Trist.

[Gjest Gjest_Kine_*]

Jeg mistet mamma for litt over 7 måneder siden, 55 år gammel, og sliter veldig med det faktum at hun er borte for alltid. Hun døde av lungekreft, som spredde seg til lever, skjelett, hode. Hun var syk i 6 måneder før hun døde, og det må være det verste, å se hvordan sykdommen forandrer en ellers så ressurssterk og god person til en skygge av seg selv.

Jeg bodde sammen med henne, og gjorde dermed mye for henne når hun var på sitt svakeste. Hun var hjemme inntil den siste uken før hun døde, og vi fikk hjelp av hjemmesykepleie og ellers familie. Men å skulle dusje din egen mor, det.. Selvfølgelig gjorde jeg det, ville gjøre alt jeg kunne for henne. Men når jeg tenker på det, er det hjerteskjærende.

Hun døde like før jeg fylte 20, meg og søsknene mine satt ved sengen hennes i det hun gikk bort. Det er noe av det sterkeste jeg har noensinne opplevd, og kommer aldri til å glemme det. Men er glad jeg var der. Hun var i en komatøs tilstand det siste døgnet, men hun hørte alt vi sa. Like før hun døde kom det en tåre fra øyet hennes. Det betydde enormt mye for oss.

Huff, tenker på alle dere som har mistet noen. -Kine-

[Gjest Gjest]

Oi, dette skulle ligge under "Vi som sørger".. Skulle ikke starte nytt emne.. Relativt ny jeg her ja. Bare flytt det de som ordner med det..

[MidnightChildDreamer]

Dette var en sterk og levende skildring av en traumatisk og vond opplevelse.

All ære til deg for at du stilte opp som du gjorde.

Jeg håper du innerst inne vet at dette ikke burde vært din oppgave. Men sm du sier: det er noe man gjør.

Det er helt naturlig at du, som var så ung på dette tidspunktet alt dette skjedde, vil ha mèn. Men jeg tror ikke dette er en umulig hendelse og komme seg igjennom. Vonde ting kommer man seg ofte ikke over, men man kan komme seg gjennom dem. Og man kan fortsette å leve, med en erfaring rikere, som kanskje vil bety noe for deg i en positiv retning en gang. Kanskje i jobbsammenheng?

Du har nok en helt unik egenskap i å forstå andre i samme situasjon, eller lignende situasjoner.

Og tenke slik har hvertfall hjulpet meg mange ganger, med mine spøkelser.

Lykke til videre, du.. Jeg håper du en gang kommer deg gjennom dette og at du ikke blir sittende fast i fortiden. Blir vanskelig å leve et liv som går fremover da..

[Gjest Gjest_Kine_*]

Dette var en sterk og levende skildring av en traumatisk og vond opplevelse.

All ære til deg for at du stilte opp som du gjorde.

Jeg håper du innerst inne vet at dette ikke burde vært din oppgave. Men sm du sier: det er noe man gjør.

Det er helt naturlig at du, som var så ung på dette tidspunktet alt dette skjedde, vil ha mèn. Men jeg tror ikke dette er en umulig hendelse og komme seg igjennom. Vonde ting kommer man seg ofte ikke over, men man kan komme seg gjennom dem. Og man kan fortsette å leve, med en erfaring rikere, som kanskje vil bety noe for deg i en positiv retning en gang. Kanskje i jobbsammenheng?

Du har nok en helt unik egenskap i å forstå andre i samme situasjon, eller lignende situasjoner.

Og tenke slik har hvertfall hjulpet meg mange ganger, med mine spøkelser.

Lykke til videre, du.. Jeg håper du en gang kommer deg gjennom dette og at du ikke blir sittende fast i fortiden. Blir vanskelig å leve et liv som går fremover da..

Tusen takk for kloke ord. Ja jeg tenker på det også, at jeg ikke skal sørge FOR mye, samtidig som man skal sørge i eget tempo. Ikke lett da, føler at alle andre er over det, mens jeg sliter veldig mye med det. Lett å tro det da, at "alle" er over det.

