kan ingen kreve - familie eller ikke.

På bakgrunn av dette syns jeg ikke bare du har rett til å kutte kontakten med dem - men også plikt av hensyn til deg selv og barna dine.

Dette er sikkert en vanskelig prosess for deg nå (vet det, vært gjennom det selv), men alt blir MYE bedre etter hvert. Tiden leger ikke alle sår, men den lindrer dem i det minste

[Suzy]

Moren min sa en gang til meg at enkelte forhold, det kan være jobb eller personligere relasjoner, må man bare gå ut av. Det nytter ikke å endre dem, de blir ikke bedre, men må bare fjerne seg for å skåne seg selv.

Bra jobba!!!! :D

Suz