Meg og mamma var veldig sterkt knytta til hverandre, vondt å tenke på at hun er borte.

[Anglofil]

Tråden er ryddet. Dette forumet er ment for å være et sted for de som sørger, der en kan lufte sine tanker og følelser. Vis hensyn! Unødvendige kommentarer vil derfor bli slettet. Ønsker man å diskutere det som blir tatt opp, kan en gjøre det på et generelt grunnlag i et av de andre forumene.

Yvonne (mod)

Endret 24. juli 2008 av Yvonne

[MidnightChildDreamer]

Tusen takk for kloke ord. Ja jeg tenker på det også, at jeg ikke skal sørge FOR mye, samtidig som man skal sørge i eget tempo. Ikke lett da, føler at alle andre er over det, mens jeg sliter veldig mye med det. Lett å tro det da, at "alle" er over det.

Meg og mamma var veldig sterkt knytta til hverandre, vondt å tenke på at hun er borte.

Vet ikke om du fortsatt er her inne, men..

Hvis du er lurer jeg veldig på hvordan du har det nå?

Jeg kan levende relatere meg til hvordan det føles å være den "eneste" som ikke har kommet over en situasjon. Ofte må man prøve å godta at andre har helt andre måter å reagere og å sørge på. I mange tilfeller sveiper man det nok under et teppe, for å døyve det vonde, mens andre, som deg og meg, syns ting heller bør prates om, og minnes for det det var?

Håper du har gode dager, du der.

[Gjest Gjest_Kine_*]

Vet ikke om du fortsatt er her inne, men..

Hvis du er lurer jeg veldig på hvordan du har det nå?

Jeg kan levende relatere meg til hvordan det føles å være den "eneste" som ikke har kommet over en situasjon. Ofte må man prøve å godta at andre har helt andre måter å reagere og å sørge på. I mange tilfeller sveiper man det nok under et teppe, for å døyve det vonde, mens andre, som deg og meg, syns ting heller bør prates om, og minnes for det det var?

Håper du har gode dager, du der.

Hei, jo jeg er innom av og til.

Det går jo opp og ned, av og til føler jeg at det var i går at det skjedde, samtidig som det er lenge siden, snart 9 måneder. Har ikke helt klart å avfunnet meg med at jeg ikke har en mamma som alle andre av venninnene mine. Spesielt vondt er det når de i sommerferier o.l skal hjem til foreldrene sine, ettersom alle studerer slik som jeg. Men jeg har ikke noe hjem å reise til, bortsett fra mitt eget, sammen med samboer. Men føles ikke som mitt hjem enda, hvis du skjønner. Har en far som bor 1 time vekk, men han stiller ikke opp.

Ellers har jeg jo brødre, men de er og ofte opptatt med sitt og sine. Har mange rundt meg, men føler meg alene likevel, merkelig følelse det der. Tomrommet er voldsomt stort etter mamma, men må jo prøve å akseptere det snart. Men er vanskelig!

[Gjest Kristian 17 år]

Føler med deg :cry:

Vil gi deg en klem og kjærlige tanker! Så vondt dette må ha vært for deg og dine :gråte:

Det er så vondt når noen du er glad i lider , svinner hen og dør! Din mor har det bra der hun er nå, det velger jeg å tro!Hun har møtt lyset og er der nå:-)

[Gjest Gjest_Kine_*]

Føler med deg :cry:

Vil gi deg en klem og kjærlige tanker! Så vondt dette må ha vært for deg og dine :gråte:

Det er så vondt når noen du er glad i lider , svinner hen og dør! Din mor har det bra der hun er nå, det velger jeg å tro!Hun har møtt lyset og er der nå:-)

Tusen takk for oppmuntrende ord, i dag har jeg en god dag da jeg tenker akkurat det samme

Har du opplevd noe lignende i din familie? Opplevd å miste noen du var glad i?

Håper du har det fint hvem enn du